Når man mister uten å miste...

Vi har i alle år vært velsignet med besteforeldre til barna våre, som gladelig har stilt opp som barnevakter.
Jeg vet ikke helt hvordan vi skulle klart oss uten dem, med travle jobber og et stort engasjement og program utenom også.

Og det er takket være god helse at foreldrene våre har orket og klart å være barnevakt og så mye sammen med barnebarna, enten det har dreid seg om noen timer en kveld, eller hele barnevakthelger.
Dette er samvær som betyr umåtelig mye for oss, men ikke minst så er det utrolig verdifullt for ungene, og for den eldre garde også.

I dag har det vært innsamlingsaksjon for demenssaken, og jeg har tenkt ekstra mye på hvor heldige vi er som har foreldre som er spreke, ikke bare i fysisk forstand, men også når det gjelder hukommelse og det å være sprek i hodet.

Jeg blir nesten glad jeg, når jeg en gang i blant ringer moren  min, og hun ikke har tid til å prate fordi hun har invitert venner på middag, eller skal ut på konsert. Eller svigerforeldrene mine, som en svært sjelden gang ikke kan stille som barnevakt fordi de har reiseplaner eller skal på dans.

Jeg har selv mistet faren min. Det er så usigelig trist å miste foreldrene sine, og en far som har stått der som en trygg påle i livet. Da han døde av kreft for noen år siden falt en vegg ut, og det vil alltid mangle noe viktig og trygt i livet.

Det å miste sine foreldre eller sine aller nærmeste gjennom demenssykdommen, må være forferdelig tungt og sorgfullt, på en annen måte. Det blir som å miste flere ganger. Først når minnet, hukommelsen og personligheten forsvinner inn i demensen. For så å miste dem endelig en annen gang.
Sorgen kjennes kanskje uforløst på en måte, og det kan kjennes veldig tungt og utmattende. Man må også leve gjennom faser der man må være vitne til at en person man har så nær ikke er der som før. Noen blir sinte og aggressive, noen redde og angstfylte og andre mer apatiske. Man vet kanskje ikke hva som er i ferd med å skje, og det skapes mange vanskelige situasjoner, fordi både den syke og pårørende er ukjent med at det er begynnende demens.

Jeg fikk noe å tenke på en kveld jeg satt og snakket med en av mine nære venninner, som har begge sine demente foreldrene på sykehjem.
 Mens jeg har flust med barnevakter rundt meg til å hjelpe til og til å bidra i hverdagen, er hun opptatt med å være "barnevakt" for sine egne foreldre-
Selv om det er trist og vondt å se sine egne foreldre slik, sier hun at den verste sorgen var da det gikk opp for henne at hun var i ferd med å miste dem inn i demensen.

La oss håpe at en dag som i dag har gitt oss mer åpenhet og mindre tabuer omkring demens.
Økt opplysning hjelper godt på fordommer som vi har lett for å omgi oss med, og det er til det gode for både dem som blir rammet direkte og indirekte av en slik sykdom og skjebne.








 

Kvinner i skvis mellom profesjonalitet og samvittighet...

Reaksjonene har vært sterke etter at tre av de fire borgelige samarbeidspartiene for få uker siden felte ned en felles erklæring om at det skal bli lov for fastleger å henvise til abort.

Bloggeren Susanne Kaluza hadde et interessant innlegg i VG om dette temaet i dag, http://pluss.vg.no/2013/10/15/1394/oikSS8

Fra før av har det vært mulig å reservere seg fra selve inngrepet, men med påtrykk fra Krf, gikk Høyre og Frp med på å skrive under at leger nå skal få love til å nekte å henvise videre en kvinne som kommer til kontoret for å be om å bli sendt til sykehuset for å få utført en abort.

Legeforeningen sa i vår ja til å støtte dette.

Dette er etter min mening en stor og dyptgripende endring for kvinners situasjon og rettigheter. Man kan godt forstå at mange engasjerer seg, og opplever dette som et tydelig tilbakeskritt for kvinners rettigheter. All den tid norsk lovgivning sier at kvinner har rett til selvbestemt abort, så er det naturlig å tenke at det ikke skal legges hindringer i veien for at hun skal få gjennomført et abortinngrep så raskt og med en prosess som er så skånsom som mulig på alle måter.
Det å risikere å møte på en fastlege som sier NEI til å henvise jenta eller kvinnen er det lett å forstå at oppleves som både ydmykende og krenkende.

