"Mammadag"....

I dag har jeg og min åtteårige datter hatt "mammadag". Dette er et begrep hun fant på for årevis siden, og det innebærer at da bestiller hun mamma og alenetid med mamma i en del timer:-)

I dag var det tidlig skoleslutt, og da ble det bytur, med kafébesøk, rusling i gatene og litt shopping. Og dette er veldig koselig-og viktig-for både liten og stor.
Med en stor søskenflokk og en til tider "Tårnfrid"-mamma, så gjelder det å kreve litt alenetid, fri fra søstre og brødre, PC-er, aviser og andre ting som fjerner den verdifulle kontakten man får når man er bare oss to.
Da blir det rom for både småprat og samtale om de litt større tingene, og dette er så utrolig viktig.

Etter fire timer var det tid for å dra hjem til de andre, men åttearingen syns det var altfor lite tid vi har hatt, og syns vi skulle ha mammadag mye lenger...
Men vi endte opp med å være enige om at det tross alt er flott av vi får til slike mamma-dager en gang i blant.
Dessuten så har flere av søskenene meldt seg på også, så nå skal det bli ny mammadag med storebror om ikke så lenge!

Spent på å se om han har lyst til å dra på denne veeeeldig rosa Cupcake-kafeen da, som var midt i blinken for lillesøster...;-)

Er du "Den ene"...?

I kveld har jeg vært på foreldremøte i 3. klasse. Der fikk vi en gjennomgang av et prosjekt som er så inderlig viktig; "DEN ENE".

http://www.denene.no/

Unicef har drevet dette prosjektet, rettet mot barn som er sårbare av en eller annen grunn, og det dreier seg i enkelhet om at vi som voksne skal bli mer bevisste på å bry oss om barna vi omgir oss med i nærmiljøet vårt.

Mange barn har det vondt av en eller annen grunn, og mangler noen nær seg som bryr seg eller av en eller annen grunn ikke er i stand til å gi barnet den varme, nærhet og trygghet som det har krav på, og trenger.

I rike Norge er det mange barn som vokser opp i utrygghet av en eller annen art, det være seg dårlige økonomiske kår, skilsmisse-situasjon, vold, foreldre med psykiske problemer eller andre faktorer som gjør at foreldrene i kortere eller lengre perioder har nok med sine egne vansker, og lar barna gå for "lut og kaldt vann".
 Dette kan være vanskelig for et barn å målbære, og å sette ord på selv, og ofte har de ikke erfart noe annet, slik at de blir vante med å leve i et oppvekstmiljø uten kjærlighet og stimulans.

Slike barn kan bli "usynlige", og gjøre veldig lite ut av seg på skolen, eller de kan også være utagerende, og søke oppmerksomhet gjennom en negativ adferd.
Mange av oss har nok observert barn som alltid går for seg selv på skoleveien, gjerne et kvarter for sent. Lærere har sett at de samme barna dag etter dag kommer uten skolemat, med håret ustelt, og med skitne klær. Leksene er kanskje sjelden gjort, og gymbagen er aldri med. Det trenger ikke å være rystende ting eller synlige tegn på omsorgssvikt, men kan være disse små tegnene, som kan bli store når man tenker seg om og legger de sammen.
Kanskje er det et melankolsk barn, som sjelden smiler og er glad, og kanskje er det barnet hvis foreldre som aldri møter opp på foreldremøter eller andre tilstelninger.

Det er da vi som ansvarlige og omtenksomme voksne skal gå til dette barnet, og stryke det på hodet og se det inn i øynene, og SE det. Nettopp dette lille, bare å stoppe opp og si "hei", og gi barnet et positivt komlpment, kan være det som skal til for at dette barnet får en ganske annerledes og bedre hverdag. Og gjennom det, også en bedre mulighet for et brukbart liv.

Alle trenger vi anerkjennelse, ros og omsorg. Dette er unviverselt og gjelder enten vi er stgore eller små.
Uten bekreftelse på den vi er, og at vi er noe, så blir vi usikre og redde for å ikke være bra nok, og det kan skape mange negative tanker og følelser i utviklingen vår.

