Kraften av sårbarhet

I dag har jeg hatt et innlegg i Adresseavisen, der jeg filosoferte rundt temaet sårbarhet.

Dette begrepet har fascinert meg lenge, og jeg har i en del år bevisst kjent på sårbarheten, hva den gjør med meg og hvordan jeg klarer å håndtere den.

http://www.adressa.no/meninger/annenside/article7439209.ece

Alle har en sårbarhet de bærer med seg. Vi "liker" å tenke på dette som et svakt punkt hos oss og andre; tenkt bare på hvordan vi bruker bekrepet om mange ting. Det er gjerne forbundet med noe som er skjørt, kan ødelegges og må tas på med "silkehansker".
Det er også gjerne noe man kanskje må snakke lite om eller ihvertfall være varsom med å konfrontere.

Selv mener jeg å tro at jeg ikke har vært så redd for å kjenne på dette, og sterke livshendelser har vært med på å måtte møte sårbarheten virkelig ansikt til ansikt.
Når man kommer over terskelen for at det kjennes skummelt å bruke sårbarheten, og å studere den mer inngående ved å oppsøke den på ulike måter, da er det en berikelse å ha den med i livet.
Den får oss til å kjenne oss som mennesker på godt og vondt, og vi lærer oss  kanskje å akseptere oss selv som den vi er, med både gode og mindre gode sider.

Jeg tror iallefall selv at min nysgjerrrighet og åpenhet for sårbarheten gjør meg bedre i stand til å møte pasientene mine, når de kommer til meg med problemer, sykdommer og bekymringer de kanskje har grudd seg til å dele med andre.
Jeg håper det iallefall!


Som nevnt i kronikken min, anbefaler jeg å ta en nærmere titt på disse flotte kvinnene, og det de har skrevet og delt om temaet sårbarhet.

 Brené Brown:
http://www.ted.com/talks/brene_brown_on_vulnerability.html

Kristin Flood
Kathrine Aspaas

Kom dere på understellsjekk...!

Et vanlig innslag i en arbeidsdag hos en fastlege, ikke minst en kvinnelig en, er å ha pasienter som kommer for å ta celleprøve.
Bare i dag har det vært tre damer innom meg for å ta den faste celleprøven, som vi kvinner anbefales å ta hvert tredje år. Glemmer vi å ta den, får vi brev fra Kreftregisteret om at det er på tide.

Men allikevel er det i følge Dagens Medisin mange som unnlater å komme seg til legen for å ta celleprøve, selv om de er innenfor den gruppen som anbefales dette.

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/reagerer-ikke-pa-celleprove-innkalling/

Dette er urovekkende nyheter, særlig fordi livmorhalskreft faktisk har økt med 25% det siste tiåret, blant kvinner mellom 25-29 år.
Celleprøven er en viktig "garanti", eller iallefall en veldig trygghet, for å få oppdaget om man har celleforandringer i livmorhalsen, som kan utvikle seg til kreft. Derfor er det veldig viktig å få ut budskapet om kvinner må komme seg til legen, selv om mange sikkert gruer seg til å gjennomgå en gynekologisk undersøkelse.
Det er jo helt naturlig at man kan grue seg til å klatre opp i en gynstol. Men om det er bare dette som gjør at mange kvinner ignorerer rådene og brevene om kontroll, det vet jeg ikke. En del damer sier at de glemmer det, og kommer så når det kanskje har gått enda et år etter forrige varsel.

Kreft i livmorhalsen er en vanlig krefttype, og det er den nest vanligste typen som rammer kvinner, omlag 300 hvert år. Ca 100 kvinner dør av det årlig.

Man tror at en av grunnene til å denne krefttypen har økt såpass mye det siste tiåret, er endrete seksualvaner, bl.a. hovedårsaken til celleforandringene som leder til kreft, er det såkalte HPV-viruset, som smitter ved ubeskyttet sex.
Viruset endrer cellene, som da kan utvikle seg i en retning som gir kreft. Det vanligste er å få "uskyldige" celleforandringer, som man kan se an, evt fjerne ved små inngrep før de utvikler seg til kreft.

Den største synderen for at celleforandringer og livmorhalskreft hat økt slik, er vel at vi nordmenn er elendige til å bruke kondom! Ubeskyttet sex, skifte av partnere og et stadig større antall partnere har blitt mer vanlig, men folk er utrolig naive og korttenkte, når de hopper i høyet uten å tenke på konsekvensene.
Det florerer med chlamydia, kjønnsvorter og HPV, men likevel virker det som om folk har skylapper på og buksene av når de får lyst til å nyte livets goder.
Vi er helt i bånn når det gjelder kondombruk i Europa, og jeg syns det er ganske pinlig egentlig.

