Her i Trondheim har vi hatt helt vidunderlige høstuker i det siste.
Det er rart hvor fort man glemmer den elendige sommeren, når trærne står i full skrud og fargeprakt, og sola skinner på himmelen.
Ønsker dere alle en riktig god helg:-)
fredag 5. oktober 2012
fredag 28. september 2012
Ny "baby" i huset...
I går fikk vi et nytt familiemedlem!
Ingen flere barn nei, på den fronten har jeg gjort jobben min og vel så det;-)
Neida, vi fikk oss en liten kattepus, og gjett om det er stas?
Ungene har spurt og mast om å få seg en katt i årevis, men det har liksom ikke passet, før nå.
Så nå er det stas i stua, med lille Bacchus som midtpunkt i familien!
Det er vel gjort forskning på at det er sunt for barn å vokse opp med husdyr. De lærer seg omsorg, empati og ansvar, og så er det nok ganske mye koseligere å komme hjem til etter skolen, enn om man skulle låse seg inn i et tomt hus.
Selv om en katt verken snakker eller kommuniserer på så mange plan, så er det fascinerende å se hvordan en liten kattunge som Bacchus responderer og er kontaktsøkende fra første stund. Man får virkelig en relasjon kjapt til en slik liten søt sjarmør:-)
Og jeg kjenner meg selv igjen som jeg var hver gang jeg fikk baby, at vår lille kattunge selvsagt er verdens aller fineste katt!
Så han her skal vi få det fint med, og han er allerede et selvsagt og inkludert medlem i storfamilien vår.
Ingen flere barn nei, på den fronten har jeg gjort jobben min og vel så det;-)
Neida, vi fikk oss en liten kattepus, og gjett om det er stas?
Ungene har spurt og mast om å få seg en katt i årevis, men det har liksom ikke passet, før nå.
Så nå er det stas i stua, med lille Bacchus som midtpunkt i familien!
Det er vel gjort forskning på at det er sunt for barn å vokse opp med husdyr. De lærer seg omsorg, empati og ansvar, og så er det nok ganske mye koseligere å komme hjem til etter skolen, enn om man skulle låse seg inn i et tomt hus.
Selv om en katt verken snakker eller kommuniserer på så mange plan, så er det fascinerende å se hvordan en liten kattunge som Bacchus responderer og er kontaktsøkende fra første stund. Man får virkelig en relasjon kjapt til en slik liten søt sjarmør:-)
Og jeg kjenner meg selv igjen som jeg var hver gang jeg fikk baby, at vår lille kattunge selvsagt er verdens aller fineste katt!
Så han her skal vi få det fint med, og han er allerede et selvsagt og inkludert medlem i storfamilien vår.
tirsdag 25. september 2012
Vis meg matpakka til ungene, og jeg skal si deg hvem du er...;-)
Debatten har rast de siste ukene om matpakker og oppofrende mødre, som pynter og dekorerer barnas nistemat til 10 i stil.
Andre damer, særlig taleføre og skriveføre av det såkalt "radikale" slaget, ser enda rødere når de hører om disse super-matpakkene og -mødrene, som gir andre mødre igjen dårlig samvittighet for at de ikke klarer å leve opp til dette racet og forventningene.
Såkalte mammabloggere, som har lagt ut bilder av de fine matpakkene, og anfefalt bøker med gode tips om matpakkelaging har fått det glatte lag, og det har vært en interessant diskusjon å følge fra sidelinjen.
Fra sidelinjen, ja, selv om det bare her i huset lages 6-7 matpakker hver morgen!
Jeg har ikke klart å hisse meg helt opp verken på den ene eller andre, og vi har nå smurt brødskiver og lagt på pålegget som før vi, uavhengig av frustrerte utbrudd og fine fjonge bilder av nistematen.
Én ting er at det for de fleste av oss er nokså urealistisk å både få tid eller lyst til å skjære ut grønnsaker eller fruktbiter i dyremønter eller blomsterformer. Eller å klare å ha fantasi og overskudd til å finne på stadig nye retter i matboksen til minsten.
