Dyr kos å ha dyr...

Jeg har blitt katteeier! For et par måneder siden fikk familien en ny medlem, lille Bacchus. En ekte bygdekatt fra hjembygda Surnadal, uten stamtavle, og helt gratis.
Men du verden så verdifull han er blitt på alle mulig måter for alle her i familien, og nå kan ingen tenke oss et liv uten denne lille kattepusen, som selvsagt er verdens fiiineste katt...!

Jeg ler litt av meg selv, så tussete jeg har blitt, og går rundt og kaller meg selv "mamma" til denne katta. Har prøvd meg på "pss pss-kom til matmor", men det funker liksom ikke...
Som enhver annen baby, så er Bacchus det naturlige midtpunktet, og han blir slept og løftet rundt overalt, og godtar heldigvis det meste, også fra husets lillebror på seks, som løfter katten rundt på ymse måter.

Både jeg om min kjære har vokst opp med katt i huset, så vi har en viss peiling på kattehold.
Eller det vil si kattehold á la en mannsalder siden... For det har visst skjedd en revolusjon i denne bransjen, eller i hva det innebærer å ha et kjæledyr.
Vi tenkte at det liksom var å finne en egnet kasse eller "seng", en matskål og vannskål,dokasse, og that´s it. Og så opp på Rema og handle Friskis og Kitekat, og ellers gi katten litt middagsrester og en melkesvett i ny og ne.
Men NEI, det er ikke å ta verken kattens helse eller dyrevelferd på alvor, fikk vi høre av folk rundt oss, som var mer oppdatert på hvordan man skal behandle husdyrene sine nå til dags!

Så nå har vi fått et lite innblikk i en helt ny verden, nemlig kjæledyrverden, som har blitt BIG BUSINESS! Én ting er at folk bruker mange mange tusen på en katt, for ikke å snakke om en hund.
men så er det fór og mat, kattesand, og "krims-krams"...
Jeg vokste opp med en gammeldags dyrlegefar, som kjørte rundt fra gård til gård og behandlet dyr som var syke, og også tok i mot smådyr på kontoret hjemme. Men for ham var dyr dyr, selv om han og så viktigheten i å behandle både dyr og eiere på en "psykogisk" og forståelsesfull måte. Menman kan trygt si at det er langt mellom den "dyrlegen" jeg har vokst opp med og type Trude Mostue-dyrlege...;-)

Nå sier dagens dyrleger at dette yrket er i ferd med å bli et omsorgsyrke, og de merker en enorm økning i både antall og omsetning på alt som har med kjæledyr å gjøre. Dette har blitt en enorm milliardindustri.

Det er visstnok ikke bra nok å kjøpe mat på Prix eller Rema, for kattene trenger mat med mer riktig næring og riktige tilsetningsstoffer.
Så da er det å dra til dyrlegen eller dyrebutikken da, og det var jeg ikke alene om i dag!
Jeg ble helt fascinert jeg, av å gå rundt på en stor dyrebutikk her i byen i dag, og se på alt de selger på et slikt sted!!

Her var det hyller fulle av "godteri" og til og med Julesokk for kjæledyra. Og ikke nok med det; her var det klesstativer fulle av klær, som til forveeksling lignet på en barnetøysbutikk. For anledningen kunne man få kjøpt nisseutstyr til hunden sin også...

Jeg må innrømme at jeg får en flau smak i munnen, og kjenner på at vi vel har nådd et nivå av velstand og kjøpekraft som er usmakelig når man vet at disse sjappene selger så det hviner, og folk bruker tusener på tusener til kjæledyrene sine; ikke bare på godt og sunt fór og mat, men også på nips og naps som er ren og skjær tull og tøys!

Jeg er fryktelig glad i katten min, Bacchus, men noen nissedrakt eller julesokk med pusegodteri, det får han ikke. Og det tror jeg faktisk han gir blaffen i!
 Det viktigste han vil ha er vel litt kos og klapp, og mat i skålen sin. Det er vi andre tilfreds med også:-)

Å skrive seg innover...

Denne helgen har jeg tilbrakt i kloster.
Fredag pakket jeg bagen og dro til det vakre Birgitta-klosteret som ligger her i Trondheim. Dette stedet skulle danne ramme om skrivekurset jeg har vært med å arrangere. Og en finere ramme for to dager med skriving, tenking, refleksjon, ro og læring kunne vi ikke fått.

