Oppmerksom spising-en ny matopplevelse..!

Tenker du på hvordan du egentlig inntar et måltid?
Har du det som så mange andre, at du sitter ned ved bordet, smør på brødskiven, og gafler den i deg, med noen slurker melk eller juice, uten egentlig å tenke over det, før brødskiva er fortært...?

Her i huset er det iallefall gjerne slik på en vanlig dag at både lydnivå, taletrengthet og sult rundt middagsbordet gjør at vi soper i oss middagen, og den ene er ferdig raskere enn den andre, og før vi vet ordet av det så er det bare en sjel eller to som sitter igjen ved bordet.

Og hva var det vi spiste- og hvordan smakte det- egentlig...?

I Aftenpostens fine månedsblad, "Innsikt", tar de for seg et begrep som er blitt mer aktuelt blant forskere i USA de siste årene, nemlig "Mindful eating", eller Oppmerksom spising, som det kan kalles på norsk.
Konseptet er inspirert fra buddhismen, og oppfordrer oss til å vie ekstra oppmerksomhet til følelsen og hensikten med hver munnfull vi spiser. Det dreier seg om dvele ved det å spise, og å være bevisst på hele spise-opplevelsen.
Dette som en kontrast til den tendensen vi moderne mennesker har til å hive i oss mat, gjerne i forbifarten, på et bordhjørne eller på kjøkkenbenken, på vei til noe annet, som visstnok er viktigere enn å sette seg ned, gjerne sammen, og nyte et måltid i ro og fred.

I USA er ikke det å spise måltider sammen så kulturelt viktig som det tradisjonelt har vært, og til dels er, i andre kulturer, som bla her i Europa.
Tenk dere bare Italia eller Frankrike, der lunchen er neste hellig, og de har lange pauser i arbeidsdagen, for å spise et godt måltid. Det er jo nettopp en av grunnene til at vi nordboere syns det er så herlig å feriere i disse landene. Det å sitte rundt et bord og rundt et måltid gjør også noe med det sosiale samholdet i en familie eller den man nyter et måltid sammen med, og det gir muligheter for gode samtaler i tillegg til et trivelig sosialt fellesskap.

Vi nordmenn har også tradiisjonelt vært nokså flinke, og opptatte av å holde måtider hellig. Men det er desverrre på hell, og det er stadig flere familier som knapt nok har et felles måltid sammen i løpet av uka.
Vi nærmer oss amerikanerene også her... I USA er det oppfattet som nesten en menneskerett å få spise det man ønsker, når man ønsker, og hvor man ønsker det. Derfor kan en kjapp middag gjerne fortæres foran TV-en i sofaen, på kjøkkenbenken,-eller i bilen... For Drive-in-restauranter er ikke uvanlige, og amerikanerene går generelt veldig mye ut og spiser. Mange hjem har knapt nok sett en fersk potet eller grønnsak, og kjøkkenskuffene er ikke akkurat velutstyrte med praktiske kjøkkenredskaper, fordi de ikke brukes.
Amerikanerene er også "verstinger" når det gjelder å bedrive andre ting og aktiviteter mens de spiser mat. En undersøkelse viser at en amerikansk kvinne gjør i snitt 1,8 andre ting mens de spiste, mens en fransk gjør i snitt 1,1. Hvordan vi ligger an vet jeg ikke, men jeg kan tenke meg noe midt i mellom.

Har dette også noe med den fedmebølgen vi er stilt overfor? Jeg tror det, fordi når vi hiver innpå med "fór", som gjerne er lettspist og energirikt, så er det fort gjort å spise usunt og ha i seg for mye, mer enn vi egentlig trenger.


Det å prøve å spise litt mer med en "Mindful" tankegang kan gi en nye matopplevelser, og en helt annen nytelse av maten enn man før har erfart.
Hvor mange ganger har man tygd og kjent ordentlig på en grønn ert, og tatt seg god tid til å kjenne etter hvordan den egentlig smaker, kikke på den grønne fine fargen, og hvordan den passer sammen i smaken med de andre ingrediensene på tallerkenen?
Og hvor ofte tar vi oss tid til å tygge ferdig en kjøttbit eller å nyte fargene i en salat med mange flotte ingredienser, før den fortæres?

