Sorgen og gleden de vandrer til hope...

I går var det bursdagsfeiring her i huset, da både store og små flagget og sang for meg, og jeg fikk både gode gaver og koselig oppmerksomhet fra både en stor ungeflokk og en snill mann og familie.

I dag er det Allehelgensdag; en dag for å kjenne på sorg, savn og et sår i hjertet som aldri gror.

Dette er jo selve livet; det å kjenne på og leve med kontrastene.

I dag var det min lille sønn som vi aldri fikk ha hos oss, som fikk litt ekstra oppmerksomhet.
Det er faktisk et vakkert skue å rusle på kirkegården på en Allehelgensdag. Det er et hav av blomster og kranser, og lys som er tent for noen man er glad i.

På denne dagen bruker jeg også å finne frem en sang sunget av Carola, og som har en vakker tekst laget av
Erik Hillestad. Jeg fikk CD-en med denne sangen i gave like etter av vi mistet vår lille sønn, og det tok meg faktisk et par år før jeg orket å høre på den.
Nå syns jeg faktisk det er godt, og sangen beskriver fint hvordan det kjennes å miste et barn når livet egentlig skulle begynt-


https://www.youtube.com/watch?v=ZDeW9Acau7M

 JAG VILLL ALLTID ELSKA

Ingen förstod vart Du blev av
men fast Din vagga är en grav
tror jag Du fann en öppen dörr
som barnen gör
Till rum med änglar att få se
dom lär Dig leka, ser Dig le
Åh om jag kunde vara med!
Det är Dig jag älskar

Det är Dig jag älskar!
Och en gång skall tystnad
ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Ingen är vackrare än Du
för Du har himmelsk klädnad nu
Du som är mammas sorg och skatt
jag ber i natt
När Du hör vita vingars sus
be att två änglar tar ditt ljus
ner till min mardröms mörka hus
Jag vill alltid älska!

Jag skall aldrig glömma
Och en gång skall tystnad
få ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Bortom allt jag drömt
finns Du nånstans gömd
Aldrig blir Du glömd
Inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Det är Dig jag älskar
Det är Dig jag älskar
Och en gång skall tårar
få ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång

Bortom allt jag drömt
finns Du nånstans gömd
Aldrig blir Du glömd
Inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång

Jag vill alltid älska -
aldrig glömma -
jag vill alltid älska!

Inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång


 

Lys i mørketiden...

Det er blitt november, og mørket kryper stadig mer over oss både tidlig og sent på dagen. Det er mørkt når klokken ringer om morgenen, og like mørkt når vi drar hjem fra jobb.
På mange måter er mørket forbundet med kos og hygge også, og vi har en enda større grunn til å tenne talglys og gjøre trivelige sysler og ting innendørs.

Men for min del så må jeg innrømme at jeg syns mørket bli stadig mørkere år for år, og det føles innimellom tungt at det er så få timer med dagslys gjennom dagen.
Så allerede for flere år siden skaffet familien seg en dagslyslampe! Og jammen er det ikke bare mor i huset som syns denne er god, men også barna setter pris på at den den blir tatt frem nå i høstmørket.

Lysbehandling har faktisk blitt stadig mer benyttet både innen søvnlidelser og vinterdepresjoner. Som behandling går det ut på å sitte foran et spesialkonstruert lysapparat som gir ut lys med en intensitet som ligner på vanlig dagslys.
Kort fortalt så anbefales det å sitte i minst en halvtime, og er det snakk om tidlig oppvåkning som er problemet ved dårlig søvn, så skal behandlingen foregå om kvelden.
Er problemet at man føler seg "tung" og deppa, og har vanskelig for å komme seg opp om morgenen, så anbefales det å sette seg foran lyset om morgenen.

Dagslyslampen kan også hjelpe folk i vaktarbeid og folk som er døgnvill pga lange flyreiser og skifte av tidssoner.

 

 

 

For oss i familien er "sesongen" i alle fall i gang! Vi setter simpelthen lampen midt på frokostbordet, og snur litt på den innimellom slik at alle får lampen i fjeset. Poenget er nemlig at man skal kikke på lyset for å få best mulig effekt.

