Røykfri dag...

I dag er det verdens røyfrie dag.
Det er en dag hvor det er en gylden anledning til å tenke litt over endringene som har skjedd bare i vårt eget land de siste 10-15 årene.
Mange av oss husker Dagfinn Høybråtens kamp mot røyken tidlig på 2000-tallet. Det manglet ikke kjeft, kritikk og regelrett trakasserende uttalelser mot denne ministeren, som erklærte krig mot røyken, og fikk innført røykeforbud og strenge regler rundt om på både utesteder, arbeidsplasser og ellers i samfunnet.
Jeg husker at det haglet med stygge personbeskrivelser og karakteristikker som "røykepoliti", fanatiker moralist og lignende.

Dette var da som nå prisen å betale dersom man jobber for å fremme helseråd som angår litt følsomme områder for folk...

Høybråten sto støtt i stormen, og de aller fleste av oss er nok glade for det den dag i dag, og kan takke bl.a. ham for at vi i dag kan sitte på en kafe eller i et fly uten å bli inntyllet i sigarettrøyk og lukt.

Jeg tenker på hvordan det var i min egen barndom, da vi satt i biler inntyllet i røyk, og det var vanlig  med røyksky stort sett overalt.
Når man vet hvor negativt det er å bli utsatt for passiv røyk også, så skal vi være glade for at røykeloven har blitt så selvsagt i samfunnet vårt.

Og politikerne våre jobber for fortsatt innskrenkninger for røykerne;
http://www.abcnyheter.no/nyheter/2013/05/30/stoere-ser-omrisset-av-en-roeykfri-generasjon


Jeg har som lege stor respekt for at det er vanskelig å slutte å røyke. Jeg har iallefall lært meg at det ikke nytter å si til folk at de SKAL slutte å røyke.
Røykeslutt må komme innenfra, og folk må være dønn motiverte.

Jeg bruker å si til pasientene mine at hvis de vil at jeg skal hjelpe dem så får de komme når de kjenner at de er 100% klare til å gjøre den jobben som de selv må gjøre for å stumpe røyken.

Noen klarer å slutte bare ved egen hjelp. Andre trenger støtte og røykeavvenningspiller.

Jeg har hatt en solskinnshistorie i vår på kontoret mitt.
En storrøyker, med 60 sigaretter daglig, bestemte seg for at nå var det slutt! Nå, etter 3 måneder er han røykfri, og jeg tar av meg hatten for den innsatsen han har lagt ned for å kvitte seg med de 60 giftpinnene som han inhalerte daglig.
Jeg og tabletter har hjulpet ham på veien, men den aller viktigste jobben har han gjort selv!

En ting er selve avhengigheten av nikotin og andre stoffer. Det andre, og like viktig er det sosiale.
Hva hvis man alltid har r'kt i pausene sammen med kolleger, og er vant med faste rutiner knyttet til sigaretten.
Da er det viktig med samtaler som bevisstgj;r endring av vaner, og finner nye rutiner uten sigaretten.


Verden er et bedre sted uten sigarettosen rundt oss!

 

Munch for barn...

I går kom den gledelige nyheten om at politikerne i Oslo endelig hadde klart å bli enige nok til at det falt en avgjørelse om å bygge et nytt Munchmuseum! Det var på svært høy tid, for det er skammelig å tenke på hvor dårlig og slett Munchs arv er blitt håndtert i Norge, og hvor mye krangling og uenighet har ført til at dette geniet og en av Norges mest markante persojner gjennom tidene ikke har kommet til sin rett.

