Fødestuas svanesang...

I dag var det spikeren i kista for fødeavdelingen ved Orkdal Sykehus. Etter mange års kamp, håp og fortvilelse for mange, støttet i dag styret i Helse Midt-Norge St Olavs enstemmige vedtak om å legge ned føden ved Orkdal.

En institusjon blir historie. En arbeidsplass, en viktig symbolsk avdeling på et lite lokalsykehus og lokalsamfunn, og et sted som mange har minner og spesielle opplevelser fra blir borte.
Mange mennesker, ikke bare i Orkdal, men også i bygder og daler i mange mils omkrets blir berørt av en slik nedleggelse. Jeg, som er fra Surnadal, kjenner godt til den følelsen mange av mine sambygdinger helt sikkert sitter med nå, når de som skal føde får en nokså annen situasjon å forholde seg til. Fra jeg var liten, har kampen om Orkdal Sykehus for oss nordmøringer vært realitet, og som gode "reservetrøndere" har vi stått på for å få bruke Orkdal Sykehus som vårt sykehus, i stedet for å ta flere ferger ut til Kristiansund.

En fødeavdeling har en sterk symboleffekt, særlig for kvinner som skal føde barnet sitt. De aller fleste av oss kan fremkalle den følelsen det er når vi blir tatt i mot ved en fødeavdeling når vi er i fødsel, og tiden etterpå, på barselavdelingen. Vi får et sterkt forhold til dette stedet, og vi blir personlig engasjert.

Jeg har selv født mine to eldste barn på Orkdal Sykehus. Jeg kjenner også at jeg blir berørt når jeg hører at denne trivelige og fine avdelingen skal bli historie. Det fremkaller minner, tanker og følelser hos meg, om opplevelser og erfaringer som er sterke.
Jeg har faktisk opplevd å se den gamle fødeavdelingen bli revet, fysisk, fordi jeg faktisk fødte min førstefødte ett døgn før åpningen av den "nye" føden i 1992! Hun var en av de aller siste som ble født på gammelavdelingen, i et gamnelt utslitt lokale, hvor vi altså i løpet av oppholdet fikk flytte over til flotte og lekre lokaler, med fest og bravur.

Også i 1996 kjørte vi fra Trondheim utover Børsa-berga, med rier i svingene, for helt bevisst å føde på Orkdal. Det ble et like trivelig, personlig og trygt opphold, der både jordmødre, leger og barnepleiere var på fornavn med alle oss fødende, og man ble stullet med og fikk god avlastning. Til og med på natten fikk vi litt "time-out" for å sove, og de kom inn med babyen når den ble sulten.
Som barselkvinne fikk jeg tid til å bli kjent med ungen i ro og mak, far fikk være mye på "besøk", de hadde god tid til å vise oss ammeteknikker, og jeg som knapt hadde tatt i en unge før jeg ble mor, fikk råd og veiledning i barnestell og mating.


Til og med på Orkdal har det sikkert forandret seg siden disse to fødslene mine, og jeg har forøvrig hatt gode og flotte opplevelser ved St Olavs også, bevares. Men uansett hva man sier, så er det noe spesielt med disse små fødeavdelingene som man ikke kan gjenskape på en stor fødeklinikk.

Jeg tror bl.a. et man mister et slags "kvinnefelleskap" også, som det er veldig umoderne å snakke om nå til dags.
Jeg får en liten assosiasjon til Stoltenbergs nyttårstale, der han snakker om viktigheten av "nabokjerringer". Jeg tror vi mister en del ved å putte alle inn på enkeltrom, ikke ha fellestuer, og å sende kvinnerog barn hjem så fort de står på bena, og pleierene kan krysse av i journalen at babyen har ligget til puppen.