To helt spesielle kvinner kom til Trondheim for å øse litt av sin visdom og sine råd om hvordan vi kan bruke det å skrive som et redskap til å nå litt lenger inn i oss selv.
Både Kristin Flood og Merle Levin er forfattere, og bor henholdsvis i Italia og Sør-Afrika. De reiser rundt og holder kurs for mennesker som er nysgjerrige på det å bruke pennen, stillhet og refleksjon som virkemidler til å skrive oss innover, som de også kaller kurset sitt.


"Writing is refined thinking"

Dette sa Stephen King, og jeg syns dette er en fin måte å beskrive det å skrive på. Når man sitter i stille og rolige omgivelser og skal uttrykke noe på papiret så kjenner man hvordan man jobber i sitt indre, og hvordan det å uttrykke seg skriftlig "oppfordrer" hjernen til å fundere, reflektere, ja rett og slett å tenke.

Jeg har selv alltid vært et skrivende menneske, og opplever det å skrive som forløsende og godt. For meg er det å skrive en god form for avslapping og avkobling fra alle andre gjøremål.
Det er en slags uttrykksform, som jeg kjenner at jeg noen ganger må gjøre. Å sette av noen timer til skriving på en fridag, med huset for meg selv, det gir meg en slags lykkefølelse.

Noen ganger kan det gå trått, andre ganger kan man kjenne denne flyten, som Kristin og Merle også snakker om. Det er nesten som ordene bare strømmer ut av hånden, og det som kommer ut har mening og sammenheng.


Det er forsket på det som kalles "Expressive writing", der det å skrive er blitt brukt i terapisammenheng for mennesker som har opplevd traumatiske og vanskelige ting. Det er vist at det å skrive om disse tingene har redusert stress, psykiske vansker og symptomer.
Dette syns jeg er veldig spennende, og jeg syns det er bra hvis flere blir nysgjerrige på å utforske både seg selv og verden ved å sette seg ned å skrive.



Da er et skrivekurs med Kristin og Merle det perfekte sted å være, og det virket som de 35 deltakerene som var sammen på Birgittaklosteret i helgen hadde en fin opplevelse iallefall.

Takk til alle for en helt spesiell helg:-)

Stjerner og fastleger...

I dag har jeg et av mine faste innlegg i Adresseavisen. Denne gangen har jeg viet siden til å filosofere litt over den nye rangeringslisten av oss fastleger på nettet, www.legelisten.no

http://www.adressa.no/meninger/annenside/article6708569.ece

I sommer var det noen glupe hoder som fant ut at skulle lage et eget nettsted der vi fastleger kunne bli bedømt og dømt av hvem som helst, og at disse anmeldelsene skulle komme på nettet. I tillegg skulle dette være helt anonymt og nokså ufiltrert, slik at hvem som helst i praksis kan skrive hva som helst om en lege, uten at vi som leser aner hvem det er fra, eller om de i det hele tatt går til denne legen.

Jeg er ikke spesielt hårsår av meg, og må regne med og godta at jeg blir vurdert og diskutert i forhold til hvordan jeg utfører jobben min.
Jeg må også akseptere at det er noen som ikke liker meg, eller måten jeg utfører legejobben min på.
Det kan noen ganger ha med å gjøre at jeg ikke er flink eller kompetent nok  i noens øyne. Men jeg har inntrykk av at pasienters misnøye, ikke bar om det gjelder meg, men generelt, går på at kommunikasjonen ikke fungerer som den burde.
Dette med kommunikasjon er vel noe av det mest essensielle når det kommer til et lege-pasientforhold, og i tillegg til at pasienten må føle seg faglig og medisinsk godt ivaretatt, så fungerer det dårlig dersom pasienten ikke kjenner seg hørt og lyttet til.