Men noe annet, og enda mer fascinerende er at noen kan bli så provosert av at enkelte mødre (dere må ha meg unnskyldt fedre...) velger å gjøre dette!!
Det må da virkelig være greit og prisverdig at noen gjør det, så sant det er noe de faktisk orker og har lyst til.
Vi kan da ikke gå rundt å få dårlig samvittighet eller mindreverdighets-komplekser fordi om noen er flinkere enn oss til lage matpakker, strikke gensre, holde orden i skolesekken og lekseplanen til barna, eller gå på søndagstur i marka med ungene sin!
Jeg så nylig et intervju med Anne-Kath. Hærland hos Anne Lindmoe. Der snakket hun om at vi nordmenn har så forb.... lett for å føle oss krenket. Vi blir krenket av at noen gjør ting vi ikke får til selv, eller at andre får oss til å føle at vi burde gjør sånn eller slikt.
Hun har faktisk litt rett i at vi selv til en viss grad kan velge om vi vil bli krenket, eller om vi rett og slett skal gå videre og bare registrere at noen klarer mer enn oss på noen punkter, eller tenker annerledes eller velger å prioritere annerledes enn oss.
Dette er ømtåelig, men det er noe å tenke på, det syns jeg.
Jeg kan ærlig talt syns det er litt tullete å bruke så enormt mye tid på å lage slike kunstferdige matpakker dag etter dag. Men det er noe helt annet enn å latterliggjøre kvinner og mødre som velger å bruke tid på dette, slilk enkelte journalister iallefall har gjort. "Slike" mødre og bloggere blir omtrent betraktet som enkle og overfladiske, og ikke minst gammeldagse og reaksjonære.
La gå, noe av det kan være litt "gammeldags", og passe dårlig for de ivrigste lilkestillingsforkjemperne, som vil at vi skal være helt like på alle mulige måter, for det er "best for barnet", vissnok...!
Men kanskje er det slik at denne "matpakke"-greia og cupcakes-greia, for den saks skyld, en slags motreaksjon på at mange kvinner kjenner seg veldig skviset for tiden, på det å være mor...??
Vi skal fortest mulig ut fra fødestua, fortest mulig ut i jobb etter barselpermisjon, ammingen er det ikke så nøye med, fordi det er viktigere for barnet å ha far hjemme på dagtid mens barnet ennå er baby, og vi skal nærme oss "mannssamfunnet" fortest mulig.
Visstnok er visst dette det beste for barnet også...
Nå havner jeg langt ut på viddene fra matpakkediskusjonen, ser jeg, men det er kanskje fordi en del av dette kanskje henger sammen?
Det jeg skulle si til slutt er at vi altså ikke er så veldig fancy i matpakke-veien. Men ungene virker da rimelig fornøyd uansett.
Men i dag slo far i huset til, med en litt søt "veske" til datteren vår, som skulle på skogstur.
Der oppi lå det et ostesmørbrød, som var klart for å henges på en grillpinne over bålet;
det var en snill og flink far det:-)
Andre damer, særlig taleføre og skriveføre av det såkalt "radikale" slaget, ser enda rødere når de hører om disse super-matpakkene og -mødrene, som gir andre mødre igjen dårlig samvittighet for at de ikke klarer å leve opp til dette racet og forventningene.
Såkalte mammabloggere, som har lagt ut bilder av de fine matpakkene, og anfefalt bøker med gode tips om matpakkelaging har fått det glatte lag, og det har vært en interessant diskusjon å følge fra sidelinjen.
Fra sidelinjen, ja, selv om det bare her i huset lages 6-7 matpakker hver morgen!
Jeg har ikke klart å hisse meg helt opp verken på den ene eller andre, og vi har nå smurt brødskiver og lagt på pålegget som før vi, uavhengig av frustrerte utbrudd og fine fjonge bilder av nistematen.