Jeg er redd at ved å samle alt på St Olavs Hospital, så skal det spares penger, og det gjenstår å se om det bevilges mer til flere stillinger og rom i herberget for det økende antall fødende som kommer dit. Min frykt er at det nå skjæres ned enda mer på barseltilbudet. Dette er en av mine kampsaker, fordi jeg nekter å godta at en sårbar barselkvinne skal betraktes som "frisk", og ergo ikke har rett på å få være på barselavdelingen, i ro og i omgivelser der hun får mulighet til å starte livet som mor på en best mulig måte.

Det faktum at stadig flere små fødeinstitusjoner legges ned er en av dilemmaene som oppstår når vi som samfunn og pasienter forventer at sykehus, med sine leger og øvrige fagfolk til enhver tid skal tilby tipp-topp og maksimalt forsvarlig helsetilbud. Anmeldelser og klager venter dem som gjør en feil eller en "tabbe", og dette medfører at stadig færre leger ønsker å utsette seg for den belastningen det er å stå ansvarlig, uten særlig mange andre kolleger og fagmiljø. Derfor blir kvalitestskravene til slike avdelinger som en fødeavdeling så høye, at man "må" legge ned steder som anser seg selv som trygge og forsvarlige. Man får gjerne ikke nok spesialister til å jobbe der, og det er også slutt på den tiden at vi leger orker å jobbe vakt døgnet rundt, året rundt, for å få en avdeling til å eksistere. Den generasjonen er i ferd med å dø ut, og det er ikke lov lenger heller, for den del.

Det går jo helst bra, en normal fødsel. Ingen ting er så normalt som en normal fødsel, men ingen ting kan bli så dramatisk heller, dersom det skulle oppstå situasjoner. Og de kan komme uventet, og da har man ikke angrefrist.

Som lege og fagperson kan jeg se argumenter for å sentralisere fødsler. Men som mor og mangegangs-fødende kjenner jeg på vemodet ved at små, trygge og fine fødeavdelinger kommer bort.
Derfor er jeg lei meg i dag, og kommer til å savne føden på Orkanger.


 http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag/article1751865.ece

Takk for det gamle...:-)

Det er en ny dag. Det er også et nytt år.
Huset er stille, etter en festlig kveld med glade mennesker, og raketter og stjerneskudd og skåling, med lykkeønskninger om et nytt godt år.

Jeg tenkte på det i går, da jeg gikk på ski oppe i marka, i rene og snøkledte omgivelser, at Herregud, så godt jeg har det, og så privilegert jeg er!
Tenk å kunne gå ut døra og rett ut i vakker natur og ren luft, og bare la hodet fylles med mimring om et år som snart er over.

En nyttårsaften er en gylden anledning til å dvele litt over det man har vært gjennom i løpet av et år. Man har kanskje litt godt av å nettopp dvele litt innimellom. I en travel hverdag er det fort gjort at dagene bare passerer, fylt av ulike gjøremål. Noen ganger gjøremål med mål og mening, andre ganger gjøremål som bare er tidsfyll; hvem kjenner seg ikke igjen i det å sitte og fikle med ulike spill, apper eller FB-oppdateringer...?
I vår travle verden, så er det nettopp det å ikke fylle tiden, og bare være, som er kunsten, og en utfordring.
Men akk så godt det er; å bare la tankene fly, og bruke andre sanser enn de som er "på" hele tiden ellers.
Det å være i naturen, og bare suge inn det man ser der og da er en måte å bare være, og da ser man gjerne omgivelsene på en ny måte.

Når man rusler i en slik ren og ubesudlet natur, kjenner man på hvor utrolig heldig man er som kan stå og si GODT NYTT ÅR nettopp her.
Jeg er født i verdens beste land, og både jeg og ungene mine har vunnet i Lotto fordi vi er født nettopp her. Hvor mange mennesker sto ikke i natt, ved inngangen til et nytt år, med frykt, usikkerhet eller mismot, med tanke på det nye året som ligger foran dem? Ikke bare "dem" som lever i andre verdensdeler, i krig og sult, men også våre naboer i mange land rundt oss, som opplever dårlige og usikre tider, der de ikke vet om de har jobb i morgen, eller om hus og hjem ryker pga dårlige tider.
Mens vi her på berget skåler i champagne og har tidenes julegavehandel, så har andre nok med å få penger til mat.
Vi er så utrolig heldige, og dette er noe jeg håper jeg selv, også dem rundt meg, klarer å forstå og å verdsette.
Vi kan ta mange valg, og det er et stort privilegium.

