Noen tips til høygravide...

For noen dager siden ble jeg intervjuet av klikk.no, som jobber med Foreldre og Barn.
De ville ha en "ekspertuttalelse" fra en fastlege, om råd for gravide, særlig høygravide.
Artikkelen tar for seg tips og råd om når man bør kontakte lege eller jordmor, og i linken under kan dere se hva vi har svart.

http://www.klikk.no/foreldre/gravid/article830596.ece

Generelt er jeg opptatt av å gjøre svangerskapet til en mest mulig naturlig greie, og er bevisst på å prøve å få mine gravide pasienter til å slappe av og nyte svangerskapet mest mulig.
Men noen ganger er det ting som skjer og tilstander som oppstår, og da er det gjerne viktig å oppsøke hjelp raskt.
En vordende mammas magefølelse skal man ALLTID ta på alvor, det er viktig å komme til oss dersom man kjenner på seg at noe er galt.

Heldigvis kan man ordne opp i det meste, og det går som regel bra!

Ingenting er så naturlig, men heller ingen ting kan være så akutt alvorlig, som graviditet og fødsel...!

Statoilkoppens forbannelse...

I mitt nabolag har vi en Staoilstasjon. Vi har også en ungdomsskole i samme nærområde.
Jeg har selv hatt barn på denne ungdomsskolen, og et av de vanligste spørsmålene det ble mast om i en periode, var at poden skulle få seg en "Statoilkopp". Et veldig vanlig syn er nemlig unger som stikker innom Statoil i langfri for å fylle koppen sin med varm drikke, helst kakao.

For 199,- i løpet av et helt år kan man fylle opp koppen sin så mye man vil dersom man stikker innom en Statoilstasjon. Flotte greier for folk som kjører mye, og liker en kopp kaffe.

Grunnen til at jeg i det hele tatt skriver om noe så kuriøst som en "Statoilkopp", er at jeg faktisk lenge har tenkt på denne som en av mange "syndere" når det gjelder barn, unge og overvekt.
Det er et faktum at mange barn og tenåringer er overvektige, og har i seg alt for mye "crap", for å si det rett ut.

Det kan umulig være sunt å helle i seg minst en kopp søt kakao hver dag, og ha en slik lett tilgjengelighet som en slik kopp fører til.

Jeg hadde nylig en 14-åring på besøk på kontoret. Han var litt lei seg fordi han hadde lagt på seg en del kilo det siste året, og hadde lyst til å få hjelp til å gå ned igjen.
Han likte å være i aktivitet, og var mye ute med kompisene og spilte ball og andre ting.
Så gikk jeg litt innpå hva han brukte å spise i løpet av en dag, og da fortalte han om forsåvidt greit kosthold, men litt av det typiske innslaget av nudler, osteloff og annet "godt" innimellom.
Jeg er også opptatt av hva de drikker, og spør alltid om brusforbruket, og informerer om det negative ved  mye brusdrikking. For ham var ikke det noe problem, men da jeg spurte om det var noe annet han drakk mye av, så kunne han fortelle at han så og si daglig var innom Staoil med kompisene, og hentet seg en kopp kakao. De gikk rundt med koppene sine, og drakk dette, og han hadde ikke tenkt på at det var noe problem!

Det var en skikkelig vekker for ham da jeg informerte om alt sukkeret og de tomme kaloriene han fikk i seg ved å drikke kakao støtt og stadig, og han ble veldig motivert til å kutte det med en gang.

Så folkens, Statoilkopp er sikkert bra på mange vis det, men jeg syns ikke det bør være et fast innslag i hendene på skoleungene...!

Kraften av sårbarhet

I dag har jeg hatt et innlegg i Adresseavisen, der jeg filosoferte rundt temaet sårbarhet.

Dette begrepet har fascinert meg lenge, og jeg har i en del år bevisst kjent på sårbarheten, hva den gjør med meg og hvordan jeg klarer å håndtere den.

http://www.adressa.no/meninger/annenside/article7439209.ece

Alle har en sårbarhet de bærer med seg. Vi "liker" å tenke på dette som et svakt punkt hos oss og andre; tenkt bare på hvordan vi bruker bekrepet om mange ting. Det er gjerne forbundet med noe som er skjørt, kan ødelegges og må tas på med "silkehansker".
Det er også gjerne noe man kanskje må snakke lite om eller ihvertfall være varsom med å konfrontere.

