En hjerteskjærende historie fra en skolehverdag...

Det har gått tre dager siden jeg fikk A-magasinet, og jeg har lagt det fra meg to ganger. Det er ikke ofte at jeg blir sittende å gråte etter at jeg har lest avisen, men denne gangen gjorde jeg det.
Historien om Halvar som ble mobbet og utsatt for psykisk terror fra læreren sin, gikk faktisk så innpå meg at jeg ikke klarte å lese det først.
Jeg så for meg meg denne lille forventningsfulle gutten, som spent og ivrig, med badebukse på, sto i dusjen og var klar til å hoppe uti bassengen sammen med resten av klassen. Helt til en tyrann av en lærer kommer og tar tak i ham, og låser ham inn på et rom i to timer, fordi han får skylden og straff for at klassen har bråket tidligere på dagen. Der sitter denne forfrosne gutten helt alene, og hører at de andre barna koser seg i bassenget...
Slike historier treffer meg så inderlig sterkt, og jeg får vondt i kropp og sjel når jeg hører om unger som opplever slike ting. Det blir nok ekstra sterkt fordi jeg selv har en gutt i samme alder, og kan se for meg ham hvis han skulle ha opplevd noe slikt. Det gjør meg både sint og opprørt.

Halvar var så tøff at han fortalte sin historie om langvarig mobbing og trakassering fra læreren, helt til han og klarte å få skiftet skole. Han var heldig å ha foreldre som så dette, trodde på ham, og gjorde noe med det.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4228400.ece
Mobbing er et gammelt fenomen, og desverre så mobbes det nok minst like mye i dag som da jeg gikk på skolen, og mobbingen har tatt nye former, takket være dataalderen. Vi mennesker er nok desverre av en slik natur at noen av oss må plage andre i et forsøk på å hevde oss selv, og for en stakket stund kjenne oss litt "ovenpå" og bedre. Men det er jo noe veldig usselt over det å være mobber også, og det ligger mye trist trasig bak i mobberens historie også. Og det mobbes både blant barn og voksne, så dette er et stort samfunnsproblem generelt.

Artikkelen i A-magasinet tok for seg mobbing av elever, utført av lærere, og det var så mange som 15000 elever som i Elevundersøkelsen sa at de hadde blitt utsatt for læreres negative eller ondskapsfulle oppførsel.
Selv om lærere selvsagt må få lov til å komme med "korrigering" av oppførsel av barn uten å bli kalt mobbere, så er det vel ikke grunn til å tro at disse tallene lyver.

Problemet, som ellers med mobbing, er jo også at den ofte foregår på en intrikat måte, der det ikke nødvendigvis høres eller ses av andre enn den som blir utsatt for det. Noverbal mobbing, med utfrysing, ignorering og utestengelse er like vondt som det å bli ertet muntlig.
Jeg husker selv at jeg ble oppmerksom på medelever som ble trakassert av enkelte lærere. Det kunne gå på at elever som var svake til å lese, stadig ble bedt om å lese, og læreren så ut til å "nyte" at eleven strevde.
Det er ikke så enkelt å gripe fatt i for et barn som er tilskuer, og noen ganger kan det utvikles en masse-suggesjon, slik at flere blir med på den negative oppførselen mot den mobbete eleven.


Lærere har tradisjonelt vært alene som voksne i klasserommet, og har det har derfor ikke vært mange muligheter for observasjon eller korrigering fra andre voksne. Læreren har derfor hatt mye makt. Det er nå mer vanlig med sammenslåtte klasser og jobbing i team, og slik sett er det bra, og kan medføre mindre risiko for at enkeltelever blir hakkekyllinger fra en lærer.

Det er også mange kolleger og rektorer som er for feige, og nøler med å ta det opp, når de får varsler om lærere som ikke holder mål, eller oppfører seg krenkende. Det blir lett sånn når det er barn som er "motparten", og som i seg selv ikke har en sterk stemme eller makt.