Det er iallefall veldig trasig når det kommer jenter til med med celleforandringer, som enten gir dem store bekymringer, eller i verste fall ulike stadier av kreft i underlivet.
Det er ikke alltid dette skyldes HPV eller seksualvaner, selvfølgelig. Noen ganger kan man ikke finne forklaringer på hvorfor noen blir rammet.

Men budskapet mitt er å komme seg til legen og få tatt celleprøven. Det er en god og trygg investering i helsa.
Og ikke glem kondomet heller da...;-)

Et møte med fortid og nåtid i "Den evige stad"...

Min kjære mor fylte nylig "rundt" år, og det må jo feires!
Men hva gir man til en eldre kvinne, som har "alt" og det hun trenger?
Reiseglad som jeg selv er, så kom jeg opp med ideen om å ta henne med til en by hun har drømt om å besøke siden hun var ungdom nemlig evige og vakre Roma!
Mine storesøsken tente på ideen, og vi har nylig kommet tilbake etter fire fantastiske og minnerike dager sammen med vår kjære mor.

Ikke siden vi var barn, for noen tiår siden, har vi reist sammen på ferie, så spenningen og forventningene var store og spente da vi satte oss på flyet.
Man endrer seg jo med tiden, man har hver sine liv, vaner og uvaner. Men det er samtidig fascinerende hvordan man blir "som før" sammen med sin nærmeste familie, og gamle roller og mønstre blir som nye, på godt og vondt. Det er det familie er, men så heldige vi er som har muligheten til å ta moren vår med på en slik reise, og oppleve noe slikt sammen!

Fra start til slutt var det kos, latter, opplevelser og fine stunder.
Ingen ting er som å ha felles opplevelser; det er er uendelig mer verdifullt enn å fylle skuffer og skap med nye ting.

Og så Roma da! Man blir aldri ferdig med Roma, og ingen steder møtes fortid og nåtid mer tydelig enn i denne byen. Det er som å gå og leve i et levende museum, og hvor man enn snur og vender på seg, så kjenner man på at man er en del av historien.

Så dette ble en "historisk" reise på mange måter, og så glad jeg er for at vi fikk det til.
Man angrer gjerne mer på det man ikke gjorde enn da man gjorde...;-)

Er vi bedre til å syte enn å yte...?

Vi er inne i en opptrappende valgkamptid, der partiene og deres taleføre politikere overbyr hverandre i lovnader, gull og grønne skoger, om hvordan det skal bli for oss etter valget, bare vi stemmer på dem.

Samtidig er lønnsoppgjøret i gang, og i skrivende stund venter jeg på å høre om partene klarer å bli enige om hvem som gir seg på den siste krona, ja krona (!)..., slik at vi slipper å våkne til en storstreik i morgen.

På Facebook legges det i kveld ut en kronikk av min flotte kollega Per Fugelli, hvor han gir oss en lekse i vårt folkeslags "syke", som består av forventninger og syting i forhold til samfunnet. Han mener vi har blitt en gjeng bortskjemte og storforlangende mennesker, som krever at samfunnet skal dekke bordet for oss, overalt og til enhver tid. Og han mener ingen politikere har baller til å si til oss at vi skal skjerpe oss, slutte å klage, og godta at vi må bidra mer selv, akseptere motgang, og at livet ikke er bare rosenrødt.

http://www.aftenbladet.no/energi/kommentar/Den-norske-klagemuren-1853935.html


Alle disse tingene jeg har ramset opp her har for meg en sammenheng, og er symptom på det samme.
Kort fortalt har vi det forferdelig godt her i landet, og vi glemmer ofte å kjenne etter og å ta innover oss hvor priveligerte vi er som er blitt født her.

Det var faktisk ganske sterkt å få telefon fra min 11 år gamle sønn i dag, hvor temaet tilfeldigvis ble akkurat dette.
Han ringte fra Bulgaria, hvor han er på turne med Nidarosdomens Guttekor.
Han fortalte om kummerlige forhold, og fortalte litt om hvordan han gjennom sine barneøyne så hus, bygninger og et land som var mye mer fattigslig enn han er vant med hjemmefra. Han sa også at det var veldig billig der, og at man kunne få kjøpt seg 3 liter brus for 4 kroner!
Det hadde gjort inntrykk da en voksen i koret hadde fortalt barna at mens en person i Norge i gjennomsnitt tjener 38 000 kroner i måneden, så tjener en bulgarer i snitt 2000 kroner!
Vi snakker om et land i Europa.
Dette er lærerikt for en pode fra rike Norge, og han har fått litt å tenke på, men også blitt en god erfaring rikere, med forhåpentligvis større forståelse av hvor utrolig priveligerte vi er.

