Mange milepæler...

I dag har jeg og minsten trent på å knyte sko.
Det sto på ukeplanen at de gjerne kunne øve på dette denne uken, så da var det bare å bestemme seg for det.

Som femtemann har han ikke blitt utsatt for overivrige foreldre som har vært opptatt av at han skulle tisse på potte som førstemann i barnehagen, gå på slaget 1 år, eller å lære seg klokka til han begynte på skolen. Stakkars gutten satt på gulvet til han var nesten halvannet år han, og kikket på oss andre, og vi hadde mer enn nok med å henge etter de fire større ungene, som var i hvert sitt univers i forhold til læring og nye kunster.

Men saken er vel at vi hadde fått såpass med erfaring etterhvert at vi raskt så og skjønte at ingenting feiler denne gutten, og at det ikke var noe å stresse med, verken det ene eller det andre. Man blir ganske erfaren som foreldre óg, etterhvert, og er mer trygg i rollen enn når man får den førstefødte. Og det er jo helt naturlig! Ingen kan jo være eksperter første gang de gjør noe, ei heller som foreldre.

I dag har altså lillebror på 7 lært seg å knytte skoene, endelig. Historien vil det jo slik at han takket være ivrige storesøsken lærte både å lese og skrive lenge før skolestart, og dette er jo en av de flotte tingene med å ha mange barn. De lærer av hverandre, og drar veksler på hverandre. Det er gjensidig glede og erfaringer.

Jeg tenkte litt på det, der jeg satt på stuegulvet og terpet på knuter og knyting; at det er litt rart at dette er siste gangen jeg skal lære barnet mitt akkurat dette. Fra jeg startet som småbarnsmor for 20 (!) år siden, har det vært utallige øyeblikk og episoder med milepæler. Det første smilet, den første grøttallerkenen, det første skrittet, barnebursdager, den siste bleien, første tannen, første skoledag og altså å lære seg å knyte skoen sin.
Med fem barn har det i årenes løp blitt utrolig mange av disse "historiske" øyeblikkene, og jeg kan med hånden på hjertet si at det har vært spesielt og hver gang.
For å si det sånn, så er jeg en over gjennomsnittlig nostalgisk person, og jeg elsker å dvele ved milepæler og spesielle øyeblikk, både når det gjelder mine egne barn og i situasjoner ellers i livet.

Årene går fort, og man merker det ikke minst gjennom nettopp slike milepæler som barna når. Det er en slags bekreftelse på at de blir større og mer selvstendige. Nettopp slik det skal være. Men både fint, og litt rart og sårt for et mammahjerte.

Lillebror var svært fornøyd selv iallefall,  for det er stas å mestre stadig nye ting. Så i morgen har han planer å lære  bort knyting til kompisen som ikke kan å knyte skoene selv ennå...;-)

Fotballfruens fødestue-bag er lastet med...Lykkelig som liten!

Hundretusener følger den kjente "Fotballfruen" i oppløpet før fødsel nå.
Jeg har ikke selv lest så mange av bloggene hennes, og er kjent med at det er mange meninger og synspunkter på en blogg som hennes.

Men dama er tøff hun, og det er ikke som hviler på hennes skuldre, med en slik innflytelse som hun tross alt har.

Vi som driver firmaet Lykkelig som liten er selvsagt kjempeglade for å bli nevnt med navn og bilder i hennes blogg! I dag har hun skrevet om Ammesalven vår, og det er hyggelig.
Det som er ekstra fint med dette, er at hun faktisk fremmer det med amming på den måten, og viser at det å forberede seg på ammingen er en naturlig del av det å lage seg en "reisebag" til fødestuen.
Det har jeg som lege og ammeforkjemper sansen for:-)

http://fotballfrue.no/2013/11/19/utstyrsguide-del-v/

Små barn-store hjerter...

For et par-tre uker siden avviklet Nyborg Skole årets såkalte "Skole-jogg". Det går ut på at alle ungene skal løpe så mange runder som mulig ut fra sitt aldersnivå, og skaffe sponsorer blant familie og venner, som betaler en viss sum for hver runde. Kjempefint tiltak, både for mosjonens og innsamlingens del.
I år som i fjor, gikk pengene til organisasjonen Streetlight på Filippinene, og i år "løp" barna inn rundt 50000 kroner.

