10-årsdag...

I dag har vi hatt 10-årsdag her i huset.
Ikke feiring med bursdagssang og ballonger, kaker eller barneselskap.
10-åringen har vi bare på et bilde i stuen, og der har lyset stått og brent for lille Erik i hele dag.
10 år er gått siden han døde brått og uventet i magen, på termindato.
Huset har vært fylt av unger og liv, både i dag, og i de ti årene som er gått siden det brått ble helt stille og uten tegn til liv i magen. Denne stillheten bærer en med seg uansett hvor mye liv og glede man kjenner rundt seg.

Lyset brenner for ham på graven i natt.

Det er ikke lov å lukke øynene...!

For noen dager siden var jeg på et legemøte, med et svært så aktuelt tema for tiden, nemlig seksuelle overgrep mot barn.

Aviser, TV og andre medier har vært fulle av Alvdalsaken de siste ukene, og det er med en kvalm følelse i magen vi setter oss med frokostkaffen og får de siste nye detaljene fra rettssalen smurt utover avissiden. Om barn som er blitt utsatt for overgrep og krenkelser det er vanskelig for oss å fatte, og det er vanskelig å forstå at noen voksne kan finne på å gjøre slike ting mot sine egne eller andres barn.

Barneombud Reidar Hjermann gikk ut og ba om at pressen stoppet med å levere ut så mange detaljer, og at dette var krenkende og uheldig.

På møtet som jeg og andre leger var på, fikk vi høre om dette grusomme temaet av Aud Steinsbekk, adferdsterapeut, som har jobbet med mishandlede i flere tiår, og har intervjuet og hjulpet over 2000 forkjellige utsatte barn og voksne. På møtet fikk vi også møte to tidligere overgrepsutsatte, som nå er voksne, og har fått hjelp, bla av Steinsbekk. De fortalte historier om krenkelser, fortrengning, svik, lav selvfølelse og kampen for å få et godt og trygt liv etter seksuelle overgrep fra voksne nære personer.

Det alle tre sa unisont var at vi MÅ tåle å høre disse historiene!
Alle tre sa at Alvdalsaken desverre ikke er værre enn mange andre saker de vet om, og at barn har blitt og blir utsatt for lignende ting hver dag rundt omkring oss!
De var tvert imot glade for at Alvdalsaken fikk så mye oppmerksomhet, og at omverdenen får høre om hvor jævlig seksuelt misbruk av barn er. Det kan igjen kanskje være med på å tvinge oss til å ta en stilling til dette, bli mer oppmerksom på problemet, og være med å avsløre andre lignende historier.
 De mente av vi ikke har lov til å bare si "huff så fælt, dette orker jeg ikke å lese eller ta innover meg", og skru på en annen TV-kanal.


Seksuelle overgrep mot barn og unge er desverre ikke noe sært og sjeldent fenomen, som bare skjer et annet sted, eller en sjelden gang. For å illustere hvilket stort samfunnsproblem det er så har jeg noen tall nedenfor:

Omfang
Hver 5. kvinne og hver 10. mann har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år
5% er utsatt for gjentatte, alvorlige overgrep
Størstedelen av overgrepene er begått av en som barnet/ungdommen kjenner
Overgrepene kan vare fra ett overgrep til gjentatte overgrep over mange år. Gjennomsnittlig varer et overgrep i 5 år
Ca 80% av overgrep begås av menn
Ca 20% av overgrep begås av kvinner



I følge Aud Steinsbekk så defineres seksuelt overgrep på tre måter, og i tre ulike "grader":

1) Seksuell/utuktig atferd. Det kan f.eks. være å blotte seg eller se pornofilm, mens barnet blir tvunget til å se på.

2) Seksuell/utuktig handling: Onanering, berøring på kjønnsorganer eller andre erogene soner til barnet, kyssing.

3) Seksuell/utuktig omgang: Samleie, inntrengning av kjønnsorgan i munn, m.m.




Jeg kjenner at jeg både som mor og som lege blir nokså satt ut av å høre slike historier og slike tall. Noen ganger så er virkeligheten nesten for tung å bære, og man kjenner en slags lammende følelse. Tanken på at det sitter små uskyldige barn på hver en skole, og i de fleste barnehager, og bærer på sin hemmelighet om at voksne de skal føle seg trygge på, utnytter dem seksuelt, er vond.  På legekontoret møter jeg helt sikkert også en del som jeg ikke klarer å avdekke, selv om de kommer med alle mulige symptomer, og hvor det burde ringe en bjelle...


Den store oppfordringen fra møtet jeg var på var at vi leger ikke må være så redde for å spørre folk mer direkte om de har opplevd seksuelt misbruk. For hva er det vi er redde for...? Er det at personen foran oss skal gå i oppløsning hvis vi begynner å snakke om det? Er det vår egen reaksjon, hvordan vi takler det?
Som regel har "ofrene" lært seg fortrengningsmekanismer for å overleve, slik at de oftest sier nei hvis de blir spurt. Likevel vil dette kanskje gi dem en kime til å få satt i gang en prosess, og de vil føle seg sett, ved at noen tør å spørre dem.



Og hva med alle lærere, barnehageansatte, naboer og venner, som gang etter gang har lukket øynene for ting som har foregått rundt dem...? Jeg tenker med gru på Alvdalsaken, der barnevernansatte og andre ikke tok bekymringsmeldinger eller bønn fra barna alvorlig. Man kan bare prøve å forestille seg følelsen en har, når en endelig har turt å gå ut med skrekkhistorien sin, så er det ingen som tror en, og bare legger det i en skuff...

Det burde ringe en bjelle for læreren når ungen gang etter gang har "glemt" gymtøyet sitt, eller nekter å dusje; som nekter å åpne munnen for tannlegen eller for legen gang etter gang, eller ungen viser tegn til frykt når en voksen omsorgsperson kommer får å hente dem i barnehagen. Man skal ha alle øyne og ører åpne, og det er viktig at vi som helsepersonell har en lav terskel for å kontakte hverandre, f.eks. fastlege og helsesøster, men også mellom skole og helsevesen.


For å redde noen barn ut av et slikt helvete, må vi tore å risikere å støte eller fornærme noen som er uskyldige, det er prisen vi må betale.


Barn som opplever seksuelle krenkelser som barn blir gjerne voksne som lider av ulike symptomer og sykdommer som voksne. Erfaringene setter seg i kropp og sjel, med søvnløshet, lavt selvbilde, redusert glede av sexlivet, angst og depresjoner, diffuse smertetilstander. Som Steinsbekk sa det på møtet: hvis vi klarer å få bukt med omfanget av seksuelle overgrep av barn,  så vil utgiftene til helsebudsjettet redusereres betydelig!



Dette er ikke en problematikk som bare angår andre, det forekommer i bygd og by, blant høy og lav, og nærmere enn du tror. Vi kan ikke snu ryggen til og si huff a meg; vi må tåle å se sannheten i øynene, Det er det minste vi skylder de utsatte barna!

Januar 2011

Samleside med alle innlegg fra januar 2011,

uten kommentarer, reddet etter datakrasj.