 De kvinnene og jentene jeg møter i jobben min er i en svært sårbar situasjon, og det å dra til legen for å be om å bli henvist til abort er for de aller fleste en tøff prosess som de gruer seg til. Da må det være en stor ekstrabyrde dersom man møter på en lege som sier nei til å fylle ut og signere henvisningen, slik at kvinnen må gå med uforrettet sak, og leve enda lenger i en fra før av vanskelig situasjon.
En "praktisk" utfordring er jo også at kvinnen helst vil ha prosessen gjennomført å snart som mulig, når hun har bestemt seg for å ta abort. Noen ganger kommer jenter som har kommet såpass langt at det begynner å haste med å få dem henvist. Da kan man ende i en situasjon at hun begynner å nærme seg grensen for selvbestemt abort i uke 12.

Dersom en fastlege av samvittighetsgrunner ikke ønsker å henvise, er hun prisgitt hvilket alternativ denne legen kan gi henne for at hun skal få den hjelpen hun har rett på. Ved et større legekontor, og i en by, er det enklere å ha tilgang til andre leger, men uansett så er det lite trolig og realistisk å tenke seg at hun får hjelp med en gang, og må trolig bestille seg en ny time hos en annen lege. På små plasser kan det rett og slett være vanskelig å ha noen alternativer. Hva gjør kvinnen da?

Som med de aller fleste saker så er det bombastisk å farge alt svart/hvitt, og jeg kan på enkelte vis forstå at enkelte leger har grunnleggende problemer og kvaler med med å involvere seg i noe som har med å "kludre" med liv og død å gjøre. Det må man respektere, uansett om man verken har forståelse for det eller at det er milelangt fra sine egne etiske eller religiøse overbevisninger. Det er lett å konkludere med at disse legene ikke har noe som helst som fastleger å gjøre, og at de snarest bør finne seg noe annet å gjøre.
Skal disse legene kunne jobbe som fastleger, en jobb de gjerne er flinke i forøvrig, så må det legges tilrette for at alle pasienter får den hjelp de rettmessig har krav på.
Noen foreslår et register for de legene som gjør krav på reservasjonsrett. Skulle det stått med et tegn på listene der man velger fastlege?
Disse legene må ha et vanntett system for avtale med en annen lege som hjelper kvinnen raskt og uten at hun må bestille time og vente unødig lenge.

Det er en kinkig situasjon både den nye regjeringen og dens "partnere" har satt oss i, og jeg kan ikke forstå hvordan de har tenkt at dette skal kunne gjennomføres uten at den svakeste part, nemlig kvinnen, risikerer å få det enda vanskeligere når hun kommer i en situasjon der abort er et alternativ for henne.

Den gode alensomheten...

I dag har min dag vært av det introverte slaget.

En gang i blant kjenner jeg trangen og behovet for å bare være på besøk hos meg selv, og kun holde meg selv med selskap.

Med en stor familie, en jobb der mellom-menneskelige møter er et viktig element, og som en utadvendt og sosial person, så er det ikke mange stundene der det byr seg en anledning til å være for seg selv.

De fleste som kjenner meg, og som tror de kjenner meg, har trolig et inntrykk av en utadvendt, sosial og pratsom person. Dette stemmer bra det, og jeg trives godt med alle mine barn, venner og bekjente, og de mange aktiviteter og interesser jeg dyrker.

Men jeg har stadig mer begynt å lytte til den andre siden av meg,-den mer introverte delen.

Noen ganger kjenner jeg bare at jeg trenger til å ha det stille, være for meg selv, og å kjenne etter hvor jeg er.

Jeg setter stor pris på stillhet, og jeg er heldig som trives veldig godt i mitt eget selskap.

Mens mange sysn det virker litt rart og pinlig å sette seg på en kafé for seg selv, gjør jeg det gladelig, og jeg nyter også å gå på konserter eller andre opplevelser for meg selv. Ikke noe galt med å gjøre det sammen med mannen min eller gode venner, men det er noe eget med å sitte for seg selv og oppleve et musikkstykke eller å gå i marka og ta inn alle lukter og synsinntrykk.

Jeg fikk virkelig prøvd dette da jeg for et par år siden var på en ukes "stillhets-retreat" i et kloster i Italia. Da levde vi i full stillhet i fem dager sammen, en gruppe på 10-15 mennesker. Sært, ja det er mulig, men det var og gjorde fantastisk godt.

Med mann og barn borte i dag, så bød anledningen seg igjen, og jeg har vandret rundt i vakre høstkledte Trondheim, og tatt inn høstfarger og stemning. Og jeg har kost meg i min alensomhet med vin og middag-

Men denne type alenetid har jeg ønsket selv, og jeg er priveligert som kan velge meg dette, og ikke minst; velge det bort. Jeg har alltids noen jeg kan ringe for å planlegge et besøk eller en kinotur. Og jeg har en stor familie som jeg snart skal se igjen.