Men også her på berget satt mange i går kveld og kjente på både savn, redsel og frykt. For uansett ytre rammer og trygghet, så har alle et levd liv, og ingen kommer gjennom livet uten vonde eller vanskelige stunder.
Jeg var også i år på minnegudstjeneste i kirken der jeg har en liten gutt begravd. Kirken var fylt av mennesker som hver og en kjente på et savn av noen de var glad i. Denne stunden i kirken gir en mulighet til å komme nærmere opplevelsen av å kjenne på det såre og det gode samtidig. Kjenner man på det såre, så blir også de gode opplevelsene enda sterkere.

Det er godt å kjenne på at man har hatt en flott og begivenhetsrikt år. Mange spennende utfordringer, reiser og opplevelser. Både reiser til nye land og steder, men også andre typer reiser, som går innover.
Det skal jeg skrive mer om i morgen;-)

GODT NYTT ÅR!

Kondomdress-tyranniet...!

I dag har jeg hatt med meg et par tiåringer i Bymarka, og det var deilig å få luftet både seg selv og skiutstyret, etter mange dager med mengder av både mat og drikke.
Vi satset på "Dagens løype", og la i vei med friskt mot, i en passe trim- og kosefart. Min håpefulle har fått nye ski til jul, og guttene storkoste seg med en blanding av langrenn og skøyte-øvelser.
Vi traff på, og passerte familier med småunger som stabbet på sine første ski, og folk fra fjerne himmelstrøk, som tydeligvis ikke var født med ski på beina, men som stotret bortover løypa med skrekkblandet fryd.

Når vi er på tur i marka, går vi på såpass at vi blir gode og varme, og har ikke mange pauser eller stopper. Men vi koser oss, og tillatter oss å prate og tøyse litt underveis.

SÅ- i det vi skal til å sette utfor en middels bakke, så hører jeg plutselig et rop bak meg. Og der kommer de første to av noen gælninger i rød og blå kondomdress farende bak meg! I og med at de ropte så rakk jeg så vidt å kaste meg ut av løypa, før de kom som noen olja lyn. Tilbake i løypa fortsatte jeg i brukbar fart, både jeg og ungene.
Men da kom det ennå et par fyrer med trange dresser, og det er bare flaks at det ikke endte med krasj og skader, da disse var rett i ryggen på meg, og jeg kjente et vindpust som om selve "Dagmar" var kommet tilbake. Uten et ord eller rop eller "løype", så hadde de tydeligvis en intensjon om at jeg skulle "fløtte" meg, men da de forsto at jeg ikke hadde oppfattet det, så skiftet de spor i siste øyeblikk og føk forbi.
Makan!

Jeg er kanskje ikke av de mest fancy folkene i marka, der jeg småtrimmer rundt med ufikse skiklær og ski, i forhold til disse 40-50åringene med "kondomutstyr", som sikkert er veldig bra i forhold til luftmotstand, og er status blant dem som trener til Birken og andre trendy "penisforlengere"...

Men marka er for alle! Også for oss som bruker løypene til trim-kos, og unger som trener på å bli gode og glade markatravere.

Så-kjære "farts-fantomer"; dere må gjerne trene og streve og fyke opp og ned bakker så mye dere vil for meg; men da må dere velge andre løyper enn dem som andre små, store og nye nordmenn ønsker å bruke!

En app for det meste...!

