Hytteluksus...

Noen ganger kan man spørre seg hva som egentlig er luksus.
I vår fylte, rike og velfødde hverdag er det jammen ikke lett å kjenne på den ekte gleden av å være omgitt av all verdens komfort og behag. Man blir skremmende fort vant til nye anskaffelser, og det tar ikke lang tid før man tar for gitt utstyr og goder man har skaffet seg for å gjøre hverdagen enklere og mer behagelig.
Det er også en astronomisk forskjell bare fra da jeg selv var liten til det mine egne barn lever med som helt selvsagte remedier og tekniske duppeditter.

Tenk på hvor sjelden vi kjenner på basale og primitive "følelser" og ubehag som det å fryse, være sulten og tørst og å følge en døgnrytme uten tidsnød og timeplaner.

Det tror jeg både vi og barna har godt av innimellom, og et sted vi får kjent litt på noen av disse tingene er på hytta vår!
Vi kan verken skilte med fancy hytte eller flotte løyper og afterski i nærheten. Men vår vesle og nøysomme "Gerhardsen-hytte" er et herlig og avslappende sted å tilbringe noen dager, og et sted der man få kjent på hva man virkelig trenger for å leve.

Hytta vår er akkurat stor nok til å vi får plass, og det første vi må gjøre er å fyre opp i ovnen, tenne talglysene og gå ut og lete etter vann i bekken.
Man skulle tro at blaserte byunger syns dette er helt teit, men det er artig å se hvordan de omstiller seg, bretter opp ermene, og elsker det å måtte jobbe for å få varmen og at man ikke bare kan gå og slå på en bryter for å få på lyset.
Denne gangen var det faktisk så mye is og så lite vann i bekken at det ikke var mulig å finne rennende vann. Da ble løsningen å ta med bøtta et sted det var ren snø, og smelte den over ovnen, og slik få litt vann til matlaging og tannpuss.

Det er en egen ro og idyll over det å sitte i lyset fra peisen og talglys, spille brettspill og lese i boken sin. Barna, som har en tendens til å hive seg over PCen eller mobilen sin ved første mulighet, lever på hytta som om slikt ikke finnes, og de får frem en kreativitet som er mye mer fargerik og levende enn i hverdagen.

Det er dette som er luksus! Vi kan dra dit vi vil, kjøpe det vi vil, og fylle livet med all verdens ting.
Men det å gå seg en tur i uberørt natur, kjenne på gleden når hytta varmes opp om morgenen, og sitte med familien sin i en stille og rolig hytte på fjellet; det er eksklusivt og herlig det!

Kjærlighet er et sted å feste blikket...

Disse ordene passer fint nå som det har vært Valentines day.
Det er vel mange av oss som har fått eller gitt blomster i går, og det er mange som har utvekslet små oppmerksomheter for å vise at de er glad i noen, eller kjenner det ekstra som kalles kjærlighet.

Selv var jeg så heldig å få gaver, blomster, kyss og klemmer fra både barn og mann som viste at de er glade i meg, og at jeg er noe helt spesielt for dem.
Heldige meg-

Nå er det hverdag igjen, etter en dag der handelsstanden og markedsføringskreftene er svært "behjelpelige" med å fortelle oss av vi må huske hverandre og prise kjærligheten.
Det er i hverdagen det gjelder å minne både seg selv og sine medmennesker om at vi er elsket, ønsket og satt pris på. Med både våre styrker og svakheter.
Det trengs egentlig hverken hjerter, blomster eller gaver for å vise dette. Det er som regel nok med vår tilstedeværelse og ekthet.

Ordene til Anne Grethe Preus er så treffende, syns jeg.
Kjærlighet er et sted å feste blikket

Kjærlighet, og det å kjenne seg elsket, gir en indre ro og trygghet, en plattform i livet. Det trenger ikke å være en partner-kjærlighet, kjærlighet er så mange slags relasjoner.
Når kjærlighet til en samlivspartner fungerer godt, er det virkelig et sted å feste blikket. Der finner man ro, bekreftelse og støtte. Men kjærligheten til en partner kan være så sårbar, og er forbundet med et forbehold, i og med at den kan ryke så nådeløst.
Spørsmålet er da om man tør å hive seg uti kjærligheten, med de usikkerheter som alltid henger der. 