Én ting er at det for de fleste av oss er nokså urealistisk å både få tid eller lyst til å skjære ut grønnsaker eller fruktbiter i dyremønter eller blomsterformer. Eller å klare å ha fantasi og overskudd til å finne på stadig nye retter i matboksen til minsten.
Men noe annet, og enda mer fascinerende er at noen kan bli så provosert av at enkelte mødre (dere må ha meg unnskyldt fedre...) velger å gjøre dette!!
Det må da virkelig være greit og prisverdig at noen gjør det, så sant det er noe de faktisk orker og har lyst til.
Vi kan da ikke gå rundt å få dårlig samvittighet eller mindreverdighets-komplekser fordi om noen er flinkere enn oss til lage matpakker, strikke gensre, holde orden i skolesekken og lekseplanen til barna, eller gå på søndagstur i marka med ungene sin!
Jeg så nylig et intervju med Anne-Kath. Hærland hos Anne Lindmoe. Der snakket hun om at vi nordmenn har så forb.... lett for å føle oss krenket. Vi blir krenket av at noen gjør ting vi ikke får til selv, eller at andre får oss til å føle at vi burde gjør sånn eller slikt.
Hun har faktisk litt rett i at vi selv til en viss grad kan velge om vi vil bli krenket, eller om vi rett og slett skal gå videre og bare registrere at noen klarer mer enn oss på noen punkter, eller tenker annerledes eller velger å prioritere annerledes enn oss.
Dette er ømtåelig, men det er noe å tenke på, det syns jeg.
Jeg kan ærlig talt syns det er litt tullete å bruke så enormt mye tid på å lage slike kunstferdige matpakker dag etter dag. Men det er noe helt annet enn å latterliggjøre kvinner og mødre som velger å bruke tid på dette, slilk enkelte journalister iallefall har gjort. "Slike" mødre og bloggere blir omtrent betraktet som enkle og overfladiske, og ikke minst gammeldagse og reaksjonære.
La gå, noe av det kan være litt "gammeldags", og passe dårlig for de ivrigste lilkestillingsforkjemperne, som vil at vi skal være helt like på alle mulige måter, for det er "best for barnet", vissnok...!
Men kanskje er det slik at denne "matpakke"-greia og cupcakes-greia, for den saks skyld, en slags motreaksjon på at mange kvinner kjenner seg veldig skviset for tiden, på det å være mor...??
Vi skal fortest mulig ut fra fødestua, fortest mulig ut i jobb etter barselpermisjon, ammingen er det ikke så nøye med, fordi det er viktigere for barnet å ha far hjemme på dagtid mens barnet ennå er baby, og vi skal nærme oss "mannssamfunnet" fortest mulig.
Visstnok er visst dette det beste for barnet også...
Nå havner jeg langt ut på viddene fra matpakkediskusjonen, ser jeg, men det er kanskje fordi en del av dette kanskje henger sammen?
Det jeg skulle si til slutt er at vi altså ikke er så veldig fancy i matpakke-veien. Men ungene virker da rimelig fornøyd uansett.
Men i dag slo far i huset til, med en litt søt "veske" til datteren vår, som skulle på skogstur.
Der oppi lå det et ostesmørbrød, som var klart for å henges på en grillpinne over bålet;
det var en snill og flink far det:-)
mandag 17. september 2012
Journalinfo og forsikringsselskaper...
Noen ganger blir jeg irritert og indignert på mine pasienters vegne. Det er innimellom at man kjenner at man gjerne vil være pasientens advokat, og en av disse tifellene er når forsikringsselskaper er inne i bildet...!
I dag fikk jeg en ny henvendelse fra et stort og kjent forsikringsselskap, der de ber om at jeg skriver og sender dem hele journalen på den aktuelle pasienten, i uredigert form.
Hele journalen!
Dette, selv om de egentlig er ute etter å vurdere en skade og et hendelsesforløp som bare er noen få år gammelt.
