Journalinfo og forsikringsselskaper...

Noen ganger blir jeg irritert og indignert på mine pasienters vegne. Det er innimellom at man kjenner at man gjerne vil være pasientens advokat, og en av disse tifellene er når forsikringsselskaper er inne i bildet...!
 

I dag fikk jeg en ny henvendelse fra et stort og kjent forsikringsselskap, der de ber om at jeg skriver og sender dem hele journalen på den aktuelle pasienten, i uredigert form.
Hele journalen!
Dette, selv om de egentlig er ute etter å vurdere en skade og et hendelsesforløp som bare er noen få år gammelt.

Jeg må si at akkurat dette provoserer meg; at et forsikringsselskap mener de har rett på å få vite alt jeg har skrevet i jouralen om mine samtaler med denne pasienten, kopi av alle undersøkelser, prøver og epikriser som er kommet inn på denne pasienten.
Dette selv om personen har vært pasienten har vært min pasient ti år, og det aktuelle problemet som hun/han har hatt er bare 3-4 år.

Noen ganger ber de om en redigert journal, med relevante opplysninger om undersøkelser, behandling og funn som er gjort, og som jeg mener har relevans for det som pasienten har oppgitt som et helseproblem.

Ta f.eks en kvinne på 40 år som søker uføre-/ulykkesforsikring.
Hun skal da selv oppgi tidligere sykdommer, innleggelser og skader på sin egenerklæring,. Si at hun har migrene, og har vært innlagt et benbrudd. Jeg blir da spurt om å sende selskapet journalinfo om de aktuelle lidelsene, og bare det, samt en generell vurdering av hennes helsetilstand.

Dette er greit og jeg forstår at de trenger opplysninger.
Men det som er provoserende er at de stadig vekk spør om hele journalen, og dekker seg bak at  pasienten/kunden har skrevet under en fullmakt på at jeg kan gi dem all denne sensitive informasjonen, som de slett ikke har noe med.
Jeg har selv sett disse fullmaktene og erklæringene, og det er jammen ikke alltid så lett å forstå at det man egentlig har skrevet under på, på et ark med masse små skrift, er en aksept på at hele den medisinske livshistorien skal mellom hendene på et forsikringsselskap, som skal vurdere om du skal få livsforsikring eller få erstatning for en skade du har søkt om.

Det er sjelden at forsikringsselskapene trenger opplysninger om kjønnsvorter, aborter elle hemorroider, for å vurdere om du får forsikringen din. Eller notater fra samtaler du har hatt med legen din om ekteskapsproblemer, prevensjon eller krangling med sjefen.

For meg som legen, er det faktisk enklere og mindre jobb og bare trykke på "kopiér" rubbel og bit, enn å sitte og se gjennom hele journalen, og klippe og lime for å få med det relevante. Men dette syns jeg faktisk er et prinsipielt og stort problem, som jeg er villig til å gjøre en ekstra innsats for!
Tenk hvor strengt det er overalt ellers, og hvordan det prates om personsikkerhet og -vern, og så skal dette være greit...; forstå det den som vil!
Vi får knapt ut et ord informasjon dersom vi henvender oss til sykehuset på vegne av en pasient, og tenk på hvor vanskelig det skal være med felles datajournaler i helsevesenet, og så skal det være så enkelt og i mine øyne tilfeldig når vi har med forsikringsbransjen å gjøre...?!


Dette var dagens hjertesukk, og jeg håper noen av dere som leser dette tar det til dere, og blir mer bevisste på dette.
Det fortjener dere!

Barn, bil, sikring&sånt...

Det er lenge siden jeg var barn, og det var helt greit og vanlig at både jeg og søskenene mine satt og lå om en annen baki bilen, enten det var på kortere turer til bestefar, eller lange ferieturer til Danmark.
Bilseter og sikkerhetsbelter var et nokså fjernt begrep, og vi benyttet både gulv, sete og hattehylle(!) som hvileplass når bilturen ble lang og vi kjedet oss.
Slik var det, og ingen reagerte på de fordi alle gjorde dets slik.

