Små barn med voksenplager...

Nylig skrev Dagbladet om at forekomsten av stressnakke, hodepine og skjelettplager blant barn har økt betraktelig de siste årene.
Plager som før var forbeholdt oss voksne og vår travle livsstil, har gradvis forplantet seg ned til helt små barn ned i 3-4-årsalderen.
Uansett om noe av disse dystre opplysningene kanskje kan tilskrives tabloidpressen, så er det verdt å grunne litt over dette, for jeg tror desverre det er en god del i det.

http://www.dagbladet.no/2012/04/14/tema/foreldre/smabarn/klikk/helse/21111193/


Inaktivitet, ensiding sitting foran datamaskiner og mindre fysisk aktivitet generelt er et stort problem for litt større barn, det er det veldig mye dokumentasjon på. Barna er blitt "latere" og tyngre, og dette forplanter seg selvsagt over til muskler og skjelett.
Når det gjelder mindre barn, så ser man også tendens til at de klager over vondt i hodet, nakke og skuldre.
Dette er en utvikling som er trist, og vi er nødt til å ta tak i det.

Mange unger er stresset, og blir det fra de er helt små. De har ofte lange "arbeidsdager", gjerne lengre enn foreldrene sine til og med. Selv om det er artig i barnehagen eller på skole/SFO, så er det ikke det samme som å komme hjem og slappe av og koble ut.
Det som er et visst problem, er jo også at de så må være kjapt klar til enda mer program utover ettermiddagen og kvelden, og det er mange som har svært lite FRI-tid, der de ikke skal gjøre noe spesielt som er lagt opp fra før.
Dette er det ikke alle barn som tåler og takler like godt, og det er oss foreldre som er nødt til å lytte til barnet, og se og kjenne på hva det signaliserer om tempoet, som er lagt opp i hverdagen.
Noen barn har større behov enn andre til bare rett og slett VÆRE, og har tid for seg selv, mens andre takler et stort tempo.

Jeg møter unger i min praksis også, som viser tegn til stress og en slags generell mistrivsel pga dette.
Det kan være vanskelig å ta opp dette med foreldrene, for det er jo lett å føle seg "skyldig", og å få dårlig samvittighet. Men jeg er like mye barnets advokat, og er mer og mer bevisst på at jeg noen ganger må legge foreldres samvittighet bort, og fokusere på hva som er den reelle utfordringen.
Dette gjelder også når jeg ser at barnet er overvektig på et vis som bør tas tak i.

Samfunnsutviklingen vår gir oss jammen nye utfordringer, og det er trist at man skaper en verden der småbarn skal måtte gå rundt med stresshodepine og stive skuldre, fordi hverdagen deres er lagt opp slik at de ikke får være det de er ment til å være; glade, bekymringsløse og aktive og frie i både tanker og kropp...!

En reise innover seg selv ved hjelp av pennen...

I helgen har jeg vært på reise.
I tillegg til å reise i fysisk forstand, til et vakkert sted i Rogaland, så har jeg også vært på en ferd innover meg selv, ved hjelp av penn og papir.

I mange år har forfatteren Kristin Flood sammen med sørafrikanske Merle Levin, som også er forfatter, arrangert skrivekurs som er litt annerledes. Kurset har tittelen "Skriv deg innover", og vi blir gjennom de to dagene invitert med på en prosess der vi tar utgangspunkt i skrivegleden, til å gjøre litt dypdykk i oss selv.

Med vakre omgivelser ved Viste utenfor Stavanger, lå det virkelig tilrette for å kunne finne frem litt inspirasjon og filosofere litt rundt det som Kristin og Merle tok opp, og innviet oss i.
Her er det ikke noen krav om at man går med en forfatter i magen, eller at man må prestere noe som helst. Det er faktisk ingen som skal se på det man skriver i det hele tatt, og alt man tegner ned på papiret er bare beregnet på deg selv å lese.
Ingen som dømmer eller måler, andre enn deg selv,- selv om det er nettopp deg selv som der den hardeste dommeren innimellom...

Det å skrive seg innover er egentlig ikke mer mystisk enn at man blir utfordret og oppfordret til å bruke sin fantasi og intusisjon, og rett og slett bare sette igang å skrive, uten noe egentlig mål, eller uten et egentlig formål.
Man blir satt på sporet av Kristin og Merle, ved at vi gis en innledende setning eller kanskje bare et ord, så skal vi spinne videre på det, og se hva det ender med til slutt.
Denne gangen fikk vi bl.a. en oppgave som kunne lyde: "Da jeg var barn..." Så var det bare å sette seg ned med pennen, og sette på papiret det som kom til én.
Spennende, og litt skremmende, nesten som å hive seg utfor noe en ikke kjenner seg helt trygg på...