I dag står det å lese at fortvilte småbarnsforeldre med kolikkunger nå kan finne redningen i app-verdenen.
Nybakte foreldre kan forøvrig finne en app til det meste; alt fra barnevaktfunksjon, sovehjelp med lyd som etterligner lyden i mors liv til altså en apper som lager lyder som får en skrikende kolikkunge til å ti stillle og sove.
Og-har man et barn med kolikk, så gjør man HVA SOM HELST for å få denne stakkarts ungen til å ti stille og sove...!

http://www.klikk.no/foreldre/foreldreogbarn/article716627.ece

Kolikk er fælt, både for det stakkars lille barnet, og for omgivelsene rundt, særlig en sliten mamma og pappa.

Det er en stund siden jeg har hatt kolikk-unger, men jeg bet meg merke i denne artikkelen, for jeg kjente faktisk igjen en del av triksene, bare at min kolikkunge er 19 år nå, og det var lenge før både apper og Ipader...;-)
Noen av appene lager lyder som skal få ungen til å roe seg ned og sove. Av lydene er det nevnt etterligning av støvsugere og hårfønere.
 Herregud, så mange kvelder jeg har lagt meg til duren av en Nilfisk støvsuger, som sto og brummet på gulvet! Vår førstefødte skrek som en stukket gris, stakkar, men så snart støvsugeren kom på så roet hun seg ned, og sovnet. Men-prøvde vi å slå den av for fort, så var hylingen i gang etter mindre enn ett minutt...
Så til slutt ble vi så slitne at vi sovnet vi voksne også, med en støvsuger som durte.
Av andre slagere var å sette radioen utenfor en kanal, så den sto og suste, eller et eller annet monotont. Det er grenser for hvor mange kjøreturer med vogn eller bil man orker også.

Men nå har altså teknologien tatt over, og man kan laste opp alle disse smarte triksene, og la støvsugeren gjøre den jobben den er satt til.

Artikkelen jeg leste i dag (se linken over), forteller ellers om andre apper som er populære. Bla kan man laste ned en dings, "Voice sleep baby",  hvor man kan snakke inn sin egen beroligende stemme, og sette på , slik at ungen roer seg ned , og "tror" at du er der.  Så kan du sette deg ned og se neste episode i TV-serien i fred og ro, mens barnet blir bysset i søvn... Jeg vet ikke helt jeg...;  litt klam den syns jeg!

Snart blir vi kanskje overflødige, iallefall vi damer, med apper som etterligner den ekte stemmen vår, og "" som fedre kan henge på seg og "amme" med.


Nyvinninger og teknologiske fremskritt er flott og bra, men i noen sammenhenger kan det ikke erstatte menneskelig varme og nærhet, og naturlige, opprinnelige relasjoner.


Er denne utviklingen det vi har lyst til, eller lar vi det bare skje...?

Takk for julegaven, helseminister...! ;-(

I dag kom de første offentliggjøringene av den såkalte Fastlegeforskriften fra Helse-og Omsorgsdepartementet.
Dette er et ledd i Samhandlingsreformen, der vi fastleger er tiltenkt en "sentral" rolle, sies det.

Aftenposten har dette på sin forside i dag, og reaksjonene har ikke latt vente på seg.
 http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Pasientene-skal-kontrollere-legene-6726244.html

Også Dagens Medisin slår saken stort opp:

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/--umulig-a-imotekomme/

Dette var litt av en "presang" å gi oss fastleger to dager før jul, og mange av oss vet ikke om vi skal le eller gråte.
Her lekser departementet opp ting og saker vi SKAL gjøre i fastlegehverdagen vår, i tillegg til det vi allerede gjør. De fleste av oss har allerede en jobbedag hvor det går i ett fra vi starter til vi slutter, så hvordan helseministeren har tenkt at vi i tillegg skal klare å innordne oss alle de stadig flere påleggene som blir tredd nedover hodene våre, det vet ikke jeg...!

