Mai 2010

Samleside med alle innlegg fra mai 2010, 

uten kommentarer, reddet etter datakrasj.

Barnebursdag, det er ikke for amatører…!

Puh-da er den lenge planlagte klassebursdagen over!

7-årsdag med hele klassen invitert på gymsal-bursdag er en gymnastisk øvelse i seg selv det…

Både små og store var slitne og fornøyde da de to timene var overstått. Etter hvert slikt evenement blir min respekt og ydmykhet overfor lærere og barnehageansatte stadig større; jeg forstår ikke hvordan de klarer å holde orden og kustus på en slik gjeng med ville unger! Vi skulle prøve oss på ballongleken i dag, (der man prøver å tråkke istykker de andres ballong, og den som står igjen med ballongen sin vinner), men etter få minutter hadde vi voksne mer eller mindre mistet oversikten, og barna løp rundt og knertet ballonger helt uten system. Vel,-barna hadde det artig allikevel, og det er det viktigste;-)

I år slo vi oss sammen med en annen familie, slik at to venninner feiret dagen sammen. Da var det lettere å “overleve” arangementet. For jeg syns iallefall at det er viktig og artig at hele klassen får mulighet til å bli invitert i bursdag, og at jentene og guttene er sammen. Det blir veldig fort en tendens til “kjønnsskille”, og barnebursdager er en av eksemplene på dette.

Jeg har også erfart og hørt om en del trasige opplevelser de små har, hvor det er noen som nesten aldri blir invitert i bursdag, mens de fleste andre jentene eller guttene stadig får være med. Dette er et veldig sårt felt, og det er de voksnes ansvar og oppgave å være med å bidra til at alle i en klasse skal føle seg inkludert og vel.

Det er forståelig om man ikke har plass eller ork til å invitere hele klassen, eller alle jentene/guttene heller. Men vi foreldre må være med å ta ansvar her, slik at vi ikke lager “klikker” fra første stund i skolelivet til barna.

Det var iallefall en svett, trøtt og tilfreds gjeng som forlot selskapet i kveld, og en gjeng med voksne som var tilfreds med at det var overstått;-)

Posted in Uncategorized at May 31st, 2010.

Tøff i trynet eller harry på hodet…?

Like sikkert vårtegn som at hvitveisen blomstrer, eller at det mekles på overtid i arbeidslivet, så har vi samme diskusjon i heimen; bruken av sykkelhjelm hos den oppvoksende slekt.

Det er helt tydelig at det å bruke sykkelhjelm er hylteit; ikke bare ødelegger det frisyren som er omhyggelig dandert med voks, men det ser visst skikkelig harry og dumt ut også. Det er vanskelig å få inn gode argumenter, og alle forsøk på foredrag eller formaninger preller av som vann på gåsa. “Ingen i klassen bruker hjelm altså”, “jeg har full kontroll når jeg sykler”, er innspill fra poden, og det virker som den eneste sanksjonsmuligheten er å låse fast sykkelen og konfiskere nøkkelen til hjelmen er på hodet igjen.

Men det er jo ikke godt å vite om hjelmen er på hodet bare til de runder gatehjørnet…Jeg har mange ganger passert i nærheten av skolen, og sett mange hjelmer som har hengt på sykkelstyret. Tror fjortisene kanskje at dette redder dem den dagen de tryner?

Jeg blir nokså lei av slike diskusjoner….! Det smitter jo også over på småsøskene, som forstår at dette med sykkelhjelm kanskje er noe de skal syns er rart, og så har man det gående.

Etter mange år som lege på en skade-akuttavdeling, så har jeg sett såpass mange eksempel på sykkelulykker der hjelmen har reddet folk, og ikke minst hodet og vettet deres! Jeg har dessverre også sett det motsatte; flotte mennesker som har endt opp som grønnsaker fordi de ikke brydde seg om eller tenkte på å bruke hjelm. Det er bare så trist å se, og disse erfaringene er med på at jeg er nokså nådeløs når det gjelder hjelmbruk til barna mine (og meg selv, stort sett…)

Men uansett mine skrekkhistorier, så går ikke dette hjem hos fjortiser. Der er den “indre justisen” blant kompiser og skolevenner det aller viktigste i verden, og man må for Guds skyld ikke skille seg ut, eller bli oppfattet som teit eller nerd.

Faktum er at omlag 4000 barn og unge skades i sykkelulykker årlig, og for mange av dem affiseres hodet. Hjelmbruk er med på å redusere skade omfanget med over 60%, så at det er viktig å jobbe med holdningene her, er det vel ingen tvil om.

Flere land, bl.a. Sverige og Australia, har innført påbud med sykkelhjelm, enten til alle eller til bare barn og unge. Det har vært snakk om her på berget også, men det er ennå såpass mye uenighet om dette er rette veien å gå. Myndighetene mener at man kan komme langt med holdningskampanjer.

Så hva skal man gjøre da? Ikke vet jeg, men jeg etterlyser en mer offensiv holdning fra skolen! Jeg syns det virker som om de ikke tar skikkelig tak i dette, og bare lar det skli ut.

Kanskje skal jeg tilby meg å komme på skolen til mine håpefulle, og holde et innlegg for å fortelle om mine erfaringer som skade-lege, og hva manglende hjelmbruk kan føre til??

Da blir poden glad da, og det er ikke særlig pinlig vil jeg tro…;-)

Posted in Uncategorized at May 27th, 2010.

Pinse-komplikasjoner…

Nå begynner jeg snart å få et anstrengt forhold til pinsen!

