Søt frokost...

I går var en av de lørdagene da vi ikke rakk å gi ungene lørdagsgodt. Først da Ikeaturen var unnagjort utpå kvelden kom vi på at dette "hellige ritualet" var avglemt.
Men er det noe unger er, så er det vanedyr og konservative i den forstand at alle tradisjoner og faste ting skal gjennomføres, åkke som!

Ikke minst gjelder dette lørdagsgodt!

Det ble nå innkjøpt noe snop, men det er ikke helt ok å dytte innpå med en godteskål rett før leggetid på en sen lørdagskveld.
Så da ble det sirlig deling av sure sild og søte drops i skåler, som sto klare på frokostbordet i dag...
Litt av en frokost å servere i en legefamilie, men pytt pytt, enkelte prinsipper er til for å brytes;-)
Ikke kan jeg forstå at det smaker godt med en skål full av E-stoffer og sukker en søndags morgen, men det slo iallefall an her.

Men det blir ikke en vane, for å si det slik!
 

En ekte ammevinner...!

Jeg kom over et artig kuriøst innslag på nyhetene denne uken.
Der var det nemlig et bilde av en liten tass med krone på hodet, fra Lima i Peru.
Denne nydelige babyen var kåret til "Årets ammebaby"!

Hvert år holdes denne konkurransen blant ammende mødre og deres små krabater, og vinneren er den babyen som suger lengest på brystet og ammes non-stop!


http://reuters.tumblr.com/post/29433039881/a-baby-wearing-a-crown-is-seen-after-winning-a

Det er ikke bare her til lands at det er fokus på amming, heldigvis, og dette var en nokså annerledes og positiv måte å sette lyset denne viktige næringskilden.
Om jeg skal foreslå noe sånt for Helsedirektoratet er en annen sak; men at det er noen gladsaker om amming syns jeg er bra, for det er en tendens i Norge til å fokusere på problemene mer enn fordelene og gledene ved det.

Tassen på bildet ser iallefall ut til å ha storkost seg:-)

"Barneoppdragelse på fransk"? Ja takk nei takk...!

Det står å lese om at en fransk dame har gitt ut en bok om fransk barneoppdragelse.
Der kan vi få råd om hvordan franskmennene klarer å få ungene sine til å sitte pent ved bordet og spise alle slags retter fra de er bittesmå. Samtidig som de til og med sitter pent ved bordet, i mer enn noen minutter om gangen...!

http://www.abcnyheter.no/livet/2012/08/12/barneoppdragelse-pa-fransk

Den franske moren og forfatteren kommer visst også med tips og råd om soverutiner, tips om læring, manerer og hvordan man lærer barna sine å være tålmodige og selvgående.

Det er en del myter om franske "manerer", barneoppdragelse og disiplin. Noe av det passer kanskje ikke så godt her hjemme, men jeg må innrømme at jeg faktisk har sansen for noen av de "grepene" som franske og andre foreldre tar innen barneoppdragelse, som vi kunne hatt godt av å innføre eller gjeninnføre her i landet også.

Disiplin er et utdatert ord, og det er ikke meningen at barn verken skal kues, ignoreres, ikke bli lyttet til eller bli tatt med på avgjørelser.
Men jeg syns innimellom at norske foreldre kan være vel selvutslettende noen ganger, og vi "server" ungene våre fra morgen til kveld, og lar dem forhandle seg frem uansett hvor store eller små ting det er som blir diskutert. Jeg blir iallefall innimellom temmelig sprø av at ungene skal ha forklaring på enhver ting vi bestemmer, og prøver seg alltid med å forhandle når vi har gitt dem en beskjed eller "ordre".

Jeg tror at litt mer av fransk eller tilsvarende oppdragelse er greit for barn.
Bl.a. trenger vi ikke å tilfredsstille ungene med en gang. De har godt av å vente, og se at det er andre ting og andre personer som kommer foran dem noen ganger. Mange barn av i dag er veldig vante med å bli satt midt i verdens sentrum, og da kan det bli en utfordring når de en dag må forholde seg til andre som faktisk ikke ser på en på den samme måten som mor og far gjorde.

Barn har også godt av å måtte sysselsette seg selv, og vi må tåle å se og høre at de "kjeder seg". Det er da ikke noe synd i unger som kjeder seg, og det er da ikke vårt, altså foreldrenes, ansvar å ha et program eller en slags underholdning klar for barna, enten det er helg, ferie eller en regnværsdag!
Jeg kan ikke huske at mine foreldre lekte halvparten så mye som jeg gjør med mine. Og enda gnages jeg av dårlig samvittighet for at jeg leker for liten med dem.