Det blir nå ikke en halvtime med lys på oss da, i en travel morgenstund, men faktisk så syns vi dette lille glimtet av "dagslys" er deilig, både store og små, selv om lampen ser snodig ut der den står mellom havregrynen og brunosten...;-)

 

 

Er det snakk om lysbehandling pga mer rent medisinske årsaker, så er det nok lurt å snakke med legen sin, slik at det blir gjort på riktig vis.

 

 

 

Men ellers så er kanskje dette et tips til dere som bare ønsker å krype enda lenger under dyna når vekkerklokken ringer om morgenen!

 

 

 

 

 

Superfood og møkkamat...

I går hadde jeg en ny kronikk i Adressavisen.
Der delte jeg noen av mine tanker omkring mat og hva det er vi driver og har i oss.

http://www.adressa.no/meninger/article8510013.ece

Vi lever i en verden som har blitt stadig mer polarisert også når det gjelder matvaner og mattrender, og mens de fleste av oss handler mer eller mindre bevisstløst i billigkjedene, tyr andre til supermatdietter og andre kostholdstrender, for å få bedre helse, finere kropp og et lengre liv.

De store matvarekjedene med Rema, Norgesgruppen og Coop bla., har utrolig stor makt over våre matvaner, og de skviser både priser, kvalitet og innhold i maten, og sitter igjen med enorme inntekter selv.
Og vi er som forbrukergruppe skremmende likegyldige når det gjelder hva vi stapper i oss. Det viktigste er at det er billig og at det er kjapt å lage, kan det virke som.
Hvordan det er produsert, om det er gode og sunne råvarer, og om det er bra for oss, det bryr vi oss alt for lite om.

Som en kontrast tjener også de som driver i andre enden av skalaen, med dietter, superpiller og vidunderkurer også millioner og milliarder. Det er nok av dem som tyr til nye og trendy vidunderkurer og kosthold, der det skifter på hva som er mest sunt og lurt å spise til en hver tid.

Jeg har nå troen på at vi har det best med å spise det meste med måte og at det er det jevne som drar.

Men at vi er så lite bevisste på hvor mye griseri og svineri som finnes i ferdigmat og billige produkter, det skremmer meg. Det er mye matvarer som ikke er det de utgir seg for å være, og mye farges, smakstilsettes og pumpes med holdbarhets-stoffer for at de skal seg mest mulig lekre ut for oss forbrukere. I tillegg er det stadig hevete grenser for hva som tillates av uheldige stoffer i mat, og og både dyr og fisk lever under svært kritikkverdige forhold, for at vi skal få maten billigst mulig.

Det har blitt mye reaksjoner og respons på artikkelen min, og det er flott at folk er engasjert, det trengs!

 

Når man mister uten å miste...

Vi har i alle år vært velsignet med besteforeldre til barna våre, som gladelig har stilt opp som barnevakter.
Jeg vet ikke helt hvordan vi skulle klart oss uten dem, med travle jobber og et stort engasjement og program utenom også.

Og det er takket være god helse at foreldrene våre har orket og klart å være barnevakt og så mye sammen med barnebarna, enten det har dreid seg om noen timer en kveld, eller hele barnevakthelger.
Dette er samvær som betyr umåtelig mye for oss, men ikke minst så er det utrolig verdifullt for ungene, og for den eldre garde også.

I dag har det vært innsamlingsaksjon for demenssaken, og jeg har tenkt ekstra mye på hvor heldige vi er som har foreldre som er spreke, ikke bare i fysisk forstand, men også når det gjelder hukommelse og det å være sprek i hodet.

Jeg blir nesten glad jeg, når jeg en gang i blant ringer moren  min, og hun ikke har tid til å prate fordi hun har invitert venner på middag, eller skal ut på konsert. Eller svigerforeldrene mine, som en svært sjelden gang ikke kan stille som barnevakt fordi de har reiseplaner eller skal på dans.

Jeg har selv mistet faren min. Det er så usigelig trist å miste foreldrene sine, og en far som har stått der som en trygg påle i livet. Da han døde av kreft for noen år siden falt en vegg ut, og det vil alltid mangle noe viktig og trygt i livet.