For få år siden endte pinseaften med benbrudd for vår lille frøken på 2-3 år, etter et hopp fra en kommode ned i sprinkelsengen sin. Vi trodde bare det var et uskyldig lite fall, og at barnegråten bare skyldtes litt “vanlig” sutring etter et slikt uhell. Men da hun etter ett døgn fortsatt ikke klarte å stå på foten, dro vi endelig på røntgen, og det var et skikkelig brudd i ankelen. Skomakerens barn…

Nå er det storebror sin tur! Etter fall fra et tre for noen dager siden, med sying og penicillin, så viser det seg at han må legges inn på sykehuset for kraftigere behandling. Så da vet jeg og han hvor vi skal tilbringe natten og resten av pinsen…!

Jeg lurer på hva som skjer neste pinse, begynner allerede å grue meg;-(

Posted in Uncategorized at May 23rd, 2010.

Mamma og lege…!

I dag fikk jeg virkelig prøvd ut profesjonaliteten min… Midt i arbeidsdagen ble jeg ringt opp med beskjed om at poden på 8 hadde falt ned fra et tre på skolen og fått et stort kutt på kneet. Da var det bare å avslutte arbeidsdagen, og kjøre i vei til skolen.

Og det stemte virkelig; det var et skikkelig gapende sår, som det ikke var tvil om at måtte lappes sammen. Så da tok jeg likegodt med meg gutten min på kontoret vårt, og mannet meg opp, for å være skadekirurg selv, i stedet for å dra på legevakten og sitte i kø-

Det er rart med det; det gikk da greit å blande rollene som trøstende mor og “bøddel”, med sprøyte nål og tråd. Grundig bedøvelse, rensing av sår og 10 sting ble det. Etterpå så fortjente både mor og sønn en premie:-)

Posted in Uncategorized at May 19th, 2010.

Informasjon-et tveegget sverd…?

I dag står undertegnende bak kronikken i Adresseavisen, og det er da nærliggende å bruke denne som dagens blogginnlegg.

Jeg syns temaet er viktig å reflektere over; vi har tilgang til stadig mer informasjon om alt mulig, men blir vi mer opplyste og tilfredse for det? Jeg tror ikke nødvendigvis det…

Les kronikken min her:

http://www.adressa.no/meninger/article1482344.ece

Posted in Uncategorized at May 18th, 2010.

17 mai er vi så glad i…!

“Nå har vi strøket skjorter og vi har pusset sølv…”

Ja, nå er det meste klart til den store dagen, og det er jammen ikke lite som skal ordnes før grunnlovsdagen vår kan feires…

Det er rydding, pussing av søljer og bestikk, stryking av flagg, se til at alle i familien har bunader og finsko som passer i år også, ordning av mat, og å passe på at fryseren er full av is. Puh!

Og så kommer selve dagen; da er det tidlig opp slik at vi rekker å få på finstasen og hårpynten før skoletoget skal gå. Her i byen er det først et stort barnetog i sentrum, så rekker vi å hive i oss litt mat før neste 17 mai-tog går i nærområdet opp til skolen. Der er det underholdning og taler, før små og store må bryne seg på sekkeløp, kasting på boks og rebusløype. Og masse is og brus.

Jeg blir nesten matt bare av å tenke på morgendagen, og jeg forstår egentlig 1.klassingen min som lurte på om hun måtte være med på alt dette; hun hadde lyst til å bare kose seg og slappe av med familien sa hun. Det blir nok bedre når hun er i gang med feiringen i morgen:-) Men jeg vet nesten ikke om noe bedre enn å få av meg bunaden og slenge på meg joggedressen om kvelden den 17 mai, det er vel fortjent!

Men for all del; jeg syns da at 17 mai er veldig koselig også! Det er herlig å se alle de forventingsfulle og finkledte ungene, og det er skikkelig stas med all festivitasen. Og vi nordmenn skal være ordentlig stolte over at vi feirer nasjonaldagen vår på en så flott måte, der barna er i sentrum! De norske barnetogene er en vakker kontrast til militærparadene de har i andre land, der makt, våpen og militæruniformer er sentrum for feiringen av grunnlovsdagene.

Hurra for 17. mai; ha en flott dag i morgen alle sammen!!!

Posted in Uncategorized at May 16th, 2010.

Vi SKAL bry oss!

For et par dager siden kom det ut en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter, som viste at det hver uke blir lagt inn barn på sykehus på grunn av mishandling her i landet. Dette er skremmende, og enda mer skremmende er det å tenke på at dette trolig bare er toppen av isfjellet. Det går mange små og store barn rundt, som blir fysisk og psykisk mishandlet daglig, uten at noen oppdager det. Eller uten at de vil vedkjenne seg at de oppdager det…

For et av problemene med dette svært alvorlige samfunnsproblemet, er at mange av oss kanskje aner at noen i våre omgivelser blir utsatt for vold fra sine nærmeste, men vi tør eller orker ikke å gå inn i det. Det er nok bl.a. fordi vi anser det som et privat anliggende, og det er ubehagelig å begynne å blande seg inn i hva naboen gjør bak gardinene…

Et annet problem er at slike som meg, altså leger og annet helsepersonell som f.eks. helsesøstre, også er alt for dårlige til å ta tak i situasjoner der vi mistenker at barn lider overlast hjemme. Og for ikke å snakke om skolen og lærere! Der har det vært mange forsømmelser opp gjennom årene, hvor skolen har ignorert symptomer og tegn på elevene sine, der det har vært innlysende at enkelte barn har blitt forsømt eller mishandlet.

Hvorfor skal det være så vanskelig å bry seg, og å si fra???

Selvfølgelig er det vanskelig! Tenk hvis man feilaktig anklager naboen sin for å slå barnet sitt, eller setter et lege-pasientforhold på spill dersom man trekker frem mistanker om barnemishandling. Ja-det er trasig dersom det skjer, og man kan ødelegge mye for den det gjelder. MEN-hvor mye ødelegger man ikke av barns muligheter for en trygg oppvekst dersom man for sjelden tør å gå inn i slike situasjoner…?