Jeg må si at akkurat dette provoserer meg; at et forsikringsselskap mener de har rett på å få vite alt jeg har skrevet i jouralen om mine samtaler med denne pasienten, kopi av alle undersøkelser, prøver og epikriser som er kommet inn på denne pasienten.
Dette selv om personen har vært pasienten har vært min pasient ti år, og det aktuelle problemet som hun/han har hatt er bare 3-4 år.
Noen ganger ber de om en redigert journal, med relevante opplysninger om undersøkelser, behandling og funn som er gjort, og som jeg mener har relevans for det som pasienten har oppgitt som et helseproblem.
Ta f.eks en kvinne på 40 år som søker uføre-/ulykkesforsikring.
Hun skal da selv oppgi tidligere sykdommer, innleggelser og skader på sin egenerklæring,. Si at hun har migrene, og har vært innlagt et benbrudd. Jeg blir da spurt om å sende selskapet journalinfo om de aktuelle lidelsene, og bare det, samt en generell vurdering av hennes helsetilstand.
Dette er greit og jeg forstår at de trenger opplysninger.
Men det som er provoserende er at de stadig vekk spør om hele journalen, og dekker seg bak at pasienten/kunden har skrevet under en fullmakt på at jeg kan gi dem all denne sensitive informasjonen, som de slett ikke har noe med.
Jeg har selv sett disse fullmaktene og erklæringene, og det er jammen ikke alltid så lett å forstå at det man egentlig har skrevet under på, på et ark med masse små skrift, er en aksept på at hele den medisinske livshistorien skal mellom hendene på et forsikringsselskap, som skal vurdere om du skal få livsforsikring eller få erstatning for en skade du har søkt om.
Det er sjelden at forsikringsselskapene trenger opplysninger om kjønnsvorter, aborter elle hemorroider, for å vurdere om du får forsikringen din. Eller notater fra samtaler du har hatt med legen din om ekteskapsproblemer, prevensjon eller krangling med sjefen.
For meg som legen, er det faktisk enklere og mindre jobb og bare trykke på "kopiér" rubbel og bit, enn å sitte og se gjennom hele journalen, og klippe og lime for å få med det relevante. Men dette syns jeg faktisk er et prinsipielt og stort problem, som jeg er villig til å gjøre en ekstra innsats for!
Tenk hvor strengt det er overalt ellers, og hvordan det prates om personsikkerhet og -vern, og så skal dette være greit...; forstå det den som vil!
Vi får knapt ut et ord informasjon dersom vi henvender oss til sykehuset på vegne av en pasient, og tenk på hvor vanskelig det skal være med felles datajournaler i helsevesenet, og så skal det være så enkelt og i mine øyne tilfeldig når vi har med forsikringsbransjen å gjøre...?!
Dette var dagens hjertesukk, og jeg håper noen av dere som leser dette tar det til dere, og blir mer bevisste på dette.
Det fortjener dere!
I dag fikk jeg en ny henvendelse fra et stort og kjent forsikringsselskap, der de ber om at jeg skriver og sender dem hele journalen på den aktuelle pasienten, i uredigert form.
Hele journalen!
Dette, selv om de egentlig er ute etter å vurdere en skade og et hendelsesforløp som bare er noen få år gammelt.
Jeg må si at akkurat dette provoserer meg; at et forsikringsselskap mener de har rett på å få vite alt jeg har skrevet i jouralen om mine samtaler med denne pasienten, kopi av alle undersøkelser, prøver og epikriser som er kommet inn på denne pasienten.
Dette selv om personen har vært pasienten har vært min pasient ti år, og det aktuelle problemet som hun/han har hatt er bare 3-4 år.
Noen ganger ber de om en redigert journal, med relevante opplysninger om undersøkelser, behandling og funn som er gjort, og som jeg mener har relevans for det som pasienten har oppgitt som et helseproblem.
Ta f.eks en kvinne på 40 år som søker uføre-/ulykkesforsikring.