Heldigvis er det blitt en enorm utvikling innen dette med trafikksikkerhet, og ikke minst sikring av barn i bil.
Dels har trafikkbildet endret seg, men mye trafikk og større hastigheter. Det har også foregått mye forskning innen trafikkmedisin, om hva som egentlig skjer når vi kolliderer i høy hastighet, og hvilke skader som skjer, og hvordan vi skal forebygge disse.

Det er nå en selvsagt ting av man bruker bilbelte, og det er også naturlig for folk å skaffe seg barneseter og annet sikkerhetsutsyr når man får barn.

Men desverre, så er det en god del mørketall når det gjelder sikring av barn i bil, til tross for store kampanjer fra Trygg Trafikk, mye informasjon fra media, helsestasjoner og andre steder.
Nylig ble det publisert resultater som viser at over 60%  av barnehageansatte observerte foreldre som slurver med sikring av barna sine når de leverer og henter i barnehagen. Det er ganske høye, og sørgelige tall.

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.8320101


Jeg kjenner meg godt igjen i situasjonen; vi har det travelt om morgenen og skal rekke jobben, med kø og stress. Da er det lett å bare "slenge" ungen oppi et sete og kjøre i vei, uten å feste barnet forsvarlig. For det er jo så mye prakk, med seler og slikt! Og så er det jo så kort vei til barnehagen, at det går som regel bra.
Ja det gjør det, men hva den gangen det ikke går bra...?

Det er klare regler, eller retningslinjer i Norge, for sikring av barn i bil.

Dette sier loven:

• Det er påbudt å sikre barn i bil. Barn som er under 135 cm høye skal alltid bruke godkjent barnesikringsutstyr som er riktig i forhold til barnets vekt.

• Barn mellom 135 og 150 cm skal bruke godkjent barnesikringsutstyr dersom slikt utstyr er tilgjengelig i bilen. Reglene gjelder for barn under 36 kilo, etter dette skal både barn og voksne sikres med bilbeltet.

• Barn skal ikke transporteres i bakovervendt barnestol i forsete der det er kollisjonspute. Unntaket er hvis kollisjonsputen er deaktivert manuelt eller automatisk.
• Ved bruk av bilbarnestol er det påbudt å ha den bakovervendt til barnet blir 9 kg.

Det er nok ikke bare når det gjelder festing på vei til barnehagen at vi foreldre er sløve i forhold til å følge anbefalingene. Det er mange som slutter å ha barnet bakovervendt lenge for 4 år, som er anbefalt. Det er faktisk fem ganger høyere risiko for å bli skadet eller drepr når barnet sitter forovervendt i stedet for bakovervendt opp mot denne alderen!
Det er nok mange av oss foreldre som syns at det ser trangt og ubehagelig ut for ungene å sitte bakovervendt, og at de kanskje får med seg mindre når de sitter i denne retningen.
Noen blir nok kvalme og uvel av å sitte slik, men jeg tror ikke det er et stort problem egentlig.
Om bena er litt bøyde, så gjør det ikke noe, og det er kanskje mindre plagsomt for barna enn de voksne som ser på...?
Det er iallefall mye sikrere for hode og nakke å sitte bakovervendt, så vi har et stort forbedringspotensiale der, tror jeg.

Vi må også være bevisste på nå vi begynner å å la barna få sitte foran i bilen.  Faktisk så anbefales det ikke at barn under 140 cm skal sitte foran i bilen, der det er kollisjonspute.


Hva er det som gjør at det er så mange som sluntrer unna disse anbefalingene?
For det første så er vi nordmenn nokså egenrådige, og liker ikke masse påbud og regler. Vi skal helst bestemme selv, og ikke bli fortalt av andre, heller ikke fagfolk, hva som er best.

Så er det dette med tidklemma da...
Vi har en hektisk livsstil, og da er det nokså skviset med tid, særlig for småbarnsforeldre, som skal hente og levere her og der, innimellom egen jobb, handling og andre gjøremål.
Da er det litt tid spart på å slippe å krype inn i bilen med ungen og sette fast setebelter osv.

Dette er selvsagt ikke helsvart, og tross alt så er det mange som er nøye med sine barns sikkerhet, både i bilen og ellers.
Men den siste undersøkelsen viser at det er et stykke igjen, og at vi iallefall kan tenke oss  litt om før vi plasserer ungen mellom handleposene neste gang...;-)

Mange barn som sviktes...