Det er bevist at det å bare ha ÉN voksen som ser deg som barn, kan være nok til å skille om det går bra eller dårlig i oppveksten din. Mange som har hatt en ellers svært belastende barndom, forteller om nettopp dén læreren eller naboen eller treneren som så dem, og var der for dem, slik at de klarte å få nok tro på seg selv, og kjenne på den menneskelige varmen som de manglet eller aldri fikk fra foreldrene sine.
De såkalte "Løvetannbarna" har heller ikke klart seg uten at det var i det minste en voksenperson som ga dem et klapp på kinnet, eller laget en brødskive til dem, eller ga dem anerkjennelse på en annen måte i en ellers traurig oppvekst.

Det kan derfor være en oppfordring til oss alle, at vi blir flinkere til å se "hei" til de andre barna klassen til ungen vår, eller slå av en liten prat med naboungene som man møter i gata. Det å bli sett på denne måten er utrolig viktig for barn, og bygger opp selvbildet deres.

Det skal kanskje ikke mere til for å gjøre hverdagen litt lysere for en liten krabat, som fortjener å se solen og drømme om stjernene, slik et ubekymret barn skal...!

På dopingkontroll...

I dag har jeg for første gang vært med på dopingkontroll!
Faktisk så er dopingkontroller et nokså vanlig innslag i toppidrettsutøveres hverdag, og særlig de aller beste av dem er vante til at kontrollørene kommer uanmeldt både tidlig og sent, sommer som vinter.

Grunnen til at jeg var med i dag, er at jeg forhåpentlig vis snart kan titulere meg som idrettslege også, fordi jeg har vært på mange kurs, og jobbet med mye idrettsrelatert arbeid før jeg ble fastlege.
Så da er kravet at man er med som observatør på en kontroll, og det var da artig det, å få et lite innblikk i hvordan det foregår.

I dag var det et par toppfotballag som ble plukket ut, og noen av spillerene ble "overrumplet" av oss da de var ferdige med kampen.
Hovedpoenget er at de skal levere en urinprøve på 90ml, og det kan jo høres enkelt ut det. Men bare prøv selv, og tiss på kommando, med en person som står og følger med på nært holdt på toalettet...!
Da blir det bom stopp hos en del, og det ble det i dag også. I tillegg til at hode og kropp sier stopp i en slik setting, så er de jo også ganske dehydrert etter to omganger med springing og slit, så det kan ta sin tid.

Men det gikk omsider bra, og alle fikk "kvittert", og alt gikk i sømmellige former. Og i strenge former! For selve testingen foregår i veldig strenge rammer, slik at alle parter skal være sikre på at ingen lurer noen, og at det virkelig er riktig person som leverer riktig prøve, uten juks på noe vis.

Jeg tviler vel på at det blir noen sensasjonelle funn etter dagens dopingkontroll. Heldigvis er det lite av doping i Norge, og bra er det. Og heldigvis er det et strengt og godt opplegg rundt testing av utøvere også.

Små barn med voksenplager...

Nylig skrev Dagbladet om at forekomsten av stressnakke, hodepine og skjelettplager blant barn har økt betraktelig de siste årene.
Plager som før var forbeholdt oss voksne og vår travle livsstil, har gradvis forplantet seg ned til helt små barn ned i 3-4-årsalderen.
Uansett om noe av disse dystre opplysningene kanskje kan tilskrives tabloidpressen, så er det verdt å grunne litt over dette, for jeg tror desverre det er en god del i det.

http://www.dagbladet.no/2012/04/14/tema/foreldre/smabarn/klikk/helse/21111193/


Inaktivitet, ensiding sitting foran datamaskiner og mindre fysisk aktivitet generelt er et stort problem for litt større barn, det er det veldig mye dokumentasjon på. Barna er blitt "latere" og tyngre, og dette forplanter seg selvsagt over til muskler og skjelett.
Når det gjelder mindre barn, så ser man også tendens til at de klager over vondt i hodet, nakke og skuldre.
Dette er en utvikling som er trist, og vi er nødt til å ta tak i det.

Mange unger er stresset, og blir det fra de er helt små. De har ofte lange "arbeidsdager", gjerne lengre enn foreldrene sine til og med. Selv om det er artig i barnehagen eller på skole/SFO, så er det ikke det samme som å komme hjem og slappe av og koble ut.
Det som er et visst problem, er jo også at de så må være kjapt klar til enda mer program utover ettermiddagen og kvelden, og det er mange som har svært lite FRI-tid, der de ikke skal gjøre noe spesielt som er lagt opp fra før.
Dette er det ikke alle barn som tåler og takler like godt, og det er oss foreldre som er nødt til å lytte til barnet, og se og kjenne på hva det signaliserer om tempoet, som er lagt opp i hverdagen.
Noen barn har større behov enn andre til bare rett og slett VÆRE, og har tid for seg selv, mens andre takler et stort tempo.