Jeg møtte en ny pasient for første gang denne uken. Det var en ung mann på ca 20 år, som kom for å få hjelp til å søke attføring. Han kunne fortelle om en barndom og oppvekst som besto av en alkoholisert far, rus, vold, omsorgssvikt og totalt fravær av voksne som brydde seg om ham eller søsknene hans. Dette var i en liten bygd, der det sier seg selv at “alle” visste at faren drakk, og moren måtte dra hjemmefra for å overleve selv, og hun ble nektet å ta med seg barna.

Pasienten min fortalte at han som 11-åring begynte å drikke, og tilbrakte store deler av ungdomsskolen sovende på pulten sin. Ingen spurte ham hvordan han hadde det, eller hvorfor han var så sløv. Ingen kom hjem og sjekket hvordan barna hadde det, Ingen stilte spørsmålstegn til hvorfor han aldri hadde gjort ferdig leksene, eller hvorfor han aldri hadde ordentlig matpakke med seg.

Ingen, verken slekt, naboer, skole, lege eller helsestasjon, sjekket i løpet av oppveksten hvordan han eller søsknene egentlig hadde det. De måtte bære denne fryktelige hemmeligheten selv, uten noen fornuftige trygge voksenpersoner de kunne stole på, eller som viste at de brydde seg om dem.

Det var sterkt å sitte og lytte til historien til denne unge mannen, og jeg kjente at jeg ble fylt med en tristhet. Men jeg kjente også at jeg ble fylt med sinne. Sinne fordi det er helt uhørt at et barn og tenåring skal måtte oppleve noe så jævlig, og få ødelagt livet sitt på grunn av et slikt svik fra samfunnet rundt ham.

Jeg vet ikke om jeg klarer å hjelpe denne gutten til å komme seg i vanlig gjenge igjen, slik at han får brukt alle de ressursene han aldri har fått lov til å utvikle. Jeg håper bare at jeg kan gi ham noe, slik at han får brukt evnene sine, og får tro på at han er verdifull.

Alle har rett på en trygg barndom. Og selv om det er en privatsak å få barn og fostre dem opp, så er det jammen en plikt for oss alle i samfunnet rundt barna å ta nødvendig ansvar når vi ser at de som er nærmest forsømmer dette.

Og da er det bedre å ta affære en gang for mye enn en gang for lite! En feilaktig mistanke blir oftest tilgitt og glemt-mens en ødelagt barndom aldri kan leges helt…

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10005560

Posted in Uncategorized at May 12th, 2010.

Bake kake søte…

Her i huset har vi en liten geskjeftig 1-klassing, som en dag kom med ferdigskrevet oppskrift på “Selmas kake”.

Mamma fikk beskjed om å være med å handle og lage kaken, så i kveld ble det bløtkakefest-hvorfor ikke på en tirsdag…?

Det er vel viktig å støtte opp under barns entusiasme og kreativitet, har jeg lært. Noen av barna har en imponerende idérikdom og virketrang, så det holder hardt å henge med i svingene innimellom. Men i kveld ble det iallefall kakelag her:-) Nam nam!

Posted in Uncategorized at May 11th, 2010.

Fødselsforberedende kurs…

I dag har jeg tilbrakt fem timer sammen med vordende mødre og fedre, og gitt dem en del input før de skal gjennom fødsel om noen uker. Kjenner at hodet er tomt og jeg er sliten etter en slik dag. Foran meg sitter jo forventningsfulle førstegangsfødende, med tusen spørsmål! Da er kunsten å gi dem nok nok info til at de skal føle seg tryggere foran fødselen, men samtidig ikke overlesse dem med alt mulig som de ikke har bruk for.

Jeg begynte å holde private fødselsforberedende kurs for et par år siden, og er vel en av de eneste fastlegene som driver med dette. Det har vel litt å gjøre med at jeg nok er noe over gjennomsnittet interessert i svangerskap og fødselshelse:-)

Mange gravide klarer seg helt greit uten både kurs eller ekstra informasjon og opplæring før fødsel, mens vi møter andre gravide som er umettelige på kunnskap og forsikringer. Media, og spesielt internett med alle mulige chatteforum og “gravid-sider”, er nok med og bidrar til at mange faktisk opplever mer usikkerhet og engstelse enn det som er nødvendig. Så det er absolutt ikke all slags informasjon som er nyttig!

Jeg kjenner på det selv også, etter en slik kursdag, at jeg føler jeg har proppet dem full med info, som de sikkert trenger flere dager til å komme seg etter… Men jeg håper og tror at det vil bli bruk for en del av det de lærte i dag, den dagen de skal i ilden på fødestua, og når de kommer hjem som en nybakt liten familie!

Jeg for min del tar kvelden med et lite glass vin:-)

Posted in Uncategorized at May 8th, 2010.

Endelig vår…

Her i Trøndelag har vi ikke akkurat vært bortskjemt med finvær og vårtegn i år. Da er gleden desto større når hvitveisen dukker frem fra jorden.

Jeg blir varm om hjertet hvert år, når jeg får de første vårbukettene, fra noen søte små barnenever:-)

April 2010

Samleside med alle innlegg fra april 2010, 

uten kommentarer, reddet etter datakrasj.

Ofres ammingen i likestillingens navn?…

Det har vært stadige svulstige oppslag om foreldrepermisjon og hva som er den rette fordelingen mellom mor og far. Siste forslag er fra en fraksjon i AP, som vil dele permisjonen i to, altså et enda mer radikalt forslag enn en tredeling, som en del også vil ha. Vår nye familieminister Lysbakken fra SV er en utfordring for moderate Stoltenberg, med sine stadige radikale forslag. Nylig fikk han gjennom at det skal være lov for domstolene å tildele delt omsorg ved samlivsbrudd, og nå er han åpen for å diskutere både en tredeling og todeling.