De fleste lærere gjør en kjempejobb, og de må ha lov til å kjefte og være streng så klart. Jeg tror desverre at stadig flere elever har med seg lite folkeskikk hjemmefra, og lærere sier at arbeidshverdagen deres fylles stadig mer med oppdrager-funksjon i tillegg til vanlig faglig arbeid. Men det er langt fra litt kjeft og til regelrett psykisk tortur.
Det er det Halvar opplevde, og det er rørende å høre om hvordan han tross alt har klart seg bra, og klart å beholde troen på seg selv, til tross for at han hadde en lærer som prøvde å bryte en liten gutt ned...

Aftenposten skal fremover ha fokus på mobbing, det er bra, for vi må fortsette å få de frem i lyset for å få bukt med dette store samfunnsproblemet!

Hvilken lege vil folk ha...?

Det var spørsmålet jeg "drodlet" litt rundt i den faste spalten Signert i Adresseavisen i dag.
http://www.adressa.no/meninger/annenside/article1697099.ece

Som nevnt i innlegget mitt, så blir legestudenter nå til dags drillet i å møte pasienter ansikt til ansikt, for å øve på kommunikasjon i pasient-legesituasjoner.
Jeg tror det er en viktig del av legeutdannelsen, og er med på å bedre kommunikasjonen og forståelsen mellom lege og pasient.
Som jeg skrev i spalten, så går ca 80% av alle klager som rettes mot leger på at de kommuniserer for dårlig. Det kan være alt fra for lite informasjon, arroganse og lite empati, til misforståelser.
Selv om det nok ikke alltid er legens "feil" at det oppstår kommunikasjonssvikt mellom lege og pasient, så er det vår plikt som profesjonelle å gjøre det vi kan for å være "flinke" til å kommunisere og være tydelige og ha empati.
Men, noe av utfordringen ligger i at vi er medmennesker vi også, og mellom alle mennesker er det noen som kommuniserer naturlig veldiog godt sammen, mens andre har en dårligere "kjemi", hvor det letter oppstår misforståelser, mistenkeliggjøring og avstand. Det er desverre slik i lege-pasientforhold også, uansett hvor proffe man er...

Jeg syns nettopp dette feltet er noe av det mest spennende ved å jobbe som fastlege. Jeg møter nye og ulike mennesker mange ganger for dagen; folk fra allle samfunnslag, i alle aldre, kjønn og med helt ulike skjebner og bakgrunner.
 En av de store utfordringene er å klare å "skifte om" mellom hver pasient, og å være like mye til stede for den som kommer etter en annen pasient, som kanskje har sittet og grått og fortalt noe veldig tungt og trist.
Da er den store utfordringen å "nullstille" mellom konsultasjonene, og få også nestemann til å føle seg fokusert på og i sentrum.

Men, uansett hvor godt vi prøver, så vil det være noen som er misfornøyd, og syns vi er "dårlige" leger. Slik vil det være, og da er det kanskje like bra at det faktisk er lov til å skifte lege...! Det er faktisk en del ganger vi tenker at folk er alt for lojale, særlig hvis jeg hører at de stadig klager på fastlegen sin. Da syns jeg faktisk de skal gjøre noe med det, og bytte, der det lar seg gjøre. Vi blir ikke sure for det...;-)

Når blir sorg en sykdom...?

Vår nye president i Legeforeningen har gått ut og støttet forslag om at det må gå an å bli sykmeldt på grunn av sorg. Kjempebra, sier jeg! Både som lege, og som et medmenneske.

http://www.vl.no/samfunn/legepresident-ja-til-sorgmelding-/
Temaet sorg har blitt aktualisert etter 22 juli, og flere har nå fått bevissthet om at vi leger faktisk ikke kan sykmelde folk på grunn av sorg!  Hva så når folk mister noen av sine nærmeste, eller de av en annen grunn kommer i en sorgreaksjon som gjør at de ikke er arbeidsføre i en kort eller lengre periode? Vi møter selvfølgelig stadig mennensker som er i en slik tilstand, og vi kan faktisk ikke alltid si til dem at de må ta seg sammen, og komme seg på jobb i morgen. Når vi vurderer at de ikke kan eller bør på jobb, må vi slik det er i dag være "kreative", og sette en eller annen diagnose på dem som vi kan stå inne for. De blir gjerne type "akutt Psykisk krisereaksjon " eller "Reaktiv depresjon", eller "Stressreaksjon". Men det er ikke lett, for leger vil jo ikke sitte å gi folk feil diagnoser pga et urimelig system, det er ikke "Lege artis"!