Lite visste vi for to uker siden, da barna jogget rundt, hvilken situasjon barna og de voksne som bor og jobber på barnehjemmet i Tacloban skulle bli utsatt for den siste uken. Fra å være et velfungerende og aktivt barnehjem, så er dette, i likhet med hele byen og mange andre steder på Filippinene, rasert av tyfon, og de står på bar bakke, og er heldige som kom fra uværet med livet i behold.
Mye takket være grunnleggeren av Streetlight, trondhjemmeren Erlend Johannesen på 30 år overlevde alle.
Han viste seg som en reell og uselvisk leder i krisen, og klarte å redde alle de 100 barna og voksne i sikkerhet da stormen raste som verst. Nå er de så heldige å være i sikkerhet, og han lover å bygge opp barnehjemmet, og er enda mer motivert til å gjøre en innsats for trengende barn på Filippinene.

Skolen til mine barn, Nyborg, har altså i en årrekke vært samarbeidsskole til Streetlight, og Erlend har selv deltatt på sommeravslutninger og fortalt oss om arbeidet sitt i Tacloban.
Dette har gjort at barna har fått et nært forhold til nettopp dette prosjektet. Det blir på den måten enklere for dem å se for seg og sette seg inn i barnas situasjon på barnehjemmet, og å få en bedre mulighet til å se at det er mange der ute i verden som ikke er like heldige og privilegerte som dem selv.

Dette har virkelig kommet til syne denne uken!
Jeg har en tiåring her hjemme som fra før av elsker å stelle i stand kakesalg, vaffelsteking og loppemarked til inntekt for ulike organisasjoner. Fra hun var 5-6 har hun trommet sammen venner og brødre, og stått ute i gata med plakater og bord, og servert forbipasserende på søndagstur. Deretter har hun stolt sendt penger til både Leger Uten Grenser, Redd Barna og Unicef.

Og denne uken har det vært full aktivitet i venninnegjengen. De har organsisert, planlagt og ordnet, og i dag arrangerte de loppemarked og kakesalg for Streetlight!
Noen hadde funnet leker og andre ting som var salgbart mens et par av jentene hadde bakt.
Ingen som var på Byåsen Butikksenter i dag unngikk å få med seg innsamlingen, for det ble tatt i bruk både sang, "tipsboks og store plakater for å skaffe kunder til standen deres.
Og jammen bar innsatsen frukter; de 6 tiåringene klarte å samle inn nesten 6000 kroner til dette gode formålet!!

Jeg blir så imponert over hvordan barn er så umiddelbare, og gjør ting så mye mer enkelt enn oss voksne. De handler i nuet, og bruker ikke tid på byråkrati, vurdering eller overslag. De bare gjør det!
For en dugnadsånd!
Vi voksne har jammen litt å lære av denne umiddelbarheten; å få ting gjort. Et sted på veien fra barn til voksen så forsvinner dette til dels, og vi blir oppslukt av det store "byråkrati-dyret" som hersker i samfunnet.

Nå er pengene allerede sendt direkte til Streetlight sin konto, uten fordyrende mellomledd, og vi stoler på at jentenes innsats blir tatt vel i mot på Filippinene.

Og her hjemme har vi en sliten og noe utladet jente, som har jobbet full dag og vel som det, og fortjener en pust i bakken nå:-)

Og jeg må innrømme det er en aldri så lite stolt mor også...




 

Kommunikasjon på timeplanen...

I går hadde jeg med tre av barna mine på jobb. De skulle være prøvekaniner for studenter som skulle øve på konsultasjon med barn.
Jeg har en ekstrajobb som universitetslektor der jeg underviser legestudenter ved NTNU i kommunikasjon. Her i Trondheim er legestudentene så heldige at dette med kommunikasjon prioritert på timeplanen, særlig de to første årene av studiet.

Vi leger blir gjerne kritisert for at vi er for dårlige til å kommunisere med pasientene våre. Det sies at noen av oss ikke har tid og mangler evne til å lytte til pasientene. Det er vel også et faktum at de aller fleste klagene mot leger faktisk går på kommunikasjon.