Jeg kjenner jeg sliter litt med denne krona de krangler om i kveld i meklingen.

Jeg skal lese Fugelli en gang til før jeg legger meg, og håper mange med meg leser det, og tar det innover seg.

Leger er også allrighte dyr...

Ikke før påsken er såvidt omme, så er det full gang i media igjen, med "legestoff". Det vil si innslag der man får høre om legers inkompetanse av ulike former og slag.

Og jo; både jeg og mange av mine kolleger er både vante med, innstilte på og tåler å få kritikk og påpakninger, dersom vi ikke skjøtter jobben vår, eller opptrer på utilbørlige måter. Det er en del av det ansvaret vi må ta når vi velger et slikt yrke, der vi er i nærkontakt med mennesker konstant. Ikke bare med "mennesker", men faktisk med mennesker som oppsøker oss med et håp og en forventning om at vi skal hjelpe dem med et helseproblem eller et eller annet livsproblem.

Men det er når berettiget søkelys og kritikk går over til en systematisk og rituell svartmaling og polarisering mellom lege og pasient, og en svart-hvitt-tenkning overfor legestanden, at jeg syns det blir litt nok.
Én ting er at vi leger kan bli lei oss, ta det personlig eller bli sinte; en annen ting er at jeg tror denne trenden med svartmaling av helsevesenet og oss som jobber der er med på å senke folks tillit til oss på et vis som er enda mer uheldig for pasientene og for samfunnet som helhet enn for oss personlig. Gjerne på grunnlag som er nokså uberettige.

Selvfølgelig foregår det mye rart, snuskete og en del kritikkverdig behandling av folk og pasienter, men SÅ dårlig som en del journalister liker å fremstille det, nei det er det ikke! Og så er det noe med hva man kan forvente da! Det virker som om man tror at folk skal leve sykdomsfritt og problemfritt, ha evig liv, og at alt kan kureres. Det er dessverre ikke slik, og det er faktisk en del ting vi må gi tapt for og noen ganger bare akseptere livets gang og realiteter.

Og det er vår jobb som leger å faktisk gi mennesker budskapet om at de er syke, skal dø, og at det kanskje ikke finnes en behandling. Dette er en tøff og innimellom utakknemlig jobb.
Det er heller ikke alltid lett å finne en sikker diagnose etter et enkelt møte med en pasient. Det kan virke som om dette forventes.

Ta bare saken om demens i Dagsreyen denne uken. Der fikk vi høre at fastleger er alt for dårlige til å avdekke personer som har fått demens. I innslaget møter vi mennesker som har opplevd at det har tatt lang tid før deres pårørende fikk diagnosen, og dette skyldes legen, som ikke kunne jobben sin.
Det er en tragedie å bli rammet av demens, både for personen det gjelder, og ikke minst familien rundt. Man mister den man er glad i gradvis, lenge før man mister personen konkret, gjennom døden.
Demens er en lumsk sykdom, og det kan være en stor utfordring å avsløre de snikende symptomene som kommer. Gjennom en enkelt legetime kan man lett la seg lure, fordi disse pasientene gjerne har "lært" seg å finne måter å fungere på, som til og med kan være vanskelig å se for familien som ser dem til daglig.
Da er det viktig å få tatt konkrete demenstester, og det kan være fort å "glemme" dette som lege ved første møte. Dette er en skambelagt sykdom, og det er tøft å fronte en person med at han eller hun er dement, dersom personen ellers opptrer helt adekvat. Her kan nok leger bli tøffere og modigere, å hive seg på med demenstester på et tidligere stadium. Men det er også viktig at pårørende blir enda modigere til å kontakte lege, med sine antakelser og bekymringer, og sammen finne en måte å få pasienten til legen. For det er sjelden at de kontakter lege selv med dette.

Demens har kanskje ikke vært særlig prioritert før, men jeg er uenig i påstandene i NRK om at denne tilstanden har lav status. Slik er det ikke lenger!
Slike påstander er bare ødeleggende, og jeg lurer på hva journalistene skal med det, annet enn å skape litt ekstra blest rundt en sak?


