Tidlig kroppspress...

Vi leser at det i England er stadig flere barn helt ned i 5-6-årsalderen som må behandles for anoreksi. Det høres helt sykt ut; ja sykt på flere måter!
Hva er det som skjer, når småunger, som skulle løpt ubekymret rundt og lekt seg, blir oppmerksom på sin egen kropp i form av at de er for tykke...??

Jeg er redd dette ikke er et særegent fenomen for England, men at vi også i Norge har barn som sliter med et dårlig kroppsbilde, og får spiseforstyrrelser allerede nede i småbarnsalder. Vi sliter med kontrastene; alt for mange barn er overvektige, og stadig flere barn slanker seg, og får spiseforstyrrelser.

http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/femaaringer-behandles-for-anoreksi-3549376.html

Jeg har skrevet om temaet før, og mener det absolutt er viktig å belyse dette. Vi har en overflod av mat, det bugner med godteri, snop, brus og dritmat, for å si det rett ut. Samtidig er vi mer og mer passive, og både barn og voksne får alt for lite fysisk aktivitet.
Mange barn blir også eksponert for "perfekte" kropper og idealer i TV, filmer og blader, og forbildene deres er perfekte på alle vis. Stadig yngre barn har slike idealer, og da er det naturlig at de måler seg med disse, og lærer seg tidlig hva som er det perfekte utseende.
Dette perfekte passer dårlig sammen med en lubben barnekropp, pubertesutvikling, og andre normale endringer og fasonger som vi har, og da kan problemene starte for noen.

Jeg har som mor lagt merke til det, og skrevet om det før; at barna i tidlig alder er opptatt av vekt og utseende, og allerede i 6-7årsalderen snakker om six-pack og vaskebrettmager. Jeg har også fått med meg at noen barn ikke vil kle av seg i gymen eller bading, pga at de blir "trimmet" av andre unger for at de har stor mage eller lår. Det er så trist å høre, at barn som er helt vanlige og normale, skal måtte forholde seg til slikt fra de går i 2-3 klasse. Det gjør så klart noe med selvtilliten og kroppsbildet deres.

Jeg mener at vi voksne må ta en stor del av ansvaret her. Mange av oss er veldig opptatt av kropp og vekt, og mange barn vokser opp med mødre som stadig snakker og hva de veier, går på ulike dietter, og har badevekten godt synlig på gulvet. Jeg tror at ungene blir påvirket av at vi viser vår egen misnøye med vekten, at vi "klager" på at vi har gått opp noen kilo i ferien, osv. Dette skal vi ta innover oss, og tenke på om det er noe vi som voksne kan gjøre for å gi barna et mer avslappet kroppsbilde.

Barn må få være barn! Det er helt natulig å ha en fin liten mage når man er barn. Den viktigste utfordringen vår fremover er å passe på at ungene våre får nok mosjon og bevegelse i hverdagen, samtidig som vi gir dem et allminnelig sunt kosthold. Det er nemlig ikke så lett som det høres ut for, for det kommer ikke av seg selv i vår travle moderne hverdag.

Men; slanking, dietter og vaskebrettmager hører ikke hjemme i et lite barns univers; det tror jeg vi alle er enige om!

Adressa i dag...

I dag var det min tur til å skrive i spalten "Signert". Jeg hadde ikke foreberedt noe før sist uke. Etter det forferdelige som skjedde, ble det liksom litt "tomt" å skrive om hverdagslige ting, "legestoff" eller andre temaer som jeg tenker på i ny og ne.
Derfor satte jeg ned noen ord i lys av tragedien.

Men; ord er ord, handling er handling. La oss håpe at varme, medmenneskelighet og toleranse får bedre kår også på sikt i vårt lille land.


http://www.adressa.no/meninger/article1671050.ece

Lørdagsgodt med utsikt...:-)

I kveld fikk barna lørdagsgodt på byens tak. Etter en fin tur i sommerkvelden var det godt å sette seg ned på toppen av Geitfjellet, for å nyte helgens godterasjon:-)

Salmer til trøst...

Hverdagen lister seg på oss, og etterhvert er det stadig flere allminnelige sysler som fyller dagene våre, etter 220711.

Slik er det, og slik skal det være.

Likevel er stillhet en god ting, jeg liker stillhet, og jeg liker stunder for meg selv.
I går kveld var jeg med på en stille vandring mot pilgrimsstedet Nidarosdomen, sammen med hundrevis av andre mennesker. Noen hadde gått langt, flere uker, for å komme til målet. Andre hadde gått kort. For alle var det samme mål; Olavsvaka i Nidarosdomen, en messe som går over midnatt natt til Olsok, den 29 juli.

Det gjør inntrykk når en stor flokk vandrer mot en fakkelopplyst domkirke, stille og rolig. I år var det ekstra sterkt, og stemningen bar tydelig preg av den sorgen vi alle kjenner i hjertene våre.

I dag fant jeg en CD jeg har hatt liggende, med salmer som er valgt ut av kronprinsesse Mette-Marit. Jeg deler hennes "oppdagelse" av salmer, og syns mange av disse tekstene rommer mye livsvisdom og tanker som er universelle og tidløse, uavhengig av grad av religiøsitet.
Til slutt på CD-en leser Mette-Marit den 2000 år gamle teksten "Alt har sin tid", som jeg syns har en spesiell mening i disse dager.