Det er kanskje nettopp derfor det er så deilig å kjenne på roen og armslaget ved å være alene en stakket stund.

Noe helt annet er ensomhet som ikke er selvvalgt.

Det er veldig veldig mange som er ensomme blant oss. Jeg møter i jobben ofte folk som knapt møter et annet menneske gjennom uken, og der jeg kanskje er det eneste mennesket de har snakket med på lang tid.

Noen ganger føler vi fastleger oss som en viktig del av det sosiale nettverket til et menneske. 

Ensomhet og isolasjon gjør noe med et menneske, og man blir preget av det både psykisk og fysisk. Slik sett kan det bli sett på som et folkehelseproblem.

Ikke sjelden snakker jeg med innvandrerkvinner som forteller at de ikke har noe nettverk i byen eller i landet. Andre ganger møter jeg gamle som sjelden eller aldri får besøk av slekt eller familie, og sitter alene dag ut og dag inn. Og dessverre så er ensomheten ganske hyppig blant unge studenter, som har kommet til en ny by, uten nettverk og uten noen til å fange opp om de får plager og problemer på grunn av uheldig isolasjon og lite sosial kontakt.

Heldig er jeg som kan sitte her og nyte min gode "ensomhet", og vite at i morgen er jeg omsluttet av mange som er glade i meg. Og jeg glade i dem!

Kreativitet fremmer læring...!

De siste dagene har jeg tilfeldigvis kommet over flere artikler som omhandler bruk av kreativitet som en god katalysator for god læring.

Forskeren og kreativitets-eksperten Ted Robinson hevder at vi utdanner barn og unge ut av kreativiteten, og mener at vi er nødt til å tenke drastisk nytt innen utdanning og hvordan vi underviser ungene våre.

http://www.ted.com/talks/ken_robinson_how_to_escape_education_s_death_valley.html?source=facebook#.UkgXgYKgr-c.facebook

I Danmark har de hatt forsøk på ulike skoler, der bruken av økt kreativitet, kunst og estetiske fag viste å bedre undervisningen også i de mer tradisjonelle fagene. Den ble rett og slett mer effektiv og morsom.

http://www.forskning.no/artikler/2012/september/334358


Jeg må selv innrømme at jeg har vært opptatt av at ungene mine må få lært nok av de tradisjonelle fagene, og har gjennom 15 år og fem barn opplevd ulike sider av pedagogikken. Til tider har jeg ment at det har blitt mye fjas og lite "læring", og opplevd at ting har virket nokså planløst og tilfeldig.
Men jeg har jammen også opplevd fantastiske lærere og stort engasjement.

Skolen mine barn går på har en klar filosofi om å ta i bruk ulike former for kultur som en arena for både læring , kreativitet og samhold. Selv om det hok kan ta vel mye tid noen ganger, fra andre viktige satstingsområder, så ser jeg at satsningen på kultur er bra, og at det er verdifullt for barna.

Men som ellers, så kreves det både kompentente lærere og nok ressurser å få frem de forskjellige ungenes ressurser og kreativitet som grunnlag for læring. Det er mange ting som er fine på papiret, men de fungerer ikke uten ressursene!

Det bor så utrolig mye i barna våre! De aller aller fleste har mange ressurser venter bare på å få de riktige stimuli for å blomstre og utvikle seg. Unger innehar også så mye mer kompetanse enn vi ofte tror.
Men alle er ulike, det ser man bare man tar en titt i en søskenflokk. Da er den store utfordringen å ikke hive alle inn i samme kverna, kjøre dem gjennom, og tro at de skal komme ut på den andre siden, full av visdom, lærdom og selvtillit.
Det er mange fine ord om individuell læring, planer, og så videre.
Men hvordan skal de klare det de stakkars lærerne, som har 40-50 unger foran seg, med ulike behov og evner?

La oss håpe at det engang blir slik at det blir en skole som beskrives av Ted Robinson, der kreativiteten får blomstre, og barna får grobunn til å utvikle seg gjennom den.

Som en søt tilfeldighet satt datteren min på 10 forleden kveld med leksen sin på kjøkkenbordet; med Claude Debussy på ørene og malerkosten i hånden. Leksen var å male det hun tenkte da hun hørte på den vakre musikken.
Tenk på alle sansene hun fikk ta i bruk da!

 Forskere sier at følelser og kognisjon henger nøye sammen; det er så sant så sant. Og så spennende at anerkjennelsen øker for at dette er tilfelle!

Den besværlige lykkejakten...