Jeg har fulgt denne delen av likestillingsdebatten, og ble provosert av jerndamene Yssen og Simonsen som den 8 mars, på Kvinnedagen, presterte å si at kvinner ikke burde få barn, dersom de ville bli likestilte, lykkelige, få karriere og fritid. “Poenget vårt er at hvis kvinner hadde handlet rasjonelt, så ville de ikke fått barn. All statistikk viser at kvinnen taper på det, utdyper Yssen.“  Se link  http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=598304  
Selv om det sikkert var satt på spissen, så må jeg si jeg ser litt rødt når jeg hører fra begge disse damene. For å være ærlig kan jeg ikke forstå at de to der tjener likestillingens sak på måten de fronter den. De er da så j…. sinte hele tiden!

Skal det bli slik Yssen og Simonsen, eller AP sine politikere foreslår, så er dette et steg tilbake, mener jeg! For det første er jeg enig med de politikerne som mener dette er skikkelig overformynderi, å detaljstyre folks liv og hverdag på denne måten. Jeg tror på en fastsatt pappapermisjon á la det vi har nå, for dersom alt blir helt fritt og frivillig, tror jeg noen dessverre kutter det ut, og kan angre på det.  Men; folk er eksperter på sine egne liv, og vet hva som passer deres familiesituasjon best.

Dessuten vet man ikke hvordan situasjonen for mor eller barn blir, det er så forskjellig hvilken form man er i etter fødselen, og for mange kvinner tar det lang tid å komme seg både fysisk og mentalt. Det kan også ta tid for mor og barn å etablere amming og ro i den nye livssituasjonen. Da er det alt for tidlig å føle seg “jaget” ut i arbeid etter 5-6 måneder, bare fordi samfunnet forventer det.

Og: Hvor er det blitt av ammingen som argument mot en så radikal endring av foreldrepermisjonen???

Ammingen i Norge er veldig godt etablert, og vi ligger i verdenstoppen, hvor andre land “looks to Norway”. Gro Nylanders ammevideo blir solgt i mange land, og WHO har anbefalinger som er på linje med det vi har fått til i Norge. Likevel ser det dessverre ut som amming er blitt et skikkelig hår i suppa for gjengen som fronter pappas rett til bedre/like rettigheter til å være hjemme med babyen. Amming som helsefremmende tiltak for både barn og mor blir elegant ignorert, og en skikkelig kvinnesak som de flotte opparbeidete rettighetene rundt amming og permisjon er, blir nå ofret på “likestillingens alter”. Dette er kjempetrist, og veldig uheldig, ut fra både en mors og leges synspunkt!

Massevis av forskning viser at amming er gunstig både for babyen og mors helse; det reduserer risiko for overvekt, diabetes, øker intelligens, hindrer infeksjoner hos barnet. Hos mor regulerer det vekten, reduserer diabetes 2, brystkreft og muligens underlivskreft.

Og hva med nærheten og relasjonsbyggingen av mor-barnforholdet…? Huff, dette er det vel skikkelig reaksjonært å si, men jeg mener det allikevel. Det er nå gått så langt at man får dårlig samvittighet av å bruke flotte gamle begreper som morskjærlighet, morsinstinkt eller mor-barnvennlig… Da kan man jo fornærme og marginalisere fedrene!

Nei, ærlig talt; jeg kjenner så utrolig mange fedre som har en trygg og god farsidentitet og en flott relasjon til barnet sitt, selv om de ikke har delt permisjonen, der mor dratt på jobb med melkespreng og blå render under øynene. Skal man følge de klare anbefalingene med fullamming i et halvt år, sier det seg selv at det ikke er forenelig med å gå ut i jobb “neste dag”. Da er det store spørsmålet om det er dette som må til for at kvinner klarer å holde på jobben sin eller sikre seg nye posisjoner og lønn? Og det er et stort spørsmål om hun syns det er verdt det; å kjøre barsels- og spedbarnsperioden i hurtigtempo, for kanskje å oppnå en bedre tittel og lønnslipp på veien opp karriere-stigen…?

Jeg syns jeg nok en gang lukter at her er det de voksnes rettigheter og tanken på likestilling som kommer i førersetet; det er et stort eksperiment, og ingen vet hvor det fører hen for barna, som uvilkårlig får en annerledes start i livet, spesielt der mor ikke føler at hun er klar til arbeidslivet, etter mange måneder som gravid, barselskvinne og ammende.

Folk må gjøre hva de vil for meg, og for noen passer det bra at mor går ut i arbeid tidlig. Med det blir helt feil å lage en standard av dette, i form av nye permisjonsregler!

Posted in Uncategorized at April 22nd, 2010.

Et “fruktbart” innlegg:-)

Jeg har blitt intervjuet av nettstedet Klikk.no, om fruktbarhet, med tips og råd for å holde fertiliteten oppe så lenge som mulig. Det er jo et tema som er veldig aktuelt, i og med at stadig flere venter til langt opp i 30-årene før de begynner å tenke på å få barn.

Som jeg sier der, så finnes det ingen vidunderkurer, og man må bare håpe og tro at naturen ordner opp, slik at man er så heldig å blir gravid når man ønsker det!

Les artikkelen på Klikk.no, og få noen gode tips, eller litt lærdom!

http://www.klikk.no/foreldre/barnimagen/bligravid/article567368.ece

Posted in Uncategorized at April 20th, 2010.

Stopp-ikke mobb!

Overskriften er starten på en sang som førsteklassingen min lærte første uken hun gikk på skolen i høst. Både skoler og regjeringen lover at de satser hardt på mobbeforebyggende arbeid. Likevel blir en av tyve elever mobbet hver dag i norsk skole!

