Når dårlig samvittighet tar overhånd...!

Jeg har lenge gått og ergret meg over hvor stor plass DÅRLIG SAMVITTIGHET utgjør både i mitt eget liv, og i mange andres liv.

Det jeg også har lenge har registrert, og også ergret meg over er hvordan dårlig samvittighet som argument har tatt et stadig sterkere grep i samfunnet vårt.
Man får stadig høre at man gir folk dårlig samvittighet dersom man gir råd om ditt eller datt, og i det siste er det de såkalte mammabloggerne som har fått unngjelde. Med sin "idylliserende" fremstilling av livet og hverdagen, skal de i følge kritikerene gi andre kvinner igjen dårlig samvittighet fordi disse kanskje ikke klarer å leve opptil det bildet som bloggerne gir av sine liv.

Jeg syns dette har tatt helt av. En slik knebling av det å kunne gi gode råd, eller å fremme gode råd som gjelder helsebringende tiltak, gjør at man faktisk blir redd for å gi slike råd eller skrive om slikt, i fare for at noen kan bli krenket eller kjenne på den dårlige samvittigheten. Eksempler er råd om amming, overvekt eller barneoppdragelse.
Hvis vi ikke tar litt fatt i dette, så er jeg redd for at vi blir en tannløs gjeng, både som medmennesker og fagfolk (som lege kjenner jeg på dettte), og vi hemmes i å gi råd som faktisk er viktig og nødvendig.



Jeg har iallefall satt litt ned på papiret, og det var på trykk i Adresseavisen i dag.

http://www.adressa.no/meninger/annenside/article6414231.ece

Når mor er "ut" og far er "in"...

Det har tatt meg et par dager å summe meg, etter at Lysbakken atter er ute med sitt brede smil og forteller nasjonen at nå skal far få enda to uker med pappapermisjon. Fra å ha 12 uker som er forbeholdt far i den såkalte foreldrepermisjonen, så skal far fra neste sommer ha 14 uker, og den allerede fantastiske permisjonen, som andre land måper av, blir enda to uker lenger enn før.

Det er nesten for godt til å være sant, men det er jo fordi vi sitter på et oljeberg, og kan tillate oss å prioritere nye 600 millioner for at far skal heltidspappa enda to uker på statens bekostning.

Det som får meg til å kjenne på en besk smak er forsåvidt valget av prioriteringer som myndighetene foretar, når de tar slik en enorm sum til et luksusgode, som man må kunne kalle et knapt år hjemme med full lønn.
Jeg ser daglig andre grupper av "pasienter" som kunne ha brukt en slik slump penger godt, og de som jobber andre steder i helsevesenet ville tatt i mot en slik bevigning med åpne armer.

Det som imidlertid får meg til å få en skikkelig klump i magen, er den stadige marginaliseringen det er av mor og hennes rolle etter en fødsel, og hennes plass som den viktigste omsorgspersonen for et lilte barn som hun har båret til verden, og som barnet er veldig avhengig av for en sunn utvikling.
Det prates og skrives om far og hans plass, hans rettigheter og hans behov.
Dette har ikke noe med at jeg mener far er lite viktig; så klart er han det. Men alt til sin tid!
Det har i noen år nå, med SV og deres trosfeller i spissen, vært en intensiv kamp og politisk råkjør for å få far på banen som en likestilt forelder, på alle måter.
Det er jo flott, og kjempebra at stadig flere fedre er aktive og engasjerte i barnas liv, og at de tar stadig mer av det praktiske ansvaret hjemme.
Men nok om det, det er ikke det dette, eller far, dreier seg om.

Det er etter mitt syn helt hårreisende at far skal ha 14 uker som er øremerket ham i barselpermisjon, mens mor er avspist med 6 uker pluss 3 uker før fødselen!!! Dette syns jeg er helt absurd, og jeg kan ikke forstå hvordan oppegående politikere kan mene at dette er en grei politikk. De snakker om likestilling, men dette er da virkelig et eksempel på det motsatte. Og dessuten er ordet likestilling noe som ikke hører hjemme i denne sårbare første fasen av et lite barns liv! Men dette kjøret på at denne permisjonen er en arena for likestilling, så vil de resterende månedene av permisjonen også fort ende opp som en kamparena der mor og far slåss om frimånedene med barnet.

