Langt fra kaviar til Big Mac...

Helgen har vært tilbragt i St Petersburg, en by som setter dype spor fra første stund!

Denne millionbyen, som har en voldsom historie med kriger, tsarvelde, overdådig luskus og bunnløs fattigdom.
Det er ikke mange andre steder enn i Vinterpalasset at man i løpet av få timer vandrer omkring mellom rom fulle av malerier av Rubens, Rembrandt, Leonardo da Vinci, kilovis med gull på vegger og tak og utsmykninger som ikke kan beskrives med ord!

St Petersburg oser av gammel velstand, og det er fascinerende å se hvilken standard det er på bygninger, som er oppusset og vedlikeholdt, rent og pent over alt, og en bilpark som nærmest kan måle seg med her i landet.
Men man lurer jo på om denne vakre storbyen er et "utsetillingsvindu" for Russland da, og at virkeligheten er en nokså annen dersom man hadde dratt et stykke ut på landsbygda...

En annen ting som var "fascinerende" var de stive prisene på mye av det som regnes som "vestlig". Ikke minst gjaldt det drikkevarer på restauranter, der det var rene ruin-prosjektet å finne på å kjøpe seg en flaske fransk eller italiensk vin! Prisene var så ille at til  og med Norge ble billig, og det sier litt. Det kom fort på opp i 2000 kroner for en god flaske rødvin, og da ble det faktisk artig å prøve russiske dråper, som var gode de og!

Det er noe som heter "Big Mac-indeksen", etter at The Economist innførte denne uhøytidlige måten å sammenligne ulike lands økonomi på. Helt enkelt sagt, av en absolutt ikke-økonom, så kan prisen på en Big Mac si litt om levestandard, prisnivå og valuta i et land.
Far i huset har alltid vært fascinert av dette, og dratt oss med til en MacDonalds for å sjekke prisnivået, til stor glede for de minste iallefall;-)

Mens en burger koster 55 kroner her i Norge, betaler man 84 rubler, eller 17 kroner i Russland.
Det var langt fra "hvermannsen" sin burgerpris til de prisene vi måtte betale på de gode restaurantene rundt om i byen, der russisk kaviar kunne kjøpes for tusener for noen gram. Slike steder kan de aller fleste russere trolig aldri får råd til å sette sine ben, og det er fobeholdt den rike eliten og alle de andre nyrike...

Jeg syns "Big Mac-indeksen" sa meg noe om det enorme klasseskillet som er det russiske samfunnet, der man er vitne til den ytterst luksus og den største fattigdom.

Luksus og stormannsgalskap har visst alltid vært en del av kultur og historie i St Petersburg, og det var tydelig den dag i dag...!

Barseltiden-bedre for hunder enn for babyer...?

I siste Uke-Adressa er det intervju med en hundeoppdretter som forteller om det å få nye valpekull, og hvor mye jobb, omsorg og tid det tar.

 Her skrives det om hvor viktig det er at mor får full ro sammen med de nyfødte valpene sine, og at ingen andre mennesker får hilse på dem før det er gått fire uker!
Det understrekes også viktigheten av at moren trenger ro for å få igang melkeproduksjonen, og at valpene blir urolige dersom de ikke får denne nødvendige freden den første tiden.

Dette kunne like gjerne vært tatt ut fra en barselbok for oss på to ben.
Men desverre, så er det ikke det, og man kan noen ganger få følelsen av at de firbente får bedre forpleining enn oss mennesker, iallefall i tiden rundt og etter fødsel...

Det er ikke måte på hvor mye penger folk bruker på hundene sine, og det er Big Business, Det arrangeres valpekurs, dressurkurs, og det kjøpes utstyr og duppeditter over en lav sko til kjæledyrene våre.

