Orange girlpower-mot vold...!

FN har satt vold mot kvinner som et av sine mange satsningsområder.
Den 25 november er den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, men de har gått ut med "Orange day", som skal markeres den 25 i hver måned, for å få frem budskapet så mye som mulig.

http://www.fokuskvinner.no/no/Nyheter/2012/Oransje-dag-mot-vold-mot-kvinner/

Så her oppfordres det til å kle seg med eller i noe orange i dag, og selv har jeg pyntet neglene mine med knall orange negllakk:-)

En tredjedel av verdens kvinner opplever vold, desverre i hovedsak fra menn i nære relasjoner.
Dette gjelder også her i landet.
Det er nesten ingenting som gjør meg så sint og opprørt, både privat og profesjonelt som lege, å møte eller høre om kvinner som slås, bankes eller trakasseres fysisk og psykisk av sine partnere eller andre som utøver makt overfor dem.

Så jeg stiller gjerne med orange både på negler og klær, for å markere denne viktige saken.
Bli med du også:-)

Matberg blir til søppelberg...

Jeg har vært på bærtur i dag, og skogen bugnet av deilige blåbær.
Jeg har ofte tenkt på  og lurt på hvor mange tonn gode og fine bær som råtner hvert eneste år i skog, mark og fjell, og at det er masse uutnyttede naturressurser som ligger der uten å bli brukt.
Men dette er en naturlig del av "livets gang" og  økosystemet.

Verre er det å høre at amerikanerene kaster 40% av maten de produserer, hvert eneste år!

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/08/23/kaster-mat-1000-milliarder-hvert-ar

Det er kvalmende å tenke på hvor mye helt bra og fersk mat som går rett på søppeldynga, år etter år.
Verst er det med frukt og grønt, der omlag 50% (!) blir kassert; matvarer som er helt fine og spiselige.
Går man i et amerikansk supermarked, så ser fruktdisken og eplene like fine og "rynkefrie" ut som mange av damene som går og handler der. Ikke en brun flekk på bananene eller uregelmessighet på pærer eller tomater; da er det rett i søpla.

Verden er blitt et forkvaklet sted. Vi blir stadig flere, i rakettfart, og det er stadig flere munner og mette. Stadig flere områder blir tatt i bruk til matproduksjon; regnskog blir hogget ned for å bruke jorden til kvegfór, og vi skysser billig biffkjøtt jorden rundt, og sender norsk fisk til Kina for å komme tilbake som fiskepinner.

Vi syns liksom at det er ille i USA, forbukersamfunn nummer 1.
Men forskning viser at vi desverre ikke er særlig mye bedre her i Norge eller Europa heller.
Vi kasserer omkring 25% av maten vår, noe som tilsvarer 300 000 tonn hvert år! det er nok til å mette fem millioner mennesker i et år.
Dette er mat som kunne ha vært spist uten noen risiko.

Hvorfor er det blitt så ille?
Jeg har vokst opp med en mor som alltid var flink til å utnytte rester og som alltid sa at vi ikke fikk kaste mat.
Jeg husker spennende restemiddager med glede, mens jeg nå ser en tendens med mine egne barn at de rynker litt på nesen når vi skal spise rester. Det er ikke populært...

Vi har også en tendens til å rynke på nesen ganske kjapt dersom brødet er litt tørt, eller frukten er blitt litt "slapp i fisken".
Tørre kanter på osten liker vi heller ikke, og får spader dersom vi ser at "best før"-datoen er i ferd med å passeres.
Vi er blitt nokså hysteriske i forhold til disse tingene, og pga god økonomi og gode tider, så kan vi tillate oss å kaste det i søpla, og gå og kjøpe nytt, i stedet for å raspe den litt tørre osten, steke opp maten som er i ferd med å nå "datoen", eller godta at bananer gjerne har litt brune flekker.

COOP har faktisk en konkurranse gående, som de kaller "Miljøprisen 2012". Der lover de 50 000 kroner til den som kan komme med det beste forslaget til hvordan vi i hverdagen skal kaste mindre mat.

http://miljoprisen.coop.no/

Dette er et kjempefint og veldig viktig tiltak. Vi kan ikke fortsette denne utviklingen, som er et sykt tegn på overflodssamfunnet vårt.Vi driver vel en hard drift på naturressurser som vi gjør, og tenk hvor mye det er å hente på at hver og en av oss blir litt mer bevisste på å kaste mindre mat.

Det er gjerne ikke så mye hver enkelt av oss trenger å gjøre før det gir store utslag

Milepæl for minsten, og for mor...

Da har jeg fordøyet første skoledag litt; ikke min egen, men minstegutten sin.

