Små barn-store hjerter...

For et par-tre uker siden avviklet Nyborg Skole årets såkalte "Skole-jogg". Det går ut på at alle ungene skal løpe så mange runder som mulig ut fra sitt aldersnivå, og skaffe sponsorer blant familie og venner, som betaler en viss sum for hver runde. Kjempefint tiltak, både for mosjonens og innsamlingens del.
I år som i fjor, gikk pengene til organisasjonen Streetlight på Filippinene, og i år "løp" barna inn rundt 50000 kroner.

Lite visste vi for to uker siden, da barna jogget rundt, hvilken situasjon barna og de voksne som bor og jobber på barnehjemmet i Tacloban skulle bli utsatt for den siste uken. Fra å være et velfungerende og aktivt barnehjem, så er dette, i likhet med hele byen og mange andre steder på Filippinene, rasert av tyfon, og de står på bar bakke, og er heldige som kom fra uværet med livet i behold.
Mye takket være grunnleggeren av Streetlight, trondhjemmeren Erlend Johannesen på 30 år overlevde alle.
Han viste seg som en reell og uselvisk leder i krisen, og klarte å redde alle de 100 barna og voksne i sikkerhet da stormen raste som verst. Nå er de så heldige å være i sikkerhet, og han lover å bygge opp barnehjemmet, og er enda mer motivert til å gjøre en innsats for trengende barn på Filippinene.

Skolen til mine barn, Nyborg, har altså i en årrekke vært samarbeidsskole til Streetlight, og Erlend har selv deltatt på sommeravslutninger og fortalt oss om arbeidet sitt i Tacloban.
Dette har gjort at barna har fått et nært forhold til nettopp dette prosjektet. Det blir på den måten enklere for dem å se for seg og sette seg inn i barnas situasjon på barnehjemmet, og å få en bedre mulighet til å se at det er mange der ute i verden som ikke er like heldige og privilegerte som dem selv.

Dette har virkelig kommet til syne denne uken!
Jeg har en tiåring her hjemme som fra før av elsker å stelle i stand kakesalg, vaffelsteking og loppemarked til inntekt for ulike organisasjoner. Fra hun var 5-6 har hun trommet sammen venner og brødre, og stått ute i gata med plakater og bord, og servert forbipasserende på søndagstur. Deretter har hun stolt sendt penger til både Leger Uten Grenser, Redd Barna og Unicef.

Og denne uken har det vært full aktivitet i venninnegjengen. De har organsisert, planlagt og ordnet, og i dag arrangerte de loppemarked og kakesalg for Streetlight!
Noen hadde funnet leker og andre ting som var salgbart mens et par av jentene hadde bakt.
Ingen som var på Byåsen Butikksenter i dag unngikk å få med seg innsamlingen, for det ble tatt i bruk både sang, "tipsboks og store plakater for å skaffe kunder til standen deres.
Og jammen bar innsatsen frukter; de 6 tiåringene klarte å samle inn nesten 6000 kroner til dette gode formålet!!

Jeg blir så imponert over hvordan barn er så umiddelbare, og gjør ting så mye mer enkelt enn oss voksne. De handler i nuet, og bruker ikke tid på byråkrati, vurdering eller overslag. De bare gjør det!
For en dugnadsånd!
Vi voksne har jammen litt å lære av denne umiddelbarheten; å få ting gjort. Et sted på veien fra barn til voksen så forsvinner dette til dels, og vi blir oppslukt av det store "byråkrati-dyret" som hersker i samfunnet.

Nå er pengene allerede sendt direkte til Streetlight sin konto, uten fordyrende mellomledd, og vi stoler på at jentenes innsats blir tatt vel i mot på Filippinene.

Og her hjemme har vi en sliten og noe utladet jente, som har jobbet full dag og vel som det, og fortjener en pust i bakken nå:-)

Og jeg må innrømme det er en aldri så lite stolt mor også...




 

Kommunikasjon på timeplanen...