NRK startet i kveld en serie om barnevernet og deres arbeid.

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.8319251

Vi leser og hører om at barnehageansatte lar være å varsle når de burde ha mistenkt overgrep eller vanskjøtsel av barn.
Det diskuteres om førskolelærere har for lite bakgrunn og opplæring i hva man skal se etter, og det å bli trygge på å varsle der det burde være klare tegn og mistanker om å barn lider overlast hjemme.

Vi fastleger er heller ikke flinke- eller oppmerksomme nok- til å være barnas advokat.
Det er desverre så alt for mange ganger at vi er redde for å ta feil, og blande oss inn i familiens indre autonome verden, og kanskje risikere å ta feil i våre antakelser, og fornærme foreldre som da blir mistenkt for å mishandle eller skade barnet sitt.
Mange, både leger, barnehageansatte og lærere, er så redde for å kanskje mistenke "feil" foreldre, at vi forsømmer mange barn, som da står forsvarsløse igjen, uten noen som kan hjelpe dem ut av en fæl situasjon...
Det er altså "enklere" å ta hensyn til de voksne enn til barna...
Dette er det vondt å tenke på , og jeg får nesten en klump i magen når jeg tenker på alle de gangene jeg også helt sikkert har forsømt meg, både som lege, og som mor i barnehagen eller på skolen, og jeg har stusset over barn som har oppført seg på en måte, eller vært ustelt eller sky på en måte som burde ha vekket min oppmerksomhet.

Jeg merker allikevel at jeg med noen år på baken som fastlege og som legevaktslege har blitt modigere til å ta affære, og kontakte enten barnevernet, eller å ta en telefon til helsestasjon eller andre aktuelle instanser for å finne ut av om det er noe vi burde gjøre i forhold til et barn.

Selvfølgelig er det grusomt for foreldre å bli utsatt for mistenkeliggjøring. Det å skade sitt eget barn, eller å forsømme eller være vond mot ungen sin, er noe av det mest utenkelige de fleste av oss kan tenke oss.
Men desverre så er verden ikke alltid slik vi skulle ønske oss, og mange barn vokser opp i miljøer og omgivelser som mange ikke kan forestille seg.

Jeg må bare håpe at økt åpenhet om disse temaene vil medføre at flere barn kan få en tryggere og mer verdig oppvekst. Og det betyr faktisk en oppvekt der foreldrene og deres "behov" må skyves til side, en gang i blant...

Vanskelige og viktige samtaler...

Adresseavisen skriver nå om "Lokkemannen", som kjører rundt og prøver å få kontakt med barn her på Byåsen, hvor vi bor.

http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article4696315.ece

Det siste året har vi fått brev hjem, og vi har hørt historier om denne mystiske grønne bilen, som står parkert ved skoler, langs fortauene, og prøver å lokke barn til seg.
Det har heldigvis ikke skjedd noe alvorlig, men med ferske fæle saker i media, så blir man skremt og redd, både barna og vi foreldrene.

Det er alltid vanskelig å vite hvor mye man skal si til barna sine, hvor mye man skal brodere ut om hva som kan skje dersom man blir tatt med i en bil med en fremmed mann.
Det er en ekkel følelse å svartmale og krisemaksimere, det er også en svært vanskelig balansegang å vite hvor inngående man skal beskrive hva en "ekkel" og "skummel" mann kan gjøre med et barn.
Ja, man kan bli kidnappet.
Ja, man kan bli utsatt for overgrep eller krenkende handlinger.
Ja, man kan bli drept.

Men hvordan skal man filtrere og sortere det man skal si til barnet sitt?
Hvor mye skal man gå rundt grøten, bagatellisere livets realiteter? Tross alt så er jo de aller aller fleste menn (og damer) i både grønne biler og andre biler snille og greie, og man trenger slett ikke å gå rundt å betrakte alle voksne rundt seg som potenielle overgripere eller ekle voksne.

Dette er en av de vanskelige og utfordrende tingene med å være mor og far.

Det gjelder å lære barna sine å få et instinkt og magefølelse på når det ikke er greit, og når situasjonen er utrygg, og noe ikke stemmer.