Krasj…

Da skjedde det som er bloggerens lille mareritt; bloggen krasjet, og forsvant i det blå…

Hele hjemmesiden til Lykkelig som liten skulle oppdateres, og det førte til at bloggen min var søkk vekk i Cyberspace. Nå har det gått dager i spenning, og jeg ser nå at den er delvis oppe og går igjen.

Jeg fikk først beskjed om at alt jeg hadde skrevet i løpet av 1 1/2 år var tapt, og jeg må innrømme at det var kjempetrist. Det blir på en måte som å få brent opp manuskriptet til en bok man er i ferd med å skrive.

Men nå er det håp altså, og jeg er utrolig lettet!

Så til alle både gamle og nye lesere, så kan jeg love at jeg er i gang over helga, med nye betraktninger og råd, både om mammaliv, legespørsmål, og andre ting jeg er opptatt av, stort eller smått:-)

Ha en fin søndag!

Posted in Uncategorized at January 30th, 2011.

Snakk fram-ikke bak!

Min lille helgehilsen er en link til et innlegg jeg hadde i Adresseavisen for to dager siden. Der filosoferer jeg litt om bruk av ord, nye ord som kommer, og hvordan de preger oss og tiden vi lever i.

Som innlegget viser, så vil jeg slå et slag for at vi skal framsnakke hverandre litt mer. Så hvorfor ikke la det gå ut som helgens lille oppfordring…?

http://www.adressa.no/meninger/article1578152.ece

Posted in Uncategorized at January 22nd, 2011.

Dyster statistikk…

Til tross for at vi får stadig mer opplysning, informasjon og åpenhet omkring sex og prevensjon, så holder aborttallene i Norge seg stabilt høye, ja det har til og med vært en tendens til en økning de siste årene, særlig blant kvinner mellom 20-25 år.

Hva er det som skjer???

Statistikk viser at tenåringsaborter går litt ned, mens det blant kvinner mellom 20 og 30 år er 3 av 100 som gjennomfører en selvbestemt abort. Det ble i 2009 utført nesten 16000 aborter i Norge, mens det var ca 60000 fødsler.  Jeg syns dette er svært høye, og dystre tall, det må jeg innrømme. I tillegg ble det solgt nesten 130000 pakninger av den såkalte “angrepillen”.

Noe sier meg at det er et eller annet galt med folks opplæring og holdning til prevensjon og seksualitet, når så mange “havner i ulykka”, etter kos i sengehalmen. Det burde, i 2011, være mulig for folk å ha sex uten å løpe en så stor risiko for å bli uønsket gravid.

Helsedirektoratet skal utrede muligheten til å gi alle kvinner mellom 20-24 år gratis prevensjon, og har en tro på at dette vil redusere disse dystre tallene, og få folk til å endre atferd.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til at dette er den beste løsningen for å få ned aborttallene. Det har nok virket bra for tenåringene, og vært med å holde tallene såpass lave. Men når vi snakker om voksne kvinner som er mellom 20 og 30 år, så mener jeg det må gå an å forvente mer av disse jentene, enn at de “bare” skal gå i vei å få seg gratis p-piller!

Som fastlege møter jeg mange unge kvinner, og menn, på kontoret, fordi jeg har mange studenter som pasienter. Jeg har også lagt merke til at holdningen til seksualitet , sex og hvem man har sex med, har endret seg. Jeg har et inntrykk av at det er stadige partnerbytter, tilfeldige “one night stands”, og en del folk har ikke så særlig høy terskel før de hopper til køys. Det er ikke sjelden folk kommer med spørsmål om kjønnsvorter, herpes eller redsel for at de har pådratt seg noe enda “farligere”, etter et lite eventyr. Bruken av angrepiller er også nokså vanlig, og så kommer det noen og er redde for at der er blitt gravide, og så har man dem som havner oppi det vanskelige dilemmaet det er å bli uplanlagt gravid.

Noen har da et “enkelt” forhold til det å søke om abort, og gjennomfører det tilsynelatende uberørt. Mange andre kommer i et av sitt livs største dilemmaer, og må ta et valg, som er vanskelig, uansett hva de velger… Det kan virke som om noen av kvinnene tror det er en enkel sak å ta abort, spesielt med den medikamentelle metoden. Da er det liksom bare å ta en pille, og bli ferdig med det, tror de.  Det er dessverre en del som blir overrasket over hvor sterkt de reagerer etterpå, gjerne i lang tid etterpå, og det må vi også snakke med dem om.

Jeg mener at det er mer grunnleggende holdninger som må diskuteres, før man bestemmer at det bare er å vedta gratis prevensjon til jentene. Merk dere jentene! For hvor er det blitt av denne likestillingspraten som denne regjeringen er så opptatt av da?? Mens de roper over seg om viktigheten av at far er på banen så fort som mulig etter fødselen og i barseltiden, så snakker de bare om jentenes ansvar før det blir en graviditet!! Med en så ivrig likestillingsminister som vi har i Lysbakken, så burde han stå mer opp for at gutta tar mer ansvar mens det er bare artig og kos også, slik at jentene unngår uønsket graviditet og kjønnssykdommer på kjøpet!

Det er nedslående å høre om hvor dårlig norske ungdommer og unge mennesker er til å bruke kondom. Kondom er helt ut i mange miljøer, og kampanjer som er blitt kjørt, har ikke vært vellykket. Jeg hadde nylig en kvinnelig ung pasient fra Brasil på kontoret. Hun sa at hun er sjokkert over hvor dårlig norske gutter er til å bruke kondom. I “hete” Brasil, som vi ser for oss som et ordentlig sensuelt land, så er guttene langt mer oppdratt til å bruke kondom, og det er en helt annen selvsagthet i at man bruker det når man har nye seksualpartnere.

Her i Norge er det vanlig å med nokså høy alkoholpromille når man er på fest, og det gjelder ikke minst i studietiden. Da blir det fort til at man går til sengs uten å tenke seg så mye om kanskje, og man “glemmer” å bruke prevensjon. Hvis det hadde vært en annen grunnholdning, og at også mennene hadde fått dette mer inn i oppdragelsen sin før de ble “seksuelle dyr”, så hadde kanskje en del uønskede svangerskap vært unngått?

En del av mine studentpasienter sier at de ikke trenger å gå på p-piller eller ha annen fast prevensjon, fordi de ikke har fast kjæreste. Da kan det fort gå galt, og de står der uten beskyttelse, når drømmeprinsen plutselig står der.

Dette er for sløvt! Det mente også noen studenter jeg pratet med forleden. De trodde ikke gratis prevensjon til unge i 20-årene var veien å gå. Det er jo bare symbolsk utgift, når man tenker på at man kan få en 3-månederspakke med p-piller for 100-lappen. Det er jo ikke mer enn til et par øl! Så det er ofte ikke der problemet ligger.

Nei, det må litt mer dyptgripende holdningsendringer til, tror jeg. Hvordan man skal få til det, har jeg ikke noen god løsning på.