Et annet problem med å gi folk en slik fiktiv diagnose, kan være at de blir "stemplet" av for eksempel forsikringsselskap, som er helt allergisk og livredd for å gi livsforsikring til deg dersom det står at du har hatt en depresjon eller en annen "P-diagnose", der P står for "psykiske" diagnoser. Derfor er det så utrolig viktig at vi leger ikke lager et ekstra problem til en person som simpelthen er i en akutt sorg og krise, men som ikke skal defineres som "psyk" for dét!
Det er fryktelig at det er sånn, men det er det, bare spør noen i forsikringsbransjen.

Dette har jeg selv opplevd på kroppen, etter at jeg mistet et barn. Jeg ble faktisk nektet full livsforsikring, og fikk "karantene" i 5 år, for å bevise at sykmeldingen og diagnosen som ble satt på meg, ikke ga meg varig nedsatt arbeidsuførhet. Det å miste barn er riktignok regnet som en ekstremt stressende påkjenning, og både sykeligheten og dødeligheten er klart økt hos foreldre som erfarer dette. Men det er jammen en påkjenning å møte "stengt dør" og avvisning hos forsikringsselskapet også, når man selv føler at man klarer å jobbe seg opp etter en slik sorg og tragedie.

Jeg håper virkelig at det blir lov til å sykmelde folk i sorg, en såkalt sorgmelding. Folk er ikke syke fordi om de er i sorg, men de kan iallefall bli syke dersom deres sorg ikke blir håndtert riktig i begynnelsen! Jeg tror at en time-out, kanskje bare 1-2 uker fra jobb, kan hjelpe mange til å få tid og ro til å bearbeide krisen, og komme seg raskere enn om de blir presset til å gå på jobb med en gang. Andre igjen har lyst på jobb, og finner trygghet og balanse i å ha de faste rammene. Dette må individuialiseres, men det må gis rom til begge deler. Det avhenger også mye av hva slags jobb man har; har man et yrke der man er mye eksponert for folk eller det settes høye krav til konsentrasjon og presisjon, så er det vanskelig å klare å utføre jobben bra og trygt hvis kropp og sjel er helt ute av balanse.

Vi anbefaler samtidig sørgende om å prøve å ha en mest mulig strukturert hverdag også, etter at en tragedie har rammet. Det er lurt med fast døgnrytme, komme seg opp om morgenen, spise regelmessig, og få seg litt mosjon og frisk luft. Alt kan virke som et ork, men denne regelmessigheten kan hjelpe til at sorgprossessen går lettere, og at man faktisk kommer seg inn i jobb og sosialt liv igjen raskere.

Så, jeg ser frem til at det blir lov å sorgemelde folk! Det blir et fremskritt, både for de personene som er i en slik vanskelig livssitusajon, og det gir mulighet for oss leger til å jobbe på en redelig og respektfull måte når det gjelder sorgarbeid.

Øvelse gjør mester...!

Å leke skole er veldig populært for minstemann for tiden. Det øves og skrives bokstaver, og storesøster på åtte er en ivrig lærer!

Så lenge de er ivrige selv, så er det vel bare å drive på:-)

Engasjert gjeng...;-)

Midt oppi mer eller mindre kjedelige og intetsigende debatter om bompenger, skjenketider og eiendomsskatt, nå på tampen før valget i morgen, så er det bra at enkelte av oss ser litt lengre enn til vår egen nesetipp! Her i huset har det vært ivrig vaffelsteking og plakatskriving i dag, før ungene satte seg med bord og utstyr i gata for å selge vafler og saft til forbipasserende. Og inntektene de skal gå til Unicef, for å hjelpe barn på Afrikas horn, i følge barna...!

Senere på dagen har smådamene ringt på dørene rundt omkring i nabolaget, for å be om tomflasker, der de pengene skal gå til Leger uten Grenser!