Misforstå meg rett; det er vel og bra at vi tar godt vare på dyrene våre, når vi først har valgt å anskaffe oss et husdyr. Vi har selv nylig fått et nytt familiemedlem, en liten kattunge som har fått navnet Bacchus. Og det er ikke tvil om hvem det er som er midtpunktet i familien for tiden!
Man får forbausende raskt et forhold til disse små byltene, og det knives blant både store og små i familien om å få klappe, kose og kjæle med ham.

Men jeg fikk nesten sjokk når jeg var innom en dyrebutikk for å kjøpe en enkel kurv og annet nødvendig småutstyr til ham. Her er det omtrent ikke begrensninger på hva man kan få kjøpt, og iallefall ikke begrensinger på hvor mye penger man kan få svidd av på disse husdyrene!
Fra jeg var liten var jeg vant med at katta spiste opp middagsrestene, og kanskje fikk seg en melkeskvett i ny og ne. Ellers var den en allminnelig huskatt, som ble sluppet ut om natten for å fange mus og sloss med nabokattene. Men neida; etter en prat med andre i slekta, så fikk jeg klare råd om at man ikke bør gå på Rema og kjøpe Kitekat eller Friskis, for katten bør få mer næringsrik og "riktig" fór, som man bare får kjøpt hos dyrlegen eller spesialbutikken,-til en blodpris...

Jaja, det er fint at vi er allrighte med dyrene.
Men jeg er minst like opptatt av at fokuset kanskje bør rettes enda mer mot mor og barn...!
Som lege, med et stort engasjement innen barselomsorgen, må jeg si jeg blir bedrøvet med tanke på den utviklingen vi har sett og ser innen denne delen av en kvinnes liv, men ikke minst i det lille nyfødte barnets liv.
Det har blitt skviset mer og mer på liggetiden på barsel, og nå er det vanlig at man sendes ut i løpet av 1-2 døgn etter at barnet er født.
For noen er dette greit, og mange syns det hersker en så hektisk stemning på barselavdelingene at de syns det er like greit å komme seg hjem.

Men denne utviklingen bekymrer meg! Jeg mener det er et altfor hardt press på mor og barn i denne første og viktige fasen.
Som det sto i "valpereportasjen" så er det også svært viktig at moren trenger ro for å få igang melkeproduksjonen. Hos oss kvinner så kommer denne produksjonen ikke igang ordentlig før det er gått tre dager, og da sier det seg selv at det kan være en stor utfordring og et eksperiment å sende hjem moren med det lille barnet, før de har fått ammingen på stell.
Det er ikke uventet om ammefrekvensen kommer til å gå ned de neste årene, all den tid det ikke legges til rette for at de nyfødte får den hjelp og assistanse som de trenger!
Det er heller ikke særlig "ro og hvile" over det å måtte dra frem og tilbake til sykehuset for å ta blodprøver og veie barnet de første dagene, fordi alt er blitt så effektivt i helsevesenet.

Ja ja, barseltiden, og det stadig mer hektiske rundt denne viktige perioden i en nybakt mors liv i alle ender, kunne jeg skrevet mye mer om, for det opprører meg faktisk.
Men jeg får ta mer en annen gang...;-)

Voff!

 

En kjærkommen nyhet...!

Her i huset har vi blitt faste abonnenter av Aftenposten Junior!
Eller rettere sagt så er det barna som er blitt abonnenter, og det ferske innslaget i landets papiravis-verden har raskt blitt en suksess blant husets yngre garde.

I likhet med Supernytt i NRK, så har ungene nå kanaler for å motta aktuelle nyheter på en måte som de er i stand til forstå og absorbere.
Det er imponerende hvordan både NRK Super og Aftenposten Junior klarer å formidle alvorlige nyheter og innimellom kontroversielle og innfløkte på en måte som ungene forstår og klarer å ta innover seg.
Det er utrolig hvor mye barn klarer å ta innover seg, uten å ta skade av det, og de fleste er både robuste og kompente små mennesker, som tåler å høre at verden ikke bare er et snilt og uskyldig sted. Det viktgste er hvilken måte de får servert fakta og realiteter på.

