Vått, men vel overstått...

Da er det dagen derpå...
Vi har opplevd historiens våteste 17 mai her i Trondheim, iallefall siden de begynte å måle i 1892; og det siser ikke så lite her i Trøndelag! Vi er vante både med regn, vind og neglesprett på nasjonaldagen, og det skal mye til før vi klager.

Men i år syns jeg virkelig synd på alle barna som hadde gledet seg til å få på finstasen, gå i tog og spise is og pølser til det tøt ut av ørene på dem.
I går var det knapt nok kø foran iskioskene, og barnetoget så mer ut som en parade av paraplyer og regncapes, med noen våte bunader og dresser under...

Men jeg tar av meg hatten for pågangsmotet og positiviteten til alle skolebarna og korpsungene, som sto på og holdt ut i regnværet. De gikk og marsjerte, og sang "Ja vi elsker" av full hals, slik at vi som sto under paraplyene og kikket etter våre håpefulle ikke hadde noe som helst vi skulle klage over!


Det var godt å komme hjem etter endt barnetog, og her i huset måtte dyne og ullteppe frem for å varme seg litt mellom slagene;-)

På ettermiddagen ble det skolearrangement som vanlig, men også her var det glissent på uteaktivitetene.
Det ble ikke mye inntekter til klassekassen for dem som sto for arrangementet i år, og det var nok en del unger som syns at det ikke ble helt 17 mai-stemning denne gangen.
Men, med premie og snop i sikte, så er det utrolig hvor ivrig man kan bli, og det ble en hard dyst mellom storesøster og lillebror i potetløpet. Fotballbanen der løpet var så vel mer ut som en potetåker i år, men innsatsen var det ikke noe å si på!

Ingenting er som å ta av bunaden etter en lang dag. I år var det ekstra godt, og mor i huset trakk fort i joggebukse og ullsokker.
Med et glass rosa boblevann, så ble det faktisk en veldig god avslutning på en fin, men vååååt nasjonaldag:-)

Hvitveis og vår...

Noe av det fineste jeg vet med våren er når hvitveisen blomstrer. Når det bugner av de hvite vårtegnene i skogbunnen og i veikanten; da er det vår og naturen blir grønnere og grønnere hver dag.

Noe annet som er noe av det fineste jeg vet, er å få en blomsterbukett av en av småtassene mine!
Jeg blir varm om hjertet hver gang en av dem kommer med en liten bukett som de har plukket, og forventningsfulle gir meg.
Det er hverdagsglede det:-)

"Hva er rette legen for deg?"...

I går ble jeg intervjuet av bladet "Bedre Helse", der de ville ha svar på hvordan man finner den rette fastlegen, som passer for den enkelte...

Dette er jammen ikke et enkelt spørsmål å svare på.  Som alle andre mennesker, så er alle fastleger forskjellige, og som i alle andre relasjoner, så er det så individuelt hvordan man fungerer sammen med et annet menneske når det gjelder kommunikasjon.

Faktisk så er det nettopp dette med kommunikasjon, og mangel på sådan, som troner høyest når det gjelder klager mot leger fra pasienter. Det er ikke så vanlig at leger får klager mot seg som gjelder rent medisinske tabber eller feiltrinn, men at de rett og slett kommuniserer for dårlig med pasientene sine, slik at det enten oppstår misforståelser eller at folk føler seg overkjørt og krenket.

Et godt lege-pasientforhold er preget av tillit. En pasient skal kunne føle og oppleve at han eller hun kan komme inn til legen, og vise frem det mest sårbare hos seg selv, og oppleve at de blir tatt på alvor. Vi fastleger erfarer daglig møter med mennesker som forteller oss ting som de har båret helt for seg selv, og det er bare vi som får kjennskap til disse tingene. Dette er et stort ansvar for en lege, og det har ofte krevd en enorm innsats fra pasienten å klare og komme med disse tingene til legen.
Vi kommer folk utrolig nært innpå livet, og det er sterkt å følge mennesker gjennom alle mulige faser i livet, både fødsler, gleder, sykdom, livskriser og død.

Det er ikke alltid at legen klarer å innfri alle ønskene hos en pasient, og man kan kanskje kjenne seg dårlig forstått eller ikke tatt på alvor. Noen ganger møter vi pasienter som kommer med en "bestilling", enten om en sykmelding, legeeklæring eller spesifikk undersøkelse. En av jobbene våre er faktisk å ta ansvar og å forvalte det vi av erfaring og kunnskap mener er det rette valget eller behandlingen. Da må vi tåle at noen blir sure fordi de ikke fikk den MR-undersøkelsen eller 2 ukers sykmelding, men folk må også forstå at vi ikke fungerer som en butikk, der man kan komme og bestille seg det eller det.