Og det er fascinerende hvor mye som kommer opp til overflaten når man jobber på denne måten. Og det gir en boost i kreativiteten også, å få så frie tøyler til å skrive i vei. Og det kan ta veier som man ikke ante da man satte ned det første ordet.  Men det er ikke så farlig, og det er ingen vei som er rett eller gal når en jobber på denne måten.
Målet er at disse prosessene skal hjelpe en som har lyst til å skrive noe mer konkret, være seg en bok, dikt, artikler eller hva som helst, til å finne sin vei!

Mange sitter med både drømmer og tanker om ting de kunne tenke seg å gjøre, lage eller utrette, på et eller annet vis. Det kan være både ytre store ting, eller små ting eller forandringer. Men det er mange som lar være, eller ikke orker, fordi det er så greit å bare ha det som det er...

En viktig grunn til dette "forsvaret" mot å gjøre endringer, ligger i at vi alle er utstyrt med en sabotør. Denne sabotøren er en kritiker av det vi gjør, sier og er, og den sitter som en apekatt på skulderen vår og forteller oss hvor dumme, håpløse, naive, udyktige eller mislykkede vi er. Sabotøren liker også å påpeke og minne oss på at vi er for tykke, late, ikke duger til det vi drømmer om å gjøre eller lære oss, slik at mange blir helt slitne av denne indre sabotøren, og bare lar det være.
Sabotøren evaluerer den minste ting vi gjør, og ender nesten alltid med et kritisk blikk på det vi gjør.

En sabotørstemme inni oss kan bli vekket av noen vi er redde, har usunn respekt for, noen som har vært ugreie mot oss og krenket oss, eller en eller annen autoritet som trekker oss ned på et vis.

Men den aller verste sabotøren er rett og slett oss selv!

Vi er så utrolig selvkritiske, og har en tendens til å devaluere oss selv og det vi står for. Det gjelder ikke minst når vi står og har lyst til å hoppe ut i noe nytt, som vi kanskje har drømt om, og som vi kanskje er redde for at andre skal synes noe om.

Er det noen andre enn meg som kjenner seg igjen i dette...??

På skrivekurset jobbet vi mye med denne sabotøren, og det var veldig interessant å bli kjent med denne negative "kraften", og på den måten kanskje klare å skyve den bort fra skulderen vår.
Det må være en befriende følelse når man klare å hamle opp med denne energisugeren...!

Jeg går ikke med noen bok "i magen" jeg, men dette skrivekurset kan absolutt anbefales til alle som er glad i å skrive litt eller mye, og som er glad i å filosofere om lite eller om stort...:-)



"Salige er uvirksomhetens timer,
  thi da arbeider vår sjel."

Egon Friedell

http://www.kristinflood.com/

Oppmerksom spising-en ny matopplevelse..!

Tenker du på hvordan du egentlig inntar et måltid?
Har du det som så mange andre, at du sitter ned ved bordet, smør på brødskiven, og gafler den i deg, med noen slurker melk eller juice, uten egentlig å tenke over det, før brødskiva er fortært...?

Her i huset er det iallefall gjerne slik på en vanlig dag at både lydnivå, taletrengthet og sult rundt middagsbordet gjør at vi soper i oss middagen, og den ene er ferdig raskere enn den andre, og før vi vet ordet av det så er det bare en sjel eller to som sitter igjen ved bordet.

Og hva var det vi spiste- og hvordan smakte det- egentlig...?

I Aftenpostens fine månedsblad, "Innsikt", tar de for seg et begrep som er blitt mer aktuelt blant forskere i USA de siste årene, nemlig "Mindful eating", eller Oppmerksom spising, som det kan kalles på norsk.
Konseptet er inspirert fra buddhismen, og oppfordrer oss til å vie ekstra oppmerksomhet til følelsen og hensikten med hver munnfull vi spiser. Det dreier seg om dvele ved det å spise, og å være bevisst på hele spise-opplevelsen.
Dette som en kontrast til den tendensen vi moderne mennesker har til å hive i oss mat, gjerne i forbifarten, på et bordhjørne eller på kjøkkenbenken, på vei til noe annet, som visstnok er viktigere enn å sette seg ned, gjerne sammen, og nyte et måltid i ro og fred.

I USA er ikke det å spise måltider sammen så kulturelt viktig som det tradisjonelt har vært, og til dels er, i andre kulturer, som bla her i Europa.
Tenk dere bare Italia eller Frankrike, der lunchen er neste hellig, og de har lange pauser i arbeidsdagen, for å spise et godt måltid. Det er jo nettopp en av grunnene til at vi nordboere syns det er så herlig å feriere i disse landene. Det å sitte rundt et bord og rundt et måltid gjør også noe med det sosiale samholdet i en familie eller den man nyter et måltid sammen med, og det gir muligheter for gode samtaler i tillegg til et trivelig sosialt fellesskap.