Det er fint at de lærer ungene sanger og at lærerne snakker om det i klassene. Allikevel er mobbehelvetet en virkelighet for så alt for mange av norske barn, fra de er ganske så små. Traumatiske opplevelser som prenter seg inn i kropp og sjel til disse barna, og preger dem til de blir voksne. Jevnlig mobbing kan gi vegring mot å gå på skolen; de gruer seg hver dag de skal dit, eller på skoleveien, der mobbingen gjerne skjer. Dette kan igjen føre til at mobbeofrene mister mye verdifull læring, og faller bakpå i fagene. På sikt kan det føre til reduserte muligheter for videre skolegang og studier, osv.

Hvem er det så som blir mobbet?

Det er absolutt ingen klare regler på dette, det kan være mange faktorer som spiller inn. Noen særtrekk har forskerne funnet, bl.a. barn som er litt forsiktige og puslete av seg, som kanskje tar lett til tårene og er følsomme. Mobberne er eksperter til å plukke seg ut “svake” hakkekyllinger, som trolig ikke vil ta igjen.

Hva med mobberen?

Det er umulig å komme med klare definisjoner, men mobberen er gjerne et barn med lite empati og medfølelse. Det er en person med hersketrang og behov for å dominere.

Men, det er ikke lett for utenforstående å få med seg alt som foregår blant unger og ungdommer, og det er så mye som foregår på en intrikat og usynlig måte, men som stikker som en kniv i dem det gjelder. I det siste er det blitt via nettet og sms at mobbingen har økt mest, og da er det i hvertfall ikke lett for oss foreldre, lærere eller andre voksne å følge med og bryte inn.

Men man får aldri bukt med mobbing hvis ikke alle parter blir flinkere til å si fra! Lærere må bli mer skolert i å tyde tegn, vi foreldre må være flinkere til å snakke med barna våre, både for å plukke opp dem som kan være i faresonen for enten å bli mobbet eller være mobbere. Det må også ha sterkere konsekvenser dersom noen blir “avslørt” som mobbere. Det må tas på ordentlig alvor! Og ikke minst, så må vi lære opp ungene våre til ikke å være passive tilskuere til at slik “tortur” skjer med noen andre de vet om. Det må bli en kultur der det er lov til å si fra dersom man vet om noe, og vi må få dem til å vende ryggen til mobberen og hans/hennes gjerninger. For uten publikum, stilltiende eller ei - så er det ikke så artig å plage noen heller-

En av de sterkeste og vondeste opplevelsene jeg har hatt som lege, var på en vakt på sykehuset, på legevakten, “Skaden”, for noen år siden. Det kom inn en forfrossen, puslete gutt på ca 16 år, som var elev ved en videregående skole her i byen. Blikket hans var helt forskremt, og han fikk ikke frem så mange ordene. Det viste seg at han var blitt mobbet av en guttegjeng i lengre tid på skolen, både fysisk, men særlig psykisk. Denne ettermiddagen, midt på vinteren i snøvær, hadde han blitt jaget rundt på skolen, og ferden hadde endt på en veranda, der han hadde blitt tvunget til å hoppe utenfor, flere meter ned til bakken. Da han kom til meg hadde han et stygt brudd i en arm, og noen skrammer her og der. Dette kunne jeg reparere, men de verste sårene, som var inni ham, kunne jeg ikke hjelpe han så mye med denne ettermiddagen. Jeg tenker ofte på denne gutten, og kjenner fortsatt hvordan jeg kjempet med klumpen i halsen og tårer i øyekroken da jeg skulle være profesjonell lege for ham.

Mange av oss kan sikkert gjenkalle den ekle følelsen fra barn- og ungdommen, da vi kanskje opplevde noe som kan kalles mobbing, i mindre eller større grad. Denne følelsen glemmer man aldri, og minnene sitter som støpt.

La oss vise engasjement og ikke være redde for å involvere oss! Kanskje kan vi derved hindre noen i å bli merket for livet!

Posted in Uncategorized at April 18th, 2010.

Litt hverdagspoesi…

Etter en hektisk uke, der jeg har kjent på en litt større “Tårnfrid-faktor” enn jeg liker å kjenne på…, er det deilig med en stille og rolig fredag i heimen. Da koser jeg meg med litt bøker og dikt, og kom over et tankevekkende vers fra livsfilosofen Phil Bosmans, som jeg vil dele med dere.

God helg!

GOD DAG

KJÆRE MEDMENNESKE

God dag,

kjære medmenneske,

ta deg tid til å være lykkelig.

Du er et vandrende under

på denne jord.

Du er enestående, spesiell,

uerstattelig.

Vet du det?

Hvorfor står du ikke målløs,

er du ikke glad og forbløffet

over deg selv

og over alle de andre

omkring deg?

Synes du det er så hverdagslig,

så selvsagt

at du lever,

at du får lov til å leve

for å synge og danse,

for å være lykkelig?

Hvorfor kaster du da bort tiden

på en meningsløs jakt

etter penger og eiendeler?

Hvorfor gjør du deg en masse sorger

om tingene fra i morgen og overmorgen?

Hvorfor lager du bråk, hvorfor kjeder du deg,

drukner seg i tomme fornøyelser

og sover når solen skinner?

Ta deg rolig tid

til å være lykkelig.

Tiden er ingen motorvei

mellom vuggen og graven,

men plass

til å parkere i solen.

Posted in Uncategorized at April 16th, 2010.

“Med smerte skal du føde ditt barn…”

Dette er et gammelt og kjent uttrykk, og de fleste av oss kvinner som har vært gjennom en fødsel eller flere, vet at det ikke nytter å komme seg unna denne jobben uten en eller annen form for smerte-

I dag slår Adresseavisen stort opp at en kvinne advarer mot epidural-bedøvelse. Hun fikk såkalt spinal hodepine etter sin andre fødsel, og mener at man ikke blir tilstrekkelig informert om eventuelle bivirkninger og ulemper av smertestillende før fødselen.