Dette kan høres litt corny ut for den som kankje ikke har viet det noen tanker.
Men det er vel verdt å prøve!

Jeg hadde en helt unik opplevelse og erfaring for noen måneder siden, da jeg var på et kurs i Italia og bodde i et kloster i en hel uke. Der serverte nonnene hjemmelaget deilig italiensk husmannskost tre ganger om dagen, og vi gjennomførte, kanskje uten å være det bevisst, Oppmerksom spising, i hvert måltid. Vi satt faktisk ofte i stillhet også, gjennom hele måltidet.
 For meg, som er vant til å sitte sammen med fem sultne og taletrengte unger rundt bordet, så var det en helt sær opplevelse de første par dagene, og jeg lurte virkelig på hvordan det skulle bli.
Jeg, som vanligvis spiser opp maten min fort, var ofte en av de siste som ble ferdig i måltidet, og for meg var dette en sjelsettende opplevelse!
Alt ble sterkere; smakene ble som små bomber; én og én smak kom til sin rett, og jeg kunne sitte og dvele over matens lukt, farge, konsistens og smak, når jeg fikk det i munnen.
Jeg la gjerne fra meg med gaffelen og nøt munnfullen i fulle drag, før jeg tok meg en ny bit, og de var innimellom nesten overveldende hvordan det opplevdes.
Man fikk et helt annet fokus på hva mat og et måltid er, og i ettertid, når jeg er tilbake til hverdagen hjemme, tenker jeg på hva det er vi går glipp av når vi har fått et så teknisk og hektisk forhold til mat i hverdagene våre...

Så jeg vil virkelig slå et slag for "Mindful eating"! Selv om man så klart ikke har mulighet til å sitte og drømme over hver en liten munnfull på en mandag ettermiddag, så er det viktig å finne noen rom der man faktisk kan gjøre nettopp det.
Det er opp til oss selv, og det gir oss nye og gode overraskelser i hverdagen:-)

http://www.aftenposteninnsikt.no/utgave/4-april-2012

Litt om alkohol og sædkvalitet...

Jeg ble for noen dager siden intervjuet om forskning som er gjort om alkoholens påviskning av både sædkvalitet og befruktningsevne.
Det er faktisk funnet en klar økning i risiko for spontanabort hvis barnefaren drikker rundt unnfangelsen, og selv om dette er små tall, så er det jo interssante funn, syns jeg.

http://www.abcnyheter.no/livet/2012/04/06/flere-spontanaborter-nar-far-drikker

Som med så mye annet, så kan dette gjerne fleipes bort, og det er lett å si at man nesten kan bli paranoid og nevrotisk av alle råd og advarsler man får. "Hvordan ble det født folk før", "slike råd er tullete".
Folk kommer fort med slike kommentarer, men så får nå folk ta det som de vil da, og se litt bort fra tabloide overskrifter og uttalelser som media gjerne bruker.

Jeg syns iallefall det er viktig å gjenta at det er lurt å ha et "fornuftig" forhold til alkohol også for den vordende far, og ikke minst budskapet om at gravide skal holde seg helt unna alkohol til barnet er ute, og har fått noen uker og måneder på baken.

God påske til dere alle:-)

Den fineste påskepynten...:-)

Da er huset påskepyntet, i den grad vi pynter huset før påske...!
Med fem unger i alle aldre, har jeg i årenes løp vært så heldig å få et stadig større utvalg av påskekyllinger, blåste og malte egg og vinduspynt, som er blitt produsert i barnehagen og på SFO. Noen av dem har mistet hodet, eller blitt litt "slitt" av tidens tann, men jeg syns det er like stor stas hvert år å ta frem de gule og fjærprydete dekorasjonene som barna har laget.

Det er jo ikke all denne påskepynten som har kommet til å egne seg i en designerblogg eller har nådd opp pga utseendet, men jeg må si at jeg er mye mer glad i disse isoporkule-kyllingene med hodet på skakke og et øye her og der, enn å kjøpe "årets" påskepynt som skal ha den riktige fargen eller designet!