Men nå blir det et nytt praktbygg i Bjørvika; politikerne turde å ha vyer og å tenke stort, så nå får vi en ny attraksjon her i lille Norge!
Munch selv ønsket angivelig at museet "hans" skulle ligge ved Vigelandsparken (se linken med mannen min nedenfor...;_) ), men han hadde forhåpentligvis blitt fornøyd med det rare flotte huset Lambda som kommer om noen år også.
http://www.aftenposten.no/kultur/--Det-er-altsa-gatt-Politikk-i-Munch-museet-7005040.html


Her i huset ble nyheten feiret med høytlesning om Munch på sengen i går kveld.
Det er artig å se hvor fascinert også husets minste er av Edvard Munchs bilder. Særlig er det "Skrik" som har gjort inntrykk, men ungene er tydelig interessert i å kikke på og høre om de andre bildene også, og om
Munchs liv, fortalt på en tilgjengelig måte som i denne boken.

Endelig får Munch det huset og plassen han fortjener; etter 150 år!

Brevpost-et sjeldent syn...

Vi har fått en ny 10-åring her i huset i dag.
Det har vært kaker, lys og fest, og gaver av mange slag.

Jubilanten hadde laget en sirlig skrevet gaveliste til familie og faddere, og det var litt av hvert å velge mellom.
Som unger og jenter flest i den alderen var listen ispedd ønsker som mobil, klær og effekter med heltene "One Direction". Men et gaveønske litt utenom det vanlige var brevpost!
Det er ikke hver dag at barn ønsker seg brevpost lenger, og det skulle vise seg å være en utfordring å finne brevposter i butikkene, for det har tydeligvis gått av moten.
I min barndom var det populært å få seg brevvenner eller "pennevenner" som det også kaltes, og det var egne klubber man kunne melde seg inn i for å få seg en brevvenn enten fra Norge eller et eller annet sted rundt om i verden.
Jeg har faktisk fortsatt kontakt med min brevvenn fra barndommen, som bor i Pakistan. Jeg husker hvor spennende og eksotisk det var når det lå et tynt og blått "air-mail"-brev fra et vilt fremmed land i postkassen innimellom! Faktisk ledet vår korrespondanse per luftpost til at jeg besøkte Masuma i Pakistan da jeg var student, og dét på grunn av at vi begge delte interessen for å skrive brev til hverandre. Nå er det Facebook som gjelder, og vi følger hverandres liv på nettet. Ganske fantastisk at to liv og to verdener forenes litt på grunn av noen ord og noen brev.

Og nå har jeg altså fått en datter som har arvet gleden av det formidlede ord, og som er glad i å sende et godt og gammeldags brev til bestemødre, tanter og venner.

Det er et savn at postkassene blir stadig tommere for brev annet enn vinduskonvolutter, med regninger eller fra en eller annen offentlig etat.
Jeg kjenner iallefall gleden når jeg ser et håndskrevet brev ligge der og vente på meg, og det er noe spesielt å sitte med brevet i hendene og lese noe i ro og fred.

Det er tydelig at også gjestene satte pris på denne delen av gavelisten, for på gavebordet lå det fire ulike brevposter i dag! Så nå er det mange som kan se frem til å finne en fin konvolutt i postkassen sin den nærmeste tiden:-)

Brett er fint samspill...!

I vår duppeditt-verden sitter vi gjerne sitter i hver vår sofa,-eller hvert vårt rom for den del- og trykker på hver vår PC, mobil eller Ipad.
Barn har også i stadig større omfang sitt sosiale liv på nett og brett, og jeg har en del tanker og bekymringer rundt hva dette fører til for både den enkelte og oss alle som helhet.
Det er litt trist da, når vi ser hverandre inn i øynene stadig sjeldere, og lever våre sosiale liv uten å være sosiale. Jeg har tror på at menneskelige møter er det beste for oss, og for barna våre sin sosiale utvikling og trivsel.

Det er da jeg blir litt ekstra glad og tilfreds som mor når ungene faktisk finner frem et ekte og gammeldags brettspill, og inviterer vennene sine over til en runde med Monopol;-)

Da er det bare å okkupere stua i regnværet og drive på, og både store og små er såre fornøyde og tilfredse!

Øyekatarr- (over)behandling på ville veier...?