Vi har en tendens til å undervurdere barn, og i vår "snillhet" prøver vi kanskje å skåne dem fra livets realiteter.
Men de lar seg ikke lure, og da er det bedre at de får høre sannheten, og får informasjon gitt på en en enkel og konkret måte, som er tilrettelagt deres nivå.

Det er her jeg har inntrykk av at Aftenposten Junior har lykkes bra med å formidle nyheter og aktuelle saker som barn og unge er opptatt av.
I den siste utgaven, som kom i dag, skrives det både om den 14 år gamle jenta i Afganistan, Statsbudsjettet og Nobels Fredspris, i tillegg til at det er intervjuer og reportasjer om barn som har opplevd sorg bl.a.

Heia Aftenposten Junior! Takk til dere for det nye tilskuddet, og vi gleder oss til flere aviser i postkassen fremover.

Sunn egotripp...

I helgen har jeg og min kjære vært på en skikkelig kjærestetur.
Tre fulle dager borte fra kjas og mas, unger og jobb, og bare slappet av og kost oss sammen.
Vi er så heldige å ha spreke og snille besteforeldre som stiller opp, noe som gjør det mulig å stikke av for en helg, og bare være TO!

Jeg elsker barna mine over alt på jord, og jeg går gjennom ild og vann for dem. Og jeg tror de har det ganske allright, selv om jeg er langt fra en "perfekt" mor på noen som helst måte. Jeg nyter også å tilbringe tid sammen med mine håpefulle, både på gråe, travle og kjedelige hverdager og på ferier og helger.

Men for å være helt ærlig så nyter jeg det å kunne være bare for meg selv eller bare kone og kjæreste for mannen min også, og derfor drar vi faktisk bort på en helg i vår tosomhet med ganske god samvittighet.
Jeg velger å tro at barna faktisk drar nytte av dette også, iallefall indirekte. For det er vel en kjensgjerning at en god del kanskje hadde hatt godt av å komme seg litt bort som par, såfremt de har barnepass-muligheter.
Det er noen som ikke har muligheter, og så er det noen som ikke helt tør eller orker å ta seg "fri", og gi ansvaret for barna til noen andre.

Med  tre-fire og fem unger i mange år, så tror jeg en av grunnene til at jeg har holdt energien oppe er at jeg faktisk har tatt noen "friminutt" en gang i blant.

Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg innimellom trenger å "Kvila vetet", og ha hodet for meg selv noen ganger. Vi er ganske så flinke til å spise både frokost og middag sammen her i huset, men du verden for en kakafoni det kan være når alle skal ha ordet, og helst overgå hverandre i konkurransen om å få mors og fars fulle oppmerksomhet...!

Det er sikkert ikke politisk korrekt, men jeg må faktisk helt ærlig innrømme at jeg syns det er ganske ok å sitte på et fly uten unger rundt meg, og bare sitte tilbakelent, eller ta opp boken min.
På helgeturen til Skottland denne gangen, så bodde vi på et lite hotell uten et eneste barn, og det var faktisk slik at vi syns det var godt også!
Jeg vet at dette er litt kontroversielt, men at stadig flere reiseselskaper reklamerer med hoteller og turer som er garantert uten barn. Og jeg kan på en måte forstå dem som ønsker å dra på et sted der bassenget ikke er overfylt av lekende barn. Barn tar stor plass, og det skal de få lov til.
Men det kan bli kulturkrasj av sånt, og da får ingen det koselig.

Selv har vi fylt både flyseter og hotellbassenger mang en gang, så jeg har absolutt vært der også! Det er kjempekoselig å være på steder og hoteller der man merker at barna er velkomne og rene maskotene.
Men jeg vet jammen om hoteller og steder der jeg ikke ville tatt med ungene heller, verken for min egen, barnas eller andre gjesters skyld.
Det bør også være greit at barn ikke er med over alt og til alle tider.