I går hadde jeg med tre av barna mine på jobb. De skulle være prøvekaniner for studenter som skulle øve på konsultasjon med barn.
Jeg har en ekstrajobb som universitetslektor der jeg underviser legestudenter ved NTNU i kommunikasjon. Her i Trondheim er legestudentene så heldige at dette med kommunikasjon prioritert på timeplanen, særlig de to første årene av studiet.

Vi leger blir gjerne kritisert for at vi er for dårlige til å kommunisere med pasientene våre. Det sies at noen av oss ikke har tid og mangler evne til å lytte til pasientene. Det er vel også et faktum at de aller fleste klagene mot leger faktisk går på kommunikasjon.

Dette skal vi ta innover oss, selv om jeg vel er av den mening at det er en vel utbredt svartmaling.
Det er mange som faktisk er godt fornøyd med legen sin, og den omsorg og behandling han eller hun får på legekontoret.
Det vil alltid være slik at menneskemøter er utfordrende, og særlig der en av partene er i en utsatt og sårbar posisjon. Det krever av oss leger at vi er lydhøre og váre på både verbal og nonverbal kommunikasjon. Dette er ikke alltid like lett, og noen vil bli skuffet, lei seg og sinte på oss, uansett om vi prøver etter beste evne også, i en travel hverdag.

Men det er nok en del leger som ikke er så gode på dette, og som ikke ser på dette ned kommunikasjon som noe man faktisk kan øve seg på og bli stadig bedre på om man øver. Dette gjelder vel for mange andre også.

Én ting er å snakke med voksne. En annen ting er å kommunisere med de minste pasientene; barna.

Det å snakke med barn er noe ganske annet enn å snakke med et voksent menneske. Dette er ikke minst aktuelt når vi har barn som pasienter. For å få til en god kommunikasjon med et barn er det mange ting som må fungere. Unger kan slå seg "vrange", og bli stille som en østers hvis de bestemmer seg for det, og det er viktig å få dem på lag fra første stund, slik at de føler seg trygge og komfortable hos oss.
Mange barn får jo skrekken bare de ser en hvit frakk eller hører snakk om en sprøyte eller et legekontor.

Jeg har mange barn som pasienter på legekontoret mitt. Det er en veldig hyggelig del av jobben, og gjør arbeidsdagen mer fargerik.
Det hjelper selvfølgelig å ha en ungeflokk hjemme, men det å kommunisere godt med barn trenger ikke bare ha med det å gjøre, og det er mange som har et medfødt talent til å snakke godt med barn uavhengig om de har egen erfaring hjemmefra.
Det går veldig mye på det å SE barnet fra første stund, og fokusere på barnet og ikke på foreldrene som gjerne er med.
Mange voksne har en tendens til å snakke over hodet på ungen, det vet vi fra alle mulige situasjoner, også på legekontoret.
Der har jeg blitt mer og mer tydelig; fra jeg roper inn barnet er det han eller hun som er i fokus, så får mor eller far bli med på sidelinjen.

Jeg ga dette rådet til studentene mine også, at de hilser på barnet først, og får barnet til å kjenne seg som hovedperson og den du er interessert i først og fremst.
Det er veldig aldersavhengig hvor man skal legge listen, og det kan være mange unger som er vanskelige å få så mye ut av, også rett og slett fordi de ikke har så mye info å komme med om hvorfor de er hos legen.
Men fra der er 3-4 år så spør jeg alltid ungene om de vet hvorfor de er hos meg i dag. Så får de forklare det på sitt barnlige vis.
Mange foreldre sitter og klør etter å ta over, og en del avbryter ungene og overtar praten. Det er veldig fort gjort, men jeg er nokså tydelig på at det er barnet som er min pasient, og når jeg skal snakke med mor så bruker jeg å si til barnet at "nå må jeg spørre mamma/pappa litt også". Det kan faktisk være en utfordring noen ganger å klare å holde fokuset på den lille når mor og far tar over praten.
Noen ganger, særlig hos større barn, må man vurdere om man kanskje skal få til en prat med barnet alene, og sende ut foreldrene. Evt avtale en time med bare barnet neste gang de kommer, for deretter kanskje å ta inn foreldrene. Dette må man prøve seg frem på.