Jeg har stadig flere på kontoret mitt som kommer til svangserkapskontroll, som gruer seg til tiden etter fødselen, fordi de er redde for at de skal presset ut i jobb tidligere enn de og barnet er klare for. Dette gjelder også kvinner som har født tidligere, og som etter de nye reglene, kjenner seg mye mer skviset enn før. Noen er veldig i tvil om de orker å gå løs på et nytt svangerskap Slik skal det da ikke være!
Jeg har også hatt nybakte mødre som er blitt nektet av mannen sin å dra i tre-fire dager til foreldrene sine på besøk og avlastning, fordi de da som pappa kunne miste verdifull tid med barnet sitt. Det er vondt å være vitne til, men desverre stadig vanligere problemstilling...

Jeg så også i et mammaforum at det pågikk en diskusjon om også far skulle få sin egen barselpresang...Huff, dette blir bare helt trist og patetisk, men alvorlig nok, hvis man går litt dypere i det. Dette er en liten illustrasjon på hvor usikre mange unge mødre kjenner seg, i sin egen rolle og identitet som den som faktisk har gått med stor mage i ni måneder, og gjennomgått fødsel, barseltårer og ammeutfordringer.

Arbeiderpartiet skrøt nylig av at deres politikk kan ta æren for så mange barnefødsler i Norge, og at det var bare å gå hjem og lage barn med en slik permisjons- og barnehagepolitikk. Unnskyld meg, men dette er rent tøv og feilinformasjon! Faktum er at fødselstallene går NED, så mye som 1200 færre fødsler i 2011 som året før.

Når en så markant AP-figur som Martin Kolberg presterer å komme med at "Bare politisk styring kan ivareta familiens ve og vel", da vet jeg ikke helt hva jeg skal si-
Det gir meg en kreepy følelse av å tilhøre et totalitært samfunn som man hører eller hørte om i andre deler av verden. Det verste er at han og Lysbakken og en del andre mener dette på ramme alvor.

Her overlates snart den enkelte familie ikke til å velge selv hvordan de ser for seg at det er best for dem og for barnet å avvikle permisjonen. Det viktigste for disse politikerene er å fronte fars inntog som en like viktig omsorgsperson, og da er verken amming, mors helse eller spedbarns bonding og avhengighet til mor avgjørende eller interessant. Slike "myke" momenter spiller som regel ikke inn når ideologi får styre-
Tenk på hvor mange familier det er som faktisk ikke får til å avvikle permisjonen som Lysbakken og co ønsker det heller. Far kan simpelthen ikke ta seg fri alle ukene, men neida, da får ikke mor ta over disse ukene, det er faaarlig det, og de mistes.
Forstå det den som vil...!

Jeg er redd for at denne hissige pappafokuseringen i akkurat denne delen av et spedbarns liv er et usikkert prosjekt, og jeg lurer på hvordan ting ser ut om en del år.
At vi får mange mange usikre og rådville og triste nybakte mødre, det er det ingen tvil om. Hva det gjør for den psykososiale utviklingen til barnet er spennende og skremmende. Mor er mor i denne fasen, uansett hva man bestemmer politisk.

Nå er det på tide at noen tør å ta tilbake mor litt, selv om det sikkert medfører skjeve blikk fra dem som mener seg mer moderne, likestilt og fremsynt....!

Hvor blir det av elskoven...?

Det stormer rundt mammabloggerne, som med sine cupcakes, matoppskrifter og lekre matpakker til barna, visstnok får mange andre mødre til å føle seg utilstrekkelige og mislykkede.

Det siste innlegget jeg leste var fra Jorunn Stokke  Aamodt, som skriver bloggen "Frøken Makeløs" Hun kritiserer her disse bloggerne, og mener de gir mange andre dårlig samvittighet:

http://www.nrk.no/ytring/_se-hvor-flink-jeg-er_-1.8343546 

Kritikerne av disse såkalt typiske mammabloggene, mener at disse bloggerne bare skriver om hvor vellykkede de er, og hvor velstelt det er rundt dem, både i hjemmet, på kjøkkenbenken og barna deres. 