Hun skal da selv oppgi tidligere sykdommer, innleggelser og skader på sin egenerklæring,. Si at hun har migrene, og har vært innlagt et benbrudd. Jeg blir da spurt om å sende selskapet journalinfo om de aktuelle lidelsene, og bare det, samt en generell vurdering av hennes helsetilstand.
Dette er greit og jeg forstår at de trenger opplysninger.
Men det som er provoserende er at de stadig vekk spør om hele journalen, og dekker seg bak at pasienten/kunden har skrevet under en fullmakt på at jeg kan gi dem all denne sensitive informasjonen, som de slett ikke har noe med.
Jeg har selv sett disse fullmaktene og erklæringene, og det er jammen ikke alltid så lett å forstå at det man egentlig har skrevet under på, på et ark med masse små skrift, er en aksept på at hele den medisinske livshistorien skal mellom hendene på et forsikringsselskap, som skal vurdere om du skal få livsforsikring eller få erstatning for en skade du har søkt om.
Det er sjelden at forsikringsselskapene trenger opplysninger om kjønnsvorter, aborter elle hemorroider, for å vurdere om du får forsikringen din. Eller notater fra samtaler du har hatt med legen din om ekteskapsproblemer, prevensjon eller krangling med sjefen.
For meg som legen, er det faktisk enklere og mindre jobb og bare trykke på "kopiér" rubbel og bit, enn å sitte og se gjennom hele journalen, og klippe og lime for å få med det relevante. Men dette syns jeg faktisk er et prinsipielt og stort problem, som jeg er villig til å gjøre en ekstra innsats for!
Tenk hvor strengt det er overalt ellers, og hvordan det prates om personsikkerhet og -vern, og så skal dette være greit...; forstå det den som vil!
Vi får knapt ut et ord informasjon dersom vi henvender oss til sykehuset på vegne av en pasient, og tenk på hvor vanskelig det skal være med felles datajournaler i helsevesenet, og så skal det være så enkelt og i mine øyne tilfeldig når vi har med forsikringsbransjen å gjøre...?!
Dette var dagens hjertesukk, og jeg håper noen av dere som leser dette tar det til dere, og blir mer bevisste på dette.
Det fortjener dere!
fredag 14. september 2012
Barn, bil, sikring&sånt...
Det er lenge siden jeg var barn, og det var helt greit og vanlig at både jeg og søskenene mine satt og lå om en annen baki bilen, enten det var på kortere turer til bestefar, eller lange ferieturer til Danmark.
Bilseter og sikkerhetsbelter var et nokså fjernt begrep, og vi benyttet både gulv, sete og hattehylle(!) som hvileplass når bilturen ble lang og vi kjedet oss.
Slik var det, og ingen reagerte på de fordi alle gjorde dets slik.
Heldigvis er det blitt en enorm utvikling innen dette med trafikksikkerhet, og ikke minst sikring av barn i bil.
Dels har trafikkbildet endret seg, men mye trafikk og større hastigheter. Det har også foregått mye forskning innen trafikkmedisin, om hva som egentlig skjer når vi kolliderer i høy hastighet, og hvilke skader som skjer, og hvordan vi skal forebygge disse.
Det er nå en selvsagt ting av man bruker bilbelte, og det er også naturlig for folk å skaffe seg barneseter og annet sikkerhetsutsyr når man får barn.
Men desverre, så er det en god del mørketall når det gjelder sikring av barn i bil, til tross for store kampanjer fra Trygg Trafikk, mye informasjon fra media, helsestasjoner og andre steder.
Nylig ble det publisert resultater som viser at over 60% av barnehageansatte observerte foreldre som slurver med sikring av barna sine når de leverer og henter i barnehagen. Det er ganske høye, og sørgelige tall.
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.8320101
Jeg kjenner meg godt igjen i situasjonen; vi har det travelt om morgenen og skal rekke jobben, med kø og stress. Da er det lett å bare "slenge" ungen oppi et sete og kjøre i vei, uten å feste barnet forsvarlig. For det er jo så mye prakk, med seler og slikt! Og så er det jo så kort vei til barnehagen, at det går som regel bra.