Vi nordmenn har også tradiisjonelt vært nokså flinke, og opptatte av å holde måtider hellig. Men det er desverrre på hell, og det er stadig flere familier som knapt nok har et felles måltid sammen i løpet av uka.
Vi nærmer oss amerikanerene også her... I USA er det oppfattet som nesten en menneskerett å få spise det man ønsker, når man ønsker, og hvor man ønsker det. Derfor kan en kjapp middag gjerne fortæres foran TV-en i sofaen, på kjøkkenbenken,-eller i bilen... For Drive-in-restauranter er ikke uvanlige, og amerikanerene går generelt veldig mye ut og spiser. Mange hjem har knapt nok sett en fersk potet eller grønnsak, og kjøkkenskuffene er ikke akkurat velutstyrte med praktiske kjøkkenredskaper, fordi de ikke brukes.
Amerikanerene er også "verstinger" når det gjelder å bedrive andre ting og aktiviteter mens de spiser mat. En undersøkelse viser at en amerikansk kvinne gjør i snitt 1,8 andre ting mens de spiste, mens en fransk gjør i snitt 1,1. Hvordan vi ligger an vet jeg ikke, men jeg kan tenke meg noe midt i mellom.

Har dette også noe med den fedmebølgen vi er stilt overfor? Jeg tror det, fordi når vi hiver innpå med "fór", som gjerne er lettspist og energirikt, så er det fort gjort å spise usunt og ha i seg for mye, mer enn vi egentlig trenger.


Det å prøve å spise litt mer med en "Mindful" tankegang kan gi en nye matopplevelser, og en helt annen nytelse av maten enn man før har erfart.
Hvor mange ganger har man tygd og kjent ordentlig på en grønn ert, og tatt seg god tid til å kjenne etter hvordan den egentlig smaker, kikke på den grønne fine fargen, og hvordan den passer sammen i smaken med de andre ingrediensene på tallerkenen?
Og hvor ofte tar vi oss tid til å tygge ferdig en kjøttbit eller å nyte fargene i en salat med mange flotte ingredienser, før den fortæres?

Dette kan høres litt corny ut for den som kankje ikke har viet det noen tanker.
Men det er vel verdt å prøve!

Jeg hadde en helt unik opplevelse og erfaring for noen måneder siden, da jeg var på et kurs i Italia og bodde i et kloster i en hel uke. Der serverte nonnene hjemmelaget deilig italiensk husmannskost tre ganger om dagen, og vi gjennomførte, kanskje uten å være det bevisst, Oppmerksom spising, i hvert måltid. Vi satt faktisk ofte i stillhet også, gjennom hele måltidet.
 For meg, som er vant til å sitte sammen med fem sultne og taletrengte unger rundt bordet, så var det en helt sær opplevelse de første par dagene, og jeg lurte virkelig på hvordan det skulle bli.
Jeg, som vanligvis spiser opp maten min fort, var ofte en av de siste som ble ferdig i måltidet, og for meg var dette en sjelsettende opplevelse!
Alt ble sterkere; smakene ble som små bomber; én og én smak kom til sin rett, og jeg kunne sitte og dvele over matens lukt, farge, konsistens og smak, når jeg fikk det i munnen.
Jeg la gjerne fra meg med gaffelen og nøt munnfullen i fulle drag, før jeg tok meg en ny bit, og de var innimellom nesten overveldende hvordan det opplevdes.
Man fikk et helt annet fokus på hva mat og et måltid er, og i ettertid, når jeg er tilbake til hverdagen hjemme, tenker jeg på hva det er vi går glipp av når vi har fått et så teknisk og hektisk forhold til mat i hverdagene våre...

Så jeg vil virkelig slå et slag for "Mindful eating"! Selv om man så klart ikke har mulighet til å sitte og drømme over hver en liten munnfull på en mandag ettermiddag, så er det viktig å finne noen rom der man faktisk kan gjøre nettopp det.
Det er opp til oss selv, og det gir oss nye og gode overraskelser i hverdagen:-)

http://www.aftenposteninnsikt.no/utgave/4-april-2012

Litt om alkohol og sædkvalitet...