Jeg tipset studentene også på at det er smart å nærme seg et barn ved å prøve å ta opp et ufarlig tema som de trolig kan være interessert i. F.eks. fotball hos en 8-årig gutt, hva de driver med på fritiden, litt om venner, og Kaptein Sabeltann eller Barne-TV hos et barnehagebarn eller One Direction hos en stor jente. Da kommer praten ofte igang, og der er lettere å komme inn på medisinske ting når isen er brutt.

Barn har en tendens til å hoppe hit og dit i en samtale. Det er veldig fort gjort å gå over til å snakke med mor for å få ut relevant informasjon fortere, men man må prøve å være litt tålmodig å la ungen bli ferdig. Det er en kunst å klare å komme inn på rett spor igjen, etter noen omveier hit og dit i et lite barnehode.

Har jeg en baby som jeg skal kikke i ørene eller lytte på brystet tar jeg gjerne den andre hånden og stryker barnet litt over hodet eller kinnet. Det kan også fungere fint og beroligende.

For å være helt ærlig så kan det være foreldrene som er den største utfordringen når man skal undersøke et barn. Jeg har i min tid sydd, undersøkt og behandlet mange barn, og det har gått best de gangene at foreldrene er med på at vi må være litt bestemte og tydelige overfor barna. Det er nesten håpløst å få dem på lag og kjenne seg trygg hvis foreldre begynner å si "stakkars deg", når foreldrene ikke klarer å holde barnet fast og bestemt under en undersøkelse, eller de signaliserer at de er usikre på hva det er legen egentlig skal igang med her. Skal jeg gjøre noe så enkelt som å kikke inn i ørene på en ettåring er jeg helt avhengig av at mor eller far holder barnet fast og konsist, ellers får jeg det ikke til , og det blir gjerne mye mer ubehagelig for ungen. Da gjelder det å telle til ti noen genger... Det er vondt å bli sydd eller stukket, og man kan være ærlige å si det, men at det går over fort. Man roter seg iallefall bort om man lyver og sier at det ikke er vondt eller motsatt, at det er helt forferdelig.

Og så er det "finalen" da. Barna som har vært på besøk noen ganger vet at det kanskje vanker en liten premie, særlig hvis vi har utført noen undersøkelser el.lign.

Men uansett så er det aller viktigste å se barnet og behandle det med samme respekt og oppmerksomhet som hvilken som helst annen pasient.

Sorgen og gleden de vandrer til hope...

I går var det bursdagsfeiring her i huset, da både store og små flagget og sang for meg, og jeg fikk både gode gaver og koselig oppmerksomhet fra både en stor ungeflokk og en snill mann og familie.

I dag er det Allehelgensdag; en dag for å kjenne på sorg, savn og et sår i hjertet som aldri gror.

Dette er jo selve livet; det å kjenne på og leve med kontrastene.

I dag var det min lille sønn som vi aldri fikk ha hos oss, som fikk litt ekstra oppmerksomhet.
Det er faktisk et vakkert skue å rusle på kirkegården på en Allehelgensdag. Det er et hav av blomster og kranser, og lys som er tent for noen man er glad i.

På denne dagen bruker jeg også å finne frem en sang sunget av Carola, og som har en vakker tekst laget av
Erik Hillestad. Jeg fikk CD-en med denne sangen i gave like etter av vi mistet vår lille sønn, og det tok meg faktisk et par år før jeg orket å høre på den.
Nå syns jeg faktisk det er godt, og sangen beskriver fint hvordan det kjennes å miste et barn når livet egentlig skulle begynt-


https://www.youtube.com/watch?v=ZDeW9Acau7M

 JAG VILLL ALLTID ELSKA

Ingen förstod vart Du blev av
men fast Din vagga är en grav
tror jag Du fann en öppen dörr
som barnen gör
Till rum med änglar att få se
dom lär Dig leka, ser Dig le
Åh om jag kunde vara med!
Det är Dig jag älskar

Det är Dig jag älskar!
Och en gång skall tystnad
ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Ingen är vackrare än Du
för Du har himmelsk klädnad nu
Du som är mammas sorg och skatt
jag ber i natt
När Du hör vita vingars sus
be att två änglar tar ditt ljus
ner till min mardröms mörka hus
Jag vill alltid älska!