Selv har jeg et par tenåringer i huset, en jente og en gutt. Jeg skal iallefall snakke like mye til gutten min om hans ansvar til å bruke prevensjon, som til jenta, det skulle bare mangle!

Posted in Uncategorized at January 18th, 2011.

Morgenstund har gull i munn…

Her i huset er det til dels svært hektisk om morgenen. Selv om vi faktisk klarer å sitte til bords sammen til frokost, så springer folk litt til og fra, og lydnivået kan bli nokså høyt når alle skal finne sokker, luer, votter og skolesekker.

Noen ganger føler jeg meg også som litt dårlig mor, når det blir litt vel mye krangling og masing før alle kommer seg ut av døren, til skole, jobb og barnehage.

Men så er det disse små gyldne øyeblikkene da! Som i dag, da jeg fant de to minste sittende inne på et rom, i ro og fred. Storesøster på 7 satt og leste til fireåringen, som satt lydhør og hørte på.

Da må selv mor la morgenstress være morgenstress, og bare nyte denne lille stunden:-)

Posted in Uncategorized at January 17th, 2011.

Gladnyhet…

For et par dager siden leste jeg at det har vært en dramatisk reduksjon av dødfødsler i Norge. I løpet av 40 år har det vært en nedgang på nesten 70% av dødfødsler etter 22.uke. Den største nedgangen er rundt termin, altså fra 37-43.uke.

Dette er kjempegode nyheter!:-)

Man tror nedgangen skyldes stadig bedre oppfølging og overvåkning av gravide, særlig på slutten av svangerskapet. Det har jo blitt et stadig større fokus på det å være gravid, og informasjonen er blitt bedre. Her kan vi nok også en stadig bedre teknologi, som gjør det mulig å finne mer ut av hvordan babyen har det inni magen, og eventuelt starte fødselen før termin dersom man ser at forholdene ikke er så bra.

For 40 år siden opplevde omtrent 1000 kvinner at barnet døde inne i magen, etter 16. uke. I dag er det 200-300 som opplever dette marerittet.

Jeg er en av dem. Selv om det snart er 10 år siden, kjenner jeg ennå et sug i magen hver gang jeg ser overskrifter om dødfødsel og fosterdød. Opplevelsen har satt seg som et lite sår i hjertet, som blir skrapt litt borti hver gang man hører om noen som har mistet barnet sitt, eller om babyer som dør i mors liv. Slik vil det nok alltid være, det er en naturlig del av mitt liv.

Min lille fine gutt er et av tallene i denne dystre statistikken. Men heldigvis så er Erik så mye mer enn det for oss. Selv om han plutselig døde i magen på termindato, så har han blitt en liten del av vår familie. Og det er godt, og vondt, å komme ned på graven hans en gang i blant. Der står det to datoer: 8/2 2001 og 10/2-2001. En for den dagen han døde, og en for den dagen han ble født.

Årene går, sårene består. Men jeg har valgt å prøve å bruke den tunge og dyrekjøpte erfaringen det er å miste et barn, føde et dødt barn og erfare den enorme sorgen det er å være mor uten å ha et barn,-til det beste for pasientene mine, og for andre gravide. Jeg tror dette har gitt meg en ekstra ballast som lege, og jeg tror nok dette har gjort meg ekstra engasjert innen temaer som har med omsorg for gravide, barn og mødre å gjøre.

Og da kan jo erfaringen være godt for noe, i det minste…

Posted in Uncategorized at January 14th, 2011.

Strømløs dag…

I dag hadde barnehagen til minsten en såkalt “strømløs dag”.  Da slukkes alle lys i hele barnehagen, de bruker ingen komfyrer eller andre elektriske apparater, og varmeovnene er de eneste som får stå på. Barna har samlingsstund, leketid og måltider i skinnet av levende lys.

Det er tydelig at ungene syns dette er spennende, og de blir samtidig bevisstgjort litt om vårt forhold til energi og energibruk i hverdagen.

Mange av barna har aldri opplevd å være uten strøm eller all verdens elektriske duppeditter, og har da heller ikke tenkt på at varmen og lyset kommer fra et sted, at det koster penger og krever energi. Derfor blir det skikkelig eksotisk å få en stund som dette!

Med det energiforbruket vi har her i landet, med lyspærer i alle rom hele dagen, og med en nylig avsluttet julebelysning som overgår de fleste land, så syns jeg barnehagen gjør en kjempejobb for barna, ved å gi dem litt kunnskap om dette.

Seansen var faktisk så populær at poden ville spise kveldsmaten sin i stummende mørke, ledsaget av bare et enkelt talglys. Og det fikk han:-)

Posted in Uncategorized at January 11th, 2011.

Oppgjør med burde-byrdene…

I dag kom et nytt ord dalende i hodet mitt, da jeg var ute og gikk tur. Selv om jeg koste meg med frisk luft og søndagsfri, så ble roen og freden inni hodet flere ganger avbrutt av tanker som minnet på om alt jeg også burde nå og rekke i dag. Man må tross alt få gjort litt på en fridag, og det er alltids noen man burde ha besøkt eller invitert på kaffe, eller en bok man burde ha fått lest. Man burde også fått ryddet huset, eller sortert alle klærne som er for små til ungene i klesskapet, eller satt inn alle bildene fra i fjor i fotoalbum. Og tenk hvor lenge det er siden vi har vært på hytta, eller besøkt familien…

Burde, burde burde!!! Er det ikke slik for mange da? Til slutt blir alle burdene så mange at de blir til en stor byrde i hverdagen vår. Det er ikke rart at folk strever med stressymptomer og søvnvansker. Jeg blir heller ikke forundret over å høre at unge kvinner beskriver at de ikke orker sex, eller at de ikke kjenner seg så lykkelige som man kanskje skulle forvente ut fra de ytre forutsetningene vi har her i landet. Vi legger opp livene våre i et tempo, og med slike forventninger til standard både materielt og ellers, at vi henger i stroppen for å få til alt. Samtidig er stadig flere barn stadig flere timer i barnehagen, og mer skal det bli, ifølge avisene… Er dette noe av prisen samfunnet må betale for å få til den “ønskede” likestillingen, og få kvinner ut fortest mulig og i mest mulig arbeid mens ungene er små…?

Menn kjenner selvsagt også på “byrdene”, og dette er selvsagt utfordringer som gjelder for dem også, men jeg tror kvinner er enda mer tynget av burde-byrden.

Det er vi selv som til syvende og sist som må gjøre prioriteringene. Det er oss selv som har ansvar for våre liv. Og vi kan gjøre mye, vi må bare være bevisste, og orke å ta valgene.

Da må vi sette oss ned, stikke fingeren i jorden, og finne ut hvilke burder vi ønsker å gjøre, og hvilke burder vi faktisk må og vil velge å si nei til!

Burde-byrden er tung å bære. Det er deilig når man klarer å ta av seg noe av lasset på veien!

Posted in Uncategorized at January 10th, 2011.