Selv mener jeg å tro at jeg ikke har vært så redd for å kjenne på dette, og sterke livshendelser har vært med på å måtte møte sårbarheten virkelig ansikt til ansikt.
Når man kommer over terskelen for at det kjennes skummelt å bruke sårbarheten, og å studere den mer inngående ved å oppsøke den på ulike måter, da er det en berikelse å ha den med i livet.
Den får oss til å kjenne oss som mennesker på godt og vondt, og vi lærer oss  kanskje å akseptere oss selv som den vi er, med både gode og mindre gode sider.

Jeg tror iallefall selv at min nysgjerrrighet og åpenhet for sårbarheten gjør meg bedre i stand til å møte pasientene mine, når de kommer til meg med problemer, sykdommer og bekymringer de kanskje har grudd seg til å dele med andre.
Jeg håper det iallefall!


Som nevnt i kronikken min, anbefaler jeg å ta en nærmere titt på disse flotte kvinnene, og det de har skrevet og delt om temaet sårbarhet.

 Brené Brown:
http://www.ted.com/talks/brene_brown_on_vulnerability.html

Kristin Flood
Kathrine Aspaas

Kom dere på understellsjekk...!

Et vanlig innslag i en arbeidsdag hos en fastlege, ikke minst en kvinnelig en, er å ha pasienter som kommer for å ta celleprøve.
Bare i dag har det vært tre damer innom meg for å ta den faste celleprøven, som vi kvinner anbefales å ta hvert tredje år. Glemmer vi å ta den, får vi brev fra Kreftregisteret om at det er på tide.

Men allikevel er det i følge Dagens Medisin mange som unnlater å komme seg til legen for å ta celleprøve, selv om de er innenfor den gruppen som anbefales dette.

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/reagerer-ikke-pa-celleprove-innkalling/

Dette er urovekkende nyheter, særlig fordi livmorhalskreft faktisk har økt med 25% det siste tiåret, blant kvinner mellom 25-29 år.
Celleprøven er en viktig "garanti", eller iallefall en veldig trygghet, for å få oppdaget om man har celleforandringer i livmorhalsen, som kan utvikle seg til kreft. Derfor er det veldig viktig å få ut budskapet om kvinner må komme seg til legen, selv om mange sikkert gruer seg til å gjennomgå en gynekologisk undersøkelse.
Det er jo helt naturlig at man kan grue seg til å klatre opp i en gynstol. Men om det er bare dette som gjør at mange kvinner ignorerer rådene og brevene om kontroll, det vet jeg ikke. En del damer sier at de glemmer det, og kommer så når det kanskje har gått enda et år etter forrige varsel.

Kreft i livmorhalsen er en vanlig krefttype, og det er den nest vanligste typen som rammer kvinner, omlag 300 hvert år. Ca 100 kvinner dør av det årlig.

Man tror at en av grunnene til å denne krefttypen har økt såpass mye det siste tiåret, er endrete seksualvaner, bl.a. hovedårsaken til celleforandringene som leder til kreft, er det såkalte HPV-viruset, som smitter ved ubeskyttet sex.
Viruset endrer cellene, som da kan utvikle seg i en retning som gir kreft. Det vanligste er å få "uskyldige" celleforandringer, som man kan se an, evt fjerne ved små inngrep før de utvikler seg til kreft.

Den største synderen for at celleforandringer og livmorhalskreft hat økt slik, er vel at vi nordmenn er elendige til å bruke kondom! Ubeskyttet sex, skifte av partnere og et stadig større antall partnere har blitt mer vanlig, men folk er utrolig naive og korttenkte, når de hopper i høyet uten å tenke på konsekvensene.
Det florerer med chlamydia, kjønnsvorter og HPV, men likevel virker det som om folk har skylapper på og buksene av når de får lyst til å nyte livets goder.
Vi er helt i bånn når det gjelder kondombruk i Europa, og jeg syns det er ganske pinlig egentlig.