Jag skall aldrig glömma
Och en gång skall tystnad
få ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Bortom allt jag drömt
finns Du nånstans gömd
Aldrig blir Du glömd
Inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Det är Dig jag älskar
Det är Dig jag älskar
Och en gång skall tårar
få ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång

Bortom allt jag drömt
finns Du nånstans gömd
Aldrig blir Du glömd
Inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång

Jag vill alltid älska -
aldrig glömma -
jag vill alltid älska!

Inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång


 

Lys i mørketiden...

Det er blitt november, og mørket kryper stadig mer over oss både tidlig og sent på dagen. Det er mørkt når klokken ringer om morgenen, og like mørkt når vi drar hjem fra jobb.
På mange måter er mørket forbundet med kos og hygge også, og vi har en enda større grunn til å tenne talglys og gjøre trivelige sysler og ting innendørs.

Men for min del så må jeg innrømme at jeg syns mørket bli stadig mørkere år for år, og det føles innimellom tungt at det er så få timer med dagslys gjennom dagen.
Så allerede for flere år siden skaffet familien seg en dagslyslampe! Og jammen er det ikke bare mor i huset som syns denne er god, men også barna setter pris på at den den blir tatt frem nå i høstmørket.

Lysbehandling har faktisk blitt stadig mer benyttet både innen søvnlidelser og vinterdepresjoner. Som behandling går det ut på å sitte foran et spesialkonstruert lysapparat som gir ut lys med en intensitet som ligner på vanlig dagslys.
Kort fortalt så anbefales det å sitte i minst en halvtime, og er det snakk om tidlig oppvåkning som er problemet ved dårlig søvn, så skal behandlingen foregå om kvelden.
Er problemet at man føler seg "tung" og deppa, og har vanskelig for å komme seg opp om morgenen, så anbefales det å sette seg foran lyset om morgenen.

Dagslyslampen kan også hjelpe folk i vaktarbeid og folk som er døgnvill pga lange flyreiser og skifte av tidssoner.

 

 

 

For oss i familien er "sesongen" i alle fall i gang! Vi setter simpelthen lampen midt på frokostbordet, og snur litt på den innimellom slik at alle får lampen i fjeset. Poenget er nemlig at man skal kikke på lyset for å få best mulig effekt.

Det blir nå ikke en halvtime med lys på oss da, i en travel morgenstund, men faktisk så syns vi dette lille glimtet av "dagslys" er deilig, både store og små, selv om lampen ser snodig ut der den står mellom havregrynen og brunosten...;-)

 

 

Er det snakk om lysbehandling pga mer rent medisinske årsaker, så er det nok lurt å snakke med legen sin, slik at det blir gjort på riktig vis.

 

 

 

Men ellers så er kanskje dette et tips til dere som bare ønsker å krype enda lenger under dyna når vekkerklokken ringer om morgenen!

 

 

 

 

 

Superfood og møkkamat...

I går hadde jeg en ny kronikk i Adressavisen.
Der delte jeg noen av mine tanker omkring mat og hva det er vi driver og har i oss.

http://www.adressa.no/meninger/article8510013.ece

Vi lever i en verden som har blitt stadig mer polarisert også når det gjelder matvaner og mattrender, og mens de fleste av oss handler mer eller mindre bevisstløst i billigkjedene, tyr andre til supermatdietter og andre kostholdstrender, for å få bedre helse, finere kropp og et lengre liv.

De store matvarekjedene med Rema, Norgesgruppen og Coop bla., har utrolig stor makt over våre matvaner, og de skviser både priser, kvalitet og innhold i maten, og sitter igjen med enorme inntekter selv.
Og vi er som forbrukergruppe skremmende likegyldige når det gjelder hva vi stapper i oss. Det viktigste er at det er billig og at det er kjapt å lage, kan det virke som.
Hvordan det er produsert, om det er gode og sunne råvarer, og om det er bra for oss, det bryr vi oss alt for lite om.