Gull, grønne skoger, og skjønne kropper…

Jeg akkurat fulført en time med såkalt Corebar Basic på treningsstudioet. Jeg er så fornøyd med meg selv, kjenner musklene er slitne og støle, føler meg avslappet og tilfreds, og at endorfinene strømmer rundt i kroppen. Og så har jo all verdens medier lovet at jeg skal klare å gå ned to buksestørrelser på 4 uker, bli slank og stram og lekker, bare jeg følger deres treningsopplegg. Det høres bærre lækkert ut!

Vi får nå se hvordan det går med buksestørrelsen og midjemålet, og om jeg klarer å bli så fager som de lover. Litt trening er nå godt og sunt uansett, for både kropp og sjel.

Men jeg tar meg i det, gang etter gang, selv om jeg er blitt 40 pluss; at det er alltids noe å være misfornøyd med når det gjelder sin egen kropp. Jeg har egentlig bestemt meg for å gi mer blaffen i all verdens påvirkning utenfra, slankepress og skjønnhetsideal, men fy søren det er sterke krefter der ute, som alltids får oss til å føle oss som noen uformelige blubber, med all verdens skavanker. Vi er så utrolig mye mer “flink” til å finne feilene ved oss selv, og det vi misliker, enn å fokusere på det vi setter pris på eller er stolt over ved oss selv.

Jeg, f.eks. er misfornøyd med magen min, og skulle gjerne fått mer midje, vaskebrett og smekre former. Da blir jeg gående å tenke på at jeg misliker magen min, mer enn kanskje å tenke på at det er andre ting ved utseendet jeg kanskje burde være fornøyd med. Jeg skulle gjerne fått et finere midjemål, og misunner dem med slanke flate mager, og blir matt av alle de flotte damene i blader og ulike kjendiser med veldreide kropper.

Men nå har jeg bestemt meg for å øve iherdig på å være fornøyd med den magen jeg har! Hva “gjelder det”?? Egentlig?? Det er noe med å stikke fingeren i jorda, innse at man er et nordisk stort kvinnfolk, som alltid har hatt og vil ha problemer med å finne seg lekkert italiensk og fransk tøy, og være stolt av at man er nettopp det man er! Og så tenker jeg på at det er nettopp magen min som har huset alle mine seks barn i 9 måneder hver, og hvis ikke det skal vises, og hvis man ikke skal være stolt av at det synes litt, så blir det for tullete og trist. Slik skal jeg tenke:-)

Jeg tror nok det er mange som kjenner seg i det jeg skriver her, og som kjenner det presset som ligger over oss, om å være fine og perfekte, på alle plan. Det verste er at det smitter over på ungene våre også, og spesielt her har vi et stort ansvar i å ikke fokusere for mye på vekt og utseende i deres nærvær. Det er forskjell på å fokusere på sunn mat og fornuftige levevaner, og på flotte slanke kropper, slanking og dietter.

Nå er det helg, og jeg skal kose meg og øve på å være “glad for den nasen eg har”! God helgJ

Posted in Uncategorized at January 7th, 2011.

Man må være frisk for å være syk…

I dag var jeg skikkelig adrenalin-sint på NAV. NAV er en instans vi fastleger har en del befatning med, og jeg må bare innrømme at dette ikke er den eneste dagen at jeg har kjent frustrasjonen bruse i årene etter å ha prøvd å få dem i tale.

Det var en litt spesiell sak i dag på kontoret, som gjorde at jeg ble skikkelig sint på NAV, på pasienten min sine vegne. En person som fra før hadde null og niks, verken av penger, hus, eller selvtillit. Pasienten ble bare møtt av en kald skulder ved NAV, og han ringte meg i håp om at jeg kunne hjelpe ham med å få dem i tale. Jeg ble også bare møtt av en intetsigende person ved sentralbordet, som verken kunne hjelpe med hvem jeg skulle snakke med, og som var mester i tåkeprat.

NAV er viktig institusjon i de fleste folks liv, enten det gjelder i forhold til arbeid, sykmelding, trygd eller fødselspenger. Som fastlege kommer jeg også i befatning med dem mange ganger for dagen, stort sett indirekte, ved utskriving av sykmeldinger, blåresepter, skriving av legeerklæringer; eller så er det mer direkte, ved at vi har felles møter med pasienter som trenger hjelp og råd, eller andre typer samarbeid.

Men innimellom tærer det på å skulle samarbeide med denne kolossen! For et tungrodd system, og maken til jungel for å få hjelp, og nå frem til dem man egentlig skal snakke med i NAV! I løpet av de årene jeg har jobbet som lege har det vært ørti førti såkalte “reformer”, stadig nye skjemaer og enda mer nye regler og lover det forventes at man skulle kunne noe om!! Og så skal jeg liksom prøve å rådgi og hjelpe de stakkars pasientene som kommer til meg med sine problemer, problemer som gjerne blir større nettopp pga at det uoverkommelige byråkratiet som NAV er. Det er ikke spøk å skulle finne ut av sine rettigheter, og å orke å søke om dem, dersom man er så uheldig å ha en sykdom hvor man er sliten og syk og nedfor.

En av de tingene som har gjort hverdagen for oss mer frustrerende i forhold til NAV-kontorene, er at saksbehandlerene skiftes ut stadig vekk! Dette er enda verre for pasientene, som etter endelig å ha fått forklart sin situasjon til én person i NAV, etter få måneder gjerne får en ny saksbehandler, og må gjenta samme leksa til denne, som igjen må sette seg inn i akkurat denne saken og personen… Ikke vet jeg hvorfor det må være slik; er det pga dårlig arbeidmiljø innad i NAV, eller bytter de post så ofte fordi de trenger variasjon? Sikkert er det at det er dårlig service og ineffektivt og fordyrende system!

En annen ting er at saksbehandlerne er så og si utilgjengelig for oss leger, og ikke minst for klienten. Det virker som om det er blitt en regel at direktenummer, nei det skal man ikke gi ut! Ikke en gang til fastlegen; slik at vi innimellom andre pasienter må sitte og vente og vente på å få svar på sentralbordet, som skal lete seg frem til riktig person, som igjen kanskje er til stede for å ha tid til å diskutere den felles pasienten. Dette fører til at det er veldig vanskelig for oss å få til god kommunikasjon om dem som trenger det, og jeg fatter ikke hvorfor det skal være så “vanntette skott” inn til en saksbehandler???

Jeg har vært i situasjoner i livet selv, der jeg har sett NAV-systemet fra den andre siden, og har sett at man må jammen være frisk for å være syk…

Det var dagens “søppeltømming”, sukk!

Posted in Uncategorized at January 6th, 2011.

Minner i veggene…

Det er nytt år, og det er gjerne en tid da man for en gangs skyld tar seg litt tid til å dvele ved livet, tanker og opplevelser man har og har hatt.

Jeg hadde et ærend på min gamle arbeidsplass ved St Olavs Hospital i dag, og ble møtt av et syn som gjorde at jeg iallefall fikk et lite mentalt dypdykk, og masse minner strømmet på fra år og opplevelser jeg har hatt på dette stedet. Den gamle høyblokka, som har stått som et signalbygg i Trondheim i flerfoldige tiår, er i ferd med å rives, og gravemaskiner og kraner var i gang med å bryte kolossen i biter da jeg gikk forbi i dag. Et nytt fancy sykehus bygges rundt høyblokka, og det er nye tider ved St Olavs Hospital.