I forrige uke startet det i NRK1 en ny serie som tar for seg temaet Lykke.
Det har nå vært sendt to episoder, og så vidt jeg har forstått så er det stor interesse blant folk for å få med seg denne serien.

http://tv.nrk.no/serie/oppdrag-lykke/mdhp13003213/sesong-1/episode-2

Jeg syns det er flott og sprekt av NRK å satse på en programserie som kretser rundt nettopp lykke-begrepet.
Det er nokså unorsk å i det hele tatt snakke om følelser, iallefall i det offentlige rom. Og når det attpåtil er et såpass "risikabelt" begrep som lykke, så er det enda mer modig.

LYKKE; ordet i seg selv er veldig vakkert, og så veldig følelsesladet. Det er fort gjort å gå seg litt vill i følelsene, og et slikt program kan fort bli oppfattet som klamt, påtvunget og kanskje litt "søtt" for enkelte.

Jeg syns at Lisa Vivoll Straume, lykkeforsker ved NTNU, har en fin tilnærming til temaet i programmet, og det er nyttige råd og tips å få for både deltakerne og oss som ser på.

Det er bra for både den enkelte av oss og for samfunnet vi lever i at begreper som Lykke, Takknemlighet og andre begrepet knyttet til følelser blir løftet opp som viktige temaer. Dette er temaer som gjerne er blitt sett på som veike, "bløte" og som fort har blitt litt latterliggjort.

Men er ikke det å kjenne på disse tingene nettopp å ta seg selv på alvor?

Det er så uendelig mye vi kan gjøre i forhold til oss selv, vår egen utvikling og vår hverdag, ved å bli litt mer bevisst hvordan vi egentlig har det. Det betyr ikke at alle skal gå rundt å være lykkelige hele tiden, vellykket eller å gå rundt og være takknemlig for alt.
Det dreier seg om å lære seg å kjenne på disse grunnleggende følelsene, og ved det å kanskje kunne gjøre noen grep selv, for å få det bedre med oss selv, og dermed også med dem rundt oss.

Det er ikke like lett å overskue eller å orke å kjenne på slikt i alle livets faser. Det er ikke alle som er utstyrt med samme evner eller muligheter heller. For enkelte kan derfor program om lykke og alle mulig bøker om selvrealisering og å finne seg selv, kjennes klamt og latterlig.

Men alt i alt så tror jeg dette er veldig bra for oss, og godt for både kropp og sjel. Det er et sunnhetstegn i vårt teknologiske og moderne samfunn at det er rom og åpenhet for å benke seg foran skjermen for å lære  mer om Lykke!


Jeg har skrevet flere blogger tidligere også jeg, om Lykke. Ta gjerne en titt på dem i linkene nedenfor;-)


http://lykkelig-som-liten.blogspot.no/2013/05/hverdagslykke.html

http://lykkelig-som-liten.blogspot.no/2013/03/en-lykkelig-dag.html

Vidunderdrikken Biola...?

Det har i nyhetene de siste par dagene stått om at forskere har funnet en gunstig effekt av at gravide får i seg såkalte probiotika, som er melkesyrebakterier som er helsefremmende på flere måter.
Den studien det vises til i nyhetene har funnet bevis på at barn som fødes av kvinner som har hatt et regelmessig inntak av probiotika, har mindre forekomst av atopisk eksem.
Dette er veldig spennende, og må sies å være et nyttig og enkelt virkemiddel mot en lidelse vi ser stadig mer av blant barn.

Probiotika finnes bl.a. i Biola og noen yoghurter.

Jeg har faktisk skrevet en blogg om Biola og dens gode og gunstige effekter allerede i 2010! For å slippe å gjenta meg selv, limer jeg simpelt hen inn denne bloggen, og jeg mener og tror at det meste som står der er korrekt informasjon den dag i dag.

Så det er bare å hive innpå med Biola og sunne yoghurter, for både store og små, og dem med stor mage;-)

Se linker for mer informasjon også.

http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=Content_6499&Main_6157=6263:0:25,6269&Content_6499=6178:107469::0:6271:1:::0:0

http://www.abcnyheter.no/nyheter/vitenskap/101111/probiotika-kan-gi-lavere-risiko-tidlig-fodsel

http://www.forskning.no/artikler/2010/juli/255896

Vidunderdrikken Biola…? :-)

Jeg har alltid vært veldig glad i Biola, og her i heimen er det stor iver blant de minste når vi en gang i blant kjøper Biola med bringebærsmak eller blåbærsmak, mens jeg syns det er like godt med et glass av den sure versjonen.

