Rom for stillhet...

Rom for stillhet. Det er navnet på en fin bok skrevet av forfatteren Kristin Flood.
Hun har i mange år søkt stillheten, både på det personlige plan, og som journalist og forfatter, og har klart å formidle spennende sider og aspekter av stillheten.

Dagbladet har i dag en artikkel der de tar for seg viktigheten av stillhet og avkobling også for barn, i den travle og støyende hverdagen de fleste lever i.

http://www.dagbladet.no/2013/05/02/tema/klikk/helse/foreldre/26962978/

Det er bra at det er blitt økt interesse og fokus rundt dette med stillhet og hvile i samfunnet vårt, også for de små blant oss.
Vi lever i en verden der vi er på fra første stund til siste slutt, både i løpet av en dag og i livet i sin helhet.
Det meste vi foretar oss filmes, skypes, meddeles på facebook og lignende steder; vi sitter på jobb i kontorlandskaper og det å være sosial og utadvendt er personlige egenskaper som verdsettes høyt.

Stadig flere barn rammes av stressrelaterte lidelser som stiv nakke, hodepine og mageplager. Det er fint at det blir økt fokus på at barn trenger ro og tid til hvile, også på skolen og i barnehagen. "Stilletid", der barna kan ligge på gulvet, eller sette seg ned med sine egne tanker eller refleksjoner, gjør godt for dem, og er helsebringende.
Det å ta seg tid til refleksjon og ettertanke har vi så godt av alle sammen. Vi har en tendens til å stille livene våre inn på autopilot, og fylle på med gjøremål og aktiviteter, uten å stoppe og tenke hvordan vi egentlig har det og hvorfor vi gjør de tingene vi gjør, eller hvordan de kjennes ut.

For noen kan stillhet oppleves som litt skremmende og skummelt. Man kan være usikker på hvordan det vil føles, og hva som kommer frem av tanker og følelser dersom man setter livet litt på "hold", og lar stillheten sige innover seg.

Jeg tok selv et valg for 1 1/2 år siden, og oppholdt meg  i stillhet i fem dager. Rammen var et nonnekloster i Italia, der vi var en gruppe som delte denne opplevelsen og erfaringen. Kristin Flood har i årevis arrangert stillhets-retreater, og det var en helt spesiell opplevelse å erfare disse dagene sammen med seg selv på en slik ny måte.
Det kjennes underlig å kommunisere med andre uten bruk av ordet, og å ikke formidle sine tanker og opplevelser gjennom bruk av språk.
Det gir imidlertid åpning for bruk av andre sanser, som får muligheten til å komme til sin rett på en helt annen måte enn når vi snakker, og har mye lydinntrykk rundt oss hele tiden.
Naturen oppleves sterkere, maten kjennes mye mer smakfull ut, man begynner automatisk å spise saktere, og nyte det man spiser, og man "ser" verden rundt seg på en ganske ny måte når man lever i stillheten over litt tid.

Stillhet er godt, og selv om det å være i stillhet over flere dager ikke er gjennomførbart eller ønskelig i en hverdag, så er det viktig å tenke over om man kanskje skal innføre stillhet litt mer som en integrert del av livet sitt.

Det er faktisk fint å være sammen i stillheten også, og man kan gjerne oppleve ting sammen med andre selv om man ikke snakker og formidler på den måten hele tiden.

 Stillhet betyr ikke bare hvile, eller at man kobler seg av alt; stillheten gir også rom for en slags våkenhet, og gir oss mulighet til å faktisk observere ting rundt oss på en helt ny måte.

Hverdagslykke...

I dag har vi endelig klart å samle hele familien rundt middagsbordet! Med fem unger i alle aldre og aktive foreldre, så kan det være en utfordring å ha felles måltider, selv om det er noe jeg som mor bestreber stadig.

Det er uvurderlig å sitte rundt bordet i fellesskap. Det gir tid og rom for den løse og ledige praten, og man får sett hverandre i øynene, og møtt hverandre på en annen måte enn man gjør i forbifarten,  på vei til hver sine gjøremål.

Jeg kjente meg rett og slett lykkelig og privilegert der jeg satt og skuet ut over min herlige og flotte ungeflokk i dag! Jeg kjenner meg så heldig som har fått fem friske barn, som virker trygge og klare til å møte livet som står foran dem.

Når jeg satt der, fikk jeg det vakre lille diktet "Lykke" av Einar Skjæråsen i tankene.
Så enkelt og flott skrevet,-og så godt jeg kjente at jeg hadde det, der jeg satt med ungeflokken min i dag.

Jeg er veldig takknemlig for det.

Lykke

Åtte øyne i hverandre.
Fire munner rundt et bord.
Fire vegger kring en lykke:
Vesla, Påsan, far og mor.

Åtte hender hektet sammen
til en ring om stort og smått.
Herregud - om hele vide verden
hadde det så godt.

- Einar Skjæraasen -

Noen tips til høygravide...