Dette skal vi ta innover oss, selv om jeg vel er av den mening at det er en vel utbredt svartmaling.
Det er mange som faktisk er godt fornøyd med legen sin, og den omsorg og behandling han eller hun får på legekontoret.
Det vil alltid være slik at menneskemøter er utfordrende, og særlig der en av partene er i en utsatt og sårbar posisjon. Det krever av oss leger at vi er lydhøre og váre på både verbal og nonverbal kommunikasjon. Dette er ikke alltid like lett, og noen vil bli skuffet, lei seg og sinte på oss, uansett om vi prøver etter beste evne også, i en travel hverdag.

Men det er nok en del leger som ikke er så gode på dette, og som ikke ser på dette ned kommunikasjon som noe man faktisk kan øve seg på og bli stadig bedre på om man øver. Dette gjelder vel for mange andre også.

Én ting er å snakke med voksne. En annen ting er å kommunisere med de minste pasientene; barna.

Det å snakke med barn er noe ganske annet enn å snakke med et voksent menneske. Dette er ikke minst aktuelt når vi har barn som pasienter. For å få til en god kommunikasjon med et barn er det mange ting som må fungere. Unger kan slå seg "vrange", og bli stille som en østers hvis de bestemmer seg for det, og det er viktig å få dem på lag fra første stund, slik at de føler seg trygge og komfortable hos oss.
Mange barn får jo skrekken bare de ser en hvit frakk eller hører snakk om en sprøyte eller et legekontor.

Jeg har mange barn som pasienter på legekontoret mitt. Det er en veldig hyggelig del av jobben, og gjør arbeidsdagen mer fargerik.
Det hjelper selvfølgelig å ha en ungeflokk hjemme, men det å kommunisere godt med barn trenger ikke bare ha med det å gjøre, og det er mange som har et medfødt talent til å snakke godt med barn uavhengig om de har egen erfaring hjemmefra.
Det går veldig mye på det å SE barnet fra første stund, og fokusere på barnet og ikke på foreldrene som gjerne er med.
Mange voksne har en tendens til å snakke over hodet på ungen, det vet vi fra alle mulige situasjoner, også på legekontoret.
Der har jeg blitt mer og mer tydelig; fra jeg roper inn barnet er det han eller hun som er i fokus, så får mor eller far bli med på sidelinjen.

Jeg ga dette rådet til studentene mine også, at de hilser på barnet først, og får barnet til å kjenne seg som hovedperson og den du er interessert i først og fremst.
Det er veldig aldersavhengig hvor man skal legge listen, og det kan være mange unger som er vanskelige å få så mye ut av, også rett og slett fordi de ikke har så mye info å komme med om hvorfor de er hos legen.
Men fra der er 3-4 år så spør jeg alltid ungene om de vet hvorfor de er hos meg i dag. Så får de forklare det på sitt barnlige vis.
Mange foreldre sitter og klør etter å ta over, og en del avbryter ungene og overtar praten. Det er veldig fort gjort, men jeg er nokså tydelig på at det er barnet som er min pasient, og når jeg skal snakke med mor så bruker jeg å si til barnet at "nå må jeg spørre mamma/pappa litt også". Det kan faktisk være en utfordring noen ganger å klare å holde fokuset på den lille når mor og far tar over praten.
Noen ganger, særlig hos større barn, må man vurdere om man kanskje skal få til en prat med barnet alene, og sende ut foreldrene. Evt avtale en time med bare barnet neste gang de kommer, for deretter kanskje å ta inn foreldrene. Dette må man prøve seg frem på.

Jeg tipset studentene også på at det er smart å nærme seg et barn ved å prøve å ta opp et ufarlig tema som de trolig kan være interessert i. F.eks. fotball hos en 8-årig gutt, hva de driver med på fritiden, litt om venner, og Kaptein Sabeltann eller Barne-TV hos et barnehagebarn eller One Direction hos en stor jente. Da kommer praten ofte igang, og der er lettere å komme inn på medisinske ting når isen er brutt.

Barn har en tendens til å hoppe hit og dit i en samtale. Det er veldig fort gjort å gå over til å snakke med mor for å få ut relevant informasjon fortere, men man må prøve å være litt tålmodig å la ungen bli ferdig. Det er en kunst å klare å komme inn på rett spor igjen, etter noen omveier hit og dit i et lite barnehode.

