Vin og vordende mammaer hører ikke sammen...!

En god ting kan ikke gjentas for ofte! Dette gjelder i mitt tilfelle temaet alkohol og svangerskap.
Man skulle tro at dette burde være et unødig tema å ta opp gang etter gang, og mange syns sikkert det er rart og unødvendig at Helsedirektoratet driver og maser med kampanjer rettet mot gravide, med advarsler mot å drikke alkohol i graviditeten.

Men det er nå kommet nye forskningsresultater fra England, som underbygger rådene om at det er lurt å ha "nulltoleranse" for alkohol mens man er gravid, fordi man ikke vet hvor nedre grense ligger for det enkelt fosteret når det gjelder skader.

 http://www.ox.ac.uk/media/news_stories/2012/121115.html

http://www.dagbladet.no/2012/11/15/nyheter/graviditet/helse/barn/gravid/24375203/

Men dengang ei... Det er heldigvis tegn til at stadig flere har fått med seg at man ikke bør drikke alkolhol i svangerskapet, men desverre så hersker det en del uvitenhet omkring temaet fortsatt.
Og ikke minst så hersker det en del  uforsiktighet, for det er fortsatt en del kvinner som ikke gidder å forholde seg til advarsler og råd om at man bør stå helt over å drikke i disse begrensede månedene, mens man er bolig for et lite barn som vokser og utvikler seg hver eneste dag inne i magen.
Jeg snakker med en del gjennom legejobben min, og det er en del jenter som forteller at det i deres venninnegjeng er gravide som blåser i advarslene, og velger å fortsette å "kose" seg med et glass vin eller to når man møtes på kafé eller fest.
Dette sier også noe om at det gjerne er andre som rapporterer, mens få forteller til legen eller jordmoren at de selv tar seg en øl eller glass vin.

Jeg har skrevet og vært intervjuet om dette temaet flere ganger, og vært engasjert i Helsedirektoratets kampanje de siste årene.

http://www.dagbladet.no/2010/11/11/tema/foreldre/klikk/helse/gravid/14257843/


En av grunnene til at jeg tror at en del gravide gir litt blaffen, og velger å ta seg et glass på julebord eller fest, er at de mener dette umulig kan være særlig skadelig for ungen. Og det kan være sant det. Men hvorfor iallverden ta sjansen? Er det virkelig så hardt å stå over noen glass vin i disse månedene, når man kan drikke vin i mange år ellers? Man skal ikke glemme at fosteret får akkurat samme promille som en selv får, og det er vel ingen som serverer et glass vin til toåringen sin heller...??

Vi snakker gjerne ikke om de synlige eller store skadene eller misdannelsene. De såkalte FAS-barna, som får spesielle særtrekk utseendemessig, er det få av, og det er skader man ser etter stort misbruk hos mor.
Nei, det dreier seg om små og nokså diffuse endringer, som kanskje arter seg som atferdsforstyrrelser hos barna i form av nedsatt konsentrasjon, uro, lett reduserte lærevansker og andre slike faktorer som ikke er alvorlige, men ille nok for utviklingen av barnet det gjelder. Slike endringer er det jo mange unger som strever med når de begynner på skolen uansett, og det er ikke lett å skille hvem som får slike endringer pga mors vinglass.

Men jeg står nå på mitt standpunkt som jeg har gjort før jeg, at det er veldig veldig lurt å la vinglasset stå til barnet er ute, og slipper å ta ufrivillig del i vinkosen....!

Litt syk, mye kos...

Som vanlig nå på høsten går det mye rart av virus på skoler og i barnehager.
For et par dager siden var det vår tur til å få telefon fra skolen om at minstemann i 1. klasse hadde blitt smittet i likhet med halve klassen, og endt opp over doskålen...

Så nå har det vært hjemmeliv sammen med mamma, og i dag er det far og sønn skal ha hjemmedag.
Minsten ble kjapt bedre, så det ble mye kos i går allerede, og det er jo rene luksusen for en lillebror med fire storsøsken å ha mamma for seg selv en hel dag!

Innimellom litt TV-titting ble det tid til både lesing og brettspill, og jeg fikk til og med frisket opp gamle sjakkunnskaper, med en liten 6-åring som læremester...;-) Det er flere tiår siden jeg har spilt sjakk, og det var både skremmende om imponerende å se hvordan en slik liten tass har dreisen på sjakkbrettet, og forklarte og viste mamma hvordan brikkene kunne flyttes hit og dit, og hva som var smarte trekk for å vinne.

Jeg slutter aldri å la meg forundre over hva som bor i en slik liten kropp, bare de får utfordringer og lov til å prøve seg og være nysgjerrige.
Ungene er så mye mer kompetente enn vi voksne gjerne tror. Men så er det dette med å ta seg tid i hverdagen til å sette seg ned ved sjakkbrettet, i sofaen med en god bok, eller til en fin prat om stort og smått.