Jeg møter unger i min praksis også, som viser tegn til stress og en slags generell mistrivsel pga dette.
Det kan være vanskelig å ta opp dette med foreldrene, for det er jo lett å føle seg "skyldig", og å få dårlig samvittighet. Men jeg er like mye barnets advokat, og er mer og mer bevisst på at jeg noen ganger må legge foreldres samvittighet bort, og fokusere på hva som er den reelle utfordringen.
Dette gjelder også når jeg ser at barnet er overvektig på et vis som bør tas tak i.

Samfunnsutviklingen vår gir oss jammen nye utfordringer, og det er trist at man skaper en verden der småbarn skal måtte gå rundt med stresshodepine og stive skuldre, fordi hverdagen deres er lagt opp slik at de ikke får være det de er ment til å være; glade, bekymringsløse og aktive og frie i både tanker og kropp...!

En reise innover seg selv ved hjelp av pennen...

I helgen har jeg vært på reise.
I tillegg til å reise i fysisk forstand, til et vakkert sted i Rogaland, så har jeg også vært på en ferd innover meg selv, ved hjelp av penn og papir.

I mange år har forfatteren Kristin Flood sammen med sørafrikanske Merle Levin, som også er forfatter, arrangert skrivekurs som er litt annerledes. Kurset har tittelen "Skriv deg innover", og vi blir gjennom de to dagene invitert med på en prosess der vi tar utgangspunkt i skrivegleden, til å gjøre litt dypdykk i oss selv.

Med vakre omgivelser ved Viste utenfor Stavanger, lå det virkelig tilrette for å kunne finne frem litt inspirasjon og filosofere litt rundt det som Kristin og Merle tok opp, og innviet oss i.
Her er det ikke noen krav om at man går med en forfatter i magen, eller at man må prestere noe som helst. Det er faktisk ingen som skal se på det man skriver i det hele tatt, og alt man tegner ned på papiret er bare beregnet på deg selv å lese.
Ingen som dømmer eller måler, andre enn deg selv,- selv om det er nettopp deg selv som der den hardeste dommeren innimellom...

Det å skrive seg innover er egentlig ikke mer mystisk enn at man blir utfordret og oppfordret til å bruke sin fantasi og intusisjon, og rett og slett bare sette igang å skrive, uten noe egentlig mål, eller uten et egentlig formål.
Man blir satt på sporet av Kristin og Merle, ved at vi gis en innledende setning eller kanskje bare et ord, så skal vi spinne videre på det, og se hva det ender med til slutt.
Denne gangen fikk vi bl.a. en oppgave som kunne lyde: "Da jeg var barn..." Så var det bare å sette seg ned med pennen, og sette på papiret det som kom til én.
Spennende, og litt skremmende, nesten som å hive seg utfor noe en ikke kjenner seg helt trygg på...

Og det er fascinerende hvor mye som kommer opp til overflaten når man jobber på denne måten. Og det gir en boost i kreativiteten også, å få så frie tøyler til å skrive i vei. Og det kan ta veier som man ikke ante da man satte ned det første ordet.  Men det er ikke så farlig, og det er ingen vei som er rett eller gal når en jobber på denne måten.
Målet er at disse prosessene skal hjelpe en som har lyst til å skrive noe mer konkret, være seg en bok, dikt, artikler eller hva som helst, til å finne sin vei!

Mange sitter med både drømmer og tanker om ting de kunne tenke seg å gjøre, lage eller utrette, på et eller annet vis. Det kan være både ytre store ting, eller små ting eller forandringer. Men det er mange som lar være, eller ikke orker, fordi det er så greit å bare ha det som det er...

En viktig grunn til dette "forsvaret" mot å gjøre endringer, ligger i at vi alle er utstyrt med en sabotør. Denne sabotøren er en kritiker av det vi gjør, sier og er, og den sitter som en apekatt på skulderen vår og forteller oss hvor dumme, håpløse, naive, udyktige eller mislykkede vi er. Sabotøren liker også å påpeke og minne oss på at vi er for tykke, late, ikke duger til det vi drømmer om å gjøre eller lære oss, slik at mange blir helt slitne av denne indre sabotøren, og bare lar det være.
Sabotøren evaluerer den minste ting vi gjør, og ender nesten alltid med et kritisk blikk på det vi gjør.