Det er iallefall veldig trasig når det kommer jenter til med med celleforandringer, som enten gir dem store bekymringer, eller i verste fall ulike stadier av kreft i underlivet.
Det er ikke alltid dette skyldes HPV eller seksualvaner, selvfølgelig. Noen ganger kan man ikke finne forklaringer på hvorfor noen blir rammet.

Men budskapet mitt er å komme seg til legen og få tatt celleprøven. Det er en god og trygg investering i helsa.
Og ikke glem kondomet heller da...;-)

Et møte med fortid og nåtid i "Den evige stad"...

Min kjære mor fylte nylig "rundt" år, og det må jo feires!
Men hva gir man til en eldre kvinne, som har "alt" og det hun trenger?
Reiseglad som jeg selv er, så kom jeg opp med ideen om å ta henne med til en by hun har drømt om å besøke siden hun var ungdom nemlig evige og vakre Roma!
Mine storesøsken tente på ideen, og vi har nylig kommet tilbake etter fire fantastiske og minnerike dager sammen med vår kjære mor.

Ikke siden vi var barn, for noen tiår siden, har vi reist sammen på ferie, så spenningen og forventningene var store og spente da vi satte oss på flyet.
Man endrer seg jo med tiden, man har hver sine liv, vaner og uvaner. Men det er samtidig fascinerende hvordan man blir "som før" sammen med sin nærmeste familie, og gamle roller og mønstre blir som nye, på godt og vondt. Det er det familie er, men så heldige vi er som har muligheten til å ta moren vår med på en slik reise, og oppleve noe slikt sammen!

Fra start til slutt var det kos, latter, opplevelser og fine stunder.
Ingen ting er som å ha felles opplevelser; det er er uendelig mer verdifullt enn å fylle skuffer og skap med nye ting.

Og så Roma da! Man blir aldri ferdig med Roma, og ingen steder møtes fortid og nåtid mer tydelig enn i denne byen. Det er som å gå og leve i et levende museum, og hvor man enn snur og vender på seg, så kjenner man på at man er en del av historien.

Så dette ble en "historisk" reise på mange måter, og så glad jeg er for at vi fikk det til.
Man angrer gjerne mer på det man ikke gjorde enn da man gjorde...;-)

Er vi bedre til å syte enn å yte...?

Vi er inne i en opptrappende valgkamptid, der partiene og deres taleføre politikere overbyr hverandre i lovnader, gull og grønne skoger, om hvordan det skal bli for oss etter valget, bare vi stemmer på dem.

Samtidig er lønnsoppgjøret i gang, og i skrivende stund venter jeg på å høre om partene klarer å bli enige om hvem som gir seg på den siste krona, ja krona (!)..., slik at vi slipper å våkne til en storstreik i morgen.

På Facebook legges det i kveld ut en kronikk av min flotte kollega Per Fugelli, hvor han gir oss en lekse i vårt folkeslags "syke", som består av forventninger og syting i forhold til samfunnet. Han mener vi har blitt en gjeng bortskjemte og storforlangende mennesker, som krever at samfunnet skal dekke bordet for oss, overalt og til enhver tid. Og han mener ingen politikere har baller til å si til oss at vi skal skjerpe oss, slutte å klage, og godta at vi må bidra mer selv, akseptere motgang, og at livet ikke er bare rosenrødt.

http://www.aftenbladet.no/energi/kommentar/Den-norske-klagemuren-1853935.html


Alle disse tingene jeg har ramset opp her har for meg en sammenheng, og er symptom på det samme.
Kort fortalt har vi det forferdelig godt her i landet, og vi glemmer ofte å kjenne etter og å ta innover oss hvor priveligerte vi er som er blitt født her.

Det var faktisk ganske sterkt å få telefon fra min 11 år gamle sønn i dag, hvor temaet tilfeldigvis ble akkurat dette.
Han ringte fra Bulgaria, hvor han er på turne med Nidarosdomens Guttekor.
Han fortalte om kummerlige forhold, og fortalte litt om hvordan han gjennom sine barneøyne så hus, bygninger og et land som var mye mer fattigslig enn han er vant med hjemmefra. Han sa også at det var veldig billig der, og at man kunne få kjøpt seg 3 liter brus for 4 kroner!
Det hadde gjort inntrykk da en voksen i koret hadde fortalt barna at mens en person i Norge i gjennomsnitt tjener 38 000 kroner i måneden, så tjener en bulgarer i snitt 2000 kroner!
Vi snakker om et land i Europa.
Dette er lærerikt for en pode fra rike Norge, og han har fått litt å tenke på, men også blitt en god erfaring rikere, med forhåpentligvis større forståelse av hvor utrolig priveligerte vi er.