Faktum er at den gjennomsnittlige fastlege betjener i gjennomsnitt 23 pasienter daglig, i tillegg til telefoner, beskjeder, utfylling av skjemaer, skriving av resepter, sykmeldinger og en stadig mer utstrakt møtevirksomhet som også skal klemmes inn i arbeidshverdagen vår.
Fortell meg hvilke andre offentlige helsetilbud som får unna over 20 pasienter eller klienter på en dag, som en regel...?!
Kaffepause er et fremmedord når man er fastlege, og jeg tror de fleste står på så godt de kan for å serve sine pasienter. Når man har med mennesker som ofte er i en sårbar situasjon, så vil det også oppstå situasjoner der man ikke kan regulere tiden og arbeidsdagen, enten det gjelder en samtale med en person i personlig krise, en øyeblikkelig innleggelse eller noen som kommer på døra som man ikke kan be om å komme neste dag.

Det rare er at Departementet i denne nye forskriften også er enige i at norske fastleger gjør en god jobb, og scorer svært høyt i brukerundersøkelser. Faktisk så har vi flere ganger kommet helt på topp i brukerundersøkelser der folk har stemt på hvlike offentlige tjenestetilbud de setter høyest. 85 % av befokningen var fornøyd med fastlegeordningen i 2010, det syns jeg er veldig flott! De skriver også at legers tilgjengelighet er økt de siste årene.

Likevel så ser helsedepartementet seg nødt til å legge enda flere byrder på oss, og å kontrollere virksomheten vår mer, som de sier. De uttaler at de har for lite kontroll på hva vi gjør på kontoret. Snakk om tillit, eller mangel på sådan!
De skriver i rapporten at dagens ordning fungerer dårlig for de pasientene som ikke oppsøker fastlege, mens ordningen fungerer fint for dem som oppsøker lege. De vil at vi skal lete opp personer som ikke oppsøker lege selv, enten ved å innkalle dem i brevs form eller per telefon. Dette punktet forstår jeg ikke! Det er klart det er noen dårlige kronikere, eller dysfungerende personer som sikkert ville ha hatt nytte av tettere legekontakt, og noen ganger kontakter jeg enkelte allerede. Men dette er en delikat balanse, da det er folks personlige valg om de ønsker kontakt med en fastlege; noen går til alternativ behandling, andre velger noe annet. Hvordan skal vi gjennomføre dette? Skal vi dra og hente folk? Skal vi sende regning til dem som først er ufrivillig innkalt av oss, og som ikke har møtt opp, men er satt opp på en time i boka vår? Her er det en klar balansegang om hva som er greit i forhold til folks personlige integritet, og jeg kjenner at jeg ikke syns dette er helt greit!
Her må det virkelig være snakk om å koke suppe på en spiker, og å prøve å finne problemer på en fastlegeordning som faktisk er blitt en suksess.

Nedenfor er noen av de nye forslagene som kommer frem i det nye forslaget:

-Vi skal innkalle pasienter som går til oss sjelden, og får et system til å overvåke hvem som går "for sjelden" til lege. Da skal vi altså begynne å ringe eller skrive til pasienter som kanskje ikke er interessert i å komme til lege, eller ikke har medisinsk behov for det.

-Vi skal i utstrakt grad gå i hjemmebesøk. Det kan så klart være lurt å dra hjem til folk noen ganger, men i det store og hele så kan vi tilby en bedre helsetjeneste dersom folk kommer til oss på kontoret, der vi har utstyr og forholdene ligger bedre til rette for en god undersøkelse.
 Og hva med den tiden det tar å kjøre rundt til folk; da blir det jo mindre tid til å ha timer på kontoret.

-Pasienter skal begynne å ha evalueringer jevnlig hva de syns om oss fastleger; vi skal måles og veies både av brukerene og av kommunen og myndigheter. Det står sågar at vi fastleger skal gjennomføre disse brukerundersøkelsene.