En annen sak som har rullet den siste uken, er det faktum at mange akuttmottak er besatt med unge og uerfarne leger. Jeg kan forstå at dette vekker bekymrning og harme hos "folket", og at det ikke akkurat medfører en tillit til at man får den aller beste helsehjelpen dersom man blir akutt syk.
Jeg er også enig i at dette langtfra er en gunstig situasjon, og det idelle er dersom det hadde vært kompetente leger i alle ledd og vaktskikt på de ulike sykehusene. Men dette er ikke så enkelt å få til i praksis, av flere årsaker. Det er ikke penger til å ansette så mange leger som trengs, det er ikke nok kompetente og erfarne leger til å dekke alle sykehus, og det er nok ikke så mange leger som har jobbet i mange år og spesialisert seg som er innstilt på enda mange år i det hardeste vaktskiktet.

Det er veldig viktig for en nyutdannet lege å få mest mulig erfaring, og å få prøvd seg i alle tenkte situasjoner. Slik sett er det en "flying start" for en lege å få jobbet i akuttmottak.
Men det som er essensielt, er at det er kompetente folk tilgjengelig, for rådgivning og støtte, slik at pasientene er sikret en forsvarlig behandling.
Og dette er jo også viktig for den nybakte legen, for å ha den nødvendige støtten og for å få lært ting på riktig vis.

Dette har vært et kjent problem og utfordring i mange år, og det er lett å tenke seg tilbake til sin egen turnustid. Man kan bli litt svett av mindre...
Jeg forstår godt at mange leger bukker under i denne tiden, gir seg, eller får problemer pga alt ansvaret de blir pålagt.

 Selv fikk jeg en sjokkstart på tiden min i distriktsturnus. Mitt aller første hjemmebesøk var til en gammel dame på 85 år. Hun møtte meg i døren og beklaget av hun ikke hadde laget kaffe, for hun følte seg ikke helt i form. Jeg undersøkte henne grundig, så grundig som det er mulig med en legekoffert og i en halvmørk stue. Det var ikke noe sikkert galt å finne, annet enn at hun var litt skral, og jeg dro videre på neste besøk.
Etter fire timer ringte de fra hjemmesykepleien og fortalte at den gamle damen var død. Jeg måtte komme innom å gjøre liksyn og skrive dødsattest før jeg dro hjem for natten... Den turen til den gamle damen kommer jeg nok aldri å glemme, eller få ut av minnet.
Men det som var viktig for meg som ung og uerfaren lege, var klappene på skulderen jeg fikk av kollegene dagen etter. De støttet meg i at dette var noe som kan skje, og at jeg ikke var å bebreide for hennes død. En slik opplevelse kan være nok til å knekke en, og å svartlegge et videre arbeidsliv.

Man gjør som regel sitt aller ytterste og sitt aller beste. Men man kan ta feil, man kan feilberegne og noen ganger så er det ikke nok uansett hva man gjør.
Som lege kan det være så små marginer, og så fatalt for den man har foran seg. Men det er ikke mulig å få en verden der det ikke gjøres feil.

For nybakte leger har det nok vært en tendens til "machoholdning" fra sykehuslegenes side, der det er bare værsågod å hive seg utpå, og ikke verdt å klage på lange vakter og drøssevis med ansvar.
Jeg har selv stått som turnuskandidat, som eneste lege på en hel sykehusavdeling, med ansvar for både inneliggende og nyankomne pasienter. Helt fra de andre gikk hjem om ettermiddagen til neste morgen. Man kjenner seg nokså alene, selv med en bakvakt som man kan ringe til.

Jeg skal nok være enig i at et slikt ansvar på skuldrene til en ny og fersk lege er diskutabelt, og jeg forstår at det settes søkelys på kvaliteten av den behandlingen som blir gitt rundt omkring med denne situasjonen i sykehusmottakene.
Men å bruke kritikk, uthenging og spekulativ journalistikk for å sette leger og pasienter opp mot hverandre så mye som mulig, det blir aldri en god løsning for noen.

En lykkelig dag...

For et par dager siden markerte FN for første gang den internasjonale LYKKEDAGEN, "Day of Happiness".

Dagen for lykke; dette høres både fint og klamt ut, på en måte. Lykke-begrepet er et slikt som for mange kan kjennes både fint og tyngende. Og vi nordmenn er vel ikke akkurat kjent for å spre rundt oss med adjektiver og uttrykk for hvor glade og lykkelige vi er.
Kanskje er mange av oss ikke så vante eller "flinke" til å kjenne etter hvordan vi egentlig har det heller...?
 Det er nok ikke det at de fleste nordmenn er kalde, ufølsomme eller likegyldige, det er vel heller personlighetstrekk, tradisjon og naturlig forsiktighet som gjør at vi ikke overstrømmer hverandre med kjærlighetserklæringer følelsesuttrykk.