Jeg kjenner jeg sliter litt med denne krona de krangler om i kveld i meklingen.

Jeg skal lese Fugelli en gang til før jeg legger meg, og håper mange med meg leser det, og tar det innover seg.

Leger er også allrighte dyr...

Ikke før påsken er såvidt omme, så er det full gang i media igjen, med "legestoff". Det vil si innslag der man får høre om legers inkompetanse av ulike former og slag.

Og jo; både jeg og mange av mine kolleger er både vante med, innstilte på og tåler å få kritikk og påpakninger, dersom vi ikke skjøtter jobben vår, eller opptrer på utilbørlige måter. Det er en del av det ansvaret vi må ta når vi velger et slikt yrke, der vi er i nærkontakt med mennesker konstant. Ikke bare med "mennesker", men faktisk med mennesker som oppsøker oss med et håp og en forventning om at vi skal hjelpe dem med et helseproblem eller et eller annet livsproblem.

Men det er når berettiget søkelys og kritikk går over til en systematisk og rituell svartmaling og polarisering mellom lege og pasient, og en svart-hvitt-tenkning overfor legestanden, at jeg syns det blir litt nok.
Én ting er at vi leger kan bli lei oss, ta det personlig eller bli sinte; en annen ting er at jeg tror denne trenden med svartmaling av helsevesenet og oss som jobber der er med på å senke folks tillit til oss på et vis som er enda mer uheldig for pasientene og for samfunnet som helhet enn for oss personlig. Gjerne på grunnlag som er nokså uberettige.

Selvfølgelig foregår det mye rart, snuskete og en del kritikkverdig behandling av folk og pasienter, men SÅ dårlig som en del journalister liker å fremstille det, nei det er det ikke! Og så er det noe med hva man kan forvente da! Det virker som om man tror at folk skal leve sykdomsfritt og problemfritt, ha evig liv, og at alt kan kureres. Det er dessverre ikke slik, og det er faktisk en del ting vi må gi tapt for og noen ganger bare akseptere livets gang og realiteter.

Og det er vår jobb som leger å faktisk gi mennesker budskapet om at de er syke, skal dø, og at det kanskje ikke finnes en behandling. Dette er en tøff og innimellom utakknemlig jobb.
Det er heller ikke alltid lett å finne en sikker diagnose etter et enkelt møte med en pasient. Det kan virke som om dette forventes.

Ta bare saken om demens i Dagsreyen denne uken. Der fikk vi høre at fastleger er alt for dårlige til å avdekke personer som har fått demens. I innslaget møter vi mennesker som har opplevd at det har tatt lang tid før deres pårørende fikk diagnosen, og dette skyldes legen, som ikke kunne jobben sin.
Det er en tragedie å bli rammet av demens, både for personen det gjelder, og ikke minst familien rundt. Man mister den man er glad i gradvis, lenge før man mister personen konkret, gjennom døden.
Demens er en lumsk sykdom, og det kan være en stor utfordring å avsløre de snikende symptomene som kommer. Gjennom en enkelt legetime kan man lett la seg lure, fordi disse pasientene gjerne har "lært" seg å finne måter å fungere på, som til og med kan være vanskelig å se for familien som ser dem til daglig.
Da er det viktig å få tatt konkrete demenstester, og det kan være fort å "glemme" dette som lege ved første møte. Dette er en skambelagt sykdom, og det er tøft å fronte en person med at han eller hun er dement, dersom personen ellers opptrer helt adekvat. Her kan nok leger bli tøffere og modigere, å hive seg på med demenstester på et tidligere stadium. Men det er også viktig at pårørende blir enda modigere til å kontakte lege, med sine antakelser og bekymringer, og sammen finne en måte å få pasienten til legen. For det er sjelden at de kontakter lege selv med dette.