I vårt tilfelle, så er jeg glad for at vi har snakket med våre barn om å aldri gå bort til en fremmed bil eller person som prøver å lokke dem til seg, enten det er med godteri, valper eller på annen måte.
Aldri plukke opp noe fra lommene av menn, løpe motsatt vei dersom de føler seg truet, og gå sammen med noen, iellefall hvis det er en tid på dagen da ikke så mange andre går hjem.


Det er bare tre dager siden et av våre barn ble forsøkt vinket på av en mann i en grønn bil, som sto parkert og kikket på dem.
De var heldigvis to sammen, og forsto raskt at dette var en situasjon de måtte fjerne seg fra fortest mulig.
Det klarte de, og vi er glade for at de hadde lært noen av instinktene for at dette trolig var en truende situasjon.

Om politiet klarer å "ta" mannen i den grønne bilen er ikke godt å si. Gjør de det, så er det vel ikke så lett å "ta" han for noe heller...?
Det betyr vel at han bare kan fortsette å skremme barn og voksne i nabolaget vårt, slik at barna går med klump i magen både til og fra skolen.
Trist men sant-

Selv om det er trist, og vanskelig, så er det lurt å snakke med barna sine om slike situasjoner.
Verden er desverre ikke rosenrød og uskyldig, selv ikke for et lite skolebarn. Vår jobb som voksne er å gjøre den så harmonisk og trygg som mulig. Da hører det med å realitetsorientere de små om livets realiteter også, innimellom kosen og uskylden-

Leksehjelp i ekspressfart...!

Skolehverdagen har begynt, og sekkene til barna er fylt med lapper og ark og beskjeder, som vi foreldrene må lese, underskrive og sende tilbake til skolen.

I dag fikk vi et ark med påmelding til Leksehjelp!
Leksehjelp ble innført med forskrift i Opplærringsloven i 2010, og er vel en av de nye "flaggskipene" i Skole-Norge, som skal utligne forskjeller mellom barn, og hjelpe dem som trenger støtte til å få gjort leksene.

Det er iallefall fine og fagre ord i forskriften; Alle elevar på 1.-4. årstrinn har rett til leksehjelp, jf. opplæringslova § 13-7a. Formålet med leksehjelpa er å gi eleven støtte til læringsarbeidet, kjensle av meistring, gode rammer for sjølvstendig arbeid og medverke til utjamning av sosiale forskjellar i opplæringa. 

La oss håpe at de som trenger det får den hjelpen de skal ha, og at denne store satstningen gir frukter, allermest for barna, men også for skole-Norge i sin helhet.

Men jeg må si jeg jeg ble litt i stuss da jeg fikk lappen hjem fra skolen i dag, der jeg kunne melde på 4-klassingen min.
Der er det satt opp leksehjelp alle fem dagene i uken. Men det som fikk meg til å reagere med litt vantro var at fire av disse dagene så er det leksehjelp-tilbud fra kl 0800-0815...!
Bare én dag er det satt opp en hel klokketime, eller bare kvartersøkter.

Jeg har etterhvert hatt, og har, flere barn i skolealder. Jeg har fortsatt til gode å se at noen av ungene klarer å finne tak i  bøkene i sekken, sette seg og komme igang med leksene, og ikke minst får fullført en lekse i løpet av ETT KVARTER...!!!

Dette er jo bare tull, og et skinntilbud, spør du meg!
Dette er jo ikke en reell leksehjelp, men tjener bare til at skolen skal fylle sin del av forpliktelsene sine, og si at de har et leksehjelptilbud.

De skriver jo i dette brevet at dette tilbudet skal være en "arena for de elevene som ønsker å jobbe i ro og fred med leksene på skolen, med mulighet for støtte fra en voksen". De skriver samtidig at de "ikke har mulighet til å gi hvert enkelt barn på leksehjelpa individuell oppfølging"...!

Det er mulig, og jeg håper nesten, at jeg har misforstått noe her, men jeg kan ikke forstå at dette skal kunne bli et tilbud som gir barna en større mestringsfølelse, når de kanpt kommer igang med noen som helst arbeid, før de må pakke sekken og gjøre seg ferdig.