Har jeg en baby som jeg skal kikke i ørene eller lytte på brystet tar jeg gjerne den andre hånden og stryker barnet litt over hodet eller kinnet. Det kan også fungere fint og beroligende.

For å være helt ærlig så kan det være foreldrene som er den største utfordringen når man skal undersøke et barn. Jeg har i min tid sydd, undersøkt og behandlet mange barn, og det har gått best de gangene at foreldrene er med på at vi må være litt bestemte og tydelige overfor barna. Det er nesten håpløst å få dem på lag og kjenne seg trygg hvis foreldre begynner å si "stakkars deg", når foreldrene ikke klarer å holde barnet fast og bestemt under en undersøkelse, eller de signaliserer at de er usikre på hva det er legen egentlig skal igang med her. Skal jeg gjøre noe så enkelt som å kikke inn i ørene på en ettåring er jeg helt avhengig av at mor eller far holder barnet fast og konsist, ellers får jeg det ikke til , og det blir gjerne mye mer ubehagelig for ungen. Da gjelder det å telle til ti noen genger... Det er vondt å bli sydd eller stukket, og man kan være ærlige å si det, men at det går over fort. Man roter seg iallefall bort om man lyver og sier at det ikke er vondt eller motsatt, at det er helt forferdelig.

Og så er det "finalen" da. Barna som har vært på besøk noen ganger vet at det kanskje vanker en liten premie, særlig hvis vi har utført noen undersøkelser el.lign.

Men uansett så er det aller viktigste å se barnet og behandle det med samme respekt og oppmerksomhet som hvilken som helst annen pasient.

Sorgen og gleden de vandrer til hope...

I går var det bursdagsfeiring her i huset, da både store og små flagget og sang for meg, og jeg fikk både gode gaver og koselig oppmerksomhet fra både en stor ungeflokk og en snill mann og familie.

I dag er det Allehelgensdag; en dag for å kjenne på sorg, savn og et sår i hjertet som aldri gror.

Dette er jo selve livet; det å kjenne på og leve med kontrastene.

I dag var det min lille sønn som vi aldri fikk ha hos oss, som fikk litt ekstra oppmerksomhet.
Det er faktisk et vakkert skue å rusle på kirkegården på en Allehelgensdag. Det er et hav av blomster og kranser, og lys som er tent for noen man er glad i.

På denne dagen bruker jeg også å finne frem en sang sunget av Carola, og som har en vakker tekst laget av
Erik Hillestad. Jeg fikk CD-en med denne sangen i gave like etter av vi mistet vår lille sønn, og det tok meg faktisk et par år før jeg orket å høre på den.
Nå syns jeg faktisk det er godt, og sangen beskriver fint hvordan det kjennes å miste et barn når livet egentlig skulle begynt-


https://www.youtube.com/watch?v=ZDeW9Acau7M

 JAG VILLL ALLTID ELSKA

Ingen förstod vart Du blev av
men fast Din vagga är en grav
tror jag Du fann en öppen dörr
som barnen gör
Till rum med änglar att få se
dom lär Dig leka, ser Dig le
Åh om jag kunde vara med!
Det är Dig jag älskar

Det är Dig jag älskar!
Och en gång skall tystnad
ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Ingen är vackrare än Du
för Du har himmelsk klädnad nu
Du som är mammas sorg och skatt
jag ber i natt
När Du hör vita vingars sus
be att två änglar tar ditt ljus
ner till min mardröms mörka hus
Jag vill alltid älska!

Jag skall aldrig glömma
Och en gång skall tystnad
få ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Bortom allt jag drömt
finns Du nånstans gömd
Aldrig blir Du glömd
Inte ett enda barn
fick förgäves liv nån gång

Det är Dig jag älskar
Det är Dig jag älskar
Och en gång skall tårar
få ge upp för sång
Då skall min tunga
få ny kraft att sjunga
att inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång

Bortom allt jag drömt
finns Du nånstans gömd
Aldrig blir Du glömd
Inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång

Jag vill alltid älska -
aldrig glömma -
jag vill alltid älska!

Inte ett enda barn
får förgäves liv nån gång


 

Lys i mørketiden...

Det er blitt november, og mørket kryper stadig mer over oss både tidlig og sent på dagen. Det er mørkt når klokken ringer om morgenen, og like mørkt når vi drar hjem fra jobb.
På mange måter er mørket forbundet med kos og hygge også, og vi har en enda større grunn til å tenne talglys og gjøre trivelige sysler og ting innendørs.