Man trenger ikke å dra så langt, eller gjøre det vidløftig, men jeg tror flere familier, og ikke minst par, har hatt godt av å huske på hverandre litt mer, midt i et travelt liv fylt med unger og mange praktiske gjøremål...;-)

Når dårlig samvittighet tar overhånd...!

Jeg har lenge gått og ergret meg over hvor stor plass DÅRLIG SAMVITTIGHET utgjør både i mitt eget liv, og i mange andres liv.

Det jeg også har lenge har registrert, og også ergret meg over er hvordan dårlig samvittighet som argument har tatt et stadig sterkere grep i samfunnet vårt.
Man får stadig høre at man gir folk dårlig samvittighet dersom man gir råd om ditt eller datt, og i det siste er det de såkalte mammabloggerne som har fått unngjelde. Med sin "idylliserende" fremstilling av livet og hverdagen, skal de i følge kritikerene gi andre kvinner igjen dårlig samvittighet fordi disse kanskje ikke klarer å leve opptil det bildet som bloggerne gir av sine liv.

Jeg syns dette har tatt helt av. En slik knebling av det å kunne gi gode råd, eller å fremme gode råd som gjelder helsebringende tiltak, gjør at man faktisk blir redd for å gi slike råd eller skrive om slikt, i fare for at noen kan bli krenket eller kjenne på den dårlige samvittigheten. Eksempler er råd om amming, overvekt eller barneoppdragelse.
Hvis vi ikke tar litt fatt i dette, så er jeg redd for at vi blir en tannløs gjeng, både som medmennesker og fagfolk (som lege kjenner jeg på dettte), og vi hemmes i å gi råd som faktisk er viktig og nødvendig.



Jeg har iallefall satt litt ned på papiret, og det var på trykk i Adresseavisen i dag.

http://www.adressa.no/meninger/annenside/article6414231.ece

Når mor er "ut" og far er "in"...

Det har tatt meg et par dager å summe meg, etter at Lysbakken atter er ute med sitt brede smil og forteller nasjonen at nå skal far få enda to uker med pappapermisjon. Fra å ha 12 uker som er forbeholdt far i den såkalte foreldrepermisjonen, så skal far fra neste sommer ha 14 uker, og den allerede fantastiske permisjonen, som andre land måper av, blir enda to uker lenger enn før.

Det er nesten for godt til å være sant, men det er jo fordi vi sitter på et oljeberg, og kan tillate oss å prioritere nye 600 millioner for at far skal heltidspappa enda to uker på statens bekostning.

Det som får meg til å kjenne på en besk smak er forsåvidt valget av prioriteringer som myndighetene foretar, når de tar slik en enorm sum til et luksusgode, som man må kunne kalle et knapt år hjemme med full lønn.
Jeg ser daglig andre grupper av "pasienter" som kunne ha brukt en slik slump penger godt, og de som jobber andre steder i helsevesenet ville tatt i mot en slik bevigning med åpne armer.

Det som imidlertid får meg til å få en skikkelig klump i magen, er den stadige marginaliseringen det er av mor og hennes rolle etter en fødsel, og hennes plass som den viktigste omsorgspersonen for et lilte barn som hun har båret til verden, og som barnet er veldig avhengig av for en sunn utvikling.
Det prates og skrives om far og hans plass, hans rettigheter og hans behov.
Dette har ikke noe med at jeg mener far er lite viktig; så klart er han det. Men alt til sin tid!
Det har i noen år nå, med SV og deres trosfeller i spissen, vært en intensiv kamp og politisk råkjør for å få far på banen som en likestilt forelder, på alle måter.
Det er jo flott, og kjempebra at stadig flere fedre er aktive og engasjerte i barnas liv, og at de tar stadig mer av det praktiske ansvaret hjemme.
Men nok om det, det er ikke det dette, eller far, dreier seg om.