En sabotørstemme inni oss kan bli vekket av noen vi er redde, har usunn respekt for, noen som har vært ugreie mot oss og krenket oss, eller en eller annen autoritet som trekker oss ned på et vis.

Men den aller verste sabotøren er rett og slett oss selv!

Vi er så utrolig selvkritiske, og har en tendens til å devaluere oss selv og det vi står for. Det gjelder ikke minst når vi står og har lyst til å hoppe ut i noe nytt, som vi kanskje har drømt om, og som vi kanskje er redde for at andre skal synes noe om.

Er det noen andre enn meg som kjenner seg igjen i dette...??

På skrivekurset jobbet vi mye med denne sabotøren, og det var veldig interessant å bli kjent med denne negative "kraften", og på den måten kanskje klare å skyve den bort fra skulderen vår.
Det må være en befriende følelse når man klare å hamle opp med denne energisugeren...!

Jeg går ikke med noen bok "i magen" jeg, men dette skrivekurset kan absolutt anbefales til alle som er glad i å skrive litt eller mye, og som er glad i å filosofere om lite eller om stort...:-)



"Salige er uvirksomhetens timer,
  thi da arbeider vår sjel."

Egon Friedell

http://www.kristinflood.com/

Oppmerksom spising-en ny matopplevelse..!

Tenker du på hvordan du egentlig inntar et måltid?
Har du det som så mange andre, at du sitter ned ved bordet, smør på brødskiven, og gafler den i deg, med noen slurker melk eller juice, uten egentlig å tenke over det, før brødskiva er fortært...?

Her i huset er det iallefall gjerne slik på en vanlig dag at både lydnivå, taletrengthet og sult rundt middagsbordet gjør at vi soper i oss middagen, og den ene er ferdig raskere enn den andre, og før vi vet ordet av det så er det bare en sjel eller to som sitter igjen ved bordet.

Og hva var det vi spiste- og hvordan smakte det- egentlig...?

I Aftenpostens fine månedsblad, "Innsikt", tar de for seg et begrep som er blitt mer aktuelt blant forskere i USA de siste årene, nemlig "Mindful eating", eller Oppmerksom spising, som det kan kalles på norsk.
Konseptet er inspirert fra buddhismen, og oppfordrer oss til å vie ekstra oppmerksomhet til følelsen og hensikten med hver munnfull vi spiser. Det dreier seg om dvele ved det å spise, og å være bevisst på hele spise-opplevelsen.
Dette som en kontrast til den tendensen vi moderne mennesker har til å hive i oss mat, gjerne i forbifarten, på et bordhjørne eller på kjøkkenbenken, på vei til noe annet, som visstnok er viktigere enn å sette seg ned, gjerne sammen, og nyte et måltid i ro og fred.

I USA er ikke det å spise måltider sammen så kulturelt viktig som det tradisjonelt har vært, og til dels er, i andre kulturer, som bla her i Europa.
Tenk dere bare Italia eller Frankrike, der lunchen er neste hellig, og de har lange pauser i arbeidsdagen, for å spise et godt måltid. Det er jo nettopp en av grunnene til at vi nordboere syns det er så herlig å feriere i disse landene. Det å sitte rundt et bord og rundt et måltid gjør også noe med det sosiale samholdet i en familie eller den man nyter et måltid sammen med, og det gir muligheter for gode samtaler i tillegg til et trivelig sosialt fellesskap.

Vi nordmenn har også tradiisjonelt vært nokså flinke, og opptatte av å holde måtider hellig. Men det er desverrre på hell, og det er stadig flere familier som knapt nok har et felles måltid sammen i løpet av uka.
Vi nærmer oss amerikanerene også her... I USA er det oppfattet som nesten en menneskerett å få spise det man ønsker, når man ønsker, og hvor man ønsker det. Derfor kan en kjapp middag gjerne fortæres foran TV-en i sofaen, på kjøkkenbenken,-eller i bilen... For Drive-in-restauranter er ikke uvanlige, og amerikanerene går generelt veldig mye ut og spiser. Mange hjem har knapt nok sett en fersk potet eller grønnsak, og kjøkkenskuffene er ikke akkurat velutstyrte med praktiske kjøkkenredskaper, fordi de ikke brukes.
Amerikanerene er også "verstinger" når det gjelder å bedrive andre ting og aktiviteter mens de spiser mat. En undersøkelse viser at en amerikansk kvinne gjør i snitt 1,8 andre ting mens de spiste, mens en fransk gjør i snitt 1,1. Hvordan vi ligger an vet jeg ikke, men jeg kan tenke meg noe midt i mellom.