Men kommuniskasjon kan være vanskelig i alle slags relasjoner, og noen ganger er det kort og godt en utfordring. Selv om man prøver å opptre profesjonelt, så vil det være enkelte ganger man kjenner at det funker dårlig i forhold til en pasient, og helt sikkert motsatt også. Ved dårlig kommunikasjon kan dette med redusert tillit komme inn, og det er vel nettopp disse ordene som er nøkkelord når man jobber som lege;

kommunikajon og tillit og empati

Det er kjent at de aller fleste klager rettet mot leger går på at pasientene opplevde dårlig kommunikasjon og empati.
Dette må vi leger ta på alvor, og det tror jeg faktisk de aller fleste gjør.
Men noen ganger fungerer det ikke allikvel, i møtet med enkelte pasienter.
Da kan det komme lite stjerner på en rangering som den Legelisten legger opp til.


Det står forresten et interessant innlegg om dette med leger og empati  på nettstedet forskning.no

http://www.forskning.no/artikler/2011/mars/281401

Som det står her, så er nettopp dette med empati også en svært viktig faktor for hvordan en pasient kjenner seg ivaretatt. Det er vanskelig å forske på empati, men det er en egenskap som noen er mer utstuyrt med enn andre, men det kan faktisk trenes på. Det er derfor viktig at det tas på alvor allerede i legestudiet at studentene blir trent på å øve på samtaler med pasienter, der de bevisstgjøres at man skal legge til rette for god kommunikajon, og dermed er det lettere å få rammer til å vise empati.

Som jeg skriver i innlegget mitt i avisen i dag, så har jeg stor forståelse for at folk ønsker å vite litt om legen sin før de velger oss, og at det er viktig å prøve å finne en lege de kan kjenne seg "trygg" hos, og at de føler de kan komme med all slags plager og bekymringer, små eller store.
Men om denne legelisten, med ufiltrerte og ikke minst anonyme innlegg, vil hjelpe folk på veien, nei det er jeg usikker på.

 Jeg har iallefall et ambivalent forhold til å gå inn og kikke på listen selv, jeg er jo bare et menneske også, selv om det liksom er "legen" Kari som blir rangert der. Kommer det innlegg der jeg blir dømt nord og ned for måten jeg er på, jobber på eller fremtrer, så går det selvsagt innpå meg. Særlig når det er anonymt.
For det er faktisk lærerikt og nyttig å få tilbakemeldinger på hvordan pasientene oppfatter oss, og det setter jeg pris på.

Men da er det best å få det på en mer ryddig måte enn denne "stjernelisten", syns jeg.

Vin og vordende mammaer hører ikke sammen...!

En god ting kan ikke gjentas for ofte! Dette gjelder i mitt tilfelle temaet alkohol og svangerskap.
Man skulle tro at dette burde være et unødig tema å ta opp gang etter gang, og mange syns sikkert det er rart og unødvendig at Helsedirektoratet driver og maser med kampanjer rettet mot gravide, med advarsler mot å drikke alkohol i graviditeten.

Men det er nå kommet nye forskningsresultater fra England, som underbygger rådene om at det er lurt å ha "nulltoleranse" for alkohol mens man er gravid, fordi man ikke vet hvor nedre grense ligger for det enkelt fosteret når det gjelder skader.

 http://www.ox.ac.uk/media/news_stories/2012/121115.html

http://www.dagbladet.no/2012/11/15/nyheter/graviditet/helse/barn/gravid/24375203/

Men dengang ei... Det er heldigvis tegn til at stadig flere har fått med seg at man ikke bør drikke alkolhol i svangerskapet, men desverre så hersker det en del uvitenhet omkring temaet fortsatt.
Og ikke minst så hersker det en del  uforsiktighet, for det er fortsatt en del kvinner som ikke gidder å forholde seg til advarsler og råd om at man bør stå helt over å drikke i disse begrensede månedene, mens man er bolig for et lite barn som vokser og utvikler seg hver eneste dag inne i magen.
Jeg snakker med en del gjennom legejobben min, og det er en del jenter som forteller at det i deres venninnegjeng er gravide som blåser i advarslene, og velger å fortsette å "kose" seg med et glass vin eller to når man møtes på kafé eller fest.
Dette sier også noe om at det gjerne er andre som rapporterer, mens få forteller til legen eller jordmoren at de selv tar seg en øl eller glass vin.