ALT HAR SIN TID

Alt har sin faste tid

Alt som skjer under himmelen har sin tid

En tid til å fødes, en til å dø

En tid til å plante, en til å rykke opp

En tid til å gråte, en til å le

En tid til å sørge, en tid til å danse

En tid til å ta i favn, en til å la det være

En tid til å lete, en til å miste

Alt skapte han vakkert i sin tid

Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter

Jeg skjønte at alt Gud gjør varer til evig tid

Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra

(Fra Forkynneren 3)

 

Norge gråter...

De fleste ord er sagt, tårer er grått, mange følelser har gått gjennom oss; sjokk, vantro,redsel, frykt, sinne...
Mange spørsmål er blitt stilt, og barna har spurt og spurt om hvorfor en slem og vond mann kunne gjøre noe slikt, her i lille trygge Norge-
Barn, som alltid har sovnet som en sten på puten etter et eventyr og godnatt-sang, har etter den forferdelige fredagen ikke turt å ligge alene på rommet, og har ikke turt å stole på at den vonde mannen virkelig er fanget og sitter i fengsel.

Han har tatt fra Norge uskylden, og han har laget en ny hverdag også for barna våre.
Men tiden leger alle sår, og til tross for et arr i Norges hjerte, så skal vi klare oss gjennom dette.

Vi får så lyst til å gjøre noe, etter en slik hendelse, og blomsterhavet og lystenningen de siste dagene viser dette så godt; både store og små, fremmede og kjente, får på et vis utløp for sine følelser ved å utføre disse handlingene, sammen med andre eller for seg selv.

La oss håpe at alle blomstene og lysene er tegn på at vi klarer å holde sammen som mennesker og land etter denne katastrofen, og at vi er blitt bevisst på at dette er viktig både i den rolige trygge hverdagen, og i krisesituasjoner som dette-

En verden av fantasi og drømmer...

Hvilke barn er det ikke som drømmer eller har drømt om Disneyland; selve symbolet på fornøyelser, prinsesser, eventyr og drømmer?
I over 60 år har "Disney" vært et symbol og en merkevare for store og små over hele kloden, og noe av det mest "amerikanske" man kan tenke seg. Her har man alt hva små hjerter begjærer; vakre prinsesser, helter og eventyrfigurer, med noen "slemme" innimellom, som alltid taper i kampen mot de rettskafne og snille.

Og selve Disneyland er bygget opp genialt, helt fra man ankommer til man vandrer rundt i parken, på de ulike attraksjonene eller alle andre tingene man kan se og gjøre der. Og det lyser kjøp kjøp overalt! Butikker med Disney-kosedyr, klær og alle mulige og umulige effekter som ser ut som Mikke Mus, Askepott eller Toy Storyfigurer; slik at man halve dagen går rundt og sier NEI til ungene, som selvsagt har lyst å kjøpe alt de ser. Og de vet å ta seg betalt! For taksameteret begynner å løpe så snart man bare nærmer seg Disneyland, og halve feriebudsjettet er brent i lommen før man har kommet seg ut av de "magiske" portene...

Og-det er ikke bare barnas øyne som funkler, når Disney-paraden kommer forbi et par ganger om dagen; der alle prinsessene, Ole Brum, Minnie Mus eller Peter Pan kommer forbi i en stor og glamorøs prosesjon, med dundrende "hjernevask"-musikk på høytaleren. Neida, det er like mange voksne, både mødre og fedre, som står fascinert og betrakter sine favortittfigurer fra barndommen. Figurer fra ulike fortellinger og eventyr som laget en "rosa" fantasiverden for mange av oss i en kanskje ellers svært så allminnelig hverdag.
Ja, jammen tror jeg Disney helt bevisst spiller på foreldrenes (mødrenes...?) følelsesregister, for jeg tror mange av prinsessekjolene og kosedyrene i plysj kjøpes like mye pga foreldrenes tilfredsstillelse. Je g kjenner meg forsåvidt igjen i det...;-)Det er iallefall også forbausende mange velvoksne mennesker som går rundt med fleecegensere og t-skjorter med Mikke Mus på brystet; ikke vet jeg hvor mye de får brukt det når de kommer hjem...?

Men, det er nå fint da, og man forstår fascinasjonen, og at tusener etter tusener, fra alle verdens hjørner, besøker Disneyland daglig.

Men, det er jammen helt greit at vi er ferdig med våre to dager der for denne gang. Vi føler oss absolutt i familie med alle de andre foreldrene som ser nokså dratt og slitne ut på slike fornøyelsesparker rundt omkring.
Jeg tror faktisk barna syns det er helt greit; de har visst fått sin dose Disney også....;-)

Barn+vann=sant...!

Ingen ting er som å høre glade barn, der latteren triller ut som erter av en sekk, eller gleden lyser ut av øynene på et barnefjes.
En av de gangene at mine barn hviner av glede og latter, er nå vi har et basseng i nærheten! Jeg må innrømme at bassengliv hjemme i Trondheim ikke blir fór ofte, for jeg ser ikke helt sjarmen med å være sild i tønne i en svømmehall. Så mine små klager stadig over at vi er ALT for sjelden på bading.

Her i Frankrike har ungene kommet til Paradis, med basseng utenfor døra på sommerhuset, og de får snart svømmehud og -føtter:-)

Og så er det godt å se at de blir trygge i vann, og at svømmeferdighetene blir bedre dag for dag.
Akkurat dét må jo vi foreldre i Norge ta ansvar for selv; med det skandaløst dårlige tilbudet som norsk skole tilbyr barna når det gjelder svømmeundervisning, så er vi nødt til å lære barna svømmedyktighet selv.
Her må de skjerpe seg!

Men enn så lenge, så koser vi oss med deilig varmt badevann, utendørs:-)