Tung bør og liten rygg...

Det er et ordtak som sier at "Kunnskap er ikke tung å bære".
Jeg er forsåvidt veldig enig i det, og gjentar stadig det til mine egne barn også, at det er aldri bortkastet å lære nye ting, og det er en fin ballast å ha med seg.

Men faktisk så kan kunnskapen veie litt tungt, iallefall hvis man ser litt bokstavelig på det, og tar en kikk på barnas skolesekker.
Jeg har mang en gang sendt barna avgårde på skolen og tenkt at stakkars dem, så tungt det må være til de stakkars unge ryggene deres...!

NHI (Norsk helseinformatikk) forteller i dag om en studie som er gjort i Spania, som viser at barna veldig ofte har alt for tunge og dårlige sekker, og at dette har en klar sammenheng med ryggsmerter hos barn.

http://nhi.no/forside/er-skolesekken-for-tung-38548.html


De elevene som hadde de tyngste sekkene hadde en 50% økt risiko for å få vedvarende ryggsmerter enn de som hadde de letteste sekkene.

Anbefalingene som går ut som følge av denne studien, er at skolebarn ikke skal bære sekker på ryggen som er tyngre enn 10 prosent av sin egen kroppsvekt. Har du en jente på barneskolen som er rundt 30 kilo, så skal altså sekken ikke veie mer enn 3 kilo.

Det er nok mange andre foreldre enn meg som kjenner seg igjen i at denne tiprosent-regelen syndes det ofte med! Det er ikke måte på hva de drasser med seg innimellom, og i tillegg vanker det gymtøy, innesko og alskens ting og tang.

Men det er faktisk viktig å bli påminnet at vi må være mer påpasselig med ryggene til våre håpefulle! Som fastlege syns jeg at jeg ser flere barn og unge som sliter med ryggvondt og dårlig holdning. Dette kan nok skyldes flere faktorer, alt fra at de kanskje sitter mer på rumpa si foran dataen, at de er mer passive og dårlig trent generelt, og blant tenåringer er jeg overbevist om at det skyldes den elendige skomoten som herjer og har herjet i årevis, med flate sko uten noen som helst form for støtte, eller oppbygget såle. Dét er svineri for rygg og bekken det!

Men tilbake til skolesekkene. Her kommer noen tips om hva vi kan bidra med, for at ungene skal bære litt lettere og sunnere. Noen av tipsene gjelder allerede når dere skal kjøpe sekk:

# Oppfordre barna til å rydde sekken innimellom, og å ta ut bøker de ikke trenger
#Spør om lekser, og hjelp dem å planlegge
#Bruk alle rommene i sekken. Det er viktig å legge de tyngste bøkene nærmest ryggen
# Minn på barna at de skal bruke begge skulderstroppene, ikke bare en skulder
#Ta med barna for å prøve sekk når den skal kjøpes, det er viktig med riktig størrelse
#Sekken skal ligge mest mulig inntil ryggen
#Dra skulderstroppene inn mot ryggen, så ikke sekken henger bakover
#Små barn bør bruke brystremmen
# Skulderstroppene bør være godt polstret

Det er veldig mange sekker ute på markedet, og veldig mange i fancy farger og med trendy og populære mønstre og bilder.
Men det viktigste er at sekken passer og at den er solid og god for ryggen!

Ryggen skal vi ha med oss hele livet, og det er så viktig å bli tidlig bevisst på å ha en god kroppsholdning, og å ta vare på ryggen sin.
Ryggplager er blitt en folkesykdom her til lands.

Med litt økt bevissthet fra starten av så kan vi være med på å forhindre at våre egne barn blir en del av den statistikken:-)

Lillebror blir stor...!

Så har forsyne meg minstemann blitt 6 år også...!

Lillebror og minstemann. Det er så rart at han også skal bli skolegutt over sommeren, at min laaange karriere som barnehage- og småbarnsmor snart er over.
Med så mange år i gamet, og på baken, så blir det jo nesten en del av identiteten, og litt rart at det blir slutt.
Jeg nyter hver en gode barnlige klem, hvert våte nuss, og lesestund. Jeg samler barnetegninger, "kunst" som er laget i barnehagen og skolen, og dveler ved det å være mamma på den måten man er mamma til små barn.