Jeg har skrevet og vært intervjuet om dette temaet flere ganger, og vært engasjert i Helsedirektoratets kampanje de siste årene.

http://www.dagbladet.no/2010/11/11/tema/foreldre/klikk/helse/gravid/14257843/


En av grunnene til at jeg tror at en del gravide gir litt blaffen, og velger å ta seg et glass på julebord eller fest, er at de mener dette umulig kan være særlig skadelig for ungen. Og det kan være sant det. Men hvorfor iallverden ta sjansen? Er det virkelig så hardt å stå over noen glass vin i disse månedene, når man kan drikke vin i mange år ellers? Man skal ikke glemme at fosteret får akkurat samme promille som en selv får, og det er vel ingen som serverer et glass vin til toåringen sin heller...??

Vi snakker gjerne ikke om de synlige eller store skadene eller misdannelsene. De såkalte FAS-barna, som får spesielle særtrekk utseendemessig, er det få av, og det er skader man ser etter stort misbruk hos mor.
Nei, det dreier seg om små og nokså diffuse endringer, som kanskje arter seg som atferdsforstyrrelser hos barna i form av nedsatt konsentrasjon, uro, lett reduserte lærevansker og andre slike faktorer som ikke er alvorlige, men ille nok for utviklingen av barnet det gjelder. Slike endringer er det jo mange unger som strever med når de begynner på skolen uansett, og det er ikke lett å skille hvem som får slike endringer pga mors vinglass.

Men jeg står nå på mitt standpunkt som jeg har gjort før jeg, at det er veldig veldig lurt å la vinglasset stå til barnet er ute, og slipper å ta ufrivillig del i vinkosen....!

Litt syk, mye kos...

Som vanlig nå på høsten går det mye rart av virus på skoler og i barnehager.
For et par dager siden var det vår tur til å få telefon fra skolen om at minstemann i 1. klasse hadde blitt smittet i likhet med halve klassen, og endt opp over doskålen...

Så nå har det vært hjemmeliv sammen med mamma, og i dag er det far og sønn skal ha hjemmedag.
Minsten ble kjapt bedre, så det ble mye kos i går allerede, og det er jo rene luksusen for en lillebror med fire storsøsken å ha mamma for seg selv en hel dag!

Innimellom litt TV-titting ble det tid til både lesing og brettspill, og jeg fikk til og med frisket opp gamle sjakkunnskaper, med en liten 6-åring som læremester...;-) Det er flere tiår siden jeg har spilt sjakk, og det var både skremmende om imponerende å se hvordan en slik liten tass har dreisen på sjakkbrettet, og forklarte og viste mamma hvordan brikkene kunne flyttes hit og dit, og hva som var smarte trekk for å vinne.

Jeg slutter aldri å la meg forundre over hva som bor i en slik liten kropp, bare de får utfordringer og lov til å prøve seg og være nysgjerrige.
Ungene er så mye mer kompetente enn vi voksne gjerne tror. Men så er det dette med å ta seg tid i hverdagen til å sette seg ned ved sjakkbrettet, i sofaen med en god bok, eller til en fin prat om stort og smått.

Slik sett er et par "sykedager" med ungene faktisk veldig fint...!

Hjertesukk fra en kjøpesenterskeptiker...

Jeg har i årevis med skepsis observert den kjøpesenter-boomen som har vært her i Trondheim, og også rundt på andre steder.
Det har poppet opp med digre kolosser av store kassebygg og komplekser av stort sett mindre sjarmerende arkitektionisk karakter over alt rundt byen. Jeg har mang en gang lurt på om det virkelig er marked for enda et kjøpesenter, med stort sett de samme butikkjedene som på alle de andre sentrene.

Med noen få unntak, så virker det som om selve bygningene settes opp på en rimeligst mulig måte, og hadde det ikke vært for noen trivelige butikkvinduer så hadde man nok følt at man vandret rundt i en lagerbygning, med kalde og utrivelige lys som henger fra taket.

Heldigvis, og endelig, så skrives det om dette i media, og til alt over mål så er det reportasjer om kjøpesenter-farsotten i både Uke-Adressa og Aftenposten i dag. Det er på høy tid, og jeg håper dette vil vekke folk litt, og ikke minst polikere og andre som faktisk har et ansvar i å være med og bestemme hvilken byutvikling vi ønsker å ha i dette landet.

City Syd har vært en slags pionér i kjøpesenter-bransjen, og den står tydeligvis sterkt den dag i dag, for det er iallefall fulle parkeringsplasser og stinn brakke de gangene jeg drister meg dit.
Men City Syd er et viktig kjøpesenter også for folk langveis fra, som kanskje gruer seg til å kjøre i byen, og som finner det greit å ta "byturen" der på Tillermyra.