Er disse tullete tidene satt opp slik fordi det er bestemt at foreldrene skal få reduksjon i SFO-utgiftene dersom leksehjelpen foregår i SFO-tiden??

Ikke vet jeg.
Det jeg vet, er at mine unger ikke skal ha leksehjelp mellom kl 0800 og 0815. Det tror jeg ikke blir noen suksess, gitt, for da tror jeg bare de rekker å ta frem penalet fra sekken før de må legge det tilbake igjen...

http://www.lovdata.no/for/sf/kd/td-20060623-0724-002.html

En overdose sexprat...?

Jeg ble nylig intervjuet av Foreldre og Barn, med ulike spørsmål omkring det å bli gravid, hvor lenge det er vanlig å vente før man blir gravid, etc.
Da saken kom på trykk, var det i kjent stil, med svulmende overskrifter og ingresser; "Husmorporno kan føre til babyboom!"
 http://www.klikk.no/foreldre/familieliv/article783151.ece

Tittelen er nok skrevet i lys av at de i artikkelen tar for seg bokfenomenet "Fifty shades of Grey", og at en amerikansk "ekspert" mener at denne boken fil føre til at flere damer blir lystne og virile, og at det vil føre til flere babyer... Jeg må innrømme at jeg ikke helt henger med i tankerekken, like lite som jeg forstår at denne boken er blitt et slikt vanvittig fenomen, både i USA og i verden ellers.
Jeg måtte jo liksom starte på boken etter at jeg var sitert i en artikkel som ble linket til den. Men for å være ærlig så syns jeg det er kjedelig lesning, med dårlige personbeskrivelser og språklige kvaliteter. OK, så er de seksuelle beskrivelsene saftige og greie, og det er vel nok til at det blir en stor suksess, sikkert...;-)

Så går det bare to dager, så er det en ny artikkel på nettet, som forteller om manglende sexlyst blant unge par såvel som velvoksne. Det fortelles om ellers unge og friske voksne i parforhold, der de ikke har sex mer enn noen få ganger i året, noen ganger aldri.

http://www.klikk.no/kvinneguiden/samliv/article781891.ece

I denne artikkelen kommer eksperter av ulike slag med forskjellige forklaringer på hvorfor det er så dødt mellom lakenene i mange hjem.
Hos noen forsvinner gnisten gradvis, mange snakker og kommuniserer for lite, og er opptatt av andre ting og gjøremål, og glemmer kosen og nærheten i parforholdet.
Det er mange forklaringer, og et komplekst problem utet ett enkelt svar.
Som fastlege møter jeg mange kvinner etter fødsel, i barseltid, og også i månedene etterpå.
Mange er slitne, med lite søvn, kanskje lite avlastning, nettverk, og også lite oppmerksomhet og ros fra en mann, som kanskje også er sliten.
Jeg tar alltid opp sex og samliv når jeg møter kvinner til barselkontroll, gjerne i forbindelse med at jeg snakker med dem om prevensjonsvalg.
Det er en del, særlig førstegangsfødende, som er usikre på hvordan de ser ut nedentil, om det gjør vondt å ha sex, og de syns det er kort og greit er "slitsomt" å tenke på, for det føles så fjernt.
Det er naturlig alt dette, og det er ikke noe gunstig å tvinge seg i gang under press.
Men oftest så er alt greit rent fysisk, og mange blir hjulpet av å få høre dette.
Noen ganger er det imidlertid par som liksom aldri kommer igang med sexlivet og nærheten igjen etter fødsel, og de fjerner seg stadig mer fra hverandre. De vet liksom ikke hvordan de skal få brutt denne sirkelen, og kommer inn i en negativ og dårlig spiral.

Da er det viktig å ikke ha forventinger om den mest spennende og langvarige elskovsstunden, men rett og slett komme igang, så bruker det å gå seg til. Som regel i allefall.

Men det jeg egentlig vil frem til her, er at jeg ofte undrer meg over hvilken motsetning det er mellom det vanvittige fokuset på sex, stillinger, sexleketøy, osv osv, i media og ellers,- og de rapporter man får om hvor lite sex folk har, og hvor mye folk sliter i mange parforhold, nettopp med lyst og nærhet.

