I gode og onde dager...

I dag har jeg, som milliarder av andre rundt om på kloden, sittet benket foran TV-skjermen.
Jeg innrømmer glatt at jeg elsker pomp og prakt og kongelige bryllup! Syns det er festlig å se på alle de fine-og rare- hattene og kjolene, og all annen glamour som følger med slike begivenheter.

I dag hadde jeg selskap av 7-åringen min, som ser ut til å ha arvet denne fascinasjonen for denne form for "underholdning". For det er jo det det er.
Og stakkars hovedrolleninnhaverene; de skal leve i blitzlys og omtaler døgnet rundt, og kan ikke gå ut en dør uten at de blir vurdert fra topp til tå, og der hvert et ord som kommer ut av deres munn blir vurdert og analysert fra ende til annen. Det går nesten ikke an å tenke seg hvordan det må føles. For alle har jo en "Bad hair day", eller er sur på kaillen eller ungene, eller føler seg i alt annet enn i "sosial" form. Disse folkene må være på topp alltid når de viser seg ute. Ikke kan de ta seg en tur på kafé eller rusle en tur i byen heller, men må leve som dyr i bur på sett og vis.

Ja, ja... Det ser nå litt flott ut å være kongelig da, og det hadde vært kjekt å være en av de 1000 "vennene" som ble invitert på bryllupet i dag;-)

Iallefall satt 7-åringen min og drømte seg bort, og planla når hun skal gifte seg med Sverre Magnus. Eller med Marius. Vi får se...!

No bli det vår

Jeg vil dele et nydelig vår-dikt, som er skrevet av Surnadalsdikteren Jørgen Gravvold.
Han har mange vakre dikt, og har kanskje kommet litt i skyggen av Surnadals store "skald" Hans Hyldbakk.
Jørgen Gravvold fortjener oppmerksomhet, og i diktboka "Ville blomstra" finner man dikt som favner om mange av livets små og store spørsmål og erfaringer.
Anbefales!


NO BLI DET VÅR

No bli det vår snart, det veit eg sikkert!
Eg kjenne både kropp og sinn
at no e vintern te slutt gjort oinna,
og no ska sola og jøset vinn.
Da ska vi ga ut med åpne sansa,
og prøv å ta med oss livet inn.

 Det e så mange slags rare vårtegn
å sjå for den som vil følgje med.
Det gror ikreng oss på alle kanta,
og knoppan grønkast på kvart eit tre.
Slik he det vårre, slik ska det varra.
Det e kje vi så he tenkt ut det.

På vægå kry det tå glade onga
så hoppa rett inni paradis.
Og trasten søng utfor stuåglasa,
og finn seg maka på gammelt vis.
Ja, det e artigt for alt så leve,
når verda kjem fram tu snø og is.


Men går du enno med vintertanka,
og trur at livet e lagt i band,
da ska du ga ut i vårkveldsstynna
og kjenn det lokta tå nyfødd land.
Da ska du ga ut, og komma inn att
med takk for alt så du såg og fann! 

Stakkars liten...

Da er påsken over for denne gang. En skikkelig fjellpåske, med mye frisk luft og fjelliv.
Så skulle det da ende med benbrudd og operasjon for minstemann...


Påskeaften hadde vi stor familiefest, og rett før vi skulle ta skiene fatt og gå hjem, var femåringen uheldig, og falt ned fra en veranda. Vi forsto fort at det var en skikkelig skade i armen, som var både skjev og smertefull.
Så da endte det opp med scooterkjøring, og lang biltur til sykehuset sent utpå Påskeaften. Resten av påsken ble tilbragt på sykehuset, med operasjon av det kompliserte bruddet.

Man får vondt innerst i hjerteroten når ungene sine har det vondt. Man blir helt hjelpesløs og kjenner smerten på kroppen selv, og vet ikke helt hvordan man skal hjelpe dem.
Selv om man er lege selv, hjelper ikke det alltid når man står i en situasjon der sitt eget barn er redd, har vondt eller skal gjennom en eller annen medisinks prosedyre. Da er det også veldig godt å få lov til å bare være "mamma", og ikke bli avkrevd å ha svaret på alt, eller være med å ta viktige avgjørelser.