I går fulgte jeg mitt femte-og yngste-barn til skolen for første gang. Det var en stor dag for ham, men også for oss voksne.

De fleste av oss husker vel første skoledag. Dette er en av de dagene som brenner seg fast i minnet, og sitter der, hele livet.
Når man følger sitt eget barn til denne merkedagen, er det nesten som man kjenner suget som man hadde i magen da man selv sto der usikker og gløttet opp på rektor og Frøken, og såvidt turte å ta en titt på de andre barna som man skulle gå i klasse med.

 

Jeg husker med mer skrekk enn fryd min første skoledag. Vi hadde flyttet til et nytt sted bare noen dager før første skoledag, og jeg kjente ikke en sjel i den nye klassen. Det føltes grusomt å stå der blant bare fremmede, og moren min måtte sitte bakerst i klasserommet i to uker før jeg turde å være der alene, med alle de nye menneskene...

Men så gikk det bra, og jeg tror sjenansen forsvant ganske greit utover høsten;-)

Min lille sønn hadde også én bekymring kvelden før skolestart, og det var at han ikke skal få noen venner på skolen. Jeg tror heldigvis ikke det blir noe stort problem, og vi er heldige som allerede ser at han har en sosial kompetanse og evne til å få nye venner og trygghet.

Det er ikke alle som er like heldige, og avisene har de siste dagene skrevet om hvor stort samfunnsproblem mobbing er.

http://www.abcnyheter.no/nyheter/helse/2012/08/21/nesten-alle-kan-mobbe 

Det kan virke som vi mennesker har en iboende "jævelskap" i form av at vi har en tendens til å ville marginalisere, krenke og presse ned dem som er annerledes enn oss selv, eller som skiller seg ut på en eller annen måte. Dette starter svært tidlig, og det er altfor mange som lever i en skolehverdag der de gruer seg til å gå på skolen, i redsel for a bli mobbet.

Jeg ville som mor bli veldig lei meg dersom et av mine barn ble mobbet. Men jeg ville bli like lei meg dersom mitt barn var en mobber. Det må også være en fryktelig situasjon, og man føler seg nokså mislykket som forelder, vil jeg tro.

Med en så dyster statistikk er det lett å bli resignert, og ikke ha tro på at vi får bukt med den utingen som mobbing er. Men vi kan ikke gi opp, og vi voksne må gjøre det vi kan for å lære våre barn enkle sosiale spilleregler som kan hjelpe litt på veien iallefall...

Men da har et langt skoleløp startet for lillegutten min, og man må bare håpe og tro at det bli fine skoleår, både "faglig", men ikke minst også sosialt. Det er grunnlaget for både læring, trivsel og mestring!

 

Søt frokost...

I går var en av de lørdagene da vi ikke rakk å gi ungene lørdagsgodt. Først da Ikeaturen var unnagjort utpå kvelden kom vi på at dette "hellige ritualet" var avglemt.
Men er det noe unger er, så er det vanedyr og konservative i den forstand at alle tradisjoner og faste ting skal gjennomføres, åkke som!

Ikke minst gjelder dette lørdagsgodt!

Det ble nå innkjøpt noe snop, men det er ikke helt ok å dytte innpå med en godteskål rett før leggetid på en sen lørdagskveld.
Så da ble det sirlig deling av sure sild og søte drops i skåler, som sto klare på frokostbordet i dag...
Litt av en frokost å servere i en legefamilie, men pytt pytt, enkelte prinsipper er til for å brytes;-)
Ikke kan jeg forstå at det smaker godt med en skål full av E-stoffer og sukker en søndags morgen, men det slo iallefall an her.

Men det blir ikke en vane, for å si det slik!
 

En ekte ammevinner...!

Jeg kom over et artig kuriøst innslag på nyhetene denne uken.
Der var det nemlig et bilde av en liten tass med krone på hodet, fra Lima i Peru.
Denne nydelige babyen var kåret til "Årets ammebaby"!

Hvert år holdes denne konkurransen blant ammende mødre og deres små krabater, og vinneren er den babyen som suger lengest på brystet og ammes non-stop!


http://reuters.tumblr.com/post/29433039881/a-baby-wearing-a-crown-is-seen-after-winning-a

Det er ikke bare her til lands at det er fokus på amming, heldigvis, og dette var en nokså annerledes og positiv måte å sette lyset denne viktige næringskilden.
Om jeg skal foreslå noe sånt for Helsedirektoratet er en annen sak; men at det er noen gladsaker om amming syns jeg er bra, for det er en tendens i Norge til å fokusere på problemene mer enn fordelene og gledene ved det.