Jeg hører stadig dem som sier de er så glade for at barna blir store, at de "endelig" får tid til seg selv, og at de er lei av å følge opp små barn.
På en måte forstår jeg hva de mener, for det å ha barn, og små barn især, betyr en total type oppofrelse, i form av at man ikke bare kan tenke på seg selv, eller koble ut ungene. Det er barna som styrer tilværelsen, på et vis, selv om man som voksen lever sitt liv, på jobb eller med andre aktiviteter.
Har man barn, så må man alltid ha det fremst i tankene, og dette er noe som kommer av seg selv for de fleste av oss.
Selv om det er godt å slippe bleieunger, på- og avkledning, tørking av stumper og mas og kjas, så er det veldig fint og da! Det er noe helt spesielt å være omsorgsperson på denne måten, og jeg må innrømme at jeg som har hatt så mange år som småbarnsmor, er spent på hvordan det skal bli å ikke være det, etterhvert.

Det skal nok gå veldig bra, men jeg kommer til å savne "Bamsekosene", det er jeg ikke i tvil om.
Og så er det heldigvis en god del år til vi sitter her i tosomheten da;-)

Stor kultur med små aktører...!

For to dager siden var jeg så heldig å få være med på samlingsstunden i barnehagen til minstegutten min.
Jeg har gjerne prøvd å få til det noen ganger i året med alle barna, for det er så trivelig å få et lite innblikk i hva de driver med i barnehagehverdagen sin.

De siste ukene har barnehagen hatt Vikingetiden som tema, og det har gått friskt for seg i både historiene som er blitt lest, og i leken etterpå.
Barnehagen "vår" er opptatt av å benytte dramatisering som et viktig virkemiddel for å engasjere barna, og den dagen jeg var der så var det "Slaget på Stiklestad" som gikk av stabelen!
Det er helt imponerende å være tilskuer, og se hvor engasjerte ungene er, og å se hvordan de lever seg inn historier og hendelser, når de får på seg brynjer, hjelmer skjold og sverd i hånden!
Utstyret de bruker er hjemmelaget, enten av barnehagepersonalet eller snille foreldre, og vikingkappene var aget av både gamle gardiner og stoffrester, mens de flotte vikinghjelmene er kreert av ballonger og avispapir:-)

Jeg ble så inspirert av denne "kulturelle" opplevelsen, at jeg gikk hjem og skrev en  liten kronikk om denne fantastiske barnehagen vår, og det sto på trykk i Adresseavisen i dag:-)


Les artikkelen her:
http://www.adressa.no/meninger/article1790577.ece

Som jeg skriver i stykket, så tar Cecilienborg i bruk en spesiell pedagogikk, der kulturformidling, dramatisering og faste rammer for "årshjulet" i barnehagen  står sentralt.
Det er er virkelig imponerende hva de får barna til å utføre, og ikke minst så lærer ungene veldig mye og har stor kunnskap om de temaene de går gjennom.

Det å lese fra Snorre, barnevarianten riktignok, er blodige og barske saker, og det kan godt hende at det er noen som rynker på nesen av å høre om at dette er lektyre og utgangspunkt for lek for barn på 3-6 år.
Men jeg deler ikke denne redselen, og barn har en stor evne til å være rasjonelle og å skille mellom fiksjon og virkelighet.
De spilte Slaget på Stiklestad, der Olav den Hellige falt, med sverdkamp, spyd og skjold. Det er jo dette de gjør ellers også, når de leker Kaptein Sabeltann eller "Cowboy og indianer". Tankevekkende nok, at vi mennesker er så glade i å leke krig, enten det er på nett, TV eller som barn, men det er en del av oss fra vi er helt små...
Min lille gutt har iallefall ikke tydelige traumer av å ha hørt om blodtørste og brutale vikinger, men han var søvnløs og engstelig i månedsvis etter 22/7, og snakker ennå om at han er redd for både ABB og Gadhaffi.
Virkeligheten overgår desverre fantasien innimellom, og det er umulig å skåne de små fra dagens mediavirkelighet, som skriker mot oss fra alle kanter.

Nå er det bare noen måneder igjen av "barnehagemor-tilværelsen", det er rart det!
Jeg skal passe på å få satt av noen flere fri-formiddager til å være med samlingsstund; det er en stor og viktig kulturbegivenhet:-)

En epoke er over...