-Det skal kreves at vi skal ta telefonen innen to minutter! HALLO, sier nå jeg. Hvordan i huleste har Strøm-
Erichsen tenkt at vi skal gjennomføre dette?? Skal vi eller sekretærene våre legge på telefonen etter to minutter, selv om de sitter i en samtale med en kvinne som har abortert, noen som er deprimert eller en gammel mann som bruker litt tid til å komme med ærendet sitt? Selv om vi ansetter en sekretær bare til å svare på telefoner ville vi ikke klart å oppfylle dette kravet. Derfor er jo dette et vanvittig forslag, det sier mye om at de som sitter å skriver noe så tullete forslag, ikke aner hva vi driver med.
De aller fleste legekontorer har dessuten fått sms-bestilling og mailbestilling, så dette med telefontilgjengelighet kan forsåvidt diskuteres ut fra det faktum også.


-Vi skal straffes med inndragelse av vårt månedlige tilskudd fra kommunen, dersom vi ikke innfrir de nye kravene, det skal altså brukes som en pisk for å få oss til å rette oss etter kravene som blir påført oss.
Vi har allerede fått trussel om straffebøter på mange tusen kroner dersom vi ikke stiller på møter som er mellom NAV, arbeidsgiver og pasient, noe som også oppleves som helt urimelig, og en veldig ensidig prosess.
Jeg er på møter ukentlig jeg, og vet ikke hvordan jeg skal ha sjanse til å fylle flere møter eller påbud inn i timeboken min. Det blir iallefall ikke plass til mange legekonsultasjoner, som jeg faktisk trodde var hovedjobben til en fastlege...!

Med alle de påbud, krav og økte mengder byråkrati så forstår jeg ikke hvordan departementet samtidig også skal øke tilgjengeligheten vår. Den er de heller ikke fornøyd med, selv om selv skriver i rapporten sin at tilgjengeligheten, både med timer og med telefonkontakt, har bedret seg betrakelig på noen år.

Men- vi kan jo ikke både bli mer tilgjengelig på kontoret samtidig som vi skal mer hjem til folk i hjemmebesøk, lete opp folk som ikke kontakter oss, dra mer på møter, bedrive brukerundersøkelser og dynges med stadig mer papirer! Vi har også bare 24 timer i døgnet, og har ikke mer enn to armer, to ben og ett hode...

Jeg blir helt oppgitt jeg, over å se hvordan noen papirflyttere inne i et departement i Oslo har sittet og kokt sammen en Fastlegeforskrift som er så ensidig pålegg, pålegg og pålegg, med en innebygd mistillit og tvil om den jobben vi allerede gjør, selv om Fastlegereformen stort sett er en suksess og folk er tilfredse.
Ikke har vi leger, som vet hvor skoen trykker i hverdagen, fått vært med på råd i det hele tatt heller, og det er av erfaring et veldig dårlig utgangspunkt for en ny reform.
Dette skaper i verste fall en frykt eller skepsis blant nybakte leger til å velge seg et yrke som fastlege, noe som er skremmende, i lys av at alle kommuner, små som store, trenger leger.

At sjefen sjøl i departementet ikke har helt snøring med hva som foregår "på gølvet" på et legesenter en travel hverdag, viste hun tydelig da hun tidligere i uken sto frem i media og skrøt av at "Nå skal de forbedre intern-kommunikasjonen mellom legene på ett legesenter, slik at de kan gå inn i hverandres journaler. Noe som bedrer kvalilteten, da vi kan se hva folk bruker av medisiner, sykdommer o.lign dersom vi har hverandres pasienter." Unnskyld, men dette har vi hatt i mange mange år allerede...! Det at hun viser så stor kunnskapsløshet om en sak hun fronter, er ikke så betryggende, i lys av rapporten som kom i dag...

http://www.dagsavisen.no/innenriks/article525627.ece

Nei, huff, jeg må si at denne lesningen som kom i dag ikke var særlig oppløftende rett oppi de siste juleforberedelsene.
Det gjør meg ikke mer betrygget på at denne Samhandlingsreformen skal føre til noe bra, i første omgang iallefall.
Det er helt utrolig at en så enorm reform settes i gang så fort og så hastig, uten at det har vært prøvd ut i mindre skala på forhånd, og uten at vi sentrale brukere har hatt noe vi skulle ha sagt.