For noen dager siden ble jeg intervjuet av klikk.no, som jobber med Foreldre og Barn.
De ville ha en "ekspertuttalelse" fra en fastlege, om råd for gravide, særlig høygravide.
Artikkelen tar for seg tips og råd om når man bør kontakte lege eller jordmor, og i linken under kan dere se hva vi har svart.

http://www.klikk.no/foreldre/gravid/article830596.ece

Generelt er jeg opptatt av å gjøre svangerskapet til en mest mulig naturlig greie, og er bevisst på å prøve å få mine gravide pasienter til å slappe av og nyte svangerskapet mest mulig.
Men noen ganger er det ting som skjer og tilstander som oppstår, og da er det gjerne viktig å oppsøke hjelp raskt.
En vordende mammas magefølelse skal man ALLTID ta på alvor, det er viktig å komme til oss dersom man kjenner på seg at noe er galt.

Heldigvis kan man ordne opp i det meste, og det går som regel bra!

Ingenting er så naturlig, men heller ingen ting kan være så akutt alvorlig, som graviditet og fødsel...!

Statoilkoppens forbannelse...

I mitt nabolag har vi en Staoilstasjon. Vi har også en ungdomsskole i samme nærområde.
Jeg har selv hatt barn på denne ungdomsskolen, og et av de vanligste spørsmålene det ble mast om i en periode, var at poden skulle få seg en "Statoilkopp". Et veldig vanlig syn er nemlig unger som stikker innom Statoil i langfri for å fylle koppen sin med varm drikke, helst kakao.

For 199,- i løpet av et helt år kan man fylle opp koppen sin så mye man vil dersom man stikker innom en Statoilstasjon. Flotte greier for folk som kjører mye, og liker en kopp kaffe.

Grunnen til at jeg i det hele tatt skriver om noe så kuriøst som en "Statoilkopp", er at jeg faktisk lenge har tenkt på denne som en av mange "syndere" når det gjelder barn, unge og overvekt.
Det er et faktum at mange barn og tenåringer er overvektige, og har i seg alt for mye "crap", for å si det rett ut.

Det kan umulig være sunt å helle i seg minst en kopp søt kakao hver dag, og ha en slik lett tilgjengelighet som en slik kopp fører til.

Jeg hadde nylig en 14-åring på besøk på kontoret. Han var litt lei seg fordi han hadde lagt på seg en del kilo det siste året, og hadde lyst til å få hjelp til å gå ned igjen.
Han likte å være i aktivitet, og var mye ute med kompisene og spilte ball og andre ting.
Så gikk jeg litt innpå hva han brukte å spise i løpet av en dag, og da fortalte han om forsåvidt greit kosthold, men litt av det typiske innslaget av nudler, osteloff og annet "godt" innimellom.
Jeg er også opptatt av hva de drikker, og spør alltid om brusforbruket, og informerer om det negative ved  mye brusdrikking. For ham var ikke det noe problem, men da jeg spurte om det var noe annet han drakk mye av, så kunne han fortelle at han så og si daglig var innom Staoil med kompisene, og hentet seg en kopp kakao. De gikk rundt med koppene sine, og drakk dette, og han hadde ikke tenkt på at det var noe problem!

Det var en skikkelig vekker for ham da jeg informerte om alt sukkeret og de tomme kaloriene han fikk i seg ved å drikke kakao støtt og stadig, og han ble veldig motivert til å kutte det med en gang.

Så folkens, Statoilkopp er sikkert bra på mange vis det, men jeg syns ikke det bør være et fast innslag i hendene på skoleungene...!

Kraften av sårbarhet

I dag har jeg hatt et innlegg i Adresseavisen, der jeg filosoferte rundt temaet sårbarhet.

Dette begrepet har fascinert meg lenge, og jeg har i en del år bevisst kjent på sårbarheten, hva den gjør med meg og hvordan jeg klarer å håndtere den.

http://www.adressa.no/meninger/annenside/article7439209.ece

Alle har en sårbarhet de bærer med seg. Vi "liker" å tenke på dette som et svakt punkt hos oss og andre; tenkt bare på hvordan vi bruker bekrepet om mange ting. Det er gjerne forbundet med noe som er skjørt, kan ødelegges og må tas på med "silkehansker".
Det er også gjerne noe man kanskje må snakke lite om eller ihvertfall være varsom med å konfrontere.

Selv mener jeg å tro at jeg ikke har vært så redd for å kjenne på dette, og sterke livshendelser har vært med på å måtte møte sårbarheten virkelig ansikt til ansikt.
Når man kommer over terskelen for at det kjennes skummelt å bruke sårbarheten, og å studere den mer inngående ved å oppsøke den på ulike måter, da er det en berikelse å ha den med i livet.
Den får oss til å kjenne oss som mennesker på godt og vondt, og vi lærer oss  kanskje å akseptere oss selv som den vi er, med både gode og mindre gode sider.

Jeg tror iallefall selv at min nysgjerrrighet og åpenhet for sårbarheten gjør meg bedre i stand til å møte pasientene mine, når de kommer til meg med problemer, sykdommer og bekymringer de kanskje har grudd seg til å dele med andre.
Jeg håper det iallefall!


Som nevnt i kronikken min, anbefaler jeg å ta en nærmere titt på disse flotte kvinnene, og det de har skrevet og delt om temaet sårbarhet.