Ja det gjør det, men hva den gangen det ikke går bra...?
Det er klare regler, eller retningslinjer i Norge, for sikring av barn i bil.
Dette sier loven:
- Det er påbudt å sikre barn i bil. Barn som er under 135 cm høye skal alltid bruke godkjent barnesikringsutstyr som er riktig i forhold til barnets vekt.
- Barn mellom 135 og 150 cm skal bruke godkjent barnesikringsutstyr dersom slikt utstyr er tilgjengelig i bilen. Reglene gjelder for barn under 36 kilo, etter dette skal både barn og voksne sikres med bilbeltet.
- Barn skal ikke transporteres i bakovervendt barnestol i forsete der det er kollisjonspute. Unntaket er hvis kollisjonsputen er deaktivert manuelt eller automatisk.
- Ved bruk av bilbarnestol er det påbudt å ha den bakovervendt til barnet blir 9 kg.
Det er nok ikke bare når det gjelder festing på vei til barnehagen at vi foreldre er sløve i forhold til å følge anbefalingene. Det er mange som slutter å ha barnet bakovervendt lenge for 4 år, som er anbefalt. Det er faktisk fem ganger høyere risiko for å bli skadet eller drepr når barnet sitter forovervendt i stedet for bakovervendt opp mot denne alderen!
Det er nok mange av oss foreldre som syns at det ser trangt og ubehagelig ut for ungene å sitte bakovervendt, og at de kanskje får med seg mindre når de sitter i denne retningen.
Noen blir nok kvalme og uvel av å sitte slik, men jeg tror ikke det er et stort problem egentlig.
Om bena er litt bøyde, så gjør det ikke noe, og det er kanskje mindre plagsomt for barna enn de voksne som ser på...?
Det er iallefall mye sikrere for hode og nakke å sitte bakovervendt, så vi har et stort forbedringspotensiale der, tror jeg.
Vi må også være bevisste på nå vi begynner å å la barna få sitte foran i bilen. Faktisk så anbefales det ikke at barn under 140 cm skal sitte foran i bilen, der det er kollisjonspute.
Hva er det som gjør at det er så mange som sluntrer unna disse anbefalingene?
For det første så er vi nordmenn nokså egenrådige, og liker ikke masse påbud og regler. Vi skal helst bestemme selv, og ikke bli fortalt av andre, heller ikke fagfolk, hva som er best.
Så er det dette med tidklemma da...
Vi har en hektisk livsstil, og da er det nokså skviset med tid, særlig for småbarnsforeldre, som skal hente og levere her og der, innimellom egen jobb, handling og andre gjøremål.
Da er det litt tid spart på å slippe å krype inn i bilen med ungen og sette fast setebelter osv.
Dette er selvsagt ikke helsvart, og tross alt så er det mange som er nøye med sine barns sikkerhet, både i bilen og ellers.
Men den siste undersøkelsen viser at det er et stykke igjen, og at vi iallefall kan tenke oss litt om før vi plasserer ungen mellom handleposene neste gang...;-)
onsdag 12. september 2012
Mange barn som sviktes...
NRK startet i kveld en serie om barnevernet og deres arbeid.
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.8319251
Vi leser og hører om at barnehageansatte lar være å varsle når de burde ha mistenkt overgrep eller vanskjøtsel av barn.
Det diskuteres om førskolelærere har for lite bakgrunn og opplæring i hva man skal se etter, og det å bli trygge på å varsle der det burde være klare tegn og mistanker om å barn lider overlast hjemme.
Vi fastleger er heller ikke flinke- eller oppmerksomme nok- til å være barnas advokat.
Det er desverre så alt for mange ganger at vi er redde for å ta feil, og blande oss inn i familiens indre autonome verden, og kanskje risikere å ta feil i våre antakelser, og fornærme foreldre som da blir mistenkt for å mishandle eller skade barnet sitt.