Slik sett er et par "sykedager" med ungene faktisk veldig fint...!

Hjertesukk fra en kjøpesenterskeptiker...

Jeg har i årevis med skepsis observert den kjøpesenter-boomen som har vært her i Trondheim, og også rundt på andre steder.
Det har poppet opp med digre kolosser av store kassebygg og komplekser av stort sett mindre sjarmerende arkitektionisk karakter over alt rundt byen. Jeg har mang en gang lurt på om det virkelig er marked for enda et kjøpesenter, med stort sett de samme butikkjedene som på alle de andre sentrene.

Med noen få unntak, så virker det som om selve bygningene settes opp på en rimeligst mulig måte, og hadde det ikke vært for noen trivelige butikkvinduer så hadde man nok følt at man vandret rundt i en lagerbygning, med kalde og utrivelige lys som henger fra taket.

Heldigvis, og endelig, så skrives det om dette i media, og til alt over mål så er det reportasjer om kjøpesenter-farsotten i både Uke-Adressa og Aftenposten i dag. Det er på høy tid, og jeg håper dette vil vekke folk litt, og ikke minst polikere og andre som faktisk har et ansvar i å være med og bestemme hvilken byutvikling vi ønsker å ha i dette landet.

City Syd har vært en slags pionér i kjøpesenter-bransjen, og den står tydeligvis sterkt den dag i dag, for det er iallefall fulle parkeringsplasser og stinn brakke de gangene jeg drister meg dit.
Men City Syd er et viktig kjøpesenter også for folk langveis fra, som kanskje gruer seg til å kjøre i byen, og som finner det greit å ta "byturen" der på Tillermyra.

Men nå er det jo kjøpesenterbygging overalt! Bare ta Lade, Leangen og Malvik, og også på Tiller er det flere store kolosser som er bygd kloss inntil City Syd.
Selv om det nye Sirkus Shopping sikkert er flott og fint inni, med lekre leiligheter på toppen, som kanskje har utsikt til og med, så må det da være traurig å være nabo til en slik mørk og trist koloss som står plassert som en tung meteor som har landet...! Maken til uinntagelig arkitektur er det lenge siden jeg har sett, og da syns jeg ikke det hjelper at det er fint når man kommer inn.

Samtidig som det tydeligvis er frislepp for dem som vil etablere kjøpesentre rundt byen, så driver kommunen og skriver og snakker stort om en oppfrisking av Torvet, med ønske om å få til en levende bykjerne.
Snakk om å bite seg selv i halen!
I mine øyne er det ganske enkel matematikk at bykjernen og det levende sentrum vil bli stadig mere dødt og trist, jo flere kjøpesentre som blir etablert utenfor.
Det er greit at det skal etableres arbeidsplasser i byen, men det må levende handlegater, restauranter og kaféer til for å få et ekte og vitalt bymiljø!

Jeg forstår godt dem som sier at det er umulig å parkere i byen, og at det derfor er enklere å kjøre inn til et kjøpesenter, der man kan ta storhandelen, og sette handlposene rett i bilen.
Det blir stadig verre å få parkert i sentrum, og selv om bussforbindelsene er bedre, så henger ikke dette sammen, og det blir mange dilemmaer.

I USA er det nesten umulig å oppleve byer med levende og trivelige handlegater, og der er kjøpesenterkulturen gammel og en inngrodddel av samfunnet. Vi er vel i ferd med å bli som amerikanerene på dette feltet også...?

Ingen butikker kan drive uten kunder, og ingen fine butikkvinduer er bare til pynt i sentrum. Nå foregår over 35% av butikkomsetningen i kjøpesentre, og dersom denne tendensen fortsetter å øke, så sier det seg selv at stadig flere småbutikker i sentrurm legges ned, og det blir enda flere tomme og mørke vinduer.

Ingen butikker kan leve av at vi bare rusler på Nordre på lørdagene...!

Breddefotballmor...

I kveld har jeg hatt fire unger på fire ulike fotballtreninger...!
Fra vi fikk hivd i oss middagsmaten har det vært kjøring, henting, sure sokker og leggebeskyttere i hytt og vær her i huset.

Og jeg som trodde at fotballsesongen var over...!!
Neida-nå er vintersesongen i gang, og det er visst veldig viktig at barna trener fotball hele året, virker det som.
Jeg har sansen for at noen sporter er litt sesongbetont jeg, slik at ungene med god samvittighet enten kan ta seg en pust i bakken nå som det er er høst, eller faktisk drive med en annen aktivitet nå i vinterhalvåret.