Piet Hein sier det så godt:

Husk at elske mens du tør det,
 husk at leve mens du gør det


I en videre sammenheng er jo kjærlighet så mangt, og ikke minst kjenner vi hva ekte kjærlighet er når vi får barn. Denne typen kjærlighet er så betingelsesløs.
Det er mange måter å vise kjærlighet overfor sine barn, og unger kan nok ikke bli bortskjemte når det gjelder det vi gir dem av dette. Men det ligger jo mye kjærlighet i det å sette grenser, og gi dem gode og fornuftige grenser og oppfattelse av hva livet egentlig er også.

Jeg satt sammen med syvåringen min og hørte et intervju med Steellan Skarsgård i går kveld. Han ble spurt om hva det er som har gjort ham så suksessfull og godt likt. Han gjenga da et sitat fra faren sin, som han brukte å si til Stellan. Dette brente seg fast i både meg og gutten min;

Husk at det er ingen som er mer verdifull enn deg, Stellan.
Men husk at det er heller ingen som er mindre verdifull enn deg.

Dette kommer nok til å bli sitert av meg til mine barn fremover,
av ekte kjærlighet- 

Livet gir og livet tar...

Vi mennesker er som været; inni oss skifter det mellom å være godvær, mildvær, uvær og storm.
Dette avhenger både av vårt lynne og medfødte temperament, men også med hvordan vi har det ellers i livet, og ulike ytre omstendigheter.

Den siste uken har jeg hatt et par innslag i både avis og radio, og både som en tilfeldighet, og kanskje ubevisst, så handlet begge innslagene om temaer og tanker som viste det mer mollstemte og regntunge "været" inni meg.

Dere kan lese og høre innslagene nedenfor om dere ønsker, og jeg tror ordene og tonene kan gi rom for tanker og rekfleksjoner, som vi har godt av å ta oss tid til en gang i blant.

Vi har i vår familie opplevd et trist og uventet dødsfall nylig, og dette setter igang både tanker, frykt og filosferinger om livets forgjengelighet.
Som lege er jeg vant med å forholde meg til de små marginene som det er mellom liv og død, og døden blir noe man blir vant med både å snakke om og innlemme i livet og hverdagen. Det blir naturlig nok noe annet når man opplever døden nærmere innpå seg, og privat.

Jeg håper dere vil sette pris på både kronikken min og innslaget mitt i "Sangtimen", og at det vil vekke følelser og tanker som vil stimulere til noe godt og fint i enhver.

http://radio.nrk.no/serie/sangtimen/dmps04000514/02-02-2014

(Hør meg den 2/2-14, fra 15:55 min ut i  programmet)



http://www.adressa.no/meninger/article9054855.ece

Hei!...

Denne uken er det vennskapsuke på skolen. Da er det fokus på vennskap, og hvordan man oppfører seg og er mot hverandre i skolehverdagen.
Blant annet har de yngste såkalte "hemmelig-venner", der de får en annen person i klassen som de, uten å avsløre seg, skal si noe positivt til og gjerne gjøre noe hyggelig for.
Det blir også arrangert felles turer på tvers av skoleklassene, slik at unger i ulike aldre blir motivert til å være mer sammen.

Én fin lekse etter min mening, er å øve på å si hei til hverandre!
Ungene får simpelthen i oppgave å bli mer bevisste på at de sier hei når de møter en klassekamerat eller en voksen om morgenen.

Dette er faktisk en ting jeg har prøvd å være besvisst på både selv, og overfor ungene mine. Det er ganske trivelig å bli hilst med et hei når man møter hverandre om morgenen, eller en annen gang i løpet av en dag. Det er ikke så sjelden at man opplever at man møter folk, enten det er hjemme, på jobben eller på skolen, og man bare passerer hverandre, eller omgås uten å forholde seg til hverandre med en hilsen eller anerkjennelse på at " her er jeg" eller "fint å se deg".

Det er ikke alle som er like mye opplagt og våken etter man har stått opp om morgenen, og i en familie som vår finnes det eksemplarer på både trøtte morgentryner og på kvitrende morgenfugler. Så det er forståelig at man har ulike måter å møte dagen på, også i forhold til å hilse på hverandre. Men jeg syns faktisk det er et viktig poeng de har på skolen, når de setter dette med å si hei på ukeplanen til syvåringene. Da blir barna bevisste at det faktisk er en form for respekt for hverandre at man ser den man møter ved å hilse.