Men for min del så må jeg innrømme at jeg syns mørket bli stadig mørkere år for år, og det føles innimellom tungt at det er så få timer med dagslys gjennom dagen.
Så allerede for flere år siden skaffet familien seg en dagslyslampe! Og jammen er det ikke bare mor i huset som syns denne er god, men også barna setter pris på at den den blir tatt frem nå i høstmørket.

Lysbehandling har faktisk blitt stadig mer benyttet både innen søvnlidelser og vinterdepresjoner. Som behandling går det ut på å sitte foran et spesialkonstruert lysapparat som gir ut lys med en intensitet som ligner på vanlig dagslys.
Kort fortalt så anbefales det å sitte i minst en halvtime, og er det snakk om tidlig oppvåkning som er problemet ved dårlig søvn, så skal behandlingen foregå om kvelden.
Er problemet at man føler seg "tung" og deppa, og har vanskelig for å komme seg opp om morgenen, så anbefales det å sette seg foran lyset om morgenen.

Dagslyslampen kan også hjelpe folk i vaktarbeid og folk som er døgnvill pga lange flyreiser og skifte av tidssoner.

 

 

 

For oss i familien er "sesongen" i alle fall i gang! Vi setter simpelthen lampen midt på frokostbordet, og snur litt på den innimellom slik at alle får lampen i fjeset. Poenget er nemlig at man skal kikke på lyset for å få best mulig effekt.

Det blir nå ikke en halvtime med lys på oss da, i en travel morgenstund, men faktisk så syns vi dette lille glimtet av "dagslys" er deilig, både store og små, selv om lampen ser snodig ut der den står mellom havregrynen og brunosten...;-)

 

 

Er det snakk om lysbehandling pga mer rent medisinske årsaker, så er det nok lurt å snakke med legen sin, slik at det blir gjort på riktig vis.

 

 

 

Men ellers så er kanskje dette et tips til dere som bare ønsker å krype enda lenger under dyna når vekkerklokken ringer om morgenen!

 

 

 

 

 

Superfood og møkkamat...

I går hadde jeg en ny kronikk i Adressavisen.
Der delte jeg noen av mine tanker omkring mat og hva det er vi driver og har i oss.

http://www.adressa.no/meninger/article8510013.ece

Vi lever i en verden som har blitt stadig mer polarisert også når det gjelder matvaner og mattrender, og mens de fleste av oss handler mer eller mindre bevisstløst i billigkjedene, tyr andre til supermatdietter og andre kostholdstrender, for å få bedre helse, finere kropp og et lengre liv.

De store matvarekjedene med Rema, Norgesgruppen og Coop bla., har utrolig stor makt over våre matvaner, og de skviser både priser, kvalitet og innhold i maten, og sitter igjen med enorme inntekter selv.
Og vi er som forbrukergruppe skremmende likegyldige når det gjelder hva vi stapper i oss. Det viktigste er at det er billig og at det er kjapt å lage, kan det virke som.
Hvordan det er produsert, om det er gode og sunne råvarer, og om det er bra for oss, det bryr vi oss alt for lite om.

Som en kontrast tjener også de som driver i andre enden av skalaen, med dietter, superpiller og vidunderkurer også millioner og milliarder. Det er nok av dem som tyr til nye og trendy vidunderkurer og kosthold, der det skifter på hva som er mest sunt og lurt å spise til en hver tid.

Jeg har nå troen på at vi har det best med å spise det meste med måte og at det er det jevne som drar.

Men at vi er så lite bevisste på hvor mye griseri og svineri som finnes i ferdigmat og billige produkter, det skremmer meg. Det er mye matvarer som ikke er det de utgir seg for å være, og mye farges, smakstilsettes og pumpes med holdbarhets-stoffer for at de skal seg mest mulig lekre ut for oss forbrukere. I tillegg er det stadig hevete grenser for hva som tillates av uheldige stoffer i mat, og og både dyr og fisk lever under svært kritikkverdige forhold, for at vi skal få maten billigst mulig.

Det har blitt mye reaksjoner og respons på artikkelen min, og det er flott at folk er engasjert, det trengs!