Og det krever faktisk en del å kjenne etter om man er lykkelig, glad og nokså tilfreds med tingenes tilstand, livet kort og godt.

Nordmenn har da faktisk scoret høyt i internasjonale undersøkelser på hvor lykkelige man er, og på mange måter skal det da bare mangle også; sett i lys av vår materielle rikdom, ren natur, vann, velferd og muligheter.

 Men det er mange andre faktorer enn ytre velstand og velferd som avgjør om et menneske kjenner seg lykkelig. Det er også skapt mye press og forventninger i samfunnet om at vi skal kjenne oss vellykkede, fornøyde og lykkelige til enhver tid, og da kan det kjennes ekstra sårt og tungt når man faktisk kjenner det helt annerledes inni.

Livet og de følelsene og erfaringene som hører med går opp og ned for oss alle. Faktisk kan det være nettopp det å havne i situasjoner som hiver en uti stormen og uværet, med motgang og kriser, som gjør at en faktisk får bedre evne til å kjenne på det som kan kalles ekte lykke óg...? Det er vanskelig å vite hva som er ekte glede og lykke dersom en aldri har kjent på det motsatte, tror jeg.

Det er fint at FN har satt lykke på kartet, og vi har godt av å bli påmint at "livet er ikke det verste man har..." ;-)

http://www.un.org/en/events/happinessday/

Foreldremøte-farsott...

Har man vært foreldre noen år, så har man blitt ganske dreven i å gå på foreldremøter.
Foreldremøter er fast innslag både høst og vår, enten barnet går i barnehagen, eller på skolen. Slik har det vært siden jeg selv var barn, og det var en av de få treffpunktene mine foreldre hadde med min skolegang i løpet av mange år. Det var vel en foreldresamtale i ny og ne óg, men ellers var det ikke mange gangene våre foreldre var involvert i verken skolehverdagen, og iallefall ikke i fritidsaktivitetene som jeg fór rundt på.

Det er andre tider nå, kan man si! Som mor til fem har jeg begynt å bli helproff på foreldremøter og foreldresamtaler, og det er gjerne minst en slik samtale i avtaleboken min hver eneste uke.
For nå er det ikke bare barnehage og lærere som kaller inn til slike samtaler og møter om våre håpefulle; neida, det er også de som driver fritidsaktivitetene. Da sier det seg selv at det blir mye, kanskje litt for mye...?
Jeg er absolutt ikke uinteressert i hvordan barnet mitt har det eller gjør det i sang, sport eller tegning, men det blir litt "overkill" å skulle ha egne samtaler om hvert barn, syns jeg. Mye tid tar det og!

Det jeg kanskje reagerer mest på, er at skolene har konsekvent begynt å kalle inn til foreldresamtaler i arbeidstiden! Tenk på alle de arbeidstimene som går med til at foreldre skal ta seg fri fra jobben for å dra til skolen for en 30 minutters samtale...! Er dette for at skolen skal slippe å betale læreren overtidslønn, at de ikke har samtaler på ettermiddag eller kveld? Jeg kan forstå at det gjør godt i en slunken skolebudsjettkasse, men rent samfunnsøkonomisk er det nokså på trynet, vil jeg tro.
Det er nok en del foreldre som har en "snill" arbeidsgiver, og en arbeidsplass hvor de kan stikke av en time eller to, også uten å avspasere. Men for oss som jobber i det private er dette et rent tapsprosjekt, og mye mer vanskelig å komme fra også.
Og når to foreldre tar seg fri i tillegg, så blir dette en ganske dyr foreldresamtale.

Er det noen som er bevisst dette, eller gjør skolene som de vil med dette??

Denne uken ble jeg i tillegg kalt inn til en foreldresamtale på kulturskolen, og det til og med midt på dagen! Jeg hadde tilfeldigvis fri den dagen, men de kan da ikke regne med at folk bare kan dra fra jobb en vanlig arbeidsdag, for å gå på en foreldresamtale..?

Dette er en av de tingene som bare arbeider seg inn, bl.a. fordi vi har det så godt her i landet, også med stor fleksibilitet på arbeidsplasser, gode ordninger og økonomi. Men at det er GOD samfunnsøkonomi, nei det tror jeg ikke.

Og selv om jeg er opptatt av at ungene mine skal få god oppfølgning, så stiller jeg spørsmål omkring noen av foreldremøtene, og forventningene til foreldres oppfølging.

Det blir iallefall feil hvis det er foreldrene, og deres arbeidsplasser som skal betale regningen for disse møtene!