Det kan så være; jeg syns også det er utrolig mye cupcakes-frosting og hjerteformer å se, og jeg har lenge vært fascinert skiltene som er i alle butikker for tiden, men ”Love”, ”Peace” og ”Home”, og som pryder mange hjem. Lurer egentlig på hvor mange menn som har noe de skal ha sagt i disse hvite og polerte hjemmene med engler og puter og romantiske visdomsord på veggen? Det er ikke mye mandig og maskulin, iallefall! 

Men det er jo ingenting av dette som krenker noen, og jeg forstår virkelig ikke hvorfor så mange, både kvinnelige journalister og andre bloggere, blir så provosert av at noen har lyst til å legge ut bilder av fjonge matbokser som de har laget til barna sine.

Jeg kan være enig i at det nokså sært å bruke SÅ mye tid på å lage matpakker til ungene sine, og at det går an å gjøre det sunt og spiselig uten at det må se ut som et kunstverk.

Jeg er også enig i at det kan være med å øve press på noen mødre, som er usikre i rollen sin som mor, og om de er gode nok. Det er alltid noen som måler seg med andre, og selvfølgelig får dårlig samvittighet når de ser hva andre får til, i disse bloggene. Men jeg nekter å tro at det er så mange som tror at det glansbildet de ser i blogginnleggene speiler hele livet og virkeligheten til disse bloggerne!

Alle har sitt å slite med, og det virker som om kritikerne vil at ”cupcake-bloggerne” burde legge ut flere bilder av sure sokker, skitne kjøkkenbenker og tunge dager. Gjerne det, men hvorfor det da- egentlig?

Det er ikke rart at finsk fjernsynsteater slo til på 70-tallet her til lands, tenker jeg med et lite sukk. Vi har det med at folk for all del ikke må være for lykkelig, for rik eller for vellykket, da er det et eller annet som provoserer mange her på berget…

Når det gjelder disse mammabloggene, så er det andre ting jeg har stusset på enn lekre matpakker og bakverk. Jeg har lurt på hvorfor det å skrive om samliv, sex og romantikk er så å si helt fraværende? På en måte opplever jeg at det jeg lille jeg har sett på mammablogger og nettsteder beregnet på småbarnsmødre særlig, så virker tematikken veldig ”kjønnsløs”. Dette er ganske interessant, i lys av at man vet at mange småbarnsforeldre sliter med den intime delen av samlivet sitt, og at det er bekymringsfulle tall når det gjelder utroskap og skilsmisser i denne fasen av livet. Jeg mener ikke at folk skal legge ut private eller intime detaljer om livene sine på soverommet, men det hadde ikke vært så kunstig om det var noe mer skriving om tips og råd for å holde romantikken i live. Men dette har jeg egentlig ikke noe med, og de skriver om det de vil, uten at jeg skal bli sur eller provosert.

Man får bare håpe at ikke kjæresten og det å være kjæreste forsvinner bak flotte cupcakes og lekkert interiør og barnerom…;-)

Vakre vakre høst...

Her i Trondheim har vi hatt helt vidunderlige høstuker i det siste.
Det er rart hvor fort man glemmer den elendige sommeren, når trærne står i full skrud og fargeprakt, og sola skinner på himmelen.

Ønsker dere alle en riktig god helg:-)

Ny "baby" i huset...

I går fikk vi et nytt familiemedlem!

Ingen flere barn nei, på den fronten har jeg gjort jobben min og vel så det;-)
Neida, vi fikk oss en liten kattepus, og gjett om det er stas?

Ungene har spurt og mast om å få seg en katt i årevis, men det har liksom ikke passet, før nå.

Så nå er det stas i stua, med lille Bacchus som midtpunkt i familien!

Det er vel gjort forskning på at det er sunt for barn å vokse opp med husdyr. De lærer seg omsorg, empati og ansvar, og så er det nok ganske mye koseligere å komme hjem til etter skolen, enn om man skulle låse seg inn i et tomt hus.