Tassen på bildet ser iallefall ut til å ha storkost seg:-)

"Barneoppdragelse på fransk"? Ja takk nei takk...!

Det står å lese om at en fransk dame har gitt ut en bok om fransk barneoppdragelse.
Der kan vi få råd om hvordan franskmennene klarer å få ungene sine til å sitte pent ved bordet og spise alle slags retter fra de er bittesmå. Samtidig som de til og med sitter pent ved bordet, i mer enn noen minutter om gangen...!

http://www.abcnyheter.no/livet/2012/08/12/barneoppdragelse-pa-fransk

Den franske moren og forfatteren kommer visst også med tips og råd om soverutiner, tips om læring, manerer og hvordan man lærer barna sine å være tålmodige og selvgående.

Det er en del myter om franske "manerer", barneoppdragelse og disiplin. Noe av det passer kanskje ikke så godt her hjemme, men jeg må innrømme at jeg faktisk har sansen for noen av de "grepene" som franske og andre foreldre tar innen barneoppdragelse, som vi kunne hatt godt av å innføre eller gjeninnføre her i landet også.

Disiplin er et utdatert ord, og det er ikke meningen at barn verken skal kues, ignoreres, ikke bli lyttet til eller bli tatt med på avgjørelser.
Men jeg syns innimellom at norske foreldre kan være vel selvutslettende noen ganger, og vi "server" ungene våre fra morgen til kveld, og lar dem forhandle seg frem uansett hvor store eller små ting det er som blir diskutert. Jeg blir iallefall innimellom temmelig sprø av at ungene skal ha forklaring på enhver ting vi bestemmer, og prøver seg alltid med å forhandle når vi har gitt dem en beskjed eller "ordre".

Jeg tror at litt mer av fransk eller tilsvarende oppdragelse er greit for barn.
Bl.a. trenger vi ikke å tilfredsstille ungene med en gang. De har godt av å vente, og se at det er andre ting og andre personer som kommer foran dem noen ganger. Mange barn av i dag er veldig vante med å bli satt midt i verdens sentrum, og da kan det bli en utfordring når de en dag må forholde seg til andre som faktisk ikke ser på en på den samme måten som mor og far gjorde.

Barn har også godt av å måtte sysselsette seg selv, og vi må tåle å se og høre at de "kjeder seg". Det er da ikke noe synd i unger som kjeder seg, og det er da ikke vårt, altså foreldrenes, ansvar å ha et program eller en slags underholdning klar for barna, enten det er helg, ferie eller en regnværsdag!
Jeg kan ikke huske at mine foreldre lekte halvparten så mye som jeg gjør med mine. Og enda gnages jeg av dårlig samvittighet for at jeg leker for liten med dem.

Vi som har vært på en restaurant i et middelhavsland blir også fascinert av hvor "fint" mange av barna sitter ved bordet, spiser alle slags retter og er med i praten rundt bordet.
De har en helt annen kultur på dette med å dele et måltid i disse landene, enten de er store eller små, det er nå så.
Men når det gjelder det med matglede, så er i allefall jeg for dårlig til å presentere nye smaker, matretter til småbarna, og å være konsekvent nok på at de skal smake en del ganger før de rynker på nesen og sier at de ikke liker det eller det.
Vi kan servere det meste til de fleste fra de er bittesmå, det er med på å venne dem på alle slags smaker. Noe som gir større matglede også når de blir store.

Den franske forfatteren trekker også frem viktigheten av "Equilibre"; "Balanse. Ikke la det bli for mye av verken barn eller jobb. Man må ha balanse i livet for at det skal være hyggelig å leve."

Hyggelig å leve; det syns jeg var en fin måte å se det på...:-)

Dette er stor øvelse og -prøvelse- for mange familier med barn. En ting er jobb; det er et mye omtalt og gjennomdiskutert tema dette at man må være bevisst på hvor mye tid man bruker på jobben.
Men noe som ikke er så diskutert, men som jeg syns det er viktig å sette fokus på også er dette med hvor mye tid og ressurser vi foreldre skal bruke på "barn".
Dette er kanskje et ømtåelig tema, nettopp fordi vi lever i et veldig barneorientert og -fokusert samfunn.