For et par dager siden var Høyres helsepolitiske talsmann, Bent Høye , ute i Aftenposten, med forslag om at foreldre kan gå til apoteket for å få øyedråper på såkalt "farmasøyt-resept" til barnet, ved øyekatarr. Da "slipper" de å dra til fastlegen eller på legevakten, sier han.
Dette var ett av forslagene til tiltak som var enstemmig vedtatt på Høyres landsmøte forleden.
Dette høres kanskje forlokkende og lettvint ut, men jeg må si det er er et lite gjennomtenkt og reflektert forslag, og et tiltak som er å snu ting helt på hodet!

For det første så er tilstanden øyekatarr ofte forårsaket av et virus og ikke en bakterie; det er derfor gjerne IKKE nødvendig med antibiotikavehandling i det hele tatt! Det er ofte nok med en ren klut og vann til å vaske øyet med.
For det andre så er det etter min mening en lege og ikke en farmasøyt som skal foreta den medisinske vurderingen om den aktuelle øyekataren skal ha antibiotikabehandling eller ei.
Vi er på ganske ville veier dersom Høyre eller andre mener at stadig mer av diagnostikk og behandlingsvurderinger og foreskrivninger skal foretas over apotekdisken.
Det kan høres enkelt og greit ut å få stadig flere diagnoser stilt ved hjelp av apper, farmasøyter, over internett eller på mail med legen. MEN ingenting kan erstatte en samlet vurdering, som består av vår kunnskap som leger, klinisk blikk, og det å faktisk kommunisere ansikt til ansikt med en pasient!

For det andre når det gjelder øyekatarr, så er mitt anliggende at det er et stort problem med altfor stort forbruk av antibiotika! I lys av at dette er noe både vi som leger og hele befolkningen må ta på største alvor, så er det underlig at Bent Høye går ut med et slikt forslag, som faktisk er med å senke terskelen for å få tak i antibiotika!

Jeg har skrevet blogg om denne problemstillingen før jeg, faktisk for flere år siden, fordi jeg er av den oppfatning av at vi er litt hysteriske når det kommer til litt verk i øynene på barna, ikke minst gjelder dette barnehagepersonell.

Jeg anbefaler å lese bloggen, så får dere litt mer informasjon om dette temaet!

Barnehagers skrekk…

Jeg har ofte barn med foreldre innom på legekontoret fordi ungen gjerne våknet med litt verk i en øyekrok. Barnet har gjerne vært friskt ellers, men har omtrent blitt stoppet på trappa i barnehagen, med beskjed fra personalet om at dér har de ingen ting å gjøre! I hvertfall ikke før de har sprunget til legekontoret på øyeblikkelig hjelp-time, for å få antibiotikadråper. Da er det greit å komme tilbake til barnehagen i morgen!

Så der sitter vi altså, ofte med en frisk unge som har litt øyeverk, og en mamma eller pappa som må ringe til jobben og fortelle at de ikke kommer i dag, fordi ungen er “syk”.

Jeg må innrømme at jeg syns at dette har gått alt for langt! For det første pøser man på med masse unødvendig antibiotika, for å sikre ungen å få lov til å komme i barnehagen dagen etter. For det er nemlig slik det praktiseres; at hvis man kan fortelle personalet at man har begynt med behandling, les: antibiotika, så er det greit å være i barnehagen dagen etter. “Problemet” er at øyekatarr, eller konjunktivitt, hos barn oftest skyldes virus, og da hjelper antibiotika ingenting. Det vanligste er det såkalte Adenovirus, og H. Influenzae. For Adenovirus så smitter dette i 14 dager uansett om man bruker antibiotika. Så da er det er det ikke mye vits i å kjøre på med all denne antibiotikaen iallefall, for ungen har like stor sjanse til å smitte sine venner i barnehagen uansett om de har vært hjemme en dag eller to, og dryppet øynene med medisin.