Det er helt sikkert veldig ubehagelig å få hodepine som et resultat av epidural. Likevel er dette nokså sjelden, og det er ufarlig, og henger sjelden i særlig lenge. Det er synd for den det gjelder, som kanskje blir i ekstra dårlig form de første dagene med babyen, kanskje lenger. Men slik er det desverre, og man kan ikke gardere seg mot alt.

Epidural er en nokså vanlig bedøvelsesform under fødsel, og mellom 20-30% av alle fødende i Norge benytter denne typen bedøvelse nå. Man setter inn en nål nederst i ryggen, inn i det såkalte epiduralrommet, som gjør at nerver som går til livmoren blir bedøvd. Man kjenner da mindre smerter under riene. Det er mest ideelt å sette dette underveis i åpningsfasen, og man får et kateter hvor medisin føres inn jevnt utover i fødselsforløpet.

Det tar 10-15 minutter før det begynner å virke.  Det hersker noe uenighet om epidural fører til at fødselen går noe tregere, pga at sammentrekningene i livmoren kan bli litt svakere, og at man presser dårligere i utdrivingstiden. Det er også sagt at epidural øker risikoen for tang- eller vakuumfødsel, men dette er visst også noe usikkert.

Nå til dags får man nesten alltid den typen epidural, også kalt Suffenta, hvor man kan være oppe å gå under fødselen, og ikke blir “lammet” i bena, eller må ha urinkateter… Det gjør fødselen mer “normal”.

Jeg  har selv prøvd epidural flere ganger, og har blandete opplevelser. En gang virket det som det meste av bedøvelsen havnet i ett av bena, og jeg klarte ikke å gå på det, mens den andre siden var mindre bedøvd. Men når sant skal sies var dette nok pga av at jeg var så sliten at jeg lå for mye på en side og hvilte meg da bedøvelsen skulle begynne å virke…

Jeg er enig i at de gravide og fødende bør ha mulighet til å bli informert om ulike smertelindringstilbud på deres fødested. Jeg for min del prøver å få gitt en oversikt til de gravide før fødsel eller på fødelsforberedende kurs, slik at de har en viss oversikt hva som finnes. Det jeg sier samtidig, er at ingen kan detaljplanlegge sin egen fødsel; ting kan skje underveis, og man må gjøre det som er mest rett og nødvendig i de ulike situasjonene.

Fødsel er en veldig naturlig ting, men også en veldig akutt ting, dersom noe er i ferd med å gå galt. Da man bare lytte til jordmor og lege, og gjøre det som trengs. Man vet heller ikke hvordan man selv reagerer under en fødsel, så det å stille seg åpen for ulike muligheter, er et veldig godt utgangspunkt for en fin fødselsopplevelse!

Jeg bruker å skille mellom smertemestring og smertelindring. De to begrepene betyr ganske forskjellige ting. Etter selv å ha vært gjennom seks vaginale fødsler , har jeg etterhvert prøvd det meste av smertelindring; Petidin, “gammeldags” epidural (der bena var helt lamme), moderne epidural , lystgass, saltvannspapler, akupunktur, varme risposer, badekar, varm dusj og pusteteknikker og avspenningsteknikker. Puh!  Jeg har født flere ganger uten annen smertelindring enn litt lystgass, og har gjort det som situasjonen har krevd. Man lærer sin egen kropp å kjenne etter såpass mange ganger, og vet noe om hva som skjer rundt neste sving, som man naturligvis ikke vet første gang fødselen setter inn, og som kan virke skremmende og overveldende.

Med smertemestring mener jeg at man kan øve seg på å mestre kroppens smertesignaler, ved f.eks å øve på avspenningsteknikker, pusteøvelser, og rett og slett prøve å lytte til seg selv og sin egen kropp. Det blir litt komplisert å gå inn i detaljer her, men det finnes bøker og CD-er som gir tips og råd om dette. Lamaze f.eks er en teknikk som er brukt under fødsel, og som går nettopp på dette.

Folk har en veldig ulik tålegrense, og denne får man virkelig testet ut under en fødsel! Den fysiske smertegrensen er visst nokså lik, men vi er altså utstyrt med ulik tålegrense, og det må respekteres. Det er så mange faktorer som kan spille inn her.

Når det gjelder smertelindring, så er de vanligste per i dag:

*Lystgass

*Epidural

*Akupunktur

*Saltvannspapler

*Varme omslag eller bad

*Å være i bevegelse

*Transkutan nervestimulering

*Massasje

Fødsel er for de aller fleste en sjelsettende opplevelse, og stort sett noe man tenker på som en stor opplevelse, iallefall når det lille nurket ligger oppå brystet, og alt har gått bra. For noen er det ikke det, og de sliter med det etterpå, og gruer seg kanskje til å gjøre det igjen. Da skal iallefall jeg gjøre mitt beste for å trygge mine gravide damer så godt jeg kan, slik at en forestående fødsel kan sees frem til med positiv spenning og forventning-med eller uten epidural:-)

Posted in Uncategorized at April 12th, 2010.

Ingen klapsing av barna takk!

I går ble Barneloven endret, slik at det nå er forbudt å klapse barna. Det har tidligere selvsagt vært forbudt å slå sine barn, elever eller andre, men nå er altså lovteksten skjerpet, slik at det ikke er noe som helst tvil om at all fysisk avstraffelse av barn er forbudt.

Det er på tide, og skal selvsagt bare mangle, at barna sikres i mot fysiske avstraffelsesmetoder. I min tidlige barndom tror jeg ris på rumpa var rimelig utbredt. Jeg husker også med gru en av guttene i klassen min på barneskolen som flere ganger fikk vridd øret nokså hardt rundt av læreren. Ingen sa noe til rektor, og det ble på en måte godtatt at denne læreren gjorde sånt. Hadde det vært i dag så har det nok blitt en ordentlig sak ut av det.