Enkelte ting er fundamenter i tilværelsen vår. Dette endres selvsagt med alderen, men noen er mer eller midre konstante til vi blir voksne og vel som det.
For meg har barndomshjemmet mitt vært et slikt fundament. Så lenge jeg kan huske har vi hatt det samme huset, der foreldrene mine har bodd, og jeg har kommet hjem dit jevnlig også etter jeg flyttet ut og ble voksen.
Siden jeg selv fikk barn, har det røde huset i Surnadal også blitt et knutepunkt og trygg havn også for dem, og et sted som bare er der for alltid.

Som helt naturlig er, så har mor lyst på mindre hus og hage, og bardomshjemmet ligger ute til salg.
Men uansett hvor naturlig og vanlig dette er, så må jeg innrømme at jeg syns det er rart...
Jeg har tenkt det i årevis, at dagen kommer, når vi bare skal kjøre forbi huset som har vært "hjemmet" mitt i over 40 år. Nye gardiner i vinduene, kanskje ny farge også, og fremmede folk som driver på i hagen. I huset mitt...!

Jeg er nok over gjennomsnittlig nostalgisk av meg, og har en tendens til å holde fast ved både tradisjoner og ritualer. Derfor gjør nok dette hussalget noe med meg også, og jeg blir litt melankolsk og vemodig.
Slike epokeskifter får meg til å tenke over at alt har en slutt, og at alt er veldig forgjengelig i livet.
Rammer som vi har omgitt oss med, og som har vært med å prege oss som den vi er, blir tatt bort, og vi må stå litt mer på egne ben.

Det skal nok gå veldig bra, og jeg ler litt inni meg av min noe kanskje overdrevne nostalgi.

Det som er viktig er jo tross alt å tenke på alt det fine jeg har opplevd i bardomshjemmet mitt!
Alt har sin tid, og ofte så er det jo ikke verst det som kommer heller:-)

(Litt symbolsk, så ble et tre som ble plantet da vi flyttet inn dengang, revet opp med roten under stormen "Dagmar" i romjulen...)

"Friminutt" i Nidarosdomen...

I dag har jeg startet dagen i Nidarosdomen. En av guttene mine synger i Guttekoret, og da er en av jobbene å synge til gudstjeneste flere ganger i året.
Og jeg syns det er en veldig fin ting å være med på! Det er nok ikke sikkert jeg hadde kommet meg på så mange gudstjenester ellers en vanlig søndag, men med gutt nummer to og en jente i kor der også, så blir det faktisk en del søndagsmorgener som går med til besøk i Nidarosdomen.

For meg er dette blitt et nydelig lite friminutt i en travel hverdag. Å sitte der, i dette vakre og monumentale byggverket, som rommer så mye tradisjon og historie, ja det er stort syns jeg!
Uansett hvor man står i forhold til kirken og tro, så tror jeg det å være i Nidarosdomen gjør noe med en.
Jeg tror heller ingen tar skade av å være i kirken en gang i blant, det er tross alt en viktig del av vår kulturhistorie, uansett hvilket ståsted man har.

Det er fascinerende å se hvor mange det er som går til nattverd også. Da jeg var liten og ung, og vokste opp på bygda, så var det bare noen få gamle damer, de innbitte kirkegjengerene, som gikk til alters. Da var det ingen andre som våget, eller ville, det kunne jo bli folkesnakk, og folk kunne jo tro at du var blitt skikkelig "indremisjons-kjerring"...!
Nå er det alle slags folk i alle slags aldre, og det virker som det å gå til nattverd er blitt nokså vanlig, og noe som tydelig vis betyr noe for folk.
Dette er en spennende utvikling.

