Vakker lekse...

Lekser er som regel kjedelige pliktløp for de fleste unger.
Vi foreldre kjenner til en den evindelige masingen om at barna må gjøre ferdig leksene før de får gå ut og leke, eller ha venner på besøk.

Andre lekser er mer kreative og artige, og til og med finere å se på!
Tiåringen min har et prosjekt for tiden, der han skal plukke 20 ulike blomster, presse dem og lage en fin samling. Det syns han er artig, og for et par dager siden kom han hjem med hånden full av vakre planter.

Er de ikke vakre...?

Hull i ørene for småjenter-hull i hodet, eller...?

Jeg registrerer at media i dag fokuserer på et tema som jeg syns er greit at det fokuseres på, nemlig hull i ørene på småbarn.

http://www.klikk.no/foreldre/helse/article776029.ece

Frisører som utfører denne formen for "piercing" har merket stadig større pågang av foreldre (mødre?) som kommer med små jenter ned i spedbarnsalder, for å få tatt hull i ørene.

Vi skal ikke se så langt rundt oss før vi ser at det å ha hull i ørene er svært vanlig blant førskolebarn, småjenter og sågar babyer. Det er tydeligvis mange foreldre som syns det er veldig nusselig og nett at småjentene har fin pynt i ørene, og det er ikke til å stikke under en stol at mange av oss jentemødre like å pynte opp "prinsessene" våre i både nusselige klær, hårpynt og annet tilbehør. Slik har det nok alltid vært, og slik er det den dag i dag.
Jeg husker det var en periode på nittitallet, da det var ganske så "ut" med rosa stæsj, og min eldste jente nesten konsekvent ble kledd i blått, lilla og brunlige toner. Da var det heller ikke vanlig å lage hull i ørene på jentene før de var nokså langt oppe i skolealder.
Dette endret seg nokså radikalