Kvinner bærer halve himmelen...

For et par dager siden hadde jeg en kronikk i Adresseavisen, med tittelen "Kvinner bærer halve himmelen".

I kronikken forsøker jeg å beskrive den forferdelige hverdagen mange kvinner og jenter i Kongo lever i. I dette landet, som i flere andre steder opp gjennom historien, brukes voldtekt som krigsstrategi. Når kvinner rammes, rammes hele lokalsamfunn, og befolkningen blir mer sårbar overfor kriminelle grupperinger og kompanier, som er ute etter verdifulle naturressurser, som Kongo er fullt av.

Mange titusener av kvinner er blitt utsatt for voldtekter, og det er heldigvis noen av dem som får hjelp av mennesker som har valgt å vie sitt liv til arbeidet for disse kvinnene. En av disse er legen og gynekologen Denis Mukwege, som jeg skriver om i kronikken. Han har gjort et stort inntrykk på meg, og jeg er rørt og imponert over mennesker som ham, som velger å bruke sitt yrkesliv i et virke som både er risikabelt og utsatt på mange måter.

Kirkens Nødhjelp har i mange år vært et trofast støttespiller for dr Mukwege og hans arbeid. Det står stor resepkt av det arbeidet som blir gjort for disse kvinnene, som er helt uskyldige ofre i en kynisk krig om mineraler og diamanter.

Les kronikken min, og del gjerne med andre.
Verden må få høre om denne ondskapen og uretten som skjer med våre medsøstre.

http://www.adressa.no/meninger/annenside/article8263963.ece

Fra pilletrilling til parfymeri...

Jeg har en stund frustrert meg over apotekene.
Som lege har jeg automatisk en del å gjøre med apotek, særlig gjennom at jeg daglig sender pasienter dit for å hente ut medisiner jeg har skrevet resept på.

Men jammen er apotek ikke det de var en gang!
Da jeg selv var liten var et apotek som å komme inn i en egen verden; med en steril lukt av medikamenter og kjemi, alt var ryddig og renslig, og man handlet stort sett det man skulle ha over disk.
Og det man skulle ha på et apotek var kort og godt medisiner, plaster, halstabletter og bandasjer, pluss kanskje bitre mandeldråper før jul.
I dag kan det virke som om disse artiklene har kommet i bakgrunnen, og når man går inn i et apotek kan det kjennes som om man har kommet inn i en hvilken som helst fargerik butikk, der det selges alt fra kosmetikk og tannkoster til strømper og solkremer. Ikke minst kosmetikk; hyllene er fulle fra topp til tå med alle slags hudpleiemerker, og det er jammen ikke langt fra at man tror man har havnet på et parfymeri. Den største forskjellen er kanskje graden av sminke og pynt på damene som jobber der.

Det som har frustrert meg en del, og ikke minst mine pasienter, er at det virker som om mange apoteker stadig er tomme for helt ordinære medisiner som jeg skriver resept på. "De har det ikke på lager", selv om det er medikamenter som er brukt støtt og stadig. Dette medfører at pasientene enten må vente i dagevis på å få medisinene sine, eller så må de gå fra apotek til apotek, i håp om å finne det de har fått skrevet ut av legen.
Jeg syns dette har blitt et stadig økende problem, og det er faktisk ikke noen kjekt for gamle Olga på 80 å måtte gå fra sted til sted når de trenger tablettene sine.

Er det pga trange marginer de har så lite lager?
Er det andre prioriteringer de har på varelageret?
Jeg aner ikke jeg, og det er med forbehold om at jeg tar riv ruskende feil at jeg skriver dette.

Det er heller ikke uproblematisk at en del pasienter får anbefalt å skifte merke eller type medisin innen samme gruppe. Dette er tabletter som har samme virkning, men det er ulike firmaer som har samme type medikamenter. Dette kan medføre at eldre pasienter blir forvirret, og i verste fall så blir det feilmedisinering av det. Slik kan det bli dersom apotekene har bedre avanse på enkelte av typene. Apotekene skylder gjerne på at det er staten som har bestemt at man skal tilbys rimeligste alternativ av synonympreparat, men det er ikke uten utfordringer.

Men jeg har et klart inntrykk av at et apotek er blitt en butikk, der de kommerse interessene avgjør hvilke medisiner som er "lurest" å selge, og at vi dyttes på av kampanjer for ditt og datt av varer de selger.

Og nå er det stadig nye tilbud de annonserer med. De måler blodtrykk, blodsukker og jammen kan man få sjekket føflekkene sine også!
I og for seg så er det helt sikkert mye bra med at folk kan få ulike tilbud som et "lavterskeltilbud". For noen er det tungvint og en dørstokkmil å komme seg til fastlegen.

Noe av det jeg reagerer på er prisen! Jeg så i dag en annonse fra et apotek, der de tar 350 kroner for å sjekke 1 føflekk!! Og så 150 kroner for de neste man vil ha sjekket.
Dette syns jeg høres ut som flåing, og jeg syns det er så rart hvordan folk oppfatter enkelte tjenester og kjøpe som helt greie, mens de syns andre ting er veldig dyrt.
Noen kommer til oss leger og har ikke med seg penger, og syns det er dyrt med 186 kroner. Det er vel ingen som ikke hadde hatt med seg penger til frisøren eller apoteket, og sagt at de ikke har penger...?

Jaja, folk må gjerne bruke 4-500 kroner på en føflekksjekk for meg, og dersom dette medfører at flere blir oppdaget før de får alvorlig sykdom, så er det bra.

Men jeg syns nok at apotekene burde ha et enda større fokus på å se til at gamle, syke og svake skal få slippe å gå fra apotek til apotek, og slippe å skifte til nye tabletter med andre farger og navn, fordi det er noen som tjener på det.

Så det så!

Det vanskelige valget...

Da er valget tatt.
Det er valgkveld, og valgvake over det ganske land.

Tenk så heldige vi er som kan ta det som en selvfølge å kunne våre med og stemme på hvilke mennesker og partier vi ønsker å ha til å bestemme over oss og for oss her i Norge.
Det er så utrolig lett å ta dette for gitt, her vi bor i trygge, lille og beskyttede Norge.

Jeg har gjort min borgerplikt, og gjorde det med glede.
Det ble et valg ut fra hjertet denne gangen. Og å følge hjertet er kanskje det mest ærlige man kan gjøre.
Kanskje ikke alltid så strategisk eller smart. Men for meg er det ikke riktig å være strategisk og smart alltid. Dette gjelder også innen politikken.

Jeg har noen hjertesaker. Dem håper jeg mine kandidater og parti vil kjempe videre for i årene som kommer.

Jeg håper også at menneskene som i kveld blir valgt inn for å sitte i landets Storting vil kjenne på ansvaret de har; ikke bare for å sikre oss som er stemmeberettiget nå flere goder og rettigheter.
Jeg håper de vil ta ansvaret for å sikre våre barn og etterkommere en like trygg og god hverdag som vi selv lever i.

Jeg har selv mange barn. Det som går igjen hos dem er at de er opptatt av miljøet vårt og klodens fremtid.
Dette har dessverre ikke blitt de store og viktigste temaene blant journalister og politikerene på alle valgmøter og debatter.
Men vi plikter å ta barna våre på alvor, i deres bekymring for miljøet, og for det grunnlaget vi skal legge for dem.

Om noen år skal de få stemme med. Det er fint å se hvor engasjert de allerede er. Da er det håp for årene som kommer óg:-)

Godt valg!

Dyre edle dråper...

Vi som jobber med gravide og fødende, vet at ikke alle babyene kommer med storken; heller ikke vi den naturlige veien, der mor og far har bidratt med sitt på den mest "normale" måten.

Det er jo snart så mange måter å bli gravid på, og måter å bli befruktet og få barn på, at den gode gamle metoden i sengehalmen har fått mange "konkurrenter". Assistert befruktning på den ene eller andre måten har medført at stadig flere par og mennesker har fått sitt ønske oppfylt om å bli foreldre.
Dette er en heldig utvikling for dem som ellers ikke kunne ha blitt foreldre, samtidig som det på den andre siden gir grobunn for en del diskusjoner og dilemmaer, på grunn av både etiske og fysiske faktorer.

Barn som kommer til verden etter befruktning med donorsæd er også blitt ganske vanlig her til lands, og ikke sjelden har kvinnen vært i Danmark for å bli inseminert med sæd fra en dansk donor.
I Danmark er det fremdeles anonym sæddonor, og noe det eneste kvinnen eller paret får vite er bl.a. øyefarge og høyde.

Jeg var nylig innom et studentbolig-kompleks i København. Der hang det store plakater rundt omkring, hvor de reklamerte for sæddonasjon, og prøvde å få tak i nye sæddonorer.
Unge mannlige studenter skal fristes til å levere sæd til en cryobank, og derved få spedd på studentøkonomien sin.

Nordisk cryobank som de kaller seg, gir guttene 300 kroner for hver "skvett", og skriver at man kan bli 3000 kroner rikere om måneden dersom man gir en leveranse 6-10 ganger om måneden...!
Jeg må si det er ambisiøse mål, og disse donorene får det travelt innimellom forelesningene dersom de skal rekke å produsere og levere alle disse bidragene til en donor-baby-

Jeg husker faktisk fra legestudiet selv jeg, at guttene på kullet mitt ble fristet med "sydentur", dersom de kunne levere sæd til IVF-klinkken ved sykehuset.

Jaja, det er bra at noen lar seg friste, eller kanskje også noen som ser på seg selv som gode hjelpere til folk som ikke får til å lage barn selv.
Det er forsåvidt greit det, og jeg ser som fagperson at mange har stor glede og nytte av at noen menn ofrer seg.

Men på det helt personlige planet må jeg ærlig innrømme at jeg håper at ikke mannen min eller sønnene mine bidrar til å befolke verden på dette viset...
Jeg respekterer fullt ut at andre tenker annerledes enn meg, men jeg sliter litt med dette altså;-)

Det er i mitt hode en stor vesensforskjell på en blodbank og en sædbank, og jeg kjenner at jeg syns man gir fra seg noe ganske spesielt ved å være sæddonor, og at det er mer enn en hverdagslig sak. Men jeg tror at mange unge virile gutter tenker på dette på en langt mer ukomplisert måte når de ser disse reklameplakatene.

Håper bare de slipper å få unger på døren om en del år da; det kan bli en blåmandag for en del av disse gutta, som har tjent seg enkle lommepenger i en lykkelig og ubekymret studenttid.

Nå kan ikke vi ikke føde fortere...

Jeg oppholder meg for tiden i København. En av de store sakene i avisen Politiken i går var situasjonen for fødende kvinner.
Som i Norge har det skjedd store forandringer innen fødselsomsorgen de siste årene. Liggetiden er blitt radikalt endret, og stadig flere sykehus praktiserer såkalt "ambulant fødsel", der mor og barn sendes hjem bare timer etter fødselen.
Det har blitt gitt et inntrykk av at dette har vært en bevisst politikk, og at det har ligget gode faglige begrunnelser bak også, fordi friske fødende er nettopp "friske", og kan få et like godt tilbud ute i hjemmet og kommunene.

Men nå sier leger og ansatte ved fødeinstutusjonene STOPP. "Nu kan vi altså ikke løbe sterkere"
Overleger i obstetrikk (fødselssykdommer) sier rett ut at ambulante fødsler og svært korte barselopphold aldri har vært laget som et "tilbud", men simpelthen er gjennomført fordi det ikke er plass til dem som ikke feiler noe ved barselavdelingene.

Og så kommer den interessante betraktningen på hvorfor det er slik; nemlig at det er stadig flere fødende kvinner med komplikasjoner.
I Danmark har andelen av kvinner med komplisert fødsel steget kraftig de siste 10-15 årene. Fra at 63% av fødsler var ukompliserte for 15 år siden, er det nå bare 50%. Det er en stor forskjell på kort tid.

Spesiallege og sjef ved obstetrisk klinikk ved Rigshospitalet i København, Morten Hedegaard, mener dette kommer av at det er stadig flere kvinner som i dag kan få barn, som ikke ble gravide før. Med bedre overvåkning av gravide og fødende, kraftig økning i fertilitetsbehandling og bedre behandling av kronisk syke kan nå flere bli gravide. Antallet av kraftig overvektige gravide har også skutt i været, i likhet ned at stadig flere "gamle" blir gravide. Samlet sett medfører denne i og for seg svært hyggelige utviklingen at flere får hjelp, men den gir også store utfordringer medisinsk og dermed også økonomisk og ressursmessig.

De kronisk syke, svært overvektige og andre "risikofødende" krever langt mer ressurser, noe som går på bekostning av de ukompliserte fødende. Innen risikogruppen er det flere som blir igangsatt, noe som øker risikoen for keisersnitt, og blødninger etter fødsel. De får mer svangerkapsforgiftning, oftere svangerskapsdiabetes og større foster. Alt dette krever flere svangerskapskontroller, økt oppfølging under selve fødselen, og altså lengre opphold ved barselavdelingen. De legger mer beslag på ressursene, og da "passer" det godt at friske normale gravide får færre kontroller og ikke tar opp plassen på barsel.

Dette er en utvikling jeg ikke liker i det hele tatt!
Jeg har kjempet lenge for å synliggjøre gravide og fødende kvinners situasjon, ikke minst i barseltiden!
Svangerskap og fødsel er en normaltilstand, og en fødende og barselkvinne er frisk i en viss forstand, men hun er SÅRBAR og i en helt spesiell og ny situasjon.
Derfor trenger hun et økt omsorgsnivå og hun og det nyfødte barnet skal ha et minimum av tilbud om omsorg og ivaretakelse de første dagene.
Det beste stedet å yte dette er i en barselavdeling, mener jeg, i de aller første dagene.

Jeg syns vi i Norge skal ta signalene og bekymringene fra fagfolk i Danmark på største alvor, og ikke gå i samme fellen, og over-effektivisere denne unike delen av livet som fødsel og barseltid er.

Det er fint og flott at stadig flere kvinner og par som tidligere ikke kunne få barn, nå får hjelp til å gjennomføre et svangerskap. Men da må det følge ressurser med, slik at de såkalte normalfødende også får den hjelp, støtte og omsorg de har rett på og behov for.

Det er morgendagens oppvoksende mennesker vi har med å gjøre; de fortjener en best mulig start på livet!

"If you love somebody, set them free"...

I dag har jeg sendt avgårde eldstesønnen min til USA på utvekslingsopphold i et helt år. Det er en rar følelse av vemod og glede. Vemod fordi man syns det er så fryktelig trist å skilles fra barnet sitt så lang tid, og så langt borte. Glede fordi man er glad for at barnet sitt har vokst opp til å bli et så selvstending og modig menneske at han tør å hive seg uti et slikt usikkert men spennende prosjekt, som det er å dra hjemmefra for så lang tid. Det er dette det å være mor og forelder består i, er det ikke? Nettopp drømmen om å oppdra barna sine til å bli trygge og selvstendige individer, som tør å stå på egne ben og prøve seg i ut i verden på sine egne vinger.

Men det gjør jo så vondt også... Jeg kjenner meg ganske tappet i kveld, med et sug i magen, fordi jeg ikke vet hva som venter ham, og ikke har så mye jeg kan gjøre for ham i hverdagen i denne perioden. Men det blir helt sikkert bra, og det er så utrolig hvor mye man får med seg av ballast av et slikt opphold, som man har nytte av videre i livet.

Så jeg skal vel egentlig være fornøyd i kveld, selv om det kjennes litt sårt akkurat nå. Vondt-godt på et vis, som slike ting er...

Livssmertens tydelige språk...

Noen tilstander og diagnoser står for oss som mer fylt med skam og avmakt enn andre. Mens noen sykdommer plager er greie og "enkle" å komme til legen eller sykehuset med, er andre mer skamfulle og tunge.
En av disse er selvskading.

Inntil nokså nylig, har det å skade seg selv, ved å påføre seg selv sår og ytre skader, vært forbundet med den største taushet og skam. Heldigvis så har det kommet mer i fokus, og stadig flere tør å komme ut med sine historier, og ikke minst å erkjenne for seg selv at de sliter med dette problemet. Et problem som faktisk er mye større enn man tidligere var klar over. Faktisk kom det frem i et doktorarbeid at så mange som 9% av de spurte hadde påført seg selv en ytre skade en eller flere ganger. Det er i veldig stor grad jenter som bedriver denne destruktive adferden.

En gjennomgående tendens er at selvskadere også har et alvorlig problem med spiseforstyrrelser, særlig bulimi, men også personlighetsforstyrrelser og tvangslildelser kan være en del av det komplekse bildet.
Dette er et komplekst problem, der sårene og arrene på huden etter de selvpåførte kuttene bare viser overflaten av den "egentlige" smerten pasienten kjenner på.

Aftenposten forteller i dag om Tonje som har slitt med selvskading og spiseforstyrrelser i mange år, og som har møtt et helsevesen som har håndert hennes selvpåførte skader på en veldig uheldig og fornedrende måte.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Tonje-fikk-over-50-sting-pa-rad-uten-bedovelse-7272360.html#.UgkHNdI3BIE

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Gar-til-kamp-mot-sying-av-selvskadere-uten-bedovelse-7272442.html#.UgkDOdI3BIE

I årenes løp som lege har jeg møtt mange selvskadere. Gjennom 5-6 år som lege ved Skade-akuttavdelingen ved St Olavs Hospital ble det å lappe sammen kutt og sår hos selvskadere en nokså "vanlig" ufordring i en travel arbeidshverdag. Det var gjerne her de havnet, menneskene som i sin desperasjon tok i bruk tapetkniver, barberblader eller andre skarpe gjenstander for å døyve den indre smerten  ved å lage kutt og sår som var mer synlig enn den livssmerten de bar inni seg.
På en legevakt er det stadig nye leger, sykepleiere og personell, og det er stort tempo med mange pasienter. Det er i utgangspunktet en veldig uheldig situasjon for et ungt lidende menneske å skulle behandles på et slikt sted, men dette er realiteten.

Jeg har med hånden på hjertet ikke sydd disse pasientene uten bedøvelse, slik det er beskrevet i artiklene i Aftenposten. Men jeg kan godt kjenne igjen den følelsen som beskrives, der jeg tror både pasient og lege kjenner på en slags avmakt og  "provokasjon" over hele situasjonen. Noen pasienter er faste gjengangere, og kommer stadig innom med nye kutt og sår som skal lappes sammen. På en legevakt er det ikke rammevilkår for å gå inn i selve problemet, og å få nok relasjon til mennesket bak arrene, og dette er en svært utfordrende situasjon for alle parter. Da kan det desverre ende opp med at en del av disse sårbare pasientene kjenner seg veldig nakne og avkledd når de ligger der og blir sydd sammen, og sendt ut igjen.
En selvskader som har rispet og kuttet seg opp kan godt ha sprøyteskrekk, og de kan ha like mye smerter ved sying som andre, men dette kan det være vanskelig å skjønne, desverre også for enkelte helsepersonell. Noe som bunner i mangel på kunnskap og erfaring, ikke ondskap eller vond vilje.

MEN, vi som leger  plikter selvfølgelig å behandle ALLE pasienter med respekt og følsomhet! Selv om vi kan kjenne et stikk av irritasjon og resignasjon og tenke "nå igjen...??" Dette kan nok alle som jobber ved en legevakt kjenne på; fra de som tar imot pasientene til sykepleiere og leger.

Her som så ofte ellers, tror jeg noen av de uheldige og vonde erfaringene selvskade-pasienter beskriver, skyldes helsepersonells manglende kunnskap om komplekse psykiatriske tilstander. Dette med selvskading er svært kompleks psykiatri, og fordrer en del kunnskap, ikke minst om pasienten og hennes/hans livs- og sykehistorie.

Etter at jeg begynte som fastlege har jeg møtt igjen denne pasientgruppen, men fra et helt annet ståsted.
Nå møter jeg dem gjerne ferdigsydd, med arr som gror. Men i denne legerollen er min oppgave å prøve å komme dypere inn i hvorfor de skader seg selv på denne måten, hjelpe til å behandle dem for dette, og å få dem på beina med all den livssmerten de bærer på. Vi snakker ofte om mennesker som har opplevd mye krenkelser, overgrep, har dårlig selvbilde, og alvorlige spiseforstyrrelser. En del av dem har mange og lange møter med psykiatrien, og det er vanskelige liv de hanskes med.

Det er gledelig hver gang man hører om pasienter som klarer å komme seg ut av denne destruktive praksisen som det å kutte seg selv er. Det henger som regel alltid sammen med at de håndterer de andre store utfordringene sine bedre, og får god hjelp og støtte til å komme seg ovenpå og videre i livet.

Å bli møtt på legevakten med profesjonaliltet, respekt og empati burde være en selvfølge. Å få tilbud om bedøvelse er også det.
Det å få økt kunnskap om selvskadere og hvem de er, gir helsepersonell og pasientene selv også, en bedre mulighet til å gjøre møtet med legevakten til en litt bedre opplevelse.
Det at det er lettet litt på skammens slør i forhold til denne pasientgruppen, er et positivt bidrag til dette.