I går fikk vi nye fine malete egg fra barnehagen, og det var en stolt liten tass som plukket ned "sine" egg fra treet, for å ta med hjem:-)

Så nå kan påsken bare komme;
GOD PÅSKE, alle sammen!

For en SFO...!

I kveld har jeg overvært en kjempeflott musical som SFO har satt istand. Ikke nok med at de har satt i sving over 80 barn, men alt er hjemmelaget og komponert i tillegg!

"Rot i støvsugerposen" handlet om hva vi kan finne inne i en støvsugerpose, og om hvordan det er å leve sammen i et samfunn der man er forskjellige, men må leve og ha det fint sammen uansett.

Jeg tar av meg hatten for hva de har fått til, både musikalsk, med fengende musikk og fine tekster. Og barna var kledd i fantasifulle kostymer, som også var hjemmelaget av de voksne på SFO. Her var det barn kledd ut som popkorn, gamle skruer og spikere, vaffelrester og godteripapir.

Og i orkesteret var det en blanding av lærere, foreldre og ikke minst rektor på skolen, som er en ivrig musikant og drivkraft på alle de flotte kulturelle tilstelningene som skolen har.

Man hører fra så mange skoler at SFO er nesten bare en "lagringsplass" for barna, med dårlig tilbud både pedagogisk og ellers. Jeg må si at det nettopp er SFO på vår skole som imponerer meg mest, og de har voksne ansatte som virkelig vil noe, og som har et bevisst forhold til det de driver med.
Det merker ungene, og det er faktisk nesten alle fjerdeklassingene som velger å ha SFO også, selv om det mange steder da er ganske vanlig at barna kutter ut SFO, og drar hjem rett etter skolen istedet.


Gratulerer, Nyborg, med en fin forestilling!

Vakre ord om våren...

Endelig er det ekte vårtegn her i Trondheim også. Etter vinter, snø, vind og regn, så titter endelig krokus og hestehov frem fra vinterdvalen.

Jeg elsker våren, og syns dette er den beste tiden på året. Å se av naturen våkne, og at knoppene skyter langsomt frem på trærne, og at grått og hustrig gress sakte men sikkert får et lite grønnskjær som gradvis blir sterkere,-det er så vakkert og fint!

Det er også så herlig å gå seg en tur i skog og mark, og høre fuglene som kvitrer, og høre på at de også er glade for at det er vår, og har så mye de skulle sagt og utrettet etter en lang og kald vinter.


Våren er beskrevet så vakkert og fint både i musikken og lyrikken. En av de vakreste beskrivelsene av våren som jeg vet, er diktet til Karin Boye, "Ja visst gör det ont". Hun får frem de sterke kreftene som naturen viser frem når alt skal komme ut fra sine vinterskall, på sin melankolske og sammensatte måte. Og det er vel kanskje slik mange av oss kjenner det, når store omveltinger skjer. Det som er godt og fint kan også ha noe vondt og sterkt ved seg.

Her er diktet iallefall; nyt det og ha en fin og vakker vårdag!

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

Tung bør og liten rygg...

Det er et ordtak som sier at "Kunnskap er ikke tung å bære".
Jeg er forsåvidt veldig enig i det, og gjentar stadig det til mine egne barn også, at det er aldri bortkastet å lære nye ting, og det er en fin ballast å ha med seg.

Men faktisk så kan kunnskapen veie litt tungt, iallefall hvis man ser litt bokstavelig på det, og tar en kikk på barnas skolesekker.
Jeg har mang en gang sendt barna avgårde på skolen og tenkt at stakkars dem, så tungt det må være til de stakkars unge ryggene deres...!

NHI (Norsk helseinformatikk) forteller i dag om en studie som er gjort i Spania, som viser at barna veldig ofte har alt for tunge og dårlige sekker, og at dette har en klar sammenheng med ryggsmerter hos barn.

http://nhi.no/forside/er-skolesekken-for-tung-38548.html


De elevene som hadde de tyngste sekkene hadde en 50% økt risiko for å få vedvarende ryggsmerter enn de som hadde de letteste sekkene.

Anbefalingene som går ut som følge av denne studien, er at skolebarn ikke skal bære sekker på ryggen som er tyngre enn 10 prosent av sin egen kroppsvekt. Har du en jente på barneskolen som er rundt 30 kilo, så skal altså sekken ikke veie mer enn 3 kilo.