Som en kontrast tjener også de som driver i andre enden av skalaen, med dietter, superpiller og vidunderkurer også millioner og milliarder. Det er nok av dem som tyr til nye og trendy vidunderkurer og kosthold, der det skifter på hva som er mest sunt og lurt å spise til en hver tid.

Jeg har nå troen på at vi har det best med å spise det meste med måte og at det er det jevne som drar.

Men at vi er så lite bevisste på hvor mye griseri og svineri som finnes i ferdigmat og billige produkter, det skremmer meg. Det er mye matvarer som ikke er det de utgir seg for å være, og mye farges, smakstilsettes og pumpes med holdbarhets-stoffer for at de skal seg mest mulig lekre ut for oss forbrukere. I tillegg er det stadig hevete grenser for hva som tillates av uheldige stoffer i mat, og og både dyr og fisk lever under svært kritikkverdige forhold, for at vi skal få maten billigst mulig.

Det har blitt mye reaksjoner og respons på artikkelen min, og det er flott at folk er engasjert, det trengs!

 

Når man mister uten å miste...

Vi har i alle år vært velsignet med besteforeldre til barna våre, som gladelig har stilt opp som barnevakter.
Jeg vet ikke helt hvordan vi skulle klart oss uten dem, med travle jobber og et stort engasjement og program utenom også.

Og det er takket være god helse at foreldrene våre har orket og klart å være barnevakt og så mye sammen med barnebarna, enten det har dreid seg om noen timer en kveld, eller hele barnevakthelger.
Dette er samvær som betyr umåtelig mye for oss, men ikke minst så er det utrolig verdifullt for ungene, og for den eldre garde også.

I dag har det vært innsamlingsaksjon for demenssaken, og jeg har tenkt ekstra mye på hvor heldige vi er som har foreldre som er spreke, ikke bare i fysisk forstand, men også når det gjelder hukommelse og det å være sprek i hodet.

Jeg blir nesten glad jeg, når jeg en gang i blant ringer moren  min, og hun ikke har tid til å prate fordi hun har invitert venner på middag, eller skal ut på konsert. Eller svigerforeldrene mine, som en svært sjelden gang ikke kan stille som barnevakt fordi de har reiseplaner eller skal på dans.

Jeg har selv mistet faren min. Det er så usigelig trist å miste foreldrene sine, og en far som har stått der som en trygg påle i livet. Da han døde av kreft for noen år siden falt en vegg ut, og det vil alltid mangle noe viktig og trygt i livet.

Det å miste sine foreldre eller sine aller nærmeste gjennom demenssykdommen, må være forferdelig tungt og sorgfullt, på en annen måte. Det blir som å miste flere ganger. Først når minnet, hukommelsen og personligheten forsvinner inn i demensen. For så å miste dem endelig en annen gang.
Sorgen kjennes kanskje uforløst på en måte, og det kan kjennes veldig tungt og utmattende. Man må også leve gjennom faser der man må være vitne til at en person man har så nær ikke er der som før. Noen blir sinte og aggressive, noen redde og angstfylte og andre mer apatiske. Man vet kanskje ikke hva som er i ferd med å skje, og det skapes mange vanskelige situasjoner, fordi både den syke og pårørende er ukjent med at det er begynnende demens.

Jeg fikk noe å tenke på en kveld jeg satt og snakket med en av mine nære venninner, som har begge sine demente foreldrene på sykehjem.
 Mens jeg har flust med barnevakter rundt meg til å hjelpe til og til å bidra i hverdagen, er hun opptatt med å være "barnevakt" for sine egne foreldre-
Selv om det er trist og vondt å se sine egne foreldre slik, sier hun at den verste sorgen var da det gikk opp for henne at hun var i ferd med å miste dem inn i demensen.

La oss håpe at en dag som i dag har gitt oss mer åpenhet og mindre tabuer omkring demens.
Økt opplysning hjelper godt på fordommer som vi har lett for å omgi oss med, og det er til det gode for både dem som blir rammet direkte og indirekte av en slik sykdom og skjebne.