Litt mye "etterarbeid" for mor og far, med rydding, panting og sending av penger, men man skal vel ikke klage over at barna har engasjement litt utover å ønske seg den fineste Barbiedokka eller Legoesken...;-)

Brettspill...:-)

I kveld har jeg kost meg sammen med minsten og spilt brettspill! Han er en kløpper i spill, og spiller alle slags spill i barnehagen.
Jeg må innrømme at dette med gode gammeldagse brettspill er blitt en liten salderingspost i vår tilværelse de siste årene, eller så lenge jeg har hatt tre, fire og fem unger å følge opp, med hver sine aldre og behov på ulike måter.

Jeg har hatt dårlig samvittighet for dette, for jeg ser jo hvor hyggelig barna syns det er når vi voksne tar oss tid til å sette oss ned, slå av TV, PC-er og legge bort mobilen en stund, og kun fokusere på dem og spillet. Det er alltid hundre ting i luften, multitasking, og det er ikke så ofte man klarer å faktisk sette seg ned å rett og slett bare fokusere på en ting, som et brettspill krever.

Stigespillet, Kaste griser eller Yatzi går forsåvidt greit; utfordringen kommer når de litt større barna vil ha meg med å spille Monopol, Risk eller et eller annet spill som varer flerfoldige timer... Da er det ikke enkelt å sette av tid i en travel hverdag, rett og slett, og det blir nesten slik at man er avhengig av barnevakt, fordi minstemann til nå har gått lei etter 10 minutter, og ser sitt snitt til å tulle med brikkene eller gjøre andre spillopper, som medfører at storesøskene blir blir sint og lei, og spillet blir avsluttet med sure miner...

Men nå har alle blitt såpass store at de faktisk klarer å spille Monopol på egen hånd, og femåringen er blitt såpass forstandig at han gjerne er med som "hjelpesmann" på et lag;-)

Brettspill er veldig koselig, og nå  skal jeg bli flinkere til å sette alle andre "viktige" ting til side på travle ettermiddager, og sette meg ned med barna og slå en terning eller ti:-)

Skaprydding...

I dag har jeg hatt et lite/stort prosjekt, nemlig å rydde i klesskapet til den yngste frøkenen i huset. Jeg har satt det ut og satt det ut, for jeg syns det er utrolig slitsomt og kjedelig å rydde i klesskapene til ungene.
Ikke før er jeg ferdig å rydde og sortere i størrelser, vinterklær versus sommerklær og slitt-ikke slitt, så er jeg igang igjen; det er som en pølse uten ende!

Og, hver gang blir jeg pinlig påmint om at barna har for mange klær...! Det er ørt-og førti gensre, bukser og kjoler, og jeg har gang etter gang blitt "forført" til å kjøpe et klesplagg. Det er jo så mye fint ute i butikkene!! Og som jente-mor må jeg innrømme at jeg er litt barnslig, og liker søte fine kjoler, med stæsj på.

Det er litt pinlig og en litt ekkel følelse når en ser at mange av klærne ikke er slitt eller brukt i det hele tatt; noen av plaggene har fortsatt merkelappen på.

Og ungene vokser så utrolig fort! Med mange klesskap og -skuffer, og størrelser å holde orden i, så klarer jeg ikke å henge helt med i størrelsene-
Om sommeren er det iallefall voksetid, og jeg tror jammen sol og varme er bra for groforholdene i en liten barnekropp også.

Men nå er skapet ryddet, og gensere, truser, bukser og nattøy er fin stablet i hver sin hylle. Enn så lenge-til frøkenen skal i gang med å finne frem de riktige klærne til skolen i morgen...

Så er det et par poser til en yngre kusine, en til Fretex, og et par poser som går rett i søpla. I og med at det ikke er flere småjenter i huset som kan arve, så skal jeg ikke lagre noe av det på loftet denne gangen. Med de to første ungene var det ikke måte på hvor flink jeg var til å sortere, merke og legge i egnede kasser på mørkloftet. Det var greit å finne med tanke på de neste i rekken. men nå har jeg mistet oversikten, og gitt opp "systemet" mitt...

Selv om 1-2 timer av en nydelig søndag gikk med, så føles det veldig godt å ha i det minste ett ryddig og oversiktelig klesskap i huset:-)