Selv om en katt verken snakker eller kommuniserer på så mange plan, så er det fascinerende å se hvordan en liten kattunge som Bacchus responderer og er kontaktsøkende fra første stund. Man får virkelig en relasjon kjapt til en slik liten søt sjarmør:-)

Og jeg kjenner meg selv igjen som jeg var hver gang jeg fikk baby, at vår lille kattunge selvsagt er verdens aller fineste katt!

Så han her skal vi få det fint med, og han er allerede et selvsagt og inkludert medlem i storfamilien vår.

Vis meg matpakka til ungene, og jeg skal si deg hvem du er...;-)

Debatten har rast de siste ukene om matpakker og oppofrende mødre, som pynter og dekorerer barnas nistemat til 10 i stil.
Andre damer, særlig taleføre og skriveføre av det såkalt "radikale" slaget, ser enda rødere når de hører om disse super-matpakkene og -mødrene, som gir andre mødre igjen dårlig samvittighet for at de ikke klarer å leve opp til dette racet og forventningene.
Såkalte mammabloggere, som har lagt ut bilder av de fine matpakkene, og anfefalt bøker med gode tips om matpakkelaging har fått det glatte lag, og det har vært en interessant diskusjon å følge fra sidelinjen.


Fra sidelinjen, ja, selv om det bare her i huset lages 6-7 matpakker hver morgen!
Jeg har ikke klart å hisse meg helt opp verken på den ene eller andre, og vi har nå smurt brødskiver og lagt på pålegget som før vi, uavhengig av frustrerte utbrudd og fine fjonge bilder av nistematen.

Én ting er at det for de fleste av oss er nokså urealistisk å både få tid eller lyst til å skjære ut grønnsaker eller fruktbiter i dyremønter eller blomsterformer. Eller å klare å ha fantasi og overskudd til å finne på stadig nye retter i matboksen til minsten.
Men noe annet, og enda mer fascinerende er at noen kan bli så provosert av at enkelte mødre (dere må ha meg unnskyldt fedre...) velger å gjøre dette!!
Det må da virkelig være greit og prisverdig at noen gjør det, så sant det er noe de faktisk orker og har lyst til.

Vi kan da ikke gå rundt å få dårlig samvittighet eller mindreverdighets-komplekser fordi om noen er flinkere enn oss til lage matpakker, strikke gensre, holde orden i skolesekken og lekseplanen til barna, eller gå på søndagstur i marka med ungene sin!

Jeg så nylig et intervju med Anne-Kath. Hærland hos Anne Lindmoe. Der snakket hun om at vi nordmenn har så forb.... lett for å føle oss krenket. Vi blir krenket av at noen gjør ting vi ikke får til selv, eller at andre får oss til å føle at vi burde gjør sånn eller slikt.
Hun har faktisk litt rett i at vi selv til en viss grad kan velge om vi vil bli krenket, eller om vi rett og slett skal gå videre og bare registrere at noen klarer mer enn oss på noen punkter, eller tenker annerledes eller velger å prioritere annerledes enn oss.
Dette er ømtåelig, men det er noe å tenke på, det syns jeg.

Jeg kan ærlig talt syns det er litt tullete å bruke så enormt mye tid på å lage slike kunstferdige matpakker dag etter dag. Men det er noe helt annet enn å latterliggjøre kvinner og mødre som velger å bruke tid på dette, slilk enkelte journalister iallefall har gjort. "Slike" mødre og bloggere blir omtrent betraktet som enkle og overfladiske, og ikke minst gammeldagse og reaksjonære.
La gå, noe av det kan være litt "gammeldags", og passe dårlig for de ivrigste lilkestillingsforkjemperne, som vil at vi skal være helt like på alle mulige måter, for det er "best for barnet", vissnok...!
Men kanskje er det slik at denne "matpakke"-greia og cupcakes-greia, for den saks skyld, en slags motreaksjon på at mange kvinner kjenner seg veldig skviset for tiden, på det å være mor...??

Vi skal fortest mulig ut fra fødestua, fortest mulig ut i jobb etter barselpermisjon, ammingen er det ikke så nøye med, fordi det er viktigere for barnet å ha far hjemme på dagtid mens barnet ennå er baby, og vi skal nærme oss "mannssamfunnet" fortest mulig.
Visstnok er visst dette det beste for barnet også...