Greit nok med eldstemann på 16, og jeg forstår at de satser når de er blitt så store.
Men at seksåringer og niåringer "må" ha fotballtreninger nå, det forstår jeg ikke helt.
Da mine to eldste var så små var det mye mer oppdelt, med fotball i sommerhalvåret, og feks håndball eller ski det motsatte halvåret.

Men nå skal det kanskje satses mer enn før? Vet ikke jeg...
Jeg tror ingen av mine kommer til å ha noen fremtidig karriere i RBK eller lignende, og egentlig ønsker jeg at de skal bli litt allsidig også mht hobbyer de får prøvd seg i.
Man kan alltids si at man ikke må eller trenger å møte opp på så mange treninger når det er lavsesong, men prøv å si det til et barn som egentlig er ivrig da, og der kompisene møter opp...!


Jeg er like "pudding" som  barna etter treningen, for det blir logistikk på høyt plan å få til mat, lekser og andre småting når det er en slik treningsmarathon.
Det er heldigvis ikke slik hver kveld, og det blir garantert ikke oppmøte på fotballtrening hver uke for de minste heller, når snøen kommer og det er andre fine aktiviteter å boltre seg med...;-)

En stille stund...

I dag er det Allehelgensdag. Det er en dag som tradisjonelt brukes til å minnes alle helgener og martyrer.
Denne dagen er også for oss til å minnes de døde, og en fin anledning til å stoppe litt opp og sende tanker, og kjenne på følelser til noen vi har vært glad i og savner.

For meg er dette en slik dag.
Jeg tenner et lys ved bildet som står ved siden av faren min, og min lille sønn, som døde da han skulle starte livet.

Hverdagene rusler avgårde, og man har et aktivt og innholdsrikt liv, som ikke alltid gir rom for å sitte ned og kjenne på tankene sine, og hvordan man egentlig har det. Dette gjelder også sorg og smerte som man bærer med seg, og denne lille strengen av vemod som henger ved etter at man har mistet et barn.
Det er vondt, og det er  godt å kjenne på denne smerten. Og jeg tror at denne smerten og bunnløse sorgen også har gjort at jeg er bedre i stand til å kjenne på ekte glede.

Så derfor var det faktisk godt å ha en stille stund ved Eriks grav i dag. Min lille sønn har på sitt vis bidratt til at jeg har fått kjenne på hele regnbueskalaen av følelser, og det har jeg faktisk lært å være takknemlig for...
 

Langt fra kaviar til Big Mac...

Helgen har vært tilbragt i St Petersburg, en by som setter dype spor fra første stund!

Denne millionbyen, som har en voldsom historie med kriger, tsarvelde, overdådig luskus og bunnløs fattigdom.
Det er ikke mange andre steder enn i Vinterpalasset at man i løpet av få timer vandrer omkring mellom rom fulle av malerier av Rubens, Rembrandt, Leonardo da Vinci, kilovis med gull på vegger og tak og utsmykninger som ikke kan beskrives med ord!

St Petersburg oser av gammel velstand, og det er fascinerende å se hvilken standard det er på bygninger, som er oppusset og vedlikeholdt, rent og pent over alt, og en bilpark som nærmest kan måle seg med her i landet.
Men man lurer jo på om denne vakre storbyen er et "utsetillingsvindu" for Russland da, og at virkeligheten er en nokså annen dersom man hadde dratt et stykke ut på landsbygda...

En annen ting som var "fascinerende" var de stive prisene på mye av det som regnes som "vestlig". Ikke minst gjaldt det drikkevarer på restauranter, der det var rene ruin-prosjektet å finne på å kjøpe seg en flaske fransk eller italiensk vin! Prisene var så ille at til  og med Norge ble billig, og det sier litt. Det kom fort på opp i 2000 kroner for en god flaske rødvin, og da ble det faktisk artig å prøve russiske dråper, som var gode de og!

Det er noe som heter "Big Mac-indeksen", etter at The Economist innførte denne uhøytidlige måten å sammenligne ulike lands økonomi på. Helt enkelt sagt, av en absolutt ikke-økonom, så kan prisen på en Big Mac si litt om levestandard, prisnivå og valuta i et land.
Far i huset har alltid vært fascinert av dette, og dratt oss med til en MacDonalds for å sjekke prisnivået, til stor glede for de minste iallefall;-)

Mens en burger koster 55 kroner her i Norge, betaler man 84 rubler, eller 17 kroner i Russland.
Det var langt fra "hvermannsen" sin burgerpris til de prisene vi måtte betale på de gode restaurantene rundt om i byen, der russisk kaviar kunne kjøpes for tusener for noen gram. Slike steder kan de aller fleste russere trolig aldri får råd til å sette sine ben, og det er fobeholdt den rike eliten og alle de andre nyrike...