Men nå er det jo kjøpesenterbygging overalt! Bare ta Lade, Leangen og Malvik, og også på Tiller er det flere store kolosser som er bygd kloss inntil City Syd.
Selv om det nye Sirkus Shopping sikkert er flott og fint inni, med lekre leiligheter på toppen, som kanskje har utsikt til og med, så må det da være traurig å være nabo til en slik mørk og trist koloss som står plassert som en tung meteor som har landet...! Maken til uinntagelig arkitektur er det lenge siden jeg har sett, og da syns jeg ikke det hjelper at det er fint når man kommer inn.

Samtidig som det tydeligvis er frislepp for dem som vil etablere kjøpesentre rundt byen, så driver kommunen og skriver og snakker stort om en oppfrisking av Torvet, med ønske om å få til en levende bykjerne.
Snakk om å bite seg selv i halen!
I mine øyne er det ganske enkel matematikk at bykjernen og det levende sentrum vil bli stadig mere dødt og trist, jo flere kjøpesentre som blir etablert utenfor.
Det er greit at det skal etableres arbeidsplasser i byen, men det må levende handlegater, restauranter og kaféer til for å få et ekte og vitalt bymiljø!

Jeg forstår godt dem som sier at det er umulig å parkere i byen, og at det derfor er enklere å kjøre inn til et kjøpesenter, der man kan ta storhandelen, og sette handlposene rett i bilen.
Det blir stadig verre å få parkert i sentrum, og selv om bussforbindelsene er bedre, så henger ikke dette sammen, og det blir mange dilemmaer.

I USA er det nesten umulig å oppleve byer med levende og trivelige handlegater, og der er kjøpesenterkulturen gammel og en inngrodddel av samfunnet. Vi er vel i ferd med å bli som amerikanerene på dette feltet også...?

Ingen butikker kan drive uten kunder, og ingen fine butikkvinduer er bare til pynt i sentrum. Nå foregår over 35% av butikkomsetningen i kjøpesentre, og dersom denne tendensen fortsetter å øke, så sier det seg selv at stadig flere småbutikker i sentrurm legges ned, og det blir enda flere tomme og mørke vinduer.

Ingen butikker kan leve av at vi bare rusler på Nordre på lørdagene...!

Breddefotballmor...

I kveld har jeg hatt fire unger på fire ulike fotballtreninger...!
Fra vi fikk hivd i oss middagsmaten har det vært kjøring, henting, sure sokker og leggebeskyttere i hytt og vær her i huset.

Og jeg som trodde at fotballsesongen var over...!!
Neida-nå er vintersesongen i gang, og det er visst veldig viktig at barna trener fotball hele året, virker det som.
Jeg har sansen for at noen sporter er litt sesongbetont jeg, slik at ungene med god samvittighet enten kan ta seg en pust i bakken nå som det er er høst, eller faktisk drive med en annen aktivitet nå i vinterhalvåret.

Greit nok med eldstemann på 16, og jeg forstår at de satser når de er blitt så store.
Men at seksåringer og niåringer "må" ha fotballtreninger nå, det forstår jeg ikke helt.
Da mine to eldste var så små var det mye mer oppdelt, med fotball i sommerhalvåret, og feks håndball eller ski det motsatte halvåret.

Men nå skal det kanskje satses mer enn før? Vet ikke jeg...
Jeg tror ingen av mine kommer til å ha noen fremtidig karriere i RBK eller lignende, og egentlig ønsker jeg at de skal bli litt allsidig også mht hobbyer de får prøvd seg i.
Man kan alltids si at man ikke må eller trenger å møte opp på så mange treninger når det er lavsesong, men prøv å si det til et barn som egentlig er ivrig da, og der kompisene møter opp...!


Jeg er like "pudding" som  barna etter treningen, for det blir logistikk på høyt plan å få til mat, lekser og andre småting når det er en slik treningsmarathon.
Det er heldigvis ikke slik hver kveld, og det blir garantert ikke oppmøte på fotballtrening hver uke for de minste heller, når snøen kommer og det er andre fine aktiviteter å boltre seg med...;-)