Det er mange som har et spesielt forhold til høyblokka ved sykehuset. Det leves mange liv, og utspenner seg mange skjebner bak veggene på et slikt sted i årenes løp. Noen har tilbrakt hele sitt yrkesaktive liv her, andre har født barn, mistet sine kjære og avsluttet sine liv her. Det er rart å se på de bare veggene som står igjen i dag, sammen med armeringen,-og hvor fort det går å rive det ned til en skraphaug…

Jeg har selv mange og ulike opplevelser akkurat i høyblokka og lokalene som hang sammen med den. I årevis satt jeg bak pulten og pugget medisinske sannheter, og hørte på professorer og andre lærere som skulle gjøre meg og medstudentene mine til vettuge leger. Jeg har vandret rundt på alle avdelingene som student, og lært det jeg kan i dag til bruk i jobben min. Jeg hadde min første ordentlige jobb her, ved “Skaden”, og har lappet sammen folk, gipset hender og føtter, trøstet, ledd, grått, sett folk dø, sett nye barn komme til verden, og møtt utallige mennesker; både kolleger og pasienter, som har vært med og formet meg som yrkesaktiv, men også som menneske og medmenneske.

Det var også på jobb i høyblokka at jeg ble kjent med mannen min, så den står for noe spesielt for meg på den måten også. Vi har sammen også opplevd fødselen av tre barn her, ved den gamle fødeavdelingen, noe som sitter sterkt i minnet; både lukter, lys og atmosfære.

Livet er forgjengelig, og hus er bare et skall. Men mange opplevelser og erfaringer i høyblokka har for meg vært viktige og skjellsettende, så denne kolossen kommer alltid til å ha en spesiell plass i livet mitt!

Posted in Uncategorized at January 4th, 2011.

Desember 2010

Samleside med alle innlegg fra desember 2010, 

uten kommentarer, reddet etter datakrasj.

Vår tids freak-show…?

I menneskets natur ligger det at vi liker å la oss underholde. Fra tidenes morgen har underholdning og forlystelser vært en del av ulike kulturer; fra romernes gladiatorkamper, brød og sirkus, til teater og sirkus som reiste omkring, til dagens TV og andre moderne medier som har tatt over som vår tids hoved-underholder.

Vi mennesker har alltid likt å more oss over andres feil, mangler og tabber, og for noen generasjoner siden var såkalte “freak-shows” en slager. Da betalte folk for å komme å se mennesker eller andre skapninger som var såkalt “vanskapte”, siamesiske tvillinger, pukkelrygg, dverger eller kjemper. Da kunne de få seg en latter og litt grøss nedover ryggen den dagen, så var de fornøyde…

Det siste tiåret har det poppet opp med stadig nye “reality-show” på TV, gjerne i utlandet først, så har vi tatt over konseptet her i landet også. Jeg husker godt at jeg benket meg foran TV-ruta den kvelden det var premiere på “Big Brother”, og vi lot oss fascinere og sjokkere av Ramsey og Anne-Mona og de andre deltakerne, som ikke overlot mye til fantasien. Dette var vel det første møtet med denne typen TV, i tillegg til Robinson-ekspedisjonen, der det meste gikk ut på baksnakking, banning, intriger og “strategi-tenkning”. Etterhvert har det blitt så mange slike serier at jeg har mistet både oversikten og interessen fullstendig. Men det er tydelig at dette selger, for tv-selskapene fortsetter å spy ut nye konsepter, der de “stakkars” deltakerne har sin livs sjanse til å få sitt “five minutes of fame”. Men for å selge og for å få oss seere til å gidde å svitsje til nettopp disse programmene, så må stadig nye virkemidler tas i bruk; stadig flere silikonpupper i fri dressur, stadig mer halv-sladdete kjønnsorganger i bevegelse, stadig mer drikking og stupfyll, og stadig mer saftig ordbruk.

Og nå er det barnas tur…!! Som deltakere, vel å merke. I England har de nå prestert å lage en reality-serie som heter “Boys and girls alone”, som forøvrig også går på en svensk kanal. Her blir 20 unger fra 8-12 år plassert helt alene, uten voksne, og de skal klare seg i 2 uker på egen hånd. 10 gutter i en leir og 10 jenter i en annen leir. Det hele blir da et stort prosjekt, der man skal se hvordan guttene klarer seg i forhold til jentene, og hvordan de ulike ungene takler å stelle og vaske seg, organisere seg, lage mat på egen hånd, bli enige om innkjøp, soving; i det hele tatt hvordan unger takler å bli dratt ut fra et trygt “møblert” hjem, med voksne, og fikse å ordne livet selv, sammen med 9 andre unger på samme alder.

Underholdning? Artig? Festlig??? Dette er tilsynelatende et program som er ment for det voksne publikum; vi skal altså benke oss foran ruta, for å la oss underholde av at noen sprø foreldre har meldt på sine egne barn til et slikt gedigent og umoralsk eksperiment. For at det skal bli god TV, så forventer vi selvsagt å få se at ungene gjør rare dumme ting, som å gråte, slåss og ha det fælt, for hvis programmet legger opp til at de skal ha det bare trygt og godt, så blir det jo ikke underholdende… Jeg lurer på hva slags foreldre det er, som finner på å utsette sine egne små barn på 8-9 år til noe slikt? Hva er det de mener barna skal oppnå med dette, annet enn den berømte lille kjendis-statusen. Og har de tenkt over hvor dyrekjøpt denne trolig er…?

Channel 4 bedyrer at de har samarbeidet tett med både barnepsykologer og foreldrene, før de har tatt med ungene på dette, og både foreldre og fagpersoner får være i bakgrunnen ved innspillingen, sier de. Ikke vet jeg, men jeg er ikke så sikker på at dette eksperimentet er særlig grundig lagt opp. og gjennomtenkt. Og hvem vet hvordan langtidsvirkningene vil være for ungene, som kanskje har kjent seg presset, og hatt opplevelser som har prentet seg fast?

Hva blir det neste? Når er nok nok?

Vi snakker her om programmer, erfaringer og opplevelser som folk søker frivillig, stort sett iallefall. Noen har kanskje allikevel en etisk og moralsk plikt til å si “stopp”? Det må vi alle være med på å gjøre tror jeg. Jeg tror ikke vi sitter igjen med så mye lærdom og erfaring vi har så mye bruk for, etter å ha fulgt slike typer TV-serier. Det er veldig mange tenåringer og unge som glaner på reality-serier, og det er ikke alltid at det er den beste seksualopplysningen eller språkopplæringen de får gjennom dette. Og ikke for å snakke om glorifisering av baksnakking, intrigemaking og egoisme. Det er mulig jeg er litt gammeldags, men jeg syns ikke dette er gode verdier å ha med seg når man skal skape seg et eget selvbilde og identitet i en sårbar ungdomstid.