Det å miste sine foreldre eller sine aller nærmeste gjennom demenssykdommen, må være forferdelig tungt og sorgfullt, på en annen måte. Det blir som å miste flere ganger. Først når minnet, hukommelsen og personligheten forsvinner inn i demensen. For så å miste dem endelig en annen gang.
Sorgen kjennes kanskje uforløst på en måte, og det kan kjennes veldig tungt og utmattende. Man må også leve gjennom faser der man må være vitne til at en person man har så nær ikke er der som før. Noen blir sinte og aggressive, noen redde og angstfylte og andre mer apatiske. Man vet kanskje ikke hva som er i ferd med å skje, og det skapes mange vanskelige situasjoner, fordi både den syke og pårørende er ukjent med at det er begynnende demens.

Jeg fikk noe å tenke på en kveld jeg satt og snakket med en av mine nære venninner, som har begge sine demente foreldrene på sykehjem.
 Mens jeg har flust med barnevakter rundt meg til å hjelpe til og til å bidra i hverdagen, er hun opptatt med å være "barnevakt" for sine egne foreldre-
Selv om det er trist og vondt å se sine egne foreldre slik, sier hun at den verste sorgen var da det gikk opp for henne at hun var i ferd med å miste dem inn i demensen.

La oss håpe at en dag som i dag har gitt oss mer åpenhet og mindre tabuer omkring demens.
Økt opplysning hjelper godt på fordommer som vi har lett for å omgi oss med, og det er til det gode for både dem som blir rammet direkte og indirekte av en slik sykdom og skjebne.








 

Kvinner i skvis mellom profesjonalitet og samvittighet...

Reaksjonene har vært sterke etter at tre av de fire borgelige samarbeidspartiene for få uker siden felte ned en felles erklæring om at det skal bli lov for fastleger å henvise til abort.

Bloggeren Susanne Kaluza hadde et interessant innlegg i VG om dette temaet i dag, http://pluss.vg.no/2013/10/15/1394/oikSS8

Fra før av har det vært mulig å reservere seg fra selve inngrepet, men med påtrykk fra Krf, gikk Høyre og Frp med på å skrive under at leger nå skal få love til å nekte å henvise videre en kvinne som kommer til kontoret for å be om å bli sendt til sykehuset for å få utført en abort.

Legeforeningen sa i vår ja til å støtte dette.

Dette er etter min mening en stor og dyptgripende endring for kvinners situasjon og rettigheter. Man kan godt forstå at mange engasjerer seg, og opplever dette som et tydelig tilbakeskritt for kvinners rettigheter. All den tid norsk lovgivning sier at kvinner har rett til selvbestemt abort, så er det naturlig å tenke at det ikke skal legges hindringer i veien for at hun skal få gjennomført et abortinngrep så raskt og med en prosess som er så skånsom som mulig på alle måter.
Det å risikere å møte på en fastlege som sier NEI til å henvise jenta eller kvinnen er det lett å forstå at oppleves som både ydmykende og krenkende.

 De kvinnene og jentene jeg møter i jobben min er i en svært sårbar situasjon, og det å dra til legen for å be om å bli henvist til abort er for de aller fleste en tøff prosess som de gruer seg til. Da må det være en stor ekstrabyrde dersom man møter på en lege som sier nei til å fylle ut og signere henvisningen, slik at kvinnen må gå med uforrettet sak, og leve enda lenger i en fra før av vanskelig situasjon.
En "praktisk" utfordring er jo også at kvinnen helst vil ha prosessen gjennomført å snart som mulig, når hun har bestemt seg for å ta abort. Noen ganger kommer jenter som har kommet såpass langt at det begynner å haste med å få dem henvist. Da kan man ende i en situasjon at hun begynner å nærme seg grensen for selvbestemt abort i uke 12.

Dersom en fastlege av samvittighetsgrunner ikke ønsker å henvise, er hun prisgitt hvilket alternativ denne legen kan gi henne for at hun skal få den hjelpen hun har rett på. Ved et større legekontor, og i en by, er det enklere å ha tilgang til andre leger, men uansett så er det lite trolig og realistisk å tenke seg at hun får hjelp med en gang, og må trolig bestille seg en ny time hos en annen lege. På små plasser kan det rett og slett være vanskelig å ha noen alternativer. Hva gjør kvinnen da?