Det er etter mitt syn helt hårreisende at far skal ha 14 uker som er øremerket ham i barselpermisjon, mens mor er avspist med 6 uker pluss 3 uker før fødselen!!! Dette syns jeg er helt absurd, og jeg kan ikke forstå hvordan oppegående politikere kan mene at dette er en grei politikk. De snakker om likestilling, men dette er da virkelig et eksempel på det motsatte. Og dessuten er ordet likestilling noe som ikke hører hjemme i denne sårbare første fasen av et lite barns liv! Men dette kjøret på at denne permisjonen er en arena for likestilling, så vil de resterende månedene av permisjonen også fort ende opp som en kamparena der mor og far slåss om frimånedene med barnet.

Jeg har stadig flere på kontoret mitt som kommer til svangserkapskontroll, som gruer seg til tiden etter fødselen, fordi de er redde for at de skal presset ut i jobb tidligere enn de og barnet er klare for. Dette gjelder også kvinner som har født tidligere, og som etter de nye reglene, kjenner seg mye mer skviset enn før. Noen er veldig i tvil om de orker å gå løs på et nytt svangerskap Slik skal det da ikke være!
Jeg har også hatt nybakte mødre som er blitt nektet av mannen sin å dra i tre-fire dager til foreldrene sine på besøk og avlastning, fordi de da som pappa kunne miste verdifull tid med barnet sitt. Det er vondt å være vitne til, men desverre stadig vanligere problemstilling...

Jeg så også i et mammaforum at det pågikk en diskusjon om også far skulle få sin egen barselpresang...Huff, dette blir bare helt trist og patetisk, men alvorlig nok, hvis man går litt dypere i det. Dette er en liten illustrasjon på hvor usikre mange unge mødre kjenner seg, i sin egen rolle og identitet som den som faktisk har gått med stor mage i ni måneder, og gjennomgått fødsel, barseltårer og ammeutfordringer.

Arbeiderpartiet skrøt nylig av at deres politikk kan ta æren for så mange barnefødsler i Norge, og at det var bare å gå hjem og lage barn med en slik permisjons- og barnehagepolitikk. Unnskyld meg, men dette er rent tøv og feilinformasjon! Faktum er at fødselstallene går NED, så mye som 1200 færre fødsler i 2011 som året før.

Når en så markant AP-figur som Martin Kolberg presterer å komme med at "Bare politisk styring kan ivareta familiens ve og vel", da vet jeg ikke helt hva jeg skal si-
Det gir meg en kreepy følelse av å tilhøre et totalitært samfunn som man hører eller hørte om i andre deler av verden. Det verste er at han og Lysbakken og en del andre mener dette på ramme alvor.

Her overlates snart den enkelte familie ikke til å velge selv hvordan de ser for seg at det er best for dem og for barnet å avvikle permisjonen. Det viktigste for disse politikerene er å fronte fars inntog som en like viktig omsorgsperson, og da er verken amming, mors helse eller spedbarns bonding og avhengighet til mor avgjørende eller interessant. Slike "myke" momenter spiller som regel ikke inn når ideologi får styre-
Tenk på hvor mange familier det er som faktisk ikke får til å avvikle permisjonen som Lysbakken og co ønsker det heller. Far kan simpelthen ikke ta seg fri alle ukene, men neida, da får ikke mor ta over disse ukene, det er faaarlig det, og de mistes.
Forstå det den som vil...!

Jeg er redd for at denne hissige pappafokuseringen i akkurat denne delen av et spedbarns liv er et usikkert prosjekt, og jeg lurer på hvordan ting ser ut om en del år.
At vi får mange mange usikre og rådville og triste nybakte mødre, det er det ingen tvil om. Hva det gjør for den psykososiale utviklingen til barnet er spennende og skremmende. Mor er mor i denne fasen, uansett hva man bestemmer politisk.