Vi lar oss sjokkere av mødre og fedre som setter igjen barna sine i kalde hus, og uten mat, når de reiser bort eller drar på fest. Det er helt hjerteskjærende å høre slike historier, og som lege ser jeg de mørke sider av samfunnet vårt innimellom selv, og at det er mange “syke” og ressurssvake blant oss, som aldri skulle hatt omsorgen for barn.

Men at andre barn igjen frivillig utsettes for å dras inn i TV-serier som den i England, for at vi voksne skal la oss underholde på deres bekostning, det blir en annen form for omsorgssvikt, syns jeg. Jeg håper aldri at norske TV-kanaler tar inn noe slikt, eller at vi kommer så langt i vår kjedsomhet, at vi trenger slike nymotens “freak-shows”…

http://www.kjendis.no/2010/12/30/kjendis/tv_og_medier/reality-tv/barn/tvnorge/14893448/

Posted in Uncategorized at December 31st, 2010.

En skulle vøri fire år i romjul’n…

Her i huset har vi en liten fyr som passer akkurat til denne beskrivelsen, og det er artig å oppleve julen gjennom hans øyne. Han har gått som et stort smil så og si hele julen, og syns det er stas med alt fra julepynt, gaver, nisser og engler, til det å bare kose seg med storesøsken som sluntrer rundt i pysjen til langt på dag, og får spise godter og drikke julebrus daglig.

Det var også den samme lille fyren som nesten fikk avblåst hele julemiddagen for familien, da bakhodet deiset i salongbordet da ribba akkurat var plassert på fatet. Blodet rant, og legepappaen måtte kjøre ned på legevakten for å skaffe til veie utstyr slik at mamma og pappa fikk gjort om stua til legekontor en liten stund, og hodet ble lappet sammen, før vi satte oss til bordet og sang Glade Jul og fortærte julemiddagen…;-)

Det er bare herlig å ha en slik liten gullunge, og selv om det er femte gangen at jeg har en “fireåring i romjul’n”, så er det utrolig mye kos. Og jeg nyter hver en liten klem, for vips så er vel han blitt så stor óg, at han syns det er teit å gi kos til mammaen sin…

Posted in Uncategorized at December 29th, 2010.

Og julefreden senket seg…?

Da er vi over “klimaks” av julefeiringen, og juleaften og de første og mest julete dagene er overstått. Etter uker i den såkalte julestria, så kom dagen, da kirkeklokkene på julaften kl 17 minnet oss om at nå kunne julefreden senke seg.

Jeg må innrømme at det noen ganger kan være vanskelig å finne den berømmelige julefreden. Vi har gjerne forventninger om at når det blir jul, så skal vi ha det rolig og fredelig, vi skal ha all verdens med tid til å slappe av, ligge lenge, lese bøker, gå lange turer, spille brettspill i timevis med ungene, spise laange luncher og sene middager, og til å sitte i godstolen med deilig avslappende julemusikk mens stearinlysene lyser mot det glitrende juletreet. Vi har også forventninger om at ting gjerne skal være på en helt bestemt måte i julen, slik at vi klarer å mane frem den kjente og kjære julestemningen.

For julen er jo en tid fylt med nettopp forventninger. Det gjelder ikke bare de små barna, som tripper rundt juletreet med gavene før de får pakket dem opp, men også de større barna og oss voksne, som har mange forventninger knyttet til minner og følelser, om hva julen er for oss. Det kan være pynten, maten, lukter eller mennesker, og ting skal helst være på nøyaktig samme måte som i alle år, for at vi skal få den rette følelsen.

Da kreves det gjerne en stor innsats for å få innfridd alle disse forventningene, og jeg må innrømme at det ikke bare er avslapning og julefred jeg forbinder med å få passet på at gaver er på plass både i kalenderen, julestrømpen, under treet; at alle har juleklær og sko; at mat og drikke til alle juledagene er kjøpt inn og laget; at huset blir pyntet slik det skal og pleier; at vi får besøkt og invitert familie og venner; og at vi får kost oss nok sammen. Det er mye kos og julefred en skal nå på noen få dager…;-)

Jeg har kost meg masse allerede jeg, absolutt. Men det var godt å gå seg en lang tur i skogen i dag, uten en sjel rundt seg, og bare snødekte grener og stier i snøen. Det var julefred det!

Posted in Uncategorized at December 27th, 2010.

En fin tradisjon…

I dag startet jeg dagen sammen med to av ungene, og deltok på skole-julegudstjeneste. Dette har jeg fått med meg en del år, og det er en trivelig tradisjon, og en fin måte å få inn julestemningen på.

Det er stadige diskusjoner om skolegudstjenester skal ha livets rett, og noen syns det er en uting, og pådytting av “den kristne tro” på barna. Jeg på min side syns dette er en flott og viktig tradisjon, som ingen tar skade av å delta på, denne ene gangen i året. En spørrerunde i Norgesglasset i NRK viste også at 85% mente at dette burde fortsette som et fast tilbud til barn i norsk skole. Det er ingen tvang å være med, og på vår skole og barnehage har de iallefall laget et trivelig alternativ for dem som velger å ikke delta.

Vi skal ikke bare kaste all kulturarv og tradisjonsbærere på båten, heller ikke om det inneholder noe med “Jesus og Gud”. Det trenger ikke alltid være den riktige måten å øke forståelsen og respekten mellom folk og kulturer på. Det er fint at mine barn lærer om andre kulturer og religioner som folk fra andre land har vokst opp med, og det er bra for våre nye landsmenn å få et innblikk i norsk kirkelig kulturarv, for bedre å forstå vår kultur.

Mener nå jeg da!:-)

Posted in Uncategorized at December 21st, 2010.

Meningers mot…

I dag hadde jeg innlegg i Adresseavisens faste spalte “På den annen side”. Det er et fast innslag i denne avisen, der forfatterne kan skrive stort og smått om litt av hvert.

Jeg ble oppringt av Adresseavisen forleden, og spurt om jeg kunne tenke meg å bli fast skribent i denne spalten, med innlegg fast en gang i måneden eller så. Jeg brukte et lite minutt på å kjenne etter magefølelsen, lot det stå til, og sa ja:-) Hele konseptet skal endres etter jul, så da skal mine innlegg bli en del av det. Det var en ære for meg å bli spurt, og jeg må nå innrømme at jeg er veldig glad i å skrive da, så jeg kunne egentlig ikke si nei til denne muligheten. Og de la heller ikke bånd på meg hva jeg skal skrive om, så her er det bare å legge ut om alt mellom himmel og jord;-)

I begynnelsen tenkte jeg at pytt, jeg skal da alltids klare å knote ut av meg et eller annet jevnlig, for det gjør jeg jo til bloggen også. Men det er rart med det; når man får en deadline å forholde seg til, og en fast avtale på denne måten, så blir det plutselig så seriøst…

Jeg måtte liksom starte “karrieren” i Adressa med en av mine kjepphest-saker, nemlig barselomsorgen, som jeg syns er stemoderlig behandlet, med stadig dårligere vilkår for mor og barn. Så det ble det i dag.