Som med de aller fleste saker så er det bombastisk å farge alt svart/hvitt, og jeg kan på enkelte vis forstå at enkelte leger har grunnleggende problemer og kvaler med med å involvere seg i noe som har med å "kludre" med liv og død å gjøre. Det må man respektere, uansett om man verken har forståelse for det eller at det er milelangt fra sine egne etiske eller religiøse overbevisninger. Det er lett å konkludere med at disse legene ikke har noe som helst som fastleger å gjøre, og at de snarest bør finne seg noe annet å gjøre.
Skal disse legene kunne jobbe som fastleger, en jobb de gjerne er flinke i forøvrig, så må det legges tilrette for at alle pasienter får den hjelp de rettmessig har krav på.
Noen foreslår et register for de legene som gjør krav på reservasjonsrett. Skulle det stått med et tegn på listene der man velger fastlege?
Disse legene må ha et vanntett system for avtale med en annen lege som hjelper kvinnen raskt og uten at hun må bestille time og vente unødig lenge.

Det er en kinkig situasjon både den nye regjeringen og dens "partnere" har satt oss i, og jeg kan ikke forstå hvordan de har tenkt at dette skal kunne gjennomføres uten at den svakeste part, nemlig kvinnen, risikerer å få det enda vanskeligere når hun kommer i en situasjon der abort er et alternativ for henne.

Den gode alensomheten...

I dag har min dag vært av det introverte slaget.

En gang i blant kjenner jeg trangen og behovet for å bare være på besøk hos meg selv, og kun holde meg selv med selskap.

Med en stor familie, en jobb der mellom-menneskelige møter er et viktig element, og som en utadvendt og sosial person, så er det ikke mange stundene der det byr seg en anledning til å være for seg selv.

De fleste som kjenner meg, og som tror de kjenner meg, har trolig et inntrykk av en utadvendt, sosial og pratsom person. Dette stemmer bra det, og jeg trives godt med alle mine barn, venner og bekjente, og de mange aktiviteter og interesser jeg dyrker.

Men jeg har stadig mer begynt å lytte til den andre siden av meg,-den mer introverte delen.

Noen ganger kjenner jeg bare at jeg trenger til å ha det stille, være for meg selv, og å kjenne etter hvor jeg er.

Jeg setter stor pris på stillhet, og jeg er heldig som trives veldig godt i mitt eget selskap.

Mens mange sysn det virker litt rart og pinlig å sette seg på en kafé for seg selv, gjør jeg det gladelig, og jeg nyter også å gå på konserter eller andre opplevelser for meg selv. Ikke noe galt med å gjøre det sammen med mannen min eller gode venner, men det er noe eget med å sitte for seg selv og oppleve et musikkstykke eller å gå i marka og ta inn alle lukter og synsinntrykk.

Jeg fikk virkelig prøvd dette da jeg for et par år siden var på en ukes "stillhets-retreat" i et kloster i Italia. Da levde vi i full stillhet i fem dager sammen, en gruppe på 10-15 mennesker. Sært, ja det er mulig, men det var og gjorde fantastisk godt.

Med mann og barn borte i dag, så bød anledningen seg igjen, og jeg har vandret rundt i vakre høstkledte Trondheim, og tatt inn høstfarger og stemning. Og jeg har kost meg i min alensomhet med vin og middag-

Men denne type alenetid har jeg ønsket selv, og jeg er priveligert som kan velge meg dette, og ikke minst; velge det bort. Jeg har alltids noen jeg kan ringe for å planlegge et besøk eller en kinotur. Og jeg har en stor familie som jeg snart skal se igjen.

Det er kanskje nettopp derfor det er så deilig å kjenne på roen og armslaget ved å være alene en stakket stund.

Noe helt annet er ensomhet som ikke er selvvalgt.

Det er veldig veldig mange som er ensomme blant oss. Jeg møter i jobben ofte folk som knapt møter et annet menneske gjennom uken, og der jeg kanskje er det eneste mennesket de har snakket med på lang tid.