Nå havner jeg langt ut på viddene fra matpakkediskusjonen, ser jeg, men det er kanskje fordi en del av dette kanskje henger sammen?

Det jeg skulle si til slutt er at vi altså ikke er så veldig fancy i matpakke-veien. Men ungene virker da rimelig fornøyd uansett.
Men i dag slo far i huset til, med en litt søt "veske" til datteren vår, som skulle på skogstur.
Der oppi lå det et ostesmørbrød, som var klart for å henges på en grillpinne over bålet;
det var en snill og flink far det:-)

Journalinfo og forsikringsselskaper...

Noen ganger blir jeg irritert og indignert på mine pasienters vegne. Det er innimellom at man kjenner at man gjerne vil være pasientens advokat, og en av disse tifellene er når forsikringsselskaper er inne i bildet...!
 

I dag fikk jeg en ny henvendelse fra et stort og kjent forsikringsselskap, der de ber om at jeg skriver og sender dem hele journalen på den aktuelle pasienten, i uredigert form.
Hele journalen!
Dette, selv om de egentlig er ute etter å vurdere en skade og et hendelsesforløp som bare er noen få år gammelt.

Jeg må si at akkurat dette provoserer meg; at et forsikringsselskap mener de har rett på å få vite alt jeg har skrevet i jouralen om mine samtaler med denne pasienten, kopi av alle undersøkelser, prøver og epikriser som er kommet inn på denne pasienten.
Dette selv om personen har vært pasienten har vært min pasient ti år, og det aktuelle problemet som hun/han har hatt er bare 3-4 år.

Noen ganger ber de om en redigert journal, med relevante opplysninger om undersøkelser, behandling og funn som er gjort, og som jeg mener har relevans for det som pasienten har oppgitt som et helseproblem.

Ta f.eks en kvinne på 40 år som søker uføre-/ulykkesforsikring.
Hun skal da selv oppgi tidligere sykdommer, innleggelser og skader på sin egenerklæring,. Si at hun har migrene, og har vært innlagt et benbrudd. Jeg blir da spurt om å sende selskapet journalinfo om de aktuelle lidelsene, og bare det, samt en generell vurdering av hennes helsetilstand.

Dette er greit og jeg forstår at de trenger opplysninger.
Men det som er provoserende er at de stadig vekk spør om hele journalen, og dekker seg bak at  pasienten/kunden har skrevet under en fullmakt på at jeg kan gi dem all denne sensitive informasjonen, som de slett ikke har noe med.
Jeg har selv sett disse fullmaktene og erklæringene, og det er jammen ikke alltid så lett å forstå at det man egentlig har skrevet under på, på et ark med masse små skrift, er en aksept på at hele den medisinske livshistorien skal mellom hendene på et forsikringsselskap, som skal vurdere om du skal få livsforsikring eller få erstatning for en skade du har søkt om.

Det er sjelden at forsikringsselskapene trenger opplysninger om kjønnsvorter, aborter elle hemorroider, for å vurdere om du får forsikringen din. Eller notater fra samtaler du har hatt med legen din om ekteskapsproblemer, prevensjon eller krangling med sjefen.

For meg som legen, er det faktisk enklere og mindre jobb og bare trykke på "kopiér" rubbel og bit, enn å sitte og se gjennom hele journalen, og klippe og lime for å få med det relevante. Men dette syns jeg faktisk er et prinsipielt og stort problem, som jeg er villig til å gjøre en ekstra innsats for!
Tenk hvor strengt det er overalt ellers, og hvordan det prates om personsikkerhet og -vern, og så skal dette være greit...; forstå det den som vil!
Vi får knapt ut et ord informasjon dersom vi henvender oss til sykehuset på vegne av en pasient, og tenk på hvor vanskelig det skal være med felles datajournaler i helsevesenet, og så skal det være så enkelt og i mine øyne tilfeldig når vi har med forsikringsbransjen å gjøre...?!


Dette var dagens hjertesukk, og jeg håper noen av dere som leser dette tar det til dere, og blir mer bevisste på dette.
Det fortjener dere!