Vi som har vært på en restaurant i et middelhavsland blir også fascinert av hvor "fint" mange av barna sitter ved bordet, spiser alle slags retter og er med i praten rundt bordet.
De har en helt annen kultur på dette med å dele et måltid i disse landene, enten de er store eller små, det er nå så.
Men når det gjelder det med matglede, så er i allefall jeg for dårlig til å presentere nye smaker, matretter til småbarna, og å være konsekvent nok på at de skal smake en del ganger før de rynker på nesen og sier at de ikke liker det eller det.
Vi kan servere det meste til de fleste fra de er bittesmå, det er med på å venne dem på alle slags smaker. Noe som gir større matglede også når de blir store.

Den franske forfatteren trekker også frem viktigheten av "Equilibre"; "Balanse. Ikke la det bli for mye av verken barn eller jobb. Man må ha balanse i livet for at det skal være hyggelig å leve."

Hyggelig å leve; det syns jeg var en fin måte å se det på...:-)

Dette er stor øvelse og -prøvelse- for mange familier med barn. En ting er jobb; det er et mye omtalt og gjennomdiskutert tema dette at man må være bevisst på hvor mye tid man bruker på jobben.
Men noe som ikke er så diskutert, men som jeg syns det er viktig å sette fokus på også er dette med hvor mye tid og ressurser vi foreldre skal bruke på "barn".
Dette er kanskje et ømtåelig tema, nettopp fordi vi lever i et veldig barneorientert og -fokusert samfunn.

Hvor mange barnefamilier er det ikke som legger opp nesten hele sin etterlengtede sommerferie med fokus på hva barna ønsker seg...??? Gud, hvor mange slitne mødre og fedre jeg har møtt i Dyreparken, Tusenfryd eller Legoland, der de sleper ungene rundt, eller motsatt, at ungene sleper mamma og pappa rundt...
Det er gjerne ikke nok med én fornøyelsespark i løpet av en sommer; neida, det er mange som legger kjøreturen innom både den ene og den andre parken, og med rabatt på den andre dagen, så blir det tilsammen mange timer. Bevares, det er artig og flott både med Kardemomme By, Tømmerrenna og Hunderfossen, og det er fint og koselig å se at barna sine koser seg.
Men jeg lurer på om det er en del foreldre som er ganske slitne når de er ferdige med ferien også, fordi mye av de tilmålte ukene har gått til å legge opp et opplegg som man er sikker på at ungene har det artig med...?

Jeg har iallefall blitt litt mer "kynisk" på å si til våre barn at en ferie er ferie både for store og små, og at alle må ha lov til å ønske seg opplevelser og adspredelser som passer for dem, og at barna faktisk også må akseptere å være med på noe de ser på som kjedelig, fordi kanskje pappa eller mamma har ønsket seg et museum eller å se en by eller et kjent byggverk, som ikke umiddelbart faller i smak hos ungene.
Jeg har mer enn en gang hørt uff og akk fra barna når vi voksne har kommet med forslag om å dra og se det eller det, og det har ikke vært uten kamp at vi har "tvunget" dem med. Men nesten like ofte har det i etterkant endt med en positiv opplevelse. De tar faktisk ikke skade av å få med seg litt "voksenting", og selv om de ser ut til å kjede livet av seg i en romersk ruin, en park eller museum, så sitter det der et eller annet sted i underbevisstheten når de blir større, og hører om det samme på skolen eller i en bok.

Så jeg ønsker velkommen litt råd fra den franske moren jeg! Så får man bruke det man syns høres fornuftig ut, og verdt å ta med seg inn i den norske barneoppdragelsen.

Så da blir det kanskje enda litt færre fornøyelsesparker de neste årene på barna, litt lengre måltider ved bordet, og lek som de komme på på egen hånd. Stakkars unger...
Men tror det blir folk av dem da også...;-)

Liten leteaksjon...

I dag har vi hatt en liten leteaksjon her i huset.
Minstemann og kompisen, også såvidt fylt 6, tok seg en liten tur på sykkel på egen hånd, for å si det sånn..

Vi har strenge regler i forhold til både sykling og radius for hvor barna får gå, og til en viss grad så bruker vi å stole på at dette etterfølges.
I dag var derimot minsten søkk borte, etter en liten sykkeltur, som skulle begrense seg til gata utenfor huset.

Med media full av forsvinning denne uken, og en generell redsel og mareritt for nettopp dette, at barna skal bli bortført eller kidnappet, så kjente jeg en klump i magen, da guttene ikke var å se noe sted i rimelig nærhet av huset eller nabolaget.
Redd var jeg også for at en av dem kunne bli påkjørt, og jeg kjente hjertet slo litt ekstra da jeg la i vei på sykkelen selv, og  flere i familien ble mobilisert som letemannskap.
Jeg måtte jo også ringe foreldrene til kompisen, og det er jo ikke så særlig artig da, når det liksom var hos oss de skulle leke seg...