Hva det blir i januar, får vi se. Det er mye jeg filosoferer om, så hva som kommer ned på papiret, vil tiden vise!

Les innlegget her:

http://www.adressa.no/meninger/article1565611.ece

Posted in Uncategorized at December 21st, 2010.

Gammeldags julestemning…

Blånisser og rødnisser har fylt stua den siste måneden, som den har gjort det i desember i noen år nå. Unntatt et par avbrudd med besøk i “Svingen”, så har ungene i år etter år blitt fanget inn i et nisseunivers, som er en blanding av en eventyrverden og en mer jordnær verden, der Mamsen og Lillegutt bor.

Jeg blir stadig vekk fascinert av at ungene liker musikken og sangene som er i Blåfjell. Det er gjerne sanger med alle mulige rare klanger og taktrytmer, og det er ikke lett å nynne på dem etter sending, eller synge dem som nattasang til poden. Men det slår tydeligvis an.

For å gi de tre minste en liten smak av noe annet, så fikk de DVD-serien om “Jul på Sesam Stasjon” i adventsgave. Jeg gledet meg til å sette meg ned i sofaen sammen med dem, og se igjen Max Mekker, Leonora, Alfa og de andre, som huset vårt var fylt av som barne-TVserie da de første ungene var i rette alder. Det tok ikke lange tiden før syvåringen, som egentlig er veldig høflig og empatisk, forsiktig sa at “mamma, dette var egentlig litt kjedelig…”. Så jeg er ikke sikker på hvor utslitt denne DVD-en kommer til å bli her i huset-

Hva var det som var galt med Sesam Stasjon da?? Og sikkert med 24 episoder etter hverandre av Skomakergata også, eller Portveien og andre “gamle” barne-TV-programmer for den del? Det går nok for treigt, kort og godt. Det skjer ikke hele tiden noe rundt neste sving, folk prater ikke fort som lyn, og det er faktisk stillhet i noen øyeblikk! Det virker som om vi er livredde for at det skal være stille i et sekund. Bare tenk over det; hvis man sitter i bakgrunnen og bare hører barne-TV eller morgensendingene for barn, så går skravla i ett, eller det er musikk eller andre lydeffekter hele tiden.

Så - det er ikke rart at ungene syns at de gode gamle adventsseriene blir for kjedelige… Jeg syns det er et tankekors, dette med “lydstøyen”, selv om Månetoppen absolutt er en fin variant den.

Verden går videre, og jeg må bare innse at min nostalgi må vike for nye tider…:-)

Posted in Uncategorized at December 19th, 2010.

SKÅL, MISS SOPHIE…

Julehøytiden nærmer seg, og vi på slutten av den vakre adventstiden. Forventningsfulle øyne til ungene glitrer om kapp med lysene på juledekorasjonene, og vi skynder på for å rekke alt vi må ha gjort til jul.

En av de faste og selvsagte innslagene i den norske førjulstiden er JULEBORD, og sesongen er på hell for i år. En del avarter av ordet har tilkommet etterhvert, og noen av dem er vel ganske treffende; jodlebord, lurebord, pulebord eller tullebord. Det illustrerer kanskje hva folk assosierer med disse ete- og drikkegildene, som vi ”må” få med oss ett eller flere av før julefreden senker seg…

Det er vel sjelden vårt opphav som vikinger kommer tydeligere frem enn ved julebordstiden, da vi virkelig skal leve opp til ”blot”-tradisjonen som de gamle heltene drev med.

Det er liksom om å gjøre å stappe i seg mest mulig av både ribbe, pølse, riskrem, øl og akevitt, og man skal helst huske bare deler av det som foregikk, når man våkner dagen derpå.

Og julebord kan være artig det! Det kan være en flott måte å ha det trivelig sammen med kolleger eller venner, og det er også viktig å treffes i festlige lag, når man stort sett ellers møtes i løpet av en stressende arbeidsdag.

Men det er verdt å stille spørsmålstegn til den norske drikkekulturen, og det er bra at dette er blitt gjort  i flere medier i høst, og det har ført til mange viktige tankekors og diskusjoner.

Jeg har selv jobbet som lege ved skade-akuttavdelingen ved St. Olavs hospital i årevis, og har hatt mange opplevelser med ”festlige” folk som har kommet med kutt, brudd og andre skader pga fyll. Det finnes knapt nok noe mindre sjarmerende enn en velvoksen person som helt sikkert var fin og pyntet da de startet aftenen på byen, men som ankommer legevakten med sminken på snei, og med mer eller mindre dårlige vitser på lur. Disse vitsene er sjelden morsomme kl 04 om morgenen, når vi skal prøve å tråkle sammen kuttet i pannen, slik at julebordsgjesten ser rimelig ok ut til julaften.

Det er veldig alvorlig å høre om alle barna som opplever at mor og far drikker seg fulle, enten det er på julaften, en vanlig helg, eller på sydentur. Ungene er ”radarer” på å merke om foreldrene endrer seg på grunn av alkohol, og det skal ofte ikke så mye til før de syns at mamma eller pappa er litt rare.

Dette er et viktig, men også vanskelig tema. Noen mener at man aldri skal drikke foran barna sine. Der er jeg uenig. Jeg mener det er greit å ta seg et glass vin eller tre mens ungene er til stede, men det er så mange ting som spiller inn. Gjøres dette i en kontekst med god mat og drikke, og trivelig lag, så tror jeg man kan lære barna at alkohol kan nytes på en fornuftig måte.

Problemet i Norge er til dels at vi har begynt å kombinere vår opprinnelige drikkekultur, med stupfyll og helgedrikking, og et mer kontinentalt drikkemønster, der et glass vin til hverdags er greit. Vi møtes ikke på kafé til en kopp kaffe lenger, men et glass vin. Da kan totalen bli høy, og konsekvensene alvorlige.

Uansett hvor utviklet og raffinert samfunnet vårt har blitt, så kommer ”sannheten” frem, når man møter voksne nordmenn enten på byen eller på reise. Ta bare et fly til utlandet, eller til ”Syden”; en del starter gjerne festen før de går om bord. Eller ta familiefedre eller ”mødre”, som drikker seg gjennom en vennehelg i en storby, før de kommer hjem så slitne at de må ta egenmelding dagen derpå, og knapt orker å leke med ungene det første døgnet.

Det er godt med et glass, og artig med en fest. Men vi kan ikke både være kontinentale i ukedagene og vikinger i helgene. Da blir det en kraftig bakrus, både i de tusen hjem og for hele samfunnet vårt. Det er noe vi alle må tenke over!

Ha en fin lørdagskveld:-)

Posted in Uncategorized at December 18th, 2010.

Barnehagers skrekk…

Jeg har ofte barn med foreldre innom på legekontoret fordi ungen gjerne våknet med litt verk i en øyekrok. Barnet har gjerne vært friskt ellers, men har omtrent blitt stoppet på trappa i barnehagen, med beskjed fra personalet om at dér har de ingen ting å gjøre! I hvertfall ikke før de har sprunget til legekontoret på øyeblikkelig hjelp-time, for å få antibiotikadråper. Da er det greit å komme tilbake til barnehagen i morgen!