Jeg må innrømme at jeg begynner å gå grundig lei av avisenes og media fokus og skriving om dette. Det skrives om Poledance-kurs, som om det er like vanlig som å gå på språkkurs eller swingkurs.
Poledance er sikkert veldig god trening det, men det er nok mange som ikke føler seg helt smekker og lekker nok til å sette i gang med noe slikt, og kanskje noen føler at det er slikt som må til for å gjøre mannen fornøyd...?

I det hele tatt så tror jeg den enorme skrivningen om superorgasmer, kama sutra, sexutstyr  og super-sex gir folk en følelse av å være dønn kjedelig, og gjør at de kanskje gir opp sexen før de kommer igang.
Det kan jo føles litt skremmende å gi bare vanlig nærhet og kjærtegn også, fordi de er redde for at dette skal gi den andre forventninger om noe som de ikke tror de kan tilfredsstille?
Ikke vet jeg, men jeg har kanskje et inntrykk av at det er noe i dette.

Som med så mye annet, så kan for mye informasjon om ting gi motsatt effekt av dem man skulle tro; nemlig at det gjør folk bare enda mer forvirret, leie og rådville.

Så for mange kan kanskje Remas slagord brukes; Det enkle er ofte det beste...?

Meldingsbokens svanesang...?

I kveld har jeg vært på høstens første foreldremøte på skolen.
Der var årets "nyhet" på skolefronten den såkalte "Mobilskolen".

I vår digitale moderne verden, hvor mobiltelefoner er blitt en forlengelse av kroppen, og ekstra kroppsdel, er det kanskje naturlig at nettopp denne dingsen nå etterhvert skal overta for den gode gamle
meldingsboka...!

På mine barns skole skal vi nå få beksjeder og meldinger fra skolen og klasselærere direkte inn på sms, og vi kan også sende meldinger til lærerene dersom vi må gi beskjed om fravær, tannlegetime osv.
Skal en planlagt klassetur i marka avlyses pga dårlig vær, så vil det kanskje plinge inn en sms om morgenen, før barna dra på skolen.
Det skal visstnok også fungere slik at vi får en sms dersom vår håpefulle ikke kommer til skolen om morgenen.
Lærerene skal da sende en sms ut til oss, for å sjekke om barnet er hjemme pga sykdom eller annet.

http://www.mobilskole.no/

Dette blir sikkert et fremskritt på mange måter, og spennende å se hvordan det vil fungere.

Men det er nå litt rart at den gode gamle meldingsboka kanskje blir borte også da.
Jeg husker selv den grønne lille boka som lå i sekken i alle mine skoleår, der det heldigvis ikke var så mange "meldinger hjem", men det hendte vel det også.
Andre i klassen hadde en velbrukt meldingsbok, etter et eller annet sprell eller rampestrek.

Dette med å få melding med hjem har jo vært riset bak speilet for alle som går og har gått på skolen. Dét var ille det, å få med melding fra læreren, som vi måtte vise til foreldrene, og få underkrift på tilbake til skolen.
Huff a meg...!

 

Det har vært mange lurvete meldingsbøker i de ulike skolesekkene i årenes løp, og det har ikke alltid vært enkelt å finne boka akkurat når man har trengt den, for å skrive en melding til læreren. Noen ganger har vi funnet den nederst i sekken, og den har lignet mer på en papirdunge enn en liten bok...

Vi mennesker ha siden tidenes morgen funnet våre måter å få sendt ut meldinger og beskjeder til hverandre; vikinger hadde budstikker, de hadde kurérer over de mongolske steppene, og i Alpene jodlet de til hverandre.

I skolen har altså den tradisjonelle meldingsboka vært et fast innslag, på godt og vondt.

Nå tar mobiltelefonen over, som den gjør på stadig flere arenaer.

Vi har vel de siste dagene lest og fått dårlig samvittighet over at mange av oss foreldre også kommuniserer mer med mobilen enn med våre egne barn.

Så denne nye vrien i skolehverdagen er vel bare som forventet.

Men det var fortsatt lov å bruke Meldingsboka også, så det skal nok bli en gradvis avvenning og avskjed med en gammel og trofast følgesvenn...!