Det er nok mange andre foreldre enn meg som kjenner seg igjen i at denne tiprosent-regelen syndes det ofte med! Det er ikke måte på hva de drasser med seg innimellom, og i tillegg vanker det gymtøy, innesko og alskens ting og tang.

Men det er faktisk viktig å bli påminnet at vi må være mer påpasselig med ryggene til våre håpefulle! Som fastlege syns jeg at jeg ser flere barn og unge som sliter med ryggvondt og dårlig holdning. Dette kan nok skyldes flere faktorer, alt fra at de kanskje sitter mer på rumpa si foran dataen, at de er mer passive og dårlig trent generelt, og blant tenåringer er jeg overbevist om at det skyldes den elendige skomoten som herjer og har herjet i årevis, med flate sko uten noen som helst form for støtte, eller oppbygget såle. Dét er svineri for rygg og bekken det!

Men tilbake til skolesekkene. Her kommer noen tips om hva vi kan bidra med, for at ungene skal bære litt lettere og sunnere. Noen av tipsene gjelder allerede når dere skal kjøpe sekk:

# Oppfordre barna til å rydde sekken innimellom, og å ta ut bøker de ikke trenger
#Spør om lekser, og hjelp dem å planlegge
#Bruk alle rommene i sekken. Det er viktig å legge de tyngste bøkene nærmest ryggen
# Minn på barna at de skal bruke begge skulderstroppene, ikke bare en skulder
#Ta med barna for å prøve sekk når den skal kjøpes, det er viktig med riktig størrelse
#Sekken skal ligge mest mulig inntil ryggen
#Dra skulderstroppene inn mot ryggen, så ikke sekken henger bakover
#Små barn bør bruke brystremmen
# Skulderstroppene bør være godt polstret

Det er veldig mange sekker ute på markedet, og veldig mange i fancy farger og med trendy og populære mønstre og bilder.
Men det viktigste er at sekken passer og at den er solid og god for ryggen!

Ryggen skal vi ha med oss hele livet, og det er så viktig å bli tidlig bevisst på å ha en god kroppsholdning, og å ta vare på ryggen sin.
Ryggplager er blitt en folkesykdom her til lands.

Med litt økt bevissthet fra starten av så kan vi være med på å forhindre at våre egne barn blir en del av den statistikken:-)

Lillebror blir stor...!

Så har forsyne meg minstemann blitt 6 år også...!

Lillebror og minstemann. Det er så rart at han også skal bli skolegutt over sommeren, at min laaange karriere som barnehage- og småbarnsmor snart er over.
Med så mange år i gamet, og på baken, så blir det jo nesten en del av identiteten, og litt rart at det blir slutt.
Jeg nyter hver en gode barnlige klem, hvert våte nuss, og lesestund. Jeg samler barnetegninger, "kunst" som er laget i barnehagen og skolen, og dveler ved det å være mamma på den måten man er mamma til små barn.

Jeg hører stadig dem som sier de er så glade for at barna blir store, at de "endelig" får tid til seg selv, og at de er lei av å følge opp små barn.
På en måte forstår jeg hva de mener, for det å ha barn, og små barn især, betyr en total type oppofrelse, i form av at man ikke bare kan tenke på seg selv, eller koble ut ungene. Det er barna som styrer tilværelsen, på et vis, selv om man som voksen lever sitt liv, på jobb eller med andre aktiviteter.
Har man barn, så må man alltid ha det fremst i tankene, og dette er noe som kommer av seg selv for de fleste av oss.
Selv om det er godt å slippe bleieunger, på- og avkledning, tørking av stumper og mas og kjas, så er det veldig fint og da! Det er noe helt spesielt å være omsorgsperson på denne måten, og jeg må innrømme at jeg som har hatt så mange år som småbarnsmor, er spent på hvordan det skal bli å ikke være det, etterhvert.

Det skal nok gå veldig bra, men jeg kommer til å savne "Bamsekosene", det er jeg ikke i tvil om.
Og så er det heldigvis en god del år til vi sitter her i tosomheten da;-)