Jeg syns "Big Mac-indeksen" sa meg noe om det enorme klasseskillet som er det russiske samfunnet, der man er vitne til den ytterst luksus og den største fattigdom.

Luksus og stormannsgalskap har visst alltid vært en del av kultur og historie i St Petersburg, og det var tydelig den dag i dag...!

Barseltiden-bedre for hunder enn for babyer...?

I siste Uke-Adressa er det intervju med en hundeoppdretter som forteller om det å få nye valpekull, og hvor mye jobb, omsorg og tid det tar.

 Her skrives det om hvor viktig det er at mor får full ro sammen med de nyfødte valpene sine, og at ingen andre mennesker får hilse på dem før det er gått fire uker!
Det understrekes også viktigheten av at moren trenger ro for å få igang melkeproduksjonen, og at valpene blir urolige dersom de ikke får denne nødvendige freden den første tiden.

Dette kunne like gjerne vært tatt ut fra en barselbok for oss på to ben.
Men desverre, så er det ikke det, og man kan noen ganger få følelsen av at de firbente får bedre forpleining enn oss mennesker, iallefall i tiden rundt og etter fødsel...

Det er ikke måte på hvor mye penger folk bruker på hundene sine, og det er Big Business, Det arrangeres valpekurs, dressurkurs, og det kjøpes utstyr og duppeditter over en lav sko til kjæledyrene våre.

Misforstå meg rett; det er vel og bra at vi tar godt vare på dyrene våre, når vi først har valgt å anskaffe oss et husdyr. Vi har selv nylig fått et nytt familiemedlem, en liten kattunge som har fått navnet Bacchus. Og det er ikke tvil om hvem det er som er midtpunktet i familien for tiden!
Man får forbausende raskt et forhold til disse små byltene, og det knives blant både store og små i familien om å få klappe, kose og kjæle med ham.

Men jeg fikk nesten sjokk når jeg var innom en dyrebutikk for å kjøpe en enkel kurv og annet nødvendig småutstyr til ham. Her er det omtrent ikke begrensninger på hva man kan få kjøpt, og iallefall ikke begrensinger på hvor mye penger man kan få svidd av på disse husdyrene!
Fra jeg var liten var jeg vant med at katta spiste opp middagsrestene, og kanskje fikk seg en melkeskvett i ny og ne. Ellers var den en allminnelig huskatt, som ble sluppet ut om natten for å fange mus og sloss med nabokattene. Men neida; etter en prat med andre i slekta, så fikk jeg klare råd om at man ikke bør gå på Rema og kjøpe Kitekat eller Friskis, for katten bør få mer næringsrik og "riktig" fór, som man bare får kjøpt hos dyrlegen eller spesialbutikken,-til en blodpris...

Jaja, det er fint at vi er allrighte med dyrene.
Men jeg er minst like opptatt av at fokuset kanskje bør rettes enda mer mot mor og barn...!
Som lege, med et stort engasjement innen barselomsorgen, må jeg si jeg blir bedrøvet med tanke på den utviklingen vi har sett og ser innen denne delen av en kvinnes liv, men ikke minst i det lille nyfødte barnets liv.
Det har blitt skviset mer og mer på liggetiden på barsel, og nå er det vanlig at man sendes ut i løpet av 1-2 døgn etter at barnet er født.
For noen er dette greit, og mange syns det hersker en så hektisk stemning på barselavdelingene at de syns det er like greit å komme seg hjem.

Men denne utviklingen bekymrer meg! Jeg mener det er et altfor hardt press på mor og barn i denne første og viktige fasen.
Som det sto i "valpereportasjen" så er det også svært viktig at moren trenger ro for å få igang melkeproduksjonen. Hos oss kvinner så kommer denne produksjonen ikke igang ordentlig før det er gått tre dager, og da sier det seg selv at det kan være en stor utfordring og et eksperiment å sende hjem moren med det lille barnet, før de har fått ammingen på stell.
Det er ikke uventet om ammefrekvensen kommer til å gå ned de neste årene, all den tid det ikke legges til rette for at de nyfødte får den hjelp og assistanse som de trenger!
Det er heller ikke særlig "ro og hvile" over det å måtte dra frem og tilbake til sykehuset for å ta blodprøver og veie barnet de første dagene, fordi alt er blitt så effektivt i helsevesenet.

Ja ja, barseltiden, og det stadig mer hektiske rundt denne viktige perioden i en nybakt mors liv i alle ender, kunne jeg skrevet mye mer om, for det opprører meg faktisk.
Men jeg får ta mer en annen gang...;-)

Voff!