Fysisk avstraffelse er så og si alltid et mislykket forsøk på å gjenvinne kontrollen over en situasjon, i denne sammenhengen å få “kontroll” over barna. Dessverre er det nok mange barn som støtt og stadig kjenner dette på kroppen. Man har likevel alle mulige avarter av dette vil jeg si, fra ren vold, som gjerne har en sterk komponent av psykisk vold også, - til mer “uskyldig”  fysisk markering for å markere noe til et barn som kanskje ikke har hørt etter og man ikke vet hva man skal gjøre.

En del kjenner seg kanskje igjen i en situasjon der man har et kolikkbarn som skriker og er utrøstelig, time etter time - dag etter dag. Selv om jeg slett ikke forsvarer det, så kan man forstå at enkelte i ren desperasjon tar i barnet eller rister på det mer enn det som er akseptabelt?..(og som kan være farlig)

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg har kjent på situasjoner der jeg føler at jeg har brukt opp alle mine strategier, pedagogiske innfallsvinkler og tålmodighet, og kjenner på lysten til å gi barna en liten smekk over fingrene. Det er da man må gå i seg selv enda en gang, og telle til ti enda en gang også. Innimellom låser situasjonen seg helt, og man føler seg som en elendig oppdrager, som ikke klarer å løse det med konstruktive innfallsvinkler. Ungene hyler eller trasser, ligger kanskje på gulvet og sparker. Hva gjør man da, når man må skynde seg i barnehagen for å komme tidsnok på jobben.

Da er det noen ganger at jeg tar et fast tak rundt armene deres, og ser dem inn i øynene og prøver å forklare at noen ganger er det bare slik, og du må høre etter. Dette er visst fortsatt lov, men det vil selvsagt være en fin balansegang, så det beste er selvsagt å klare å sette grenser bare verbalt, og forbeholde fysisk kontakt til kos og klem!

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=596163

Posted in Uncategorized at April 10th, 2010.

Små barn og store rumper…

I dag har diskusjonen gått i media, etter et oppslag i Adressa om den såkalte “Tidlig trygg i Trondheim”-undersøkelsen. 4000 tusen fireåringer ble for et par år siden invitert inn i et prosjekt, ledet av Trondheim Kommune og Psykologisk institutt ved NTNU. 1000 av disse, som nå er 6-7 år har “gått videre”, og blir dybdeintervjuet, i tillegg til en av foreldrene. Hensikten er å kartlegge barnas psykiske helse og sosiale kompetanse. Man lukter allerede et minefelt når man hører om dette; dette er utrolig vanskelig å forske på, og spørsmålene går tett innpå folks liv.

Nå protesterer foreldre høylydt i media, etter å ha følt seg “bombardert” med intime spørsmål om sex-liv og frekvens av krangling med partneren, ting de mener ikke har noe å gjøre i en slik undersøkelse. De har også blitt stilt spørsmål som om barnet leker mye alene, om det har raserianfall og er mye i dårlig humør. I tillegg reagerer de også på at barna har blitt spurt å om vurdere seg selv i forhold til utseendet sitt, med spørsmål av typen: hvordan opplever du din egen rumpe/mage; syns du den er stor? Barna har fått utlevert et skjema med bilder av barn i ulike format, og blitt bedt om å plassere seg selv i dette skjemaet.

Jeg kan godt forstå at foreldrene reagerer på en del av disse spørsmålene. En av foreldrene reagerer også på at han og kona ble tilbudt et foreldreveiledningskurs i etterkant av den første undersøkelsen ved fireårsalder. De hadde da angivelig gitt en “score” på sin datter som ble så høy at det utløste tilbud om kurs. De mener at de bare hadde beskrevet helt normale varianter hos sin datter, som de absolutt ikke anså som noe patologisk.

Nå har ikke jeg satt meg grundig inn i denne undersøkelsen eller skjemaene de bruker. Men slik det er beskrevet i media, kan jeg forstå at noen føler seg invadert og stigmatisert ut fra en slik undersøkelse.

Men, slik vil det alltid bli i en slik type forskning. Det vil alltid være noen “falske positive”, og man risikerer alltids å krenke noen. Forstår også at en del foreldre føler det veldig søkt å skulle svare på spørsmål om sex og samliv når de er med på en slik undersøkelse om barnets psykiske helse. Psykologiprofessoren som leder forskningen, forklarer dette med at foreldrenes psykiske helse har mye å si for barnets trivsel; og som jeg som lege også vet, så er manglende sex-lyst ett av tegnene på depresjon. Så det er som et forsøk på å avdekke depresjon og de voksnes psykiske helse at sex-spørsmålene er med .

Dette med fokusering på kroppen er det som kanskje gjør meg mest tankefull. Dette er et utrolig vanskelig felt; jeg er enig i at det er et faktum at et dårlig kroppsbilde blir utviklet tidlig. Men hvordan man skal gripe an dette, og hvor barna får det fra fra de er småbarn, nei det vet ikke jeg heller. Og det er vel nettopp det ikke forskerne i denne undersøkelsen vet heller, og de løser det med å spørre barna på denne måten. Jeg må si jeg rygget litt da jeg leste det, for jeg er så redd for alt som kan øke fokuset på at de blir misfornøyd med kroppen sin. Jeg har både privat og gjennom jobben mye tett kontakt med barn, og det skjærer meg i hjertet når 6-7-åringer kommer og forteller at de ikke vil kle av seg i svømmingen eller gå bare med shorts om sommeren, fordi noen har sagt at de har for stor mage eller er feit. Da snakker vi om nydelige små barn, som er helt normale, kanskje med en liten småbarnsmage, eller en liten mollusk på huden som de er blitt ertet for. Barn er nådeløse mot hverandre, og jeg må si jeg er sjokkert over hvor tidlig de blir opptatt av utseendet og hvordan de er i forhold til andre i klassen, både mht vekt og utseende.