Når jeg ble spurt om hvordan man finner den rette legen for seg, foreslo jeg at man kan prøve å google på en lege man har tenkt seg, og evt finne litt ut om det står noe der. Det finnes ikke noe register på alle landets leger, men det er et par nettsteder der det står mer om fastlegeordningen, og et sted der man kan finne ulike kontorers nettadresser osv, dersom de har en hjemmeside.

www.fastlegen.no 

www.fastleger.no

Ellers så går det vel på Jungeltelegrafen, at man hører skryt eller evt advarsler om enkelte fastleger. Det er ikke så dumt å høre litt på dette heller, selv om man må danne sin egen mening om man "passer sammen".
Og husk, det er lov til å bytte fastlege, faktisk to ganger i året! Jeg tror folk er altfor lojale mot "sin" lege, og i stedet for å klage over en håpløs lege, så fortjener både du og legen at du bytter.

Mange av oss fastleger er spesialister på lik linje med andre legespesialister. Det vil si at vi har 5 års etterutdanning etter legestudiet. Likevel er det så klart noen fastleger som er mer engasjert og interessert innen særlige felter og temaer enn andre, selv om alle har plikt til å ha et grundig grunnlag innen alle felter.
Jeg for min del kan vel kalles over gjennomsnittet interessert og engasjert innen svangerskaps- og barselomsorgen, mens andre igjen er veldig dyktig innen diabetesmedisin eller akupunktur.

Store undersøkelser viser at folk flest er godt fornøyd med fastlegen sin. Det er bra, og jeg håper inderlig at regjeringen ikke roter det til nå, og ødelegger den flott og unike ordningen vi har her i Norge, med den såkalte Fastlegereformen, der vi skal slukes enda mer opp i den byråkratiske gryta. Noe som vil gi oss enda mindre tid til å være der vi er; hos dere pasienter som vi møter på kontoret hver dag!

Verdens aktivitetsdag...

I dag markerer WHO og mange land "Verdens aktivitetsdag", eller "Move for health-day".
På denne dagen er det meningen at myndigheter, kommuner og lag og organisasjoner av ulike slag skal slå et slag for at befolkningen skal være fysisk aktivitet og bevegelse!

http://www.euro.who.int/en/what-we-do/health-topics/disease-prevention/physical-activity/activities/move-for-health-day

Vi tytes ørene og øynene fulle av helseråd, trimtips og den ene slankekuren mer fantastisk enn den andre,- i aviser og medier. Tabloidavisene har nesten daglig forsidene fulle med trimråd helsepropaganda.

Allikevel eser befolkningen ut, både her til lands og i verden forøvrig. I dag er faktisk hver femte barn i skolen overvektig, og overvekt og fedme er blitt et stort og alvorlig helseproblem.
Det er ikke lenge siden store overskrifter fortalte oss at dagens 15-åringer beveger seg mindre enn 70-åringer.
Dette er alvorlig og skremmende, og det er et samfunnsproblem vi bare er helt nødt til å ta tak i, for å unngå at vi blir en nasjon og en verden med mennesker som har mange ulike helseproblemer på grunn av fedme og passivitet.

Da er en markering som den i dag nødvendig og viktig. Men når den frem i all mediabombarderingen vi er utsatt for hele tiden?


Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av å være for passiv, og at barna mine helt sikkert sitter foran dataen og TV-en altfor mye.
Det er jammen lett å slenge seg i sofaen etter en travel arbeidsdag og middag, mens ungene setter seg foran en eller annen skjerm.
MEN- det er hos oss voksne det starter; det er vi som er forbildene, og det er vi som er nødt til å stå frem som forbilder og være gode eksempler for barna våre.

Bare i dag fikk jeg det i fleisen av minstemann, da han spurte om jeg ville være med ut og leke i hagen etter middag. "Jeg skal bare ordne noen på dataen først, så kan vi kanskje gå ut senere", svarte jeg til poden. Da kom det raskt i retur: "Du skal alltid bare...!"
Da fikk jeg faktisk noe å tenke på, og ble med ham ut og sparket fotball og disset.
Det er jo nettopp dette det er snakk om; å være i allminnelig aktivitet, mange ganger om dagen, Man trenger verken å melde seg på Birken eller marathon, det viktigste er å utnytte den "gratismosjonen" man kan få. Det være seg å gå i trapper i stedet for å ta heisen, å leke med ungene eller å ta seg tid til å gå til jobb i stedet for å starte bilen.