 Brené Brown:
http://www.ted.com/talks/brene_brown_on_vulnerability.html

Kristin Flood
Kathrine Aspaas

Kom dere på understellsjekk...!

Et vanlig innslag i en arbeidsdag hos en fastlege, ikke minst en kvinnelig en, er å ha pasienter som kommer for å ta celleprøve.
Bare i dag har det vært tre damer innom meg for å ta den faste celleprøven, som vi kvinner anbefales å ta hvert tredje år. Glemmer vi å ta den, får vi brev fra Kreftregisteret om at det er på tide.

Men allikevel er det i følge Dagens Medisin mange som unnlater å komme seg til legen for å ta celleprøve, selv om de er innenfor den gruppen som anbefales dette.

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/reagerer-ikke-pa-celleprove-innkalling/

Dette er urovekkende nyheter, særlig fordi livmorhalskreft faktisk har økt med 25% det siste tiåret, blant kvinner mellom 25-29 år.
Celleprøven er en viktig "garanti", eller iallefall en veldig trygghet, for å få oppdaget om man har celleforandringer i livmorhalsen, som kan utvikle seg til kreft. Derfor er det veldig viktig å få ut budskapet om kvinner må komme seg til legen, selv om mange sikkert gruer seg til å gjennomgå en gynekologisk undersøkelse.
Det er jo helt naturlig at man kan grue seg til å klatre opp i en gynstol. Men om det er bare dette som gjør at mange kvinner ignorerer rådene og brevene om kontroll, det vet jeg ikke. En del damer sier at de glemmer det, og kommer så når det kanskje har gått enda et år etter forrige varsel.

Kreft i livmorhalsen er en vanlig krefttype, og det er den nest vanligste typen som rammer kvinner, omlag 300 hvert år. Ca 100 kvinner dør av det årlig.

Man tror at en av grunnene til å denne krefttypen har økt såpass mye det siste tiåret, er endrete seksualvaner, bl.a. hovedårsaken til celleforandringene som leder til kreft, er det såkalte HPV-viruset, som smitter ved ubeskyttet sex.
Viruset endrer cellene, som da kan utvikle seg i en retning som gir kreft. Det vanligste er å få "uskyldige" celleforandringer, som man kan se an, evt fjerne ved små inngrep før de utvikler seg til kreft.

Den største synderen for at celleforandringer og livmorhalskreft hat økt slik, er vel at vi nordmenn er elendige til å bruke kondom! Ubeskyttet sex, skifte av partnere og et stadig større antall partnere har blitt mer vanlig, men folk er utrolig naive og korttenkte, når de hopper i høyet uten å tenke på konsekvensene.
Det florerer med chlamydia, kjønnsvorter og HPV, men likevel virker det som om folk har skylapper på og buksene av når de får lyst til å nyte livets goder.
Vi er helt i bånn når det gjelder kondombruk i Europa, og jeg syns det er ganske pinlig egentlig.

Det er iallefall veldig trasig når det kommer jenter til med med celleforandringer, som enten gir dem store bekymringer, eller i verste fall ulike stadier av kreft i underlivet.
Det er ikke alltid dette skyldes HPV eller seksualvaner, selvfølgelig. Noen ganger kan man ikke finne forklaringer på hvorfor noen blir rammet.

Men budskapet mitt er å komme seg til legen og få tatt celleprøven. Det er en god og trygg investering i helsa.
Og ikke glem kondomet heller da...;-)

Et møte med fortid og nåtid i "Den evige stad"...

Min kjære mor fylte nylig "rundt" år, og det må jo feires!
Men hva gir man til en eldre kvinne, som har "alt" og det hun trenger?
Reiseglad som jeg selv er, så kom jeg opp med ideen om å ta henne med til en by hun har drømt om å besøke siden hun var ungdom nemlig evige og vakre Roma!
Mine storesøsken tente på ideen, og vi har nylig kommet tilbake etter fire fantastiske og minnerike dager sammen med vår kjære mor.

Ikke siden vi var barn, for noen tiår siden, har vi reist sammen på ferie, så spenningen og forventningene var store og spente da vi satte oss på flyet.
Man endrer seg jo med tiden, man har hver sine liv, vaner og uvaner. Men det er samtidig fascinerende hvordan man blir "som før" sammen med sin nærmeste familie, og gamle roller og mønstre blir som nye, på godt og vondt. Det er det familie er, men så heldige vi er som har muligheten til å ta moren vår med på en slik reise, og oppleve noe slikt sammen!

Fra start til slutt var det kos, latter, opplevelser og fine stunder.
Ingen ting er som å ha felles opplevelser; det er er uendelig mer verdifullt enn å fylle skuffer og skap med nye ting.

Og så Roma da! Man blir aldri ferdig med Roma, og ingen steder møtes fortid og nåtid mer tydelig enn i denne byen. Det er som å gå og leve i et levende museum, og hvor man enn snur og vender på seg, så kjenner man på at man er en del av historien.

Så dette ble en "historisk" reise på mange måter, og så glad jeg er for at vi fikk det til.
Man angrer gjerne mer på det man ikke gjorde enn da man gjorde...;-)