Noen ganger føler vi fastleger oss som en viktig del av det sosiale nettverket til et menneske. 

Ensomhet og isolasjon gjør noe med et menneske, og man blir preget av det både psykisk og fysisk. Slik sett kan det bli sett på som et folkehelseproblem.

Ikke sjelden snakker jeg med innvandrerkvinner som forteller at de ikke har noe nettverk i byen eller i landet. Andre ganger møter jeg gamle som sjelden eller aldri får besøk av slekt eller familie, og sitter alene dag ut og dag inn. Og dessverre så er ensomheten ganske hyppig blant unge studenter, som har kommet til en ny by, uten nettverk og uten noen til å fange opp om de får plager og problemer på grunn av uheldig isolasjon og lite sosial kontakt.

Heldig er jeg som kan sitte her og nyte min gode "ensomhet", og vite at i morgen er jeg omsluttet av mange som er glade i meg. Og jeg glade i dem!

Kreativitet fremmer læring...!

De siste dagene har jeg tilfeldigvis kommet over flere artikler som omhandler bruk av kreativitet som en god katalysator for god læring.

Forskeren og kreativitets-eksperten Ted Robinson hevder at vi utdanner barn og unge ut av kreativiteten, og mener at vi er nødt til å tenke drastisk nytt innen utdanning og hvordan vi underviser ungene våre.

http://www.ted.com/talks/ken_robinson_how_to_escape_education_s_death_valley.html?source=facebook#.UkgXgYKgr-c.facebook

I Danmark har de hatt forsøk på ulike skoler, der bruken av økt kreativitet, kunst og estetiske fag viste å bedre undervisningen også i de mer tradisjonelle fagene. Den ble rett og slett mer effektiv og morsom.

http://www.forskning.no/artikler/2012/september/334358


Jeg må selv innrømme at jeg har vært opptatt av at ungene mine må få lært nok av de tradisjonelle fagene, og har gjennom 15 år og fem barn opplevd ulike sider av pedagogikken. Til tider har jeg ment at det har blitt mye fjas og lite "læring", og opplevd at ting har virket nokså planløst og tilfeldig.
Men jeg har jammen også opplevd fantastiske lærere og stort engasjement.

Skolen mine barn går på har en klar filosofi om å ta i bruk ulike former for kultur som en arena for både læring , kreativitet og samhold. Selv om det hok kan ta vel mye tid noen ganger, fra andre viktige satstingsområder, så ser jeg at satsningen på kultur er bra, og at det er verdifullt for barna.

Men som ellers, så kreves det både kompentente lærere og nok ressurser å få frem de forskjellige ungenes ressurser og kreativitet som grunnlag for læring. Det er mange ting som er fine på papiret, men de fungerer ikke uten ressursene!

Det bor så utrolig mye i barna våre! De aller aller fleste har mange ressurser venter bare på å få de riktige stimuli for å blomstre og utvikle seg. Unger innehar også så mye mer kompetanse enn vi ofte tror.
Men alle er ulike, det ser man bare man tar en titt i en søskenflokk. Da er den store utfordringen å ikke hive alle inn i samme kverna, kjøre dem gjennom, og tro at de skal komme ut på den andre siden, full av visdom, lærdom og selvtillit.
Det er mange fine ord om individuell læring, planer, og så videre.
Men hvordan skal de klare det de stakkars lærerne, som har 40-50 unger foran seg, med ulike behov og evner?

La oss håpe at det engang blir slik at det blir en skole som beskrives av Ted Robinson, der kreativiteten får blomstre, og barna får grobunn til å utvikle seg gjennom den.

Som en søt tilfeldighet satt datteren min på 10 forleden kveld med leksen sin på kjøkkenbordet; med Claude Debussy på ørene og malerkosten i hånden. Leksen var å male det hun tenkte da hun hørte på den vakre musikken.
Tenk på alle sansene hun fikk ta i bruk da!

 Forskere sier at følelser og kognisjon henger nøye sammen; det er så sant så sant. Og så spennende at anerkjennelsen øker for at dette er tilfelle!