For det andre, så er det grunn til å tenke litt over hva dette “øyekatarr-hysteriet” koster det norske samfunnet hvert år…! Jeg vet ikke om det finnes tall på hvor mange sykedager som går med til foreldre som må ta fri for at ungen skal holdes hjemme, men vi enkel logikk tilsier at det er enorme tall. Det er iallefall et så omgripende fenomen, at det bør sees på og tas på alvor, og det må lages bedre og tydelige regler for når barnehagen kan nekte et barn å komme i barnehagen.

Det er ikke akkurat en dødelig eller farlig sykdom vi snakker om! Selvsagt er det plagsomt å ha et lass med unger som løper rundt med øyeverk og snørr, men det er verken farlig for synet eller helsen forøvrig.

En annen sak er så klart dersom barnet er sykt, har nedsatt allmenntilstand og har mye tykt verk som tyter ut av øynene. Da skal man ha behandling, og det er da sannsynlig at det er bakterier.

Men, studier viser at infeksjonen forsvinner stort sett av seg selv, uansett om det er bakterier eller virus. Derfor kan vi ikke fortsette å pøse på med unødvendig mengde medisin, bare av gammel vane. Til det er det for antibiotikaproblemet for alvorlig, i en større sammenheng.

Så mitt tips er: Ved lite eller moderat mengde puss fra et eller begge øyne, hos en ellers frisk og kvikk unge, ta en ren kompress eller klut og vask med rent vann eller fysiologisk saltvann. NB god håndhygiene. Ta kontakt med lege dersom det forverrer seg eller ungen har nedsatt allmenntilstand.

Hvis du ammer barnet, så er et godt tips å dryppe litt morsmelk inn i øyet; det kan hjelpe godt!

Lykke til!

Under er Folkehelseinstituttets egne ord, hvis dere vil lese dem:

Øyekatarr (konjunktivitt)

Med dagens kunnskap er det ikke av
smittevernhensyn grunnlag for å anbefale at
barnehagebarn ved mild til moderat øyekatarr
holdes hjemme. Bare ved kraftig øyekatarr med
rikelig pussdannelse bør barnet av
smittevernhensyn holdes hjemme inntil
pussdannelsen har avtatt. Ved kraftig øyekatarr vil
det vanligvis være behov for legekontakt, og
barnets allmenntilstand vil også i stor grad styre
behovet for å være hjemme fra barnehagen.
Det må være opp til barnets foresatte å avgjøre om
et barn som har symptomer på konjunktivitt skal
undersøkes av lege. Dersom behandling
igangsettes kan barnet gå i barnehage dagen etter
igangsatt behandling. Barnehageansatte kan
generelt ikke forlange at barn med konjunktivittsymptomer
skal undersøkes eller behandles med
øyedråper før de kan få gå tilbake til barnehagen,
men kan ved tvil drøfte dette med barnets
foresatte. Ved usikkerhet bør smittevernlegen i
kommunen kontaktes.

Barn+sukker+hyper=ikke sant...

I dag er jeg intervjuet i Babyverden om barn og den myten som råder om at barn blir hyper av sukker.
Det har i mange år versert teorier om at ungene blir helt propell av sukker, og vi foreldre har en tendens til å bruke den forklaringsmodellen når euforien, bråket og aktivitetsnivået når taket i en barnebursdag for eksempel.

Les intervjuet her:
http://www.familieverden.no/Helse/Mat-og-maltider/Blir-barn-hypre-av-sukker/

Med fem unger i huset har jeg vært gjennom ørten bursdager, Halloween og 17 mai-er der barna har spist snop og drukket brus ad libitum, og det er ikke tvil om at ungene har "tatt av" nokså kjapt. Men miun erfaring er at de har vært nokså "hyper" nesten før de har fått på seg Halloween-kostymet, like mye som når de har sittet i sofaen og puttet i seg alt griseriet de har fått i bøtta på runden i nabolaget.