Akkurat denne lille detaljen tror jeg ikke minst kan gjøre en forskjell for de barna som kanskje ikke blir sett så mye ellers, og som vil ha ekstra stor nytte og glede av å bli hilst på.
Jeg er opptatt av dette når jeg er på skolen, eller i forhold til barn jeg møter på butikken eller i gata og jeg. Det betyr mye for barn at vi voksne tar oss til til et nikk eller en hilsen.

Så en "blomst" til skolen vår, som tar dette med den ordentlig hilsen til hverandre på alvor. Det gir ungene en god ballast, en ekstra porsjon folkeskikk og vanlig høflighet, som ikke alle blir like godt utstyrt med hjemmefra.

Så herved går oppfordringen om et ekstra hei i morgen tidlig, enten ved frokostbordet eller på jobben;-)

Alt har sin tid...

Ved enden av et år, og på en nyttårs aften, kommer man gjerne inn i et filosofisk modus, og det er naturlig å la tankene vandre mot både det som skal komme og det som har vært.
Man tillater seg gjerne å finne noen rom til ettertanke og refleksjon over hvor man står hen i livet, hvor man gjerne skulle ønske man sto, og om hva man har oppnådd eller ikke oppnådd i forhold til de drømmer, planer og tanker man måtte ha hatt.
Dette er også en tid for å kjenne på sorg og savn etter noen man har vært glad i.

Mange av oss tar oss kanskje for lite tid til å finne denne jordingen i en travel hverdag, der det er fort gjort å bli slukt og oppslukt av hverdagens og livets trivialiteter, og av ting man må og bør gjøre.
Mange av disse hverdagssyslene og aktivitetene er jo med å gi livet mening, og man er privelegert som har et liv fylt av noen og noe som krever noe av en og er avhengig av en. Det er mange ensomme der ute, som aldri har noen som etterpør dem eller det de står for. Jeg tror ikke det er tid til ettertanke de savner, men det å være noe for noen, og å ha noe å gå til.

I vårt travle, sosiale og aktive liv er dette med tid blitt et gode, nesten som et luksusgode, som man skulle tro at det var mangel på og som vi må skaffe oss utenfra på en måte.
Tid er et interessant begrep og fenomen, og er både konkret og abstrakt på samme tid.
Fyller man døgnet med alskens program og aktiviteter, går tiden raskt; har vi stor slakke og lite planer, så føler vi at tiden går sakte.
Vi er dermed med og påvirker vår opplevelse av tid selv.

Vårt travle levesett i vår moderne verden medvirker til at vi syns tiden går veldig fort. Månedene, årene-ja livet går fort. Til og med barna syns tiden går fort, noe jeg knapt kan huske fra min egen barndom. Da syns jeg ofte tiden gikk ualminnelig sent.
Det er nok fordi dagene og livet er fylt med intrykk og planer fra tidlig til sent. Det er lite tid til stillhet, lite tid til kjedsomhet og lite tid til å gjøre simpelthen ingenting.
Til og med på barne-TV er de visst redde for at det skal være stille et øyeblikk, og det er lyd og aktivitet konstant.

Jeg tror det er stadig flere som har begynt å oppdage gleden og meningen med stillhet, refleksjon og å skynde seg mindre. Jeg er optimistisk med tanke på at vi får mer refleksjon rundt hvordan vi egentlig ønsker å leve, og at stadig flere ønsker å skape motvekt til alskens innretninger som gjør oss på hele tiden.
Min fineste opplevelse de siste årene var da jeg bodde i et kloster i åtte dager, der fem av dagene var i total stillhet. Da gikk faktisk tiden saktere også, det var mulig å puste rolig og å leve rolig og bevisst.

Vi trenger tid og ro til å reflektere og å dvele ved det vi tenker og opplever.

Livet er for alle en reise i oppturer og nedturer, gleder, skuffelser og sorg.
Man kan ikke skynde seg vekk fra følelser knyttet til dette, men heller ta seg tid til å kjenne på hvordan man egentlig har det.
Man kan ikke løpe fra noe som helst, og det er ved å kjenne på alt dette at man er et helt menneske og kanskje kjenner på størst livsverdi.