Mange, både leger, barnehageansatte og lærere, er så redde for å kanskje mistenke "feil" foreldre, at vi forsømmer mange barn, som da står forsvarsløse igjen, uten noen som kan hjelpe dem ut av en fæl situasjon...
Det er altså "enklere" å ta hensyn til de voksne enn til barna...
Dette er det vondt å tenke på , og jeg får nesten en klump i magen når jeg tenker på alle de gangene jeg også helt sikkert har forsømt meg, både som lege, og som mor i barnehagen eller på skolen, og jeg har stusset over barn som har oppført seg på en måte, eller vært ustelt eller sky på en måte som burde ha vekket min oppmerksomhet.
Jeg merker allikevel at jeg med noen år på baken som fastlege og som legevaktslege har blitt modigere til å ta affære, og kontakte enten barnevernet, eller å ta en telefon til helsestasjon eller andre aktuelle instanser for å finne ut av om det er noe vi burde gjøre i forhold til et barn.
Selvfølgelig er det grusomt for foreldre å bli utsatt for mistenkeliggjøring. Det å skade sitt eget barn, eller å forsømme eller være vond mot ungen sin, er noe av det mest utenkelige de fleste av oss kan tenke oss.
Men desverre så er verden ikke alltid slik vi skulle ønske oss, og mange barn vokser opp i miljøer og omgivelser som mange ikke kan forestille seg.
Jeg må bare håpe at økt åpenhet om disse temaene vil medføre at flere barn kan få en tryggere og mer verdig oppvekst. Og det betyr faktisk en oppvekt der foreldrene og deres "behov" må skyves til side, en gang i blant...
fredag 7. september 2012
Vanskelige og viktige samtaler...
Adresseavisen skriver nå om "Lokkemannen", som kjører rundt og prøver å få kontakt med barn her på Byåsen, hvor vi bor.
http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article4696315.ece
Det siste året har vi fått brev hjem, og vi har hørt historier om denne mystiske grønne bilen, som står parkert ved skoler, langs fortauene, og prøver å lokke barn til seg.
Det har heldigvis ikke skjedd noe alvorlig, men med ferske fæle saker i media, så blir man skremt og redd, både barna og vi foreldrene.
Det er alltid vanskelig å vite hvor mye man skal si til barna sine, hvor mye man skal brodere ut om hva som kan skje dersom man blir tatt med i en bil med en fremmed mann.
Det er en ekkel følelse å svartmale og krisemaksimere, det er også en svært vanskelig balansegang å vite hvor inngående man skal beskrive hva en "ekkel" og "skummel" mann kan gjøre med et barn.
Ja, man kan bli kidnappet.
Ja, man kan bli utsatt for overgrep eller krenkende handlinger.
Ja, man kan bli drept.
Men hvordan skal man filtrere og sortere det man skal si til barnet sitt?
Hvor mye skal man gå rundt grøten, bagatellisere livets realiteter? Tross alt så er jo de aller aller fleste menn (og damer) i både grønne biler og andre biler snille og greie, og man trenger slett ikke å gå rundt å betrakte alle voksne rundt seg som potenielle overgripere eller ekle voksne.
Dette er en av de vanskelige og utfordrende tingene med å være mor og far.
Det gjelder å lære barna sine å få et instinkt og magefølelse på når det ikke er greit, og når situasjonen er utrygg, og noe ikke stemmer.
I vårt tilfelle, så er jeg glad for at vi har snakket med våre barn om å aldri gå bort til en fremmed bil eller person som prøver å lokke dem til seg, enten det er med godteri, valper eller på annen måte.
Aldri plukke opp noe fra lommene av menn, løpe motsatt vei dersom de føler seg truet, og gå sammen med noen, iellefall hvis det er en tid på dagen da ikke så mange andre går hjem.
Det er bare tre dager siden et av våre barn ble forsøkt vinket på av en mann i en grønn bil, som sto parkert og kikket på dem.
De var heldigvis to sammen, og forsto raskt at dette var en situasjon de måtte fjerne seg fra fortest mulig.