Ja ja, da ble det et par dager på barneortopeden igjen- Jeg ble nesten beskjemmet da sykepleieren sa "Velkommen tilbake!" når vi kom denne gangen. En av de andre barna var innlagt der i fjor, og vi fikk det samme rommet til og med...;-)

Slik er det å ha aktive og friske barn, som liker å utfolde seg fysisk, og er glad i å klatre og springe!
Og jeg har faktisk ikke tenkt å stoppe dem i det nå heller, selv om jeg absolutt ikke har noe ønske om at det skal bli flere benbrudd eller skader.
Men det er bedre med noen blåflekker, skrammer og brudd enn at de sitter som bleke persilleblader, og blir lært opp i å være redd for det meste, syns jeg.

I dag er farfar på plass, og det blir litt sammenlapping av timeplanen de nærmeste dagene, tenker jeg, for at lillebror skal komme seg litt før han er tibake til lek og moro i barnehagen.

Barndommens rike...

Påsken er her, og som så mange ganger før, så feirer vi den i min barndoms dal; Vindøldalen i Trollheimen.
Her har vi hatt hytte siden jeg var bitteliten, og hele slekta bruker å møtes i løpet av påskedagene.
Nå er det nye generasjoner som treffes, og har det artig med ski, aking og pølsebål.

Innimellom spising og kos, så blir det tid til en skitur også. Og som så mange ganger før, så gikk jeg meg en tur opp til "treet mitt".  Fra jeg var 8-10 år så har jeg gått opp til dette treet, som ligger noen hundremeter oppe i lia ovenfor hytta vår.
Treet er skakt og skjevt, og har bare grener som peker utover dalen. Når man sitter der kan man se utover fjelltopper i Trollheimen, bla Snota.
Jeg har alltid funnet slik ro oppe ved treet mitt, og har kost meg med å høre på stillheten der.
Det er godt å ha et slikt sted som er "sitt".

Jeg skrev til og med en norskstil om treet mitt da jeg gikk på ungdomsskolen... Det sier vel litt om hvilket forhold jeg har til treet, og stedet mitt der oppe i lia:-)

Etiske dilemmaer...

Denne kronikken hadde jeg i Adresseavisen på lørdag.
Jeg tror den setter søkelys på en del ting vi er nødt til å tenke i gjennom, og ta stilling til, i lys av den medisinske utviklingen som går i rasende fart.

God lesning!

http://www.adressa.no/meninger/article1619661.ece

Melk, melk...

Jeg har nå i 1 uke samlet melkekartonger. Jeg har i lang tid lurt på hvor mange liter melk som egentlig blir båret inn i huset vårt i løpet av en uke, for jeg syns ikke jeg gjør annet enn å fylle kjøleskapet med nye kartonger...
Det blir noen liter med syv stykker i huset, og særlig når hele gjengen vil ha havregryn med melk til frokost, og ungene drikker melk både titt og ofte.
Så her er resultatet for denne uken; 21 kartonger!

Sært påfunn, og tror ikke jeg skal samle kartonger i ett år f.eks....-)

Første gang på stand...

Denne uken har det vært en stor helsesøsterkongress her i Trondheim
Over 600 helsesøstre har vært samlet til faflig påfyll og treff i 3 dager.

Så slik ble det til at jeg for første gang i mitt liv har stått på "stand"...!
Gruet meg på forhånd til i dag, og så for meg meg selv som selger på martnad, bare at tovete votter og flatbrød var byttet ut med Lykkelig som liten sine økologiske og miljøvennlige mor/barn-produkter:-)

Og vi fikk kjemperespons! Masse besøk på plassen vår, og dermed mange nye helsesøstre som har fått kjennskap til produktene våre. Og helsesøstrene er jo viktige i forhold til hovedkundegruppen vår, nemlig småbarnsmødre:-)

Og dessuten så har jeg stor sansen for helsesøstre. Det er mange solide, trivelige og blide damer blant dem, og jeg har møtt en god del av dem i årenes løp, både som mamma og som fastlege.

Så da håper vi at de har fått sansen for Lykkelig som liten, slik at stadig flere rundt om i landet får øynene opp for vårt lille firma:-)