En annen slags "tilnærming" som den Norske Kirke driver med, er å skifte liturgi stadig vekk. Det er muligens for å prøve å nærme seg folk på en måte, og et forsøk på å holde på folk, og få kirken til å kjenne seg litt mer i takt med tiden.
Jeg er imidlertid usikker på om dette er riktige grep for å få folk til å kjenne tilhørighet og identitet med det som foregår på en gudstjeneste eller en kirkelig seremoni.
Det er noe med de faste rammene, de faste ordene og liturgien, som gir en trygg bunn i det som skjer under en gudstjeneste, og man skal ikke kimse av at denne gjenkjennelses-dynamikken har mye for seg, selv om de kanskje har byttet ut en del gammeldagse og urforståelige ord til dagens språkdrakt.
Det er godt å kunne sitte i kirken å synge med og "messe" med på liturgien, uten å snuble i nye ord og vendinger. Jeg forstår at det trengs revisjoner en gang i blant, men på en måte så kan det virke som kirken famler litt med å finne sitt språk og preg.
Nå er jeg ganske nostalgisk og tradisjonell av meg, så jeg foretrekker å høre "Fader vår" på den måten jeg er vant til, og ser ikke helt hvorfor man ikke lenger kan si nettopp "Fader vår", men må skifte til "Vår Far".
Trygge rammer og tradisjoner kan være vel så viktig for å få folk til å føle seg "hjemme" det også, enten det er i kirkerommet, på skolen eller i barneoppdragelsen.

Bønnen "Fader Vår" er faktisk noe som alle kirkesamfunn innen den kristne kirken deler, og er egentlig veldig vakker og ren, i sin enkelhet. Hvis man tenker litt nærmere over hva man egentlig sier i de få ordene, så rommer det veldig mye av folks lengsler, bønner og håp.
Jeg har egentlig bare ramset opp ordene uten å tenke så nøye etter eller å "høre " så nøye etter tidligere, men har de siste årene fått et annet forhold til denne universelle bønnen.

Den aller vakreste utgaven jeg har hørt er sunget på arameisk, språket man tror var Jesus sitt morsmål.
Der må sette dere tilbake, og nyte den her: 

http://www.youtube.com/watch?v=HTRfUHIXBNc&feature=related


Ha en god søndag:-)

Søppelmat-bedraget...!

Jeg leste i går Dagbladets artikkel om all den søpla vi har i oss gjennom ferdigmaten vi kjøper i butikken, og kjente kvalmen og ubehaget sige stadig sterkere opp da jeg leste det.

http://www.dagbladet.no/2012/03/04/nyheter/innenriks/mat/innholdsbedrag/grandiosa/20525916/

At vi stadig lar oss lure av den sleipe matindustrien har vi vel visst lenge, men har fortsatt med å kjøpe Grandiosa, "Guacamole" og "pizzaost" som før. Men hvor ille det egentlig er, nei det tror jeg egentlig de fleste av oss ikke orker å tenke på en gang.

Det er bare kvalmt å tenke på at de "svarte olivenene" som jeg har puttet i salaten egentlig er billige grønne oliven som er bearbeidet med lut og gass for å se svarte ut. Bare fordi grønne er billigere i innkjøp for produsenten og de  skal tjene mer penger. Og vi kjøper skiten likevel...!

Eller "guacamolen" som folk kjøper som dipp eller tilbehør til fredagstacoen, med 24% innhold av avocado. Min hjemmelagede inneholder stort sett bare avocado, og jeg forstår jo egentlig at det ikke går an å lage guacamole med bare 23% av hovedingrediensen. Så hva er resten? Joda , erter, E-stoffer, vann og tilsammen 22 innholdstoffer!!
Og har dere tenkt på hvorfor i alle dager det er så mye vann som bobler og koker når vi egentlig skal steke kjøttdeig? Eller bacon? Joda, produsentene pumper inn mest mulig vann, slik at de får opp kiloprisen på "kjøttet", og vi lar oss lure..!!
Og hvorfor tror dere at kjøttdeigen er så rød og fin, grovbrødet så fint og "brunt" eller rekesalaten så fin og rosa? Det er jo fordi de kommer i kunstige fargestoffer for å få maten til å se lekker ut, ellers gidder vi jo ikke kjøpe den.
Det tilsettes også masse kunstige smaksforsterkere, for å få oss til å tro at "råvarene" er slik, og det skal virke mer innbydende på oss.

Fyttikatta, det er helt utrolig hvor elendig matkultur nordmenn har opparbdeidet seg, det er helt skammelig hva vi egentlig godtar.
Men folk er så utrolig opptatt at alt skal være så BILLIG, så gir de blanke i hva det egentlig er de putter i munnen, og tilfører kroppen!