Nå er det på tide at noen tør å ta tilbake mor litt, selv om det sikkert medfører skjeve blikk fra dem som mener seg mer moderne, likestilt og fremsynt....!

Hvor blir det av elskoven...?

Det stormer rundt mammabloggerne, som med sine cupcakes, matoppskrifter og lekre matpakker til barna, visstnok får mange andre mødre til å føle seg utilstrekkelige og mislykkede.

Det siste innlegget jeg leste var fra Jorunn Stokke  Aamodt, som skriver bloggen "Frøken Makeløs" Hun kritiserer her disse bloggerne, og mener de gir mange andre dårlig samvittighet:

http://www.nrk.no/ytring/_se-hvor-flink-jeg-er_-1.8343546 

Kritikerne av disse såkalt typiske mammabloggene, mener at disse bloggerne bare skriver om hvor vellykkede de er, og hvor velstelt det er rundt dem, både i hjemmet, på kjøkkenbenken og barna deres. 

Det kan så være; jeg syns også det er utrolig mye cupcakes-frosting og hjerteformer å se, og jeg har lenge vært fascinert skiltene som er i alle butikker for tiden, men ”Love”, ”Peace” og ”Home”, og som pryder mange hjem. Lurer egentlig på hvor mange menn som har noe de skal ha sagt i disse hvite og polerte hjemmene med engler og puter og romantiske visdomsord på veggen? Det er ikke mye mandig og maskulin, iallefall! 

Men det er jo ingenting av dette som krenker noen, og jeg forstår virkelig ikke hvorfor så mange, både kvinnelige journalister og andre bloggere, blir så provosert av at noen har lyst til å legge ut bilder av fjonge matbokser som de har laget til barna sine.

Jeg kan være enig i at det nokså sært å bruke SÅ mye tid på å lage matpakker til ungene sine, og at det går an å gjøre det sunt og spiselig uten at det må se ut som et kunstverk.

Jeg er også enig i at det kan være med å øve press på noen mødre, som er usikre i rollen sin som mor, og om de er gode nok. Det er alltid noen som måler seg med andre, og selvfølgelig får dårlig samvittighet når de ser hva andre får til, i disse bloggene. Men jeg nekter å tro at det er så mange som tror at det glansbildet de ser i blogginnleggene speiler hele livet og virkeligheten til disse bloggerne!

Alle har sitt å slite med, og det virker som om kritikerne vil at ”cupcake-bloggerne” burde legge ut flere bilder av sure sokker, skitne kjøkkenbenker og tunge dager. Gjerne det, men hvorfor det da- egentlig?

Det er ikke rart at finsk fjernsynsteater slo til på 70-tallet her til lands, tenker jeg med et lite sukk. Vi har det med at folk for all del ikke må være for lykkelig, for rik eller for vellykket, da er det et eller annet som provoserer mange her på berget…

Når det gjelder disse mammabloggene, så er det andre ting jeg har stusset på enn lekre matpakker og bakverk. Jeg har lurt på hvorfor det å skrive om samliv, sex og romantikk er så å si helt fraværende? På en måte opplever jeg at det jeg lille jeg har sett på mammablogger og nettsteder beregnet på småbarnsmødre særlig, så virker tematikken veldig ”kjønnsløs”. Dette er ganske interessant, i lys av at man vet at mange småbarnsforeldre sliter med den intime delen av samlivet sitt, og at det er bekymringsfulle tall når det gjelder utroskap og skilsmisser i denne fasen av livet. Jeg mener ikke at folk skal legge ut private eller intime detaljer om livene sine på soverommet, men det hadde ikke vært så kunstig om det var noe mer skriving om tips og råd for å holde romantikken i live. Men dette har jeg egentlig ikke noe med, og de skriver om det de vil, uten at jeg skal bli sur eller provosert.

Man får bare håpe at ikke kjæresten og det å være kjæreste forsvinner bak flotte cupcakes og lekkert interiør og barnerom…;-)