Demens har kanskje ikke vært særlig prioritert før, men jeg er uenig i påstandene i NRK om at denne tilstanden har lav status. Slik er det ikke lenger!
Slike påstander er bare ødeleggende, og jeg lurer på hva journalistene skal med det, annet enn å skape litt ekstra blest rundt en sak?


En annen sak som har rullet den siste uken, er det faktum at mange akuttmottak er besatt med unge og uerfarne leger. Jeg kan forstå at dette vekker bekymrning og harme hos "folket", og at det ikke akkurat medfører en tillit til at man får den aller beste helsehjelpen dersom man blir akutt syk.
Jeg er også enig i at dette langtfra er en gunstig situasjon, og det idelle er dersom det hadde vært kompetente leger i alle ledd og vaktskikt på de ulike sykehusene. Men dette er ikke så enkelt å få til i praksis, av flere årsaker. Det er ikke penger til å ansette så mange leger som trengs, det er ikke nok kompetente og erfarne leger til å dekke alle sykehus, og det er nok ikke så mange leger som har jobbet i mange år og spesialisert seg som er innstilt på enda mange år i det hardeste vaktskiktet.

Det er veldig viktig for en nyutdannet lege å få mest mulig erfaring, og å få prøvd seg i alle tenkte situasjoner. Slik sett er det en "flying start" for en lege å få jobbet i akuttmottak.
Men det som er essensielt, er at det er kompetente folk tilgjengelig, for rådgivning og støtte, slik at pasientene er sikret en forsvarlig behandling.
Og dette er jo også viktig for den nybakte legen, for å ha den nødvendige støtten og for å få lært ting på riktig vis.

Dette har vært et kjent problem og utfordring i mange år, og det er lett å tenke seg tilbake til sin egen turnustid. Man kan bli litt svett av mindre...
Jeg forstår godt at mange leger bukker under i denne tiden, gir seg, eller får problemer pga alt ansvaret de blir pålagt.

 Selv fikk jeg en sjokkstart på tiden min i distriktsturnus. Mitt aller første hjemmebesøk var til en gammel dame på 85 år. Hun møtte meg i døren og beklaget av hun ikke hadde laget kaffe, for hun følte seg ikke helt i form. Jeg undersøkte henne grundig, så grundig som det er mulig med en legekoffert og i en halvmørk stue. Det var ikke noe sikkert galt å finne, annet enn at hun var litt skral, og jeg dro videre på neste besøk.
Etter fire timer ringte de fra hjemmesykepleien og fortalte at den gamle damen var død. Jeg måtte komme innom å gjøre liksyn og skrive dødsattest før jeg dro hjem for natten... Den turen til den gamle damen kommer jeg nok aldri å glemme, eller få ut av minnet.
Men det som var viktig for meg som ung og uerfaren lege, var klappene på skulderen jeg fikk av kollegene dagen etter. De støttet meg i at dette var noe som kan skje, og at jeg ikke var å bebreide for hennes død. En slik opplevelse kan være nok til å knekke en, og å svartlegge et videre arbeidsliv.

Man gjør som regel sitt aller ytterste og sitt aller beste. Men man kan ta feil, man kan feilberegne og noen ganger så er det ikke nok uansett hva man gjør.
Som lege kan det være så små marginer, og så fatalt for den man har foran seg. Men det er ikke mulig å få en verden der det ikke gjøres feil.

For nybakte leger har det nok vært en tendens til "machoholdning" fra sykehuslegenes side, der det er bare værsågod å hive seg utpå, og ikke verdt å klage på lange vakter og drøssevis med ansvar.
Jeg har selv stått som turnuskandidat, som eneste lege på en hel sykehusavdeling, med ansvar for både inneliggende og nyankomne pasienter. Helt fra de andre gikk hjem om ettermiddagen til neste morgen. Man kjenner seg nokså alene, selv med en bakvakt som man kan ringe til.

Jeg skal nok være enig i at et slikt ansvar på skuldrene til en ny og fersk lege er diskutabelt, og jeg forstår at det settes søkelys på kvaliteten av den behandlingen som blir gitt rundt omkring med denne situasjonen i sykehusmottakene.
Men å bruke kritikk, uthenging og spekulativ journalistikk for å sette leger og pasienter opp mot hverandre så mye som mulig, det blir aldri en god løsning for noen.