Selv om andelen vi faktisk bruker på mat i en husholding bare har gått nedover og nedover, så er vi jo ikke engang tilfreds med de lave prisene her til lands, for grensehandelen har gått opp med 9%, bare i fjor! Så det er tusener av tonn med pumpet bacon, pølser , illrød dansk spekepølse og "evigvarende" polarbrød som kjøres over grensen ukentlig...

Én ting er at alt skal være så billig som mulig, slik at kvaliteten på det vi har i oss blir deretter. En annen ting er at all matlaging og eting skal gå så fordømt raskt...! Det kommer stadig nye produkter der reklamen skryter av at maten kan lages på null komma niks, og det ikke kreves annet enn en mikrobølgeovn, litt tilsetning av vann eller til nød et egg. man får kjøpt ferdiglaget risengrynsgrøt, pannekakerøre, omelettrøre(!) og andre matretter som etter min forstand tar ca 10 minutter å lage fra bunnen av.

Hva er det folk har det så travelt med da, hva er det de skal nå??

Jeg kan godt forstå at det er slitsomt når ungene hyler og sutrer etter mat etter en lang dag i barnehagen, og man kommer sliten hjem fra jobb og skal lage middag. Men dette er ærlig talt en veldig feil utvikling, og tenk hvilken bjørnetjeneste man gjør for ungene sine, ved å lære dem at mat det får vi fra en boks, pose og en mikrobølgeovn.
Jeg vet at jeg overdriver litt nå, men det er desverre en stor kime av sannhet i dette, det viser salgstallene.

Samtidig popper det opp med stadig nye kokebøker, matprogram på TV, og kjendiskokker er i vinden.
Snodige greier..., det henger jo ikke sammen i det hele tatt!

Det tar faktisk ikke så lang tid å steke seg en omelett som er laget fra bunnen, eller å lage en hjemmelaget fiskegrateng. Man må bare planlegge litt, kanskje. Er det det folk ikke orker da...?

 Som lege er jeg bekymret for alle de ulike kunstige tilsetningsstoffene som nødvendigvis er i slik ferdigmat, parfymert mat og "farget" mat.
Næringsinnholdet er også noe som er veldig bekymringsfullt, og det blir ikke mye fiber, vitaminer eller mineraler igjen i noe så kunstig.

Det er skremmende fascinerende å se hvor opptatt folk er av å lese bakpå en matvare hvor mange karbohydrater og fett det inneholder, mens mange ikke ofrer en tanke på å se hvor mange prosent kjøtt det egentlig er i kjøttdeigen, eller avocado i en avocadorett som guacamole er.
Det henger ikke sammen, ut fra et helse- og sunnhetsperspektiv.


Som utvikler og produsent av naturlige hudpleieprodukter kjenner jeg igjen de samme "triksene" fra hudpleiebransjen også.
Innen de store firmaene og merkene gis det ofte et skinn av at de inneholder alle verdens gode, sunne og naturlige ingredienser, og dette slås stort opp. Ved å ta en titt bakpå deklarasjonen, avslører man raskt at det ofte i beste fall er snakk om en dråpe eller to, og det er det som kan kalles villendende reklame.
Jeg tror ikke at Dr. Greves intimsåpe med tranebær inneholder særlig mye tranebær. "Alle" damer "vet" at tranebær er forebyggende mot blærekatarr, og da er det så klart et smart trekk å putte inni litt tranbærekstrakt. Men for det første så er det trolig ikke mange dråpene, og for det andre så stiller jeg meg skeptisk til om denne mikroskopiske tilførselen der nede i de "edlere deler" gjør noe fra eller til om man får blærekatarr eller ei. Men det høres jo fint og tilforlatelig ut da...!

Hadde det vært betydelige mengder av naturlige ingredienser i de kremene og såpene som skryter av det, så hadde prisen vært en helt annen, det ser jeg av erfaring.

Et lite tips er å se hvilke ingredienser som står først og sist. Det det er mest av står først, og så videre.


Verden vil jammen bedras, og spørsmålet er om vi er så "late" at vi faktisk ønsker å la oss bedra i fremtiden også?
Riktignok er ikke Norge kjent for sin matkultur, iallefall når det gjelder kvaliteten på kjøtt eller en del andre ting. Men vi fortjener så mye bedre enn å sitte og ha i oss all den dårlige maten som butikkene faktisk slenger etter oss nå.
De store kjedene tyner marginene, og så lenge vi lar dem fylle matvarene med E-er, farger, vann og juksefarger, så Værsågod for meg.