Jeg ble for noen dager siden intervjuet om forskning som er gjort om alkoholens påviskning av både sædkvalitet og befruktningsevne.
Det er faktisk funnet en klar økning i risiko for spontanabort hvis barnefaren drikker rundt unnfangelsen, og selv om dette er små tall, så er det jo interssante funn, syns jeg.

http://www.abcnyheter.no/livet/2012/04/06/flere-spontanaborter-nar-far-drikker

Som med så mye annet, så kan dette gjerne fleipes bort, og det er lett å si at man nesten kan bli paranoid og nevrotisk av alle råd og advarsler man får. "Hvordan ble det født folk før", "slike råd er tullete".
Folk kommer fort med slike kommentarer, men så får nå folk ta det som de vil da, og se litt bort fra tabloide overskrifter og uttalelser som media gjerne bruker.

Jeg syns iallefall det er viktig å gjenta at det er lurt å ha et "fornuftig" forhold til alkohol også for den vordende far, og ikke minst budskapet om at gravide skal holde seg helt unna alkohol til barnet er ute, og har fått noen uker og måneder på baken.

God påske til dere alle:-)

Den fineste påskepynten...:-)

Da er huset påskepyntet, i den grad vi pynter huset før påske...!
Med fem unger i alle aldre, har jeg i årenes løp vært så heldig å få et stadig større utvalg av påskekyllinger, blåste og malte egg og vinduspynt, som er blitt produsert i barnehagen og på SFO. Noen av dem har mistet hodet, eller blitt litt "slitt" av tidens tann, men jeg syns det er like stor stas hvert år å ta frem de gule og fjærprydete dekorasjonene som barna har laget.

Det er jo ikke all denne påskepynten som har kommet til å egne seg i en designerblogg eller har nådd opp pga utseendet, men jeg må si at jeg er mye mer glad i disse isoporkule-kyllingene med hodet på skakke og et øye her og der, enn å kjøpe "årets" påskepynt som skal ha den riktige fargen eller designet!

I går fikk vi nye fine malete egg fra barnehagen, og det var en stolt liten tass som plukket ned "sine" egg fra treet, for å ta med hjem:-)

Så nå kan påsken bare komme;
GOD PÅSKE, alle sammen!

For en SFO...!

I kveld har jeg overvært en kjempeflott musical som SFO har satt istand. Ikke nok med at de har satt i sving over 80 barn, men alt er hjemmelaget og komponert i tillegg!

"Rot i støvsugerposen" handlet om hva vi kan finne inne i en støvsugerpose, og om hvordan det er å leve sammen i et samfunn der man er forskjellige, men må leve og ha det fint sammen uansett.

Jeg tar av meg hatten for hva de har fått til, både musikalsk, med fengende musikk og fine tekster. Og barna var kledd i fantasifulle kostymer, som også var hjemmelaget av de voksne på SFO. Her var det barn kledd ut som popkorn, gamle skruer og spikere, vaffelrester og godteripapir.

Og i orkesteret var det en blanding av lærere, foreldre og ikke minst rektor på skolen, som er en ivrig musikant og drivkraft på alle de flotte kulturelle tilstelningene som skolen har.

Man hører fra så mange skoler at SFO er nesten bare en "lagringsplass" for barna, med dårlig tilbud både pedagogisk og ellers. Jeg må si at det nettopp er SFO på vår skole som imponerer meg mest, og de har voksne ansatte som virkelig vil noe, og som har et bevisst forhold til det de driver med.
Det merker ungene, og det er faktisk nesten alle fjerdeklassingene som velger å ha SFO også, selv om det mange steder da er ganske vanlig at barna kutter ut SFO, og drar hjem rett etter skolen istedet.


Gratulerer, Nyborg, med en fin forestilling!

Vakre ord om våren...

Endelig er det ekte vårtegn her i Trondheim også. Etter vinter, snø, vind og regn, så titter endelig krokus og hestehov frem fra vinterdvalen.

Jeg elsker våren, og syns dette er den beste tiden på året. Å se av naturen våkne, og at knoppene skyter langsomt frem på trærne, og at grått og hustrig gress sakte men sikkert får et lite grønnskjær som gradvis blir sterkere,-det er så vakkert og fint!

Det er også så herlig å gå seg en tur i skog og mark, og høre fuglene som kvitrer, og høre på at de også er glade for at det er vår, og har så mye de skulle sagt og utrettet etter en lang og kald vinter.


Våren er beskrevet så vakkert og fint både i musikken og lyrikken. En av de vakreste beskrivelsene av våren som jeg vet, er diktet til Karin Boye, "Ja visst gör det ont". Hun får frem de sterke kreftene som naturen viser frem når alt skal komme ut fra sine vinterskall, på sin melankolske og sammensatte måte. Og det er vel kanskje slik mange av oss kjenner det, når store omveltinger skjer. Det som er godt og fint kan også ha noe vondt og sterkt ved seg.

Her er diktet iallefall; nyt det og ha en fin og vakker vårdag!

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.