Det klarte de, og vi er glade for at de hadde lært noen av instinktene for at dette trolig var en truende situasjon.
Om politiet klarer å "ta" mannen i den grønne bilen er ikke godt å si. Gjør de det, så er det vel ikke så lett å "ta" han for noe heller...?
Det betyr vel at han bare kan fortsette å skremme barn og voksne i nabolaget vårt, slik at barna går med klump i magen både til og fra skolen.
Trist men sant-
Selv om det er trist, og vanskelig, så er det lurt å snakke med barna sine om slike situasjoner.
Verden er desverre ikke rosenrød og uskyldig, selv ikke for et lite skolebarn. Vår jobb som voksne er å gjøre den så harmonisk og trygg som mulig. Da hører det med å realitetsorientere de små om livets realiteter også, innimellom kosen og uskylden-
http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article4696315.ece
Det siste året har vi fått brev hjem, og vi har hørt historier om denne mystiske grønne bilen, som står parkert ved skoler, langs fortauene, og prøver å lokke barn til seg.
Det har heldigvis ikke skjedd noe alvorlig, men med ferske fæle saker i media, så blir man skremt og redd, både barna og vi foreldrene.
Det er alltid vanskelig å vite hvor mye man skal si til barna sine, hvor mye man skal brodere ut om hva som kan skje dersom man blir tatt med i en bil med en fremmed mann.
Det er en ekkel følelse å svartmale og krisemaksimere, det er også en svært vanskelig balansegang å vite hvor inngående man skal beskrive hva en "ekkel" og "skummel" mann kan gjøre med et barn.
Ja, man kan bli kidnappet.
Ja, man kan bli utsatt for overgrep eller krenkende handlinger.
Ja, man kan bli drept.
Men hvordan skal man filtrere og sortere det man skal si til barnet sitt?
Hvor mye skal man gå rundt grøten, bagatellisere livets realiteter? Tross alt så er jo de aller aller fleste menn (og damer) i både grønne biler og andre biler snille og greie, og man trenger slett ikke å gå rundt å betrakte alle voksne rundt seg som potenielle overgripere eller ekle voksne.
Dette er en av de vanskelige og utfordrende tingene med å være mor og far.
Det gjelder å lære barna sine å få et instinkt og magefølelse på når det ikke er greit, og når situasjonen er utrygg, og noe ikke stemmer.
I vårt tilfelle, så er jeg glad for at vi har snakket med våre barn om å aldri gå bort til en fremmed bil eller person som prøver å lokke dem til seg, enten det er med godteri, valper eller på annen måte.
Aldri plukke opp noe fra lommene av menn, løpe motsatt vei dersom de føler seg truet, og gå sammen med noen, iellefall hvis det er en tid på dagen da ikke så mange andre går hjem.
Det er bare tre dager siden et av våre barn ble forsøkt vinket på av en mann i en grønn bil, som sto parkert og kikket på dem.
De var heldigvis to sammen, og forsto raskt at dette var en situasjon de måtte fjerne seg fra fortest mulig.
Det klarte de, og vi er glade for at de hadde lært noen av instinktene for at dette trolig var en truende situasjon.
Om politiet klarer å "ta" mannen i den grønne bilen er ikke godt å si. Gjør de det, så er det vel ikke så lett å "ta" han for noe heller...?
Det betyr vel at han bare kan fortsette å skremme barn og voksne i nabolaget vårt, slik at barna går med klump i magen både til og fra skolen.
Trist men sant-
Selv om det er trist, og vanskelig, så er det lurt å snakke med barna sine om slike situasjoner.
Verden er desverre ikke rosenrød og uskyldig, selv ikke for et lite skolebarn. Vår jobb som voksne er å gjøre den så harmonisk og trygg som mulig. Da hører det med å realitetsorientere de små om livets realiteter også, innimellom kosen og uskylden-
Abonner på:
Innlegg (Atom)