Den er rar denne følelsen av å være redd, engstelig, sint og rasende på samme tid.
Men jeg la nå i vei, og syklet både her og der, og langt utover der jeg tenkte at det var noen vits i å lete etter slike småtasser.
Spurte damer på veien, og var innom både en Statoilstasjon og butikk.

Så liksom for meg scenarioet at jeg måtte ringe politiet, og sette i gang storstilt leteaksjon og manngard.
Kanskje litt voldsomt til fantasi og verstefallstenkning, men desverre så må man tenke slik innimellom, eller hva...?

Da jeg hadde syklet en god stund, og egentlig tenke meg hjemover igjen, tok jeg en ekstra runde langt utenfor det jeg hadde planlagt.
Og DER kom de to små rakkerene syklende, som om ingenting hadde hendt...!! Midt mellom store fremmede blokker og veier hadde de tatt seg en tur.

Jeg måtte telle til ti og ti igjen, svelge, og så sette på storstemmen i et rolig modus.
Men da kan man trygt si at de fikk høre det, og det var slukørete små guttunger som måtte leie syklene hjem.

Sykkelen til min håpefulle ble bestemt plassert innerst i garasjen, og han fikk klar beskjed om at det bare var å glemme å gå ut og hoppe trampoline eller gjøre noe som helst annet gøy i kveld.
Til og med lesingen i sengen ble han snytt for, bare for å markere litt ekstra alvoret i det de hadde gjort.

Men jeg fikk hjem gutten min, og han var like hel.
Nå er jeg bare takknemlig for det, og kommer nok til å gi ham en ekstra god klem i morgen tidlig:-)

I barndommens fjellrike...

Vi har tilbrakt et par dager på hytta i Trollheimen.
Dette er ikke en hytte av i dag, for å si det sånn; her er det verken innlagt strøm eller vann, ikke en gang solcelle-panel har vi. Det er heller ikke bilvei opp, og vi må vasse over en elv før vi tar fatt på lia opp til hytta vår.

Men jeg har vokst opp med denne hytteformen, og synes faktisk det er veldig koselig og avslappende å være der, ikke minst fordi det er så annerledes enn å være hjemme i byen, med alskens duppeditter, lyder og komfort rundt meg.

Og så er det så artig at også ungene syns det er kjekt å komme opp i dalen, og leve litt "primitivt" en gang iblant.
Det har de så utrolig godt av!
Fra å mase om å spille dataspill, DS, TV og å klage over at de kjeder seg, ser man at de slapper av, og har en helt anne kreativitet enn de vanligvis har, når de har ørti førti leker og saker rundt seg hjemme.

Det er også koselig å se at de har glede av å gjøre akkurat de samme tingene som jeg selv likte å ta meg til da jeg var med foreldrene mine på samme hytta.

Bl.a. er det stor stas når de klatrer oppover bekken som renner like utenfor hytteveggen. jeg husker selv hvor spennende det var å dra på oppdagelsesferd oppover bekkefaret, med små fosser, kulper og stener som vi måtte klatre opp over. Til slutt var vi ganske langt fra hytta, og det var som å være i en egen verden, både litt skummelt og artig. Og så kaldt da...., men veldig artig. Det syns tydeligvis ungene  denne gangen også, og de la på vei flere ganger, selv når det regnet.

Jeg husker også hvor stas det var å gå rett utenfor hytta å plukke blåbær, og deretter lage ferskt blåbærsyltetøy til frokost. Tenk for en luksus det egentlig er!
Nå er det like stor stas for barna, og niåringen disket opp med deilig syltetøy i morges:-)

Dette er luksus det...;-)

En liten pilegrim...:-)

For noen uker siden kom datteren min på 9 med en litt annerledes invitasjonen enn man venter fra en frøken i den alderen; hun ønsket å ta meg med på en pilegrimsreise til Nidarosdomen...!

Vi bor forsåvidt bare noen få kilometer fra den vakre katedralen, men hennes ønske var at vi skulle gå i flere timer, ta med oss bare vann og enkle remedier. Hun hadde til og med fått laget vandrestaver sammen med bestefaren, så det meste var klart til vi skulle foreta turen.