Jeg er ikke noen ekspert på dette, men har søkt opp forskning på feltet, og så vidt jeg kan se så er det ikke noen overbevisende funn som sier at ungene blir hyper av sukker.

Den følelsen av "kick" og energi vi opplever når vi stopper bilen på tur, og gir ungene en is, eller sjokolade på skitur, er nok fordi sukkeret fungere raskt, og vi får en stund av energifølelse og glede pga den virkningen sukkeret har.

Mannen min, Nils, som også er lege, var med i et Newton-program, der dette temaet ble tatt opp, og han kom til samme konklusjon, sammen med flotte Selda fra Newton.
Se gjerne programmet her:

http://tv.nrk.no/serie/newton/dmpv74002511/16-10-2011#t=17m13s

Myte eller ikke myte; det er vel ikke tvil om vi foreldre kommer til å ha mange "hypre" og happy unger på 17 mai, når det flommer over av is, brus og kaker;-)

Barseltid og amming; fornuft, ufornuft og følelser...

Jeg har visst valgt å gå rett inn i et vepsebol...!
I går sto en kronikk forfattet av Gro Nylander og meg i Aftenposten.
Temaet var barselkvinner og nybakte mødres situasjon. Etter vår mening er det økt press på mor og barn i begge ender av fødsel og barseltid, noe som bl.a. går utover muligheten for amming og den nødvendige ro i starten av livet for et lite barn.

Dessverre har Aftenposten radbrekket både den egentlige overskriften vår og tatt bort ingressen, for å polarisere og lage saken vår enda mer svart/hvit, men forøvrig så står jeg fullt og helt for det som står i kronikken.


http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Pappaperm-kan-bli-en-stressfaktor-7192753.html#.UYaeO0pzva8

Kronikken har fått massevis av kommentarer, og det er bra, for man ønsker jo at folk engasjerer seg i det man skriver, når man velger å målbære synet sitt i en sak. Men at dette med amming, foreldrepermisjon, barseltid og tilknytning skal vekke så enorme, og ikke minst iltre og sinte følelser, det syns jeg er litt merkelig, og litt trist.
Det er nesten som noen velger å lese en slik kronikk som "Fanden leser bibelen", og man blir kalt både det ene og andre fordi man har en mening om disse temaene.

Jeg har engasjert meg mye innen barselomsorgen, og har i årevis målbært mitt syn om at mor og barn har blitt dårlig behandlet i tidlig barseltid, med tidlig hjemsendelse uten gode oppfølgingstilbud når de kommer hjem.
En av innleggene mine er her:

http://blogg.tidsskriftet.no/2012/11/ikke-spok-a-vaere-fodekvinne-i-travelhetens-tid/


Kronikken som sto på trykk i Aftenposten i går, var et forsøk på å ytre vår mening om at fordeling av fødselspermisjon/foreldrepermisjon har blitt likestillingspolitikk, og at gode og viktige opparbeidede rettigheter for kvinner står for fall. Det er ikke noen forsøk på å degradere far, som selvfølgelig er like viktig som mor i et barns liv. Vi mener forøvrig "alt til sin tid", og at verken tilknytning mellom far &barn eller mors karriere kan stå og falle på om mor og barn får ro den tiden det tar å amme etter anbefalte retningslinjer (dersom de ønsker  eller får til det), og at far kommer på banen som hjemmepappa etter hvert.

Har noen lyst til å velge annerledes, så veldig gjerne for meg! Norge har uansett et av verdens beste velferdssystem, også for nybakte familier.
Men det er etter min mening ikke tvil om at pendelen er i ferd med å vippe over mot den siden der far har kommet veldig mye i fokus,og det må være lov til å spørre seg om det skjer på bekostning av mor og barn?

Jeg har ikke fasitsvaret jeg, og syns det er spennende å høre andres meninger. Men jeg har ikke bruk for å lese eller høre andre kaste skitt og ufine karakteristikker, selv om dette er en betent sak; det går ikke verden fremover av;-)