Så der sitter vi altså, ofte med en frisk unge som har litt øyeverk, og en mamma eller pappa som må ringe til jobben og fortelle at de ikke kommer i dag, fordi ungen er “syk”.

Jeg må innrømme at jeg syns at dette har gått alt for langt! For det første pøser man på med masse unødvendig antibiotika, for å sikre ungen å få lov til å komme i barnehagen dagen etter. For det er nemlig slik det praktiseres; at hvis man kan fortelle personalet at man har begynt med behandling, les: antibiotika, så er det greit å være i barnehagen dagen etter. “Problemet” er at øyekatarr, eller konjunktivitt, hos barn oftest skyldes virus, og da hjelper antibiotika ingenting. Det vanligste er det såkalte Adenovirus, og H. Influenzae. For Adenovirus så smitter dette i 14 dager uansett om man bruker antibiotika. Så da er det er det ikke mye vits i å kjøre på med all denne antibiotikaen iallefall, for ungen har like stor sjanse til å smitte sine venner i barnehagen uansett om de har vært hjemme en dag eller to, og dryppet øynene med medisin.

For det andre, så er det grunn til å tenke litt over hva dette “øyekatarr-hysteriet” koster det norske samfunnet hvert år…! Jeg vet ikke om det finnes tall på hvor mange sykedager som går med til foreldre som må ta fri for at ungen skal holdes hjemme, men vi enkel logikk tilsier at det er enorme tall. Det er iallefall et så omgripende fenomen, at det bør sees på og tas på alvor, og det må lages bedre og tydelige regler for når barnehagen kan nekte et barn å komme i barnehagen.

Det er ikke akkurat en dødelig eller farlig sykdom vi snakker om! Selvsagt er det plagsomt å ha et lass med unger som løper rundt med øyeverk og snørr, men det er verken farlig for synet eller helsen forøvrig.

En annen sak er så klart dersom barnet er sykt, har nedsatt allmenntilstand og har mye tykt verk som tyter ut av øynene. Da skal man ha behandling, og det er da sannsynlig at det er bakterier.

Men, studier viser at infeksjonen forsvinner stort sett av seg selv, uansett om det er bakterier eller virus. Derfor kan vi ikke fortsette å pøse på med unødvendig mengde medisin, bare av gammel vane. Til det er det for antibiotikaproblemet for alvorlig, i en større sammenheng.

Så mitt tips er: Ved lite eller moderat mengde puss fra et eller begge øyne, hos en ellers frisk og kvikk unge, ta en ren kompress eller klut og vask med rent vann eller fysiologisk saltvann. NB god håndhygiene. Ta kontakt med lege dersom det forverrer seg eller ungen har nedsatt allmenntilstand.

Hvis du ammer barnet, så er et godt tips å dryppe litt morsmelk inn i øyet; det kan hjelpe godt!

Lykke til!

Under er Folkehelseinstituttets egne ord, hvis dere vil lese dem:

Øyekatarr (konjunktivitt)

Med dagens kunnskap er det ikke av
smittevernhensyn grunnlag for å anbefale at
barnehagebarn ved mild til moderat øyekatarr
holdes hjemme. Bare ved kraftig øyekatarr med
rikelig pussdannelse bør barnet av
smittevernhensyn holdes hjemme inntil
pussdannelsen har avtatt. Ved kraftig øyekatarr vil
det vanligvis være behov for legekontakt, og
barnets allmenntilstand vil også i stor grad styre
behovet for å være hjemme fra barnehagen.
Det må være opp til barnets foresatte å avgjøre om
et barn som har symptomer på konjunktivitt skal
undersøkes av lege. Dersom behandling
igangsettes kan barnet gå i barnehage dagen etter
igangsatt behandling. Barnehageansatte kan
generelt ikke forlange at barn med konjunktivittsymptomer
skal undersøkes eller behandles med
øyedråper før de kan få gå tilbake til barnehagen,
men kan ved tvil drøfte dette med barnets
foresatte. Ved usikkerhet bør smittevernlegen i
kommunen kontaktes.

Posted in Uncategorized at December 15th, 2010.

En håndfull hender…:-)

I kveld har jeg fått laget meg min egen lille julegave, med god hjelp av mine fem gullunger:-)

Jeg har “stjålet” ideen fra Gro Nylander, kollega og ammeekspert, som holdt foredrag på et kurs jeg holdt forleden. Hun hadde på seg en t-skjorte med håndavtrykk på brystet, og jeg syns den var så fin!

Så nå er det gjennomført, og alle fem satte sitt personlige preg på den nye røde t-skjorten min. Jeg syns dette må være en av de fineste gavene man kan få; hjemmelaget og unik:-)

Posted in Uncategorized at December 15th, 2010.

Helgens sølvmedalje…:-)

Jeg har vært i utlandet i helgen, og kom hjem til nyheten om at bloggen min fikk andreplass i en kåring som VG Helg hadde i avisen i går, innen kategorien “mammablogger”.

Gjett om jeg ble overrasket! For det første ante jeg ikke at det skulle være noen slik kåring, for det andre er jeg overveldet over at de i VG visste noe om bloggen min i det hele tatt:-) Det var veldig artig og litt rørende, og jeg ble nå litt stolt, må innrømme det. Når man tenker på det havet av mammablogger som er der ute, så er det veldig artig og inspirerende at noen uttrykker så klart at de liker det jeg driver med.

Nummer 1 ble Drea.se, en ung mor, som også er fotograf, og bloggen hennes bærer preg av at hun er flink med bilder og estetikk.

Min blogg, Lykkelig som liten, får skryt for at jeg skriver informativt og varierende. Jeg blir imidlertid “trukket” for design og bilder, og har forbedringspotensiale der. Gjett om jeg er enig i det! Bare spør ungene mine, som har meg i kategorien håpløs. Men saken er at jeg gjør dette rett og slett fordi jeg elsker å skrive, og å formidle. Teknikk, bilder og data-ting-og-tang er jeg faktisk ganske håpløs på, og jeg har rett og slett ikke tid eller kapasitet til å bruke så mye tid på det heller, med tusen ting i luften. Men jeg kan helt sikkert forbedre meg, det er bare artig det:-)

Jeg har heller ikke slått meg på denne “konkurranse-greia” som mange driver med, og det gjør vel at jeg ikke akkurat blir overøst med tilbud om reklame eller penger…

Vi gjør det alle på vårt vis, og jeg tror jeg skal fortsette som jeg har gjort, og gi dere en blanding av litt “medisinsk” påfyll, litt mamma-betraktninger, og litt tanker om ting som opptar meg ellers. Kanskje blir det litt mer fancy etterhvert også, og en konkurranse i ny og ne. Men det viktigste er nok å være tro mot seg selv og sin stil. Da blir det nok aller best:-)

Artig var det nå iallefall, og en takk til dere som leser meg, og til dere som ga meg sølv i helgen!

Posted in Uncategorized at December 12th, 2010.