ALT HAR SIN TID

Alt har sin faste tid

Alt som skjer under himmelen har sin tid

En tid til å fødes, en til å dø

En tid til å plante, en til å rykke opp

En tid til å gråte, en til å le

En tid til å sørge, en tid til å danse

En tid til å ta i favn, en til å la det være

En tid til å lete, en til å miste

Alt skapte han vakkert i sin tid

også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter

Jeg skjønte at alt Gud gjør varer til evig tid

Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra

(Fra Forkynneren 3)

Kobberbryllup og kjærligheten...

Som halvt danske er jeg innviet i en del jubileer og feiringer som vi trauste nordmenn ikke kjenner så godt til.
Blant disse er en bryllupsdag som heter Kobberbryllup. Den feires når man har kommet halvveis til 25 år og Sølvbryllup.

Jeg husker selv en storstilt kobberbryllupsfest hos tanten og onkelen min i Danmark i barndommen min. Da var det fest i hagen og fullt hus.

I Danmark er det vanlig å markere Kobberbryllup, og dagen starter gjerne med at naboene kommer på døra til "morgensang". Deretter er det åpent hus, med mat og en "lille" en!
Danskene lager gjerne også flotte kranser rundt inngangsdøren til "brudeparet", så det er stor stas å markere bryllupsdager.

Jeg og min kjære har hatt Kobberbryllup i julen.
For vår del så ble det en rolig feiring, og med en trønder til mann så tar ikke slike ting av, for å si det slik, selv om mitt danske jeg hintet om litt festivitas, for å feire at vi tross alt har hatt 12 1/2 flotte år sammen.
Men vi får vel vente til de 25 da;-)

Men i en tid med stadig flere samlivsbrudd, der tabloidavisene gir tvilsomme "råd" om når det er smart å skille seg, så burde man kanskje feire kjærligheten litt oftere, og markere dager som Kobberbryllup og lignende merkedager?

Så jeg tror jammen jeg skal finne frem en god flaske og kjøpe en bukett, og tenke gjennom hvor heldig jeg og vi er...:-)

Den fineste julepynten...

Da er treet pyntet og huset i julestemning.
Det er hvert år spennende å finne frem julekassene, med pynt og juleutstyr samlet gjennom mange år.

Jeg er en ekte nostalgiker, og liker å finne frem ting og sette dem på samme plass som det har stått i alle år. Det kan være en nisse jeg har hatt fra jeg var barn, eller en engel eller annen fin "kunst" som barna har laget i barnehagen eller på skolen.

Jeg registerer at det i de fine og glossy bladene er nye "juletrender" nesten hvert år; et år er det mote med helhvitt interiør og pynt, et annet år skal det være minimalistisk og nissefritt.

Hos oss er det en salig miks av nisser og dverger, engler og Jesusbarnet. Og jeg liker det jeg. I nissesamlingen står på sin faste plass opp et skap er det litt av en "familie", som representerer det meste av det vi skulle ønsket oss ellers i samfunnet; der står en enslig jomfru Maria side om side med en enøyd julenisse og en liten snømann lang orange nese. Engler står i skjønn forening med fotløse julenisser og andre "hedenske" figurer.

Og det som er mest herlig med denne samlingen, og andre typer julepynt her i huset, er at mange av disse får meg til å tenke alle de gangene jeg har fått "fint" innpakkede julegaver fra barna mine i alle aldre. jeg kan huske forventningen i øynene deres, og håpet om at jeg skulle fortelle hvor fine ting de har laget.

Jeg tror det venter noen slike fine gaver under treet i år også, og jeg kan ikke ønske meg noe finere!

Jeg må innrømme dog, at selv juletreet er litt mer striglet, og barne har sitt eget lille plastjuletre på loftsstuen, der de kan henge hva de vil, mens juletreet i stuen er det litt mer regi på når det gjelder pynt og farger.
Ungene lurer jo på hvorfor vi ikke vil henge deres pynt på stortreet, og da er det ikke så lett å si at deres hjemmelagede pynt er fin nok... Men vi har altså funnet en grei løsning på det.

Favoritt-juledekorasjonen min er de mange julelyktene som alle fem barna har laget, med noen års mellomrom. Det er simpelthen syltetøyglass som er malt, og som lyser nydelig med telys.
Når disse er på plass i kjøkkenvinduet, da er det jul!

God jul!