GOD JUL, sier nå jeg, det tror jeg er det mest fornuftige å si akkurat nå...!

De fineste juleforberedelsene...!

I dag har jeg hatt fridag, og da burde jeg sikkert ha bakt, vasket og stresset.
Jeg har gjort litt av det, men ellers har dagen gått med til å få inn julestemningen på den aller beste måten, nemlig tradisjonelle juleavslutninger med barna!
Og det har vært et vidt spenn i dag, i og med at dagen startet med en flott skolegudstjeneste for Katedralskolen med eldstejenta i Nidarosdomen, og avsluttet med barnehagens årlige høydepunkt; utendørs julespill:-)

Trondheim Katedralskole er en videregående skole som har nesten like lang historie som Nidarosdomen, altså omkring 900 år!
Kirken var fylt med flotte ungdommer, hvor mange sang, spilte og danset seg gjennom en flott og stemningsfull gudstjeneste.
Med en avslutning der de sang hallelujah-koret av Händel, så ble det julestemning!

Fra julestemning med videregående, så ble det enda mer førjulsatmosfære da vi var på utendørs julespill i barnehagen.
Tradisjonen tro så fikk vi overvære hele Juleevangeliet, med både Maria, Jesusbarnet og hyrdene på marken, med smårollingene på fem år i hovedrollene. Min lille håpefulle fikk være en av de tre vise menn, eller konge, som kom med gull, røkelse og myrra, og den oppgaven ble tatt på største alvor.

Jeg syns vi har verdens beste barnehage, og barn som får gå på Cecilienborg Barnehage er heldige, og får med seg noe ekstra i bagasjen:-)

Nå kan julen bare komme; jeg er iallefall fylt med julestemning. Det blir ikke bedre enn dette!

Du grønne glitrende tre...!

Da er juletreet kjøpt, og står ute i snøen og venter på å få komme inn, bli pyntet i festskrud og beundret!
Vi er så heldige å ha juletreselgere like ved der vi bor, og i år var yngstemann med og finne treet vårt, og det var stor stas.

I år som i fjor, som alle andre ord, så ender jeg opp med det største og høyeste treet, som vi akkurat klarer å klemme inn under taket. Men det er jo så fint med en stor flott edelgran!
Synes jeg da. For her er det jo helt klart mange meninger; noen er granelskere, noen sverger til furutre, mens andre syns edelgranen er finest.

Jeg for min del burde egentlig få tak i en furu, for det var det jeg stort sett vokste opp med, med en far som var dyrlege på bygda, og han kom gjerne hjem med en furu på lillejulaften, som han hadde fått hos en bonde i gave:-)
Det var trivelig det!
Min danske mor var ikke riktig så vant med furu til juletre, like lite som med lutefisk på juleaften(!), så det har vanket noen kompromisser innen juletradisjonene i min barndom. Artig det å ha litt tradisjoner fra her og der.

At tradisjoner er viktig, merker man på barna sine. Her gjelder det å bake akkurat de samme sortene som i fjor og alle år, det er viktig å høre samme julemusikken, og ikke minst så blir det veldig vesentlig å passe på og henge pynten på juletreet på samme viset som det alltid har hengt. "Same procedure as every year...!"
Jeg er en ekte nostalgiker selv jeg, og liker tradisjoner og trygge gode rammer om julen.

Så her blir nisser og engler plassert på sitt faste sted, og kjente og kjære julesanger kommer ut av høytalerene.
Så nå kan bare julen komme, og juletreet tas inn om noen dager.
Jeg syns det er så koselig:-)