Hvor har de det fra??? Er det mange småbarn som får lov til å sitte å se på søppel-TV, med forskrudde realitykjendiser? Er det alt for mange foreldre (helst mødre…) som stadig vekk går og snakker om slankekuren de er på eller burde vært på, med vekten satt frem støtt og stadig?

Barn er utstyrt med forskjellig både kropp og sinn fra starten av, det er lett å se når man prøver å oppdra fem stykker etter beste evne. Noen har mer mage, noen har store ører, noen har pjuskete hår, noen er stille og alvorlig av seg mens noen er utadvendte og sosiale fra første stund. Alt er like normalt. Og da er det veldig viktig å ikke forsøke å putte disse ulike barna i stramme båser, og definere unormalitet for fort. Det er det som er den store utfordringen i undersøkelser som “Tidlig trygg i Trondheim”.

Men hovedformålet støtter jeg; å prøve å finne redskaper til å plukke ut de barna som sliter og trenger hjelp, på et tidligst mulig stadium. Vi har så alt for mange eksempler på at vi kommer inn alt for sent i forhold til barn som blir forsømt, mishandlet, og har det vondt på andre vis. Det er mye tabubelagt her, og vi foreldre skal ha oss frabedt å bli invadert på vårt territorium, der vi er eksperter. Men jeg har sett - og oversett - så alt for mange barn som lider på min vei som lege, så jeg innser at man må støte noen voksne for å kanskje oppnå metoder som vil hjelpe mange barn som trenger det på sikt.

Selv om jeg ikke kjenner til dette foreldreveiledningskurset det er snakk om i forbindelse med denne undersøkelsen, vil jeg ikke fnyse av foreldre-kurs generelt. Det er helt sikkert mange av oss som kunne hatt godt av et slikt kurs, der vi har fått med oss noen gode tips og råd! Jeg vet om en god del som er svært fornøyd etter slike kurs, enten det er for å forberede seg til å bli foreldre eller etter at de har hatt bar en stund. Slike kurs finnes, det vet de mer om på helsestasjonene.

Dette er ikke enkelt, og vi håper da ikke denne undersøkelsen vil bli slik som den ene foreldreren kalte undersøkelsen: “Tidlig U-trygg i Trondheim”!

http://www.siste.no/Innenriks/article5055389.ece

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7067321

Posted in Uncategorized at April 6th, 2010.

Påsken over-nå er det vår!

Da er påsken over for denne gangen, og hverdagen er et faktum i morgen tidlig igjen, med vekkerklokke, smøring av matpakker og trøtte unger (og voksne…).

Påsken er en fin høytid/ferie, og for meg markerer det ordentlig overgangen fra vinter til vår, den årstiden jeg liker aller best. Man kan også se det på ungene, hvordan de “skrur over” fra vintermodus til vårstemning i løpet av disse dagene. I dag har det vært sykling i gata for alle pengene, og det er våryrhet i luften:-)

Vi for vår del har fått en pangstart på vårfornemmelsen, med 1 uke i Italia. Der var det grønt og fint, og frukttrærne var i full blomstring. De “innfødte” kikket litt rart på oss der vi gikk i T-skjorte, og fortærte lunchen vår på terrassen, mens de fortsatt gikk i sine vinterjakker og klaget over det kalde været de fortsatt hadde. Men vi er da ikke vikinger for ingenting!!

Italia er så vakkert! Naturen, kulturen, maten, vinen - alt er så herlig og deilig, og for min del kan jeg knapt tenke meg noe finere sted å være. Og man oppdager nye vakre steder og matretter hver gang, det er naturperler og kulturskatter rundt hver et hjørne.

Men det er ikke bare gull og grønne skoger der heller. Når man kommer italienerne nærmere inn på livet, får man høre om en hverdag som er alt fra rosenrød der heller, som ellers. For tiden sliter de med en betydelig økonomisk nedgangstid, folk mister jobbene sine og mange er pessimistiske på vegne av landet sitt. Og mange av dem(som oss!) er oppgitt og sjokkert over politikerne sine, men Berlusconi i spissen. Hvordan går det an at et sivilisert folk som italienere stemmer på slike gærninger som han?? De svarer at det ikke finnes gode alternativer, og når den fyren eier det meste av presse og kanaler der man kan ytre seg, så klarer han å spre sitt budskap nokså pakket inn i rosa bomull… Italienerne har jo tusener av års tradisjon med å la seg more av brød og sirkus, allerede fra romertidens gladiatortid…

Men som turist, og av det litt mer permanente slaget som oss, så kommer det stadig morsomme kulturelle overraskelser. Som da far og sønn på 8 skulle dra og kjøpe vaskemaskin denne uken, på et “Expert Bonus”-lignende sted. Poden lurte på hvorfor det var et skilt med en vinflaske på den utstillingsmodellen som far valgte ut i butikken. Det fikk de vite da de kom i kassen; i mars måned var det 12 flasker vin med som bonus på akkurat denne vaskemaskinmodellen, så far kom strålende fornøyd hjem med en fin vaskemaskin og 1 kasse hvit og 1 kasse rød Piemonte-vin:-)

Bella Italia!

Posted in Uncategorized at April 5th, 2010.

Buona Pasqua!

Fikk ikke sagt det ordentlig; men god påske til dere alle!

Er i Italia, og har “fri” fra å tenke bloggskriving i noen dager. Kommer sterkere tilbake etter påske:-)

Kos dere alle sammen, nyt fridagene i påskefjellet eller hvor dere enn er!

Posted in Uncategorized at April 1st, 2010.