Har dette også noe med den fedmebølgen vi er stilt overfor? Jeg tror det, fordi når vi hiver innpå med "fór", som gjerne er lettspist og energirikt, så er det fort gjort å spise usunt og ha i seg for mye, mer enn vi egentlig trenger.


Det å prøve å spise litt mer med en "Mindful" tankegang kan gi en nye matopplevelser, og en helt annen nytelse av maten enn man før har erfart.
Hvor mange ganger har man tygd og kjent ordentlig på en grønn ert, og tatt seg god tid til å kjenne etter hvordan den egentlig smaker, kikke på den grønne fine fargen, og hvordan den passer sammen i smaken med de andre ingrediensene på tallerkenen?
Og hvor ofte tar vi oss tid til å tygge ferdig en kjøttbit eller å nyte fargene i en salat med mange flotte ingredienser, før den fortæres?

Dette kan høres litt corny ut for den som kankje ikke har viet det noen tanker.
Men det er vel verdt å prøve!

Jeg hadde en helt unik opplevelse og erfaring for noen måneder siden, da jeg var på et kurs i Italia og bodde i et kloster i en hel uke. Der serverte nonnene hjemmelaget deilig italiensk husmannskost tre ganger om dagen, og vi gjennomførte, kanskje uten å være det bevisst, Oppmerksom spising, i hvert måltid. Vi satt faktisk ofte i stillhet også, gjennom hele måltidet.
 For meg, som er vant til å sitte sammen med fem sultne og taletrengte unger rundt bordet, så var det en helt sær opplevelse de første par dagene, og jeg lurte virkelig på hvordan det skulle bli.
Jeg, som vanligvis spiser opp maten min fort, var ofte en av de siste som ble ferdig i måltidet, og for meg var dette en sjelsettende opplevelse!
Alt ble sterkere; smakene ble som små bomber; én og én smak kom til sin rett, og jeg kunne sitte og dvele over matens lukt, farge, konsistens og smak, når jeg fikk det i munnen.
Jeg la gjerne fra meg med gaffelen og nøt munnfullen i fulle drag, før jeg tok meg en ny bit, og de var innimellom nesten overveldende hvordan det opplevdes.
Man fikk et helt annet fokus på hva mat og et måltid er, og i ettertid, når jeg er tilbake til hverdagen hjemme, tenker jeg på hva det er vi går glipp av når vi har fått et så teknisk og hektisk forhold til mat i hverdagene våre...

Så jeg vil virkelig slå et slag for "Mindful eating"! Selv om man så klart ikke har mulighet til å sitte og drømme over hver en liten munnfull på en mandag ettermiddag, så er det viktig å finne noen rom der man faktisk kan gjøre nettopp det.
Det er opp til oss selv, og det gir oss nye og gode overraskelser i hverdagen:-)

http://www.aftenposteninnsikt.no/utgave/4-april-2012

Litt om alkohol og sædkvalitet...

Jeg ble for noen dager siden intervjuet om forskning som er gjort om alkoholens påviskning av både sædkvalitet og befruktningsevne.
Det er faktisk funnet en klar økning i risiko for spontanabort hvis barnefaren drikker rundt unnfangelsen, og selv om dette er små tall, så er det jo interssante funn, syns jeg.

http://www.abcnyheter.no/livet/2012/04/06/flere-spontanaborter-nar-far-drikker

Som med så mye annet, så kan dette gjerne fleipes bort, og det er lett å si at man nesten kan bli paranoid og nevrotisk av alle råd og advarsler man får. "Hvordan ble det født folk før", "slike råd er tullete".
Folk kommer fort med slike kommentarer, men så får nå folk ta det som de vil da, og se litt bort fra tabloide overskrifter og uttalelser som media gjerne bruker.

Jeg syns iallefall det er viktig å gjenta at det er lurt å ha et "fornuftig" forhold til alkohol også for den vordende far, og ikke minst budskapet om at gravide skal holde seg helt unna alkohol til barnet er ute, og har fått noen uker og måneder på baken.

God påske til dere alle:-)