Hvor mange barnefamilier er det ikke som legger opp nesten hele sin etterlengtede sommerferie med fokus på hva barna ønsker seg...??? Gud, hvor mange slitne mødre og fedre jeg har møtt i Dyreparken, Tusenfryd eller Legoland, der de sleper ungene rundt, eller motsatt, at ungene sleper mamma og pappa rundt...
Det er gjerne ikke nok med én fornøyelsespark i løpet av en sommer; neida, det er mange som legger kjøreturen innom både den ene og den andre parken, og med rabatt på den andre dagen, så blir det tilsammen mange timer. Bevares, det er artig og flott både med Kardemomme By, Tømmerrenna og Hunderfossen, og det er fint og koselig å se at barna sine koser seg.
Men jeg lurer på om det er en del foreldre som er ganske slitne når de er ferdige med ferien også, fordi mye av de tilmålte ukene har gått til å legge opp et opplegg som man er sikker på at ungene har det artig med...?

Jeg har iallefall blitt litt mer "kynisk" på å si til våre barn at en ferie er ferie både for store og små, og at alle må ha lov til å ønske seg opplevelser og adspredelser som passer for dem, og at barna faktisk også må akseptere å være med på noe de ser på som kjedelig, fordi kanskje pappa eller mamma har ønsket seg et museum eller å se en by eller et kjent byggverk, som ikke umiddelbart faller i smak hos ungene.
Jeg har mer enn en gang hørt uff og akk fra barna når vi voksne har kommet med forslag om å dra og se det eller det, og det har ikke vært uten kamp at vi har "tvunget" dem med. Men nesten like ofte har det i etterkant endt med en positiv opplevelse. De tar faktisk ikke skade av å få med seg litt "voksenting", og selv om de ser ut til å kjede livet av seg i en romersk ruin, en park eller museum, så sitter det der et eller annet sted i underbevisstheten når de blir større, og hører om det samme på skolen eller i en bok.

Så jeg ønsker velkommen litt råd fra den franske moren jeg! Så får man bruke det man syns høres fornuftig ut, og verdt å ta med seg inn i den norske barneoppdragelsen.

Så da blir det kanskje enda litt færre fornøyelsesparker de neste årene på barna, litt lengre måltider ved bordet, og lek som de komme på på egen hånd. Stakkars unger...
Men tror det blir folk av dem da også...;-)

Liten leteaksjon...

I dag har vi hatt en liten leteaksjon her i huset.
Minstemann og kompisen, også såvidt fylt 6, tok seg en liten tur på sykkel på egen hånd, for å si det sånn..

Vi har strenge regler i forhold til både sykling og radius for hvor barna får gå, og til en viss grad så bruker vi å stole på at dette etterfølges.
I dag var derimot minsten søkk borte, etter en liten sykkeltur, som skulle begrense seg til gata utenfor huset.

Med media full av forsvinning denne uken, og en generell redsel og mareritt for nettopp dette, at barna skal bli bortført eller kidnappet, så kjente jeg en klump i magen, da guttene ikke var å se noe sted i rimelig nærhet av huset eller nabolaget.
Redd var jeg også for at en av dem kunne bli påkjørt, og jeg kjente hjertet slo litt ekstra da jeg la i vei på sykkelen selv, og  flere i familien ble mobilisert som letemannskap.
Jeg måtte jo også ringe foreldrene til kompisen, og det er jo ikke så særlig artig da, når det liksom var hos oss de skulle leke seg...

Den er rar denne følelsen av å være redd, engstelig, sint og rasende på samme tid.
Men jeg la nå i vei, og syklet både her og der, og langt utover der jeg tenkte at det var noen vits i å lete etter slike småtasser.
Spurte damer på veien, og var innom både en Statoilstasjon og butikk.

Så liksom for meg scenarioet at jeg måtte ringe politiet, og sette i gang storstilt leteaksjon og manngard.
Kanskje litt voldsomt til fantasi og verstefallstenkning, men desverre så må man tenke slik innimellom, eller hva...?

Da jeg hadde syklet en god stund, og egentlig tenke meg hjemover igjen, tok jeg en ekstra runde langt utenfor det jeg hadde planlagt.
Og DER kom de to små rakkerene syklende, som om ingenting hadde hendt...!! Midt mellom store fremmede blokker og veier hadde de tatt seg en tur.

Jeg måtte telle til ti og ti igjen, svelge, og så sette på storstemmen i et rolig modus.
Men da kan man trygt si at de fikk høre det, og det var slukørete små guttunger som måtte leie syklene hjem.

Sykkelen til min håpefulle ble bestemt plassert innerst i garasjen, og han fikk klar beskjed om at det bare var å glemme å gå ut og hoppe trampoline eller gjøre noe som helst annet gøy i kveld.
Til og med lesingen i sengen ble han snytt for, bare for å markere litt ekstra alvoret i det de hadde gjort.

Men jeg fikk hjem gutten min, og han var like hel.
Nå er jeg bare takknemlig for det, og kommer nok til å gi ham en ekstra god klem i morgen tidlig:-)