Vel hjemme fra ferie, så har vi gått turen i dag, og det ble en fin og rik opplevelse:-)

Byen vår har vært fylt av Olavsfestdager i et par uker nå, og det har vært mange pilegrimer på veiene og stiene, både fra fjern og nær.
Det virker som om Nidaros blir et stadig med ettertraktet pilegrimsmål, også internasjonalt, og det er spesielt å treffe på vandrerene som kommer fra både Tyskland, Spania og andre land, hver med sin motivasjon og bakgrunn for å ha lyst til å foreta en pilegrimsreise.

Det kan virke som om stadig flere har et behov og ønske om å finne litt ro i en travel og hektisk hverdag, og å søke litt mer innover i både seg selv og det som er rundt oss.
Det er kanskje en slags reaksjon på at det er så utrolig mye vi omgir oss med som er så forgjengelig, og det meste går i en rasende fart og tempo, som vi kanskje egentlig ikke er skapt til å trives i hele tiden...?
Det er godt å nullstille en gang i blant, og kjenne på at man faktisk kan ha hodet sitt litt for seg selv, og tenke en tanke fullt ut, uten å måtte ta stilling til en ny på samme tid.


Man trenger ikke å gå en lang pilegrimstur, gå på selvutviklingskurs, eller starte med yoga eller meditasjon. Men man må faktisk være bevisst på å sette av denne tiden til å koble av, og å dvele litt der man er.
Bare det å stoppe opp og kikke på en sommerfugl er faktisk en vakker ting, men hvor ofte gjør vi det da...?

Denne lille pilegrimsturen vår ble iallefall en veldig koselig måte å være sammen på, og selv om mor kanskje hadde sett for seg å kunne vandre i skogen i total stillhet, så ble det rom for noen fine samtaler og betraktninger, om både små og store spørsmål...;-)

Vandrestavene var faktisk fine å ha de også, og skapte en slags "jording", der vi stabbet dem ned i bakken for hvert skritt.
Siste del av turen går langs veier og gater ikke langt fra der vi bor, og nedover til byen. Endelig ser man den majestetiske Nidarosdomen i det fjerne, og det er faktisk en veldig spesiell opplevelse.
Selv om man har gått på disse veiene før, i hverdagen, så ble det noe spesielt i denne sammenhengen, og det var nesten som å oppleve byen sin med andre øyne.
Vi stoppet opp ved den såkalte "Feginsbrekka", der man skuer utover til Nidarosdomen, som også Kristin Lavrandsdatter gjorde i Sigrid Undsets vakre trilogi.

Vi kom gående ned mot domkirken, og tok oss en tur innom Olavskilden, der vi drakk av vannet, som pilegrimene har gjort i mange hundre år.
I følge niåringen, som har lært om pilegrimsvandringer til Nidaros på skolen, så skal man også gå en runde rundt Olavskilden, før man går videre opp i kirken.

Det var en mektig opplevelse å komme til Vestfrontplassen, der Domen viser seg frem i all sin prakt.

Nå var målet nådd, og vi begge to glade, "mette" og fornøyde med en fin vandring, med staven i hånden.

På raftingtur...!

Sol, strand og bading er deilig.
Men med over 30 grader i skyggen er det hett, og da var det et supert avbrekk å ta med hele familien på rafte-tur!

Elven Cetina renner friskt sør for Split og byen Omis, og her går det flere raftingturer daglig.
For litt over hundrelappen får man transport opp til elven, rafting med guide, og blir kjørt hjem etterpå. Prisnivået i Kroatia er svært behagelig for en nordmann. Slik blir det når befolkningen lever på en gjennomsnitts månedslønn på 6000 kroner...

Tommy, vår trivelige rafting-guide, forteller at de kjører opp til 30 flåter daglig, med turister fra alle verdens hjørner.

Jeg var litt usikker, og "hønemor", og lurte på hvordan det var å ha med ganske små barn på dette, men det var ubegrunnet frykt.
Turen var veldig smooth, med noen artige små stryk, som minte ungene om tømmerrenna i Dyreparken!

Verken livvester, hjelmer eller flåter var av aller nyeste slaget, heller ikke bussen, som kronglet seg opp til startpunktet, men det var en helt trygg og fin opplevelse.

Og så vakkert da!
Elven Cetina renner gjennom et vakkert bratt dalføre, som en slags canyon, og det er så rent og nydelig.
Fargene var som en symfoni i grønt!

Og vi hadde to pauser, der vi kunne hoppe uti det klare og friske vannet. Barna ble litt skvetne da de hørte om at det kan være "river-snakes" i vannet, selv om disse er helt ufarlige. Det var ingen å se heller!

Det er ikke bare i Norge vi har vakker natur, og dette var en veldig fin måte å oppleve dette "Syden-landet" på.
Anbefales virkelig!