Men jeg blir skremt av slike oppslag som Dagbladet presentrerte, og har bestemt meg for å skjerpe meg.
Så i dag blir det hjemmelagede fiskekaker...:-)

Klassisk musikk på barnevis...;-)

I dag har jeg og de to minste barna vært på forestilling, der Minken Fosheim hadde "Eventyret om Tsjaikovskij" på programmet. Minken har reist landet rundt med denne typen konsert-forestilling i mange år, og jeg tror det er godt over 10 år siden jeg første gang tok med min eldste dit.
Ungene mine har fått med seg Grieg, Mozart og Chopin også, og Minken Fosheim klarer å formidle historier om kjente komponister, som er bundet sammen med klassisk musikk, på en måte som faktisk fenger de aller minste barna også.
For å få det litt artigere har hun i forestillingen med seg Herr Rosenstjert, som er en dukke med stemme, og i tillegg et orkester, så det er skikkelig musikk og opplegg.

Jeg er selv veldig glad i musikk, også klassisk, og syns det er flott at ungene får et kjennskap til slik musikk. Det kan jo gjerne være forbundet med "kjedelig", "seriøst", og litt "snobbete", og mange både store og små kan ha litt terskel for å gjøre seg kjent med klassisk musikk.
Der har Minken Fosheim gjort en kjempeinnsats gjennom mange år, og disse forestillingene kan også fås på CD.
Hun har reist mye rundt på skoler gjennom Rikskonsertene, og dette er så fint i forhold til at mange barn som ellers aldri ville fått innblikk i klassisk musikk og kultur, får dette gjennom skolen!

Adresseavisen skrev for et par dager siden at det bare i Trondheimskolene er ekstreme forskjeller på hvor  mange av elevene som går på Kulturskolen. Mens det på enkelte grunnskoler er 50% av elevene som spiller et instrument eller driver med en annen kulturaktivitet gjennom den kommunale kulturskolen, så er det på andre skoler bare 3%. Denne forskjellen følger nok en del andre kulturelle ulikheter, viser det seg, og det er vel ikke tvil om at vi i Norge og også i Trondheim har store skiller...

http://www.adressa.no/kultur/article1782103.ece

Det er dyrt å ha barn på kulturskolen, det foregår stort sett på ettermiddag og kveld, og mange barn har foreldre som verken er interessert eller "ser" verdien av at barna skal delta på en slik aktivitet på fritiden.
Mye foregår på steder der foreldrene må kjøre barna, og det er faktisk en del familier, særlig blant innvandrere, som ikke har bil.

Brutalt som det er, så øker nok de sosiale ulikhetene blant folk i Norge også, og deltakelse i fritidsaktiviteter er en av tingene det kanskje synes på.

Det er synd det skal være så dyrt at foreldre faktisk ikke kan melde inn barna til å få lære seg et instrument.
Kanskje skulle mer av slik aktivitet implementeres som en del av skoledagen og SFO-tiden? Et av våre barn har fått pianotimer nettopp i skoletiden, på skolen sin, og jeg må innrømme at jeg er veldig lettet for å slippe å kjøre henne til den store musikkskolen nede i byen på en travel ettermiddag!

Jeg mener det burde satses mye mer på kultur og musikk, gjerne også klassisk, for barn. Vi har jo ikke noen tradisjon for dette i Norge, så det er på en måte forståelig at vi er litt trege her på berget. Og det skal jammen og desverre ikke mye til før tenåringer er redde for å virke nerdete hvis de er med på noe såkalt "høykulturelt".
Bare se lenger nede i Europa, der er museumsbesøk, klassisk musikk og en slik "dannelse" mye mer en del av den kulturen de vokser opp i. Jeg har vært på kunstmuseer i Italia og Frankrike, bl.a., og der bugner det av unger, skoleklasser, og på søndager er det et helt vanlig syn å se mor og far og barn sammen på museumstur.
Så har de jo gammel klassisk kunst og kultur overalt rundt seg og da, og det er en helt vanlig del av hverdagen deres.

Hvis ungene får servert klassisk musikk på en måte som er litt artig, så er det utrolig hvor interessert de er til å høre på og tilegne seg det.
Det tror jeg er noe de kan ha glede av videre i livet også:-)