 

Kvinner i skvis mellom profesjonalitet og samvittighet...

Reaksjonene har vært sterke etter at tre av de fire borgelige samarbeidspartiene for få uker siden felte ned en felles erklæring om at det skal bli lov for fastleger å henvise til abort.

Bloggeren Susanne Kaluza hadde et interessant innlegg i VG om dette temaet i dag, http://pluss.vg.no/2013/10/15/1394/oikSS8

Fra før av har det vært mulig å reservere seg fra selve inngrepet, men med påtrykk fra Krf, gikk Høyre og Frp med på å skrive under at leger nå skal få love til å nekte å henvise videre en kvinne som kommer til kontoret for å be om å bli sendt til sykehuset for å få utført en abort.

Legeforeningen sa i vår ja til å støtte dette.

Dette er etter min mening en stor og dyptgripende endring for kvinners situasjon og rettigheter. Man kan godt forstå at mange engasjerer seg, og opplever dette som et tydelig tilbakeskritt for kvinners rettigheter. All den tid norsk lovgivning sier at kvinner har rett til selvbestemt abort, så er det naturlig å tenke at det ikke skal legges hindringer i veien for at hun skal få gjennomført et abortinngrep så raskt og med en prosess som er så skånsom som mulig på alle måter.
Det å risikere å møte på en fastlege som sier NEI til å henvise jenta eller kvinnen er det lett å forstå at oppleves som både ydmykende og krenkende.

 De kvinnene og jentene jeg møter i jobben min er i en svært sårbar situasjon, og det å dra til legen for å be om å bli henvist til abort er for de aller fleste en tøff prosess som de gruer seg til. Da må det være en stor ekstrabyrde dersom man møter på en lege som sier nei til å fylle ut og signere henvisningen, slik at kvinnen må gå med uforrettet sak, og leve enda lenger i en fra før av vanskelig situasjon.
En "praktisk" utfordring er jo også at kvinnen helst vil ha prosessen gjennomført å snart som mulig, når hun har bestemt seg for å ta abort. Noen ganger kommer jenter som har kommet såpass langt at det begynner å haste med å få dem henvist. Da kan man ende i en situasjon at hun begynner å nærme seg grensen for selvbestemt abort i uke 12.

Dersom en fastlege av samvittighetsgrunner ikke ønsker å henvise, er hun prisgitt hvilket alternativ denne legen kan gi henne for at hun skal få den hjelpen hun har rett på. Ved et større legekontor, og i en by, er det enklere å ha tilgang til andre leger, men uansett så er det lite trolig og realistisk å tenke seg at hun får hjelp med en gang, og må trolig bestille seg en ny time hos en annen lege. På små plasser kan det rett og slett være vanskelig å ha noen alternativer. Hva gjør kvinnen da?

Som med de aller fleste saker så er det bombastisk å farge alt svart/hvitt, og jeg kan på enkelte vis forstå at enkelte leger har grunnleggende problemer og kvaler med med å involvere seg i noe som har med å "kludre" med liv og død å gjøre. Det må man respektere, uansett om man verken har forståelse for det eller at det er milelangt fra sine egne etiske eller religiøse overbevisninger. Det er lett å konkludere med at disse legene ikke har noe som helst som fastleger å gjøre, og at de snarest bør finne seg noe annet å gjøre.
Skal disse legene kunne jobbe som fastleger, en jobb de gjerne er flinke i forøvrig, så må det legges tilrette for at alle pasienter får den hjelp de rettmessig har krav på.
Noen foreslår et register for de legene som gjør krav på reservasjonsrett. Skulle det stått med et tegn på listene der man velger fastlege?
Disse legene må ha et vanntett system for avtale med en annen lege som hjelper kvinnen raskt og uten at hun må bestille time og vente unødig lenge.

Det er en kinkig situasjon både den nye regjeringen og dens "partnere" har satt oss i, og jeg kan ikke forstå hvordan de har tenkt at dette skal kunne gjennomføres uten at den svakeste part, nemlig kvinnen, risikerer å få det enda vanskeligere når hun kommer i en situasjon der abort er et alternativ for henne.