Ungene har egentlig forstått det de; det er vi voksne og samfunnet rundt dem som har gjort mange av dem late, inaktive og overvektige...!

Så herved er oppfordringen gitt, både til meg selv og dere andre; opp fra sofaen og vekk fra dataskjermen:-)

Vårens vakreste...

I dag har vi fått en liten vårhilsen fra minstemann, laget i barnehagen.
Et kort, med pressede blomster, med navnene skrevet under med hans barnlige nylærte skrift.

"Hvitveis" og "hestehov".

Kan det egentlig bli finere...? :-)

Forbrødring i englesangen...

Denne helgen har vært spesiell her i huset.
Vi har nemlig vært vertsfamilie for to søte og koselige "Sølvgutter" fra Oslo. Tiåringen vår synger i Nidarosdomens Guttekor, og for første gang i historien var det duket for at disse to fantastiske guttekorene skulle møtes og "forbrødres".

Sølvguttene er en en kjent institusjon i hele Norge, og for mange av oss blir det ikke jul før vi har fått med oss "Deilig er jorden" på NRK1 på juleaften.
Det har aldri vært noen konflikt mellom disse korene, men selvfølgelig blir det jo en del unevnelig "kniving" når to såpass like kor skal sammenlignes, og så mange gutter og menn er i samme bransje.
Kanskje derfor har det tatt så lang tid før de møttes også, men denne helgen ble det, og det ble en helt fantastisk opplevelse!

Det er to kor med lange tradisjoner. Sølvguttene ble stiftet av Torstein Grythe i 1940, og han ble jo selv en institusjon, med sine 60 år som dirigent.
Nidarosdomens Guttekor har faktisk en historie som er like lang som den store flotte katedralen, altså 8-900 år!
Det har vært noen opphold, men det koret som blomstrer i dag ble stiftet i 1927, og Bjørn Moe har holdt stand i snart 40 år som dirigent, det er bare imponerende!

I går kveld hadde begge korene en flott konsert sammen, og fikk vist seg frem både hver for seg selv, og gjennom noen nydelige fellesnummer. En kjempeopplevelse, også for guttene.
De har jo hatt litt vitsing og spøking om "rivalene" sine, og det var helt sikkert sunt for dem å møtes ansikt til ansikt, og høre og se at også Sølvgutter fra Oslo er trivelige og flinke gutter,- og ikke minst motsatt; at Osloguttene fikk oppleve hvor flinke gutter vi har her i Trøndelag!

Samlingen i helgen ga med neste assosiasjoner til jule-TV-serien om Blånissene og Rødnissene, der de møttes til fest på Månetoppen, etter mange år med skuling og fastgrodde holdninger om hverandre...;-)
Her i byen ble det iallefall full forbrødring og mange nye vennskap. Vi hadde to koselige gutter boende hos oss, og det ble full klaff med vår korgutt fra første stund!
Det blir nok ikke så lenge til det blir Oslotur og gjenvisitt, tenker jeg.

Og for en musikkopplevelse for oss som var til stede i Domkirken, både i går kveld, og på høymesse i dag!
Det er noe vi ikke kommer til å glemme, for det å høre en slik mengde med vakre klare guttestemmer setter seg i både kropp og sjel.

Rett og slett vakkert!

"Mammadag"....

I dag har jeg og min åtteårige datter hatt "mammadag". Dette er et begrep hun fant på for årevis siden, og det innebærer at da bestiller hun mamma og alenetid med mamma i en del timer:-)

I dag var det tidlig skoleslutt, og da ble det bytur, med kafébesøk, rusling i gatene og litt shopping. Og dette er veldig koselig-og viktig-for både liten og stor.
Med en stor søskenflokk og en til tider "Tårnfrid"-mamma, så gjelder det å kreve litt alenetid, fri fra søstre og brødre, PC-er, aviser og andre ting som fjerner den verdifulle kontakten man får når man er bare oss to.
Da blir det rom for både småprat og samtale om de litt større tingene, og dette er så utrolig viktig.

Etter fire timer var det tid for å dra hjem til de andre, men åttearingen syns det var altfor lite tid vi har hatt, og syns vi skulle ha mammadag mye lenger...
Men vi endte opp med å være enige om at det tross alt er flott av vi får til slike mamma-dager en gang i blant.
Dessuten så har flere av søskenene meldt seg på også, så nå skal det bli ny mammadag med storebror om ikke så lenge!

Spent på å se om han har lyst til å dra på denne veeeeldig rosa Cupcake-kafeen da, som var midt i blinken for lillesøster...;-)