Og nå kommer den ene rapporten etter den andre frem, som viser at Biola er rene vidundermidlet, for både det ene og det andre av helseplager!

Det er rettere sagt det som Biola inneholder som er så bra for helsen, nemligprobiotika.

Probiotika er et gresk ord, og betyr for livet. Det er levende melkesyrebakterier som er helsefremmende, og ved å tilføre disse med maten eller som kosttilskudd, kan det hjelpe til å balansere bakteriefloraen. Dermed bekjemper disse “gode” bakteriene de “slemme” bakteriene i tarmen, noe som bedrer helsen vår på mange ulike måter.

Det er funnet at probiotika regulerer fordøyelsen, og hjelper dem med irritabel tykktarm, det reduserer plagene ved laktoseintoleranse og det kan redusere risikoen for tarmkreft, bl.a. Hos barn kan det redusere plagene ved diaré, og det er gunstig å ha i seg samtidig med at man går på antibiotika, fordi dette forstyrrer tarmfloraen.

I dag skriver media om at probiotika også kan gi lavere risiko for tidlig fødsel!!!

Det høres helt utrolig ut, men studien fra Folkehelseinstituttet  har sett på tall fra den store Mor- og barnstudien, og man så en klar forskjell på risiko for tidlig fødsel hos dem som fikk i seg mye probiotika og de som fikk i seg lite.

Les hele artikkelen her:

http://www.abcnyheter.no/nyheter/vitenskap/101111/probiotika-kan-gi-lavere-risiko-tidlig-fodsel

En annen spennende link mellom Biola og barnehelse var den såkalte Barneallergistudien ved NTNU i Trondheim.

Der kom det frem at Biola-drikking hos mor reduserte forekomsten av atopisk eksem hos barnet med 40%!

Det høres jo helt utrolig ut, i våre dager, hvor stadig flere barn får eksem.

I undersøkelsen drakk moren ett glass Biola fra uke 36 i svangerskapet til 3 måneder etter fødselen (med fullamming), og barn opp til to år fikk altså nesten halvert eksemforekomst.

Les mer her:

http://www.forskning.no/artikler/2010/juli/255896

Fenomenet “Functional food” er blitt stadig større og mer utbredt rundt om i verden, og har kommet mer i Norge også. Dette er matvarer som inneholder stoffer som har helsefremmende egenskaper, slik som altså probiotika har. I tillegg til Biola og Cultura så finnes det flere typer yoghurter, og brød og meltyper, for å nevne noe. Det vil sikkert komme mer på markedet her i landet også, og det er ikke alt som er like seriøst og fantastisk som reklamen sier.

Når det gjelder probiotika, så forskes det masse, jeg tror det kommer til å komme mange “solskinnshistorier” om disse basseluskene. Tarmen vår er et utrolig sted, store deler av immunforsvaret vårt styres herfra, og vi er avhengige av at det er gode forhold her for at vi skal ha det bra. Det har deler av naturmedisinen vært opptatt av lenge, og det er det stadig mer interesse for også innen den delen av medisinen som jeg er opplært i.

Så det er bare å hive innpå med et glass eller to:-)

Kvinner bærer halve himmelen...

For et par dager siden hadde jeg en kronikk i Adresseavisen, med tittelen "Kvinner bærer halve himmelen".

I kronikken forsøker jeg å beskrive den forferdelige hverdagen mange kvinner og jenter i Kongo lever i. I dette landet, som i flere andre steder opp gjennom historien, brukes voldtekt som krigsstrategi. Når kvinner rammes, rammes hele lokalsamfunn, og befolkningen blir mer sårbar overfor kriminelle grupperinger og kompanier, som er ute etter verdifulle naturressurser, som Kongo er fullt av.

Mange titusener av kvinner er blitt utsatt for voldtekter, og det er heldigvis noen av dem som får hjelp av mennesker som har valgt å vie sitt liv til arbeidet for disse kvinnene. En av disse er legen og gynekologen Denis Mukwege, som jeg skriver om i kronikken. Han har gjort et stort inntrykk på meg, og jeg er rørt og imponert over mennesker som ham, som velger å bruke sitt yrkesliv i et virke som både er risikabelt og utsatt på mange måter.

Kirkens Nødhjelp har i mange år vært et trofast støttespiller for dr Mukwege og hans arbeid. Det står stor resepkt av det arbeidet som blir gjort for disse kvinnene, som er helt uskyldige ofre i en kynisk krig om mineraler og diamanter.

Les kronikken min, og del gjerne med andre.
Verden må få høre om denne ondskapen og uretten som skjer med våre medsøstre.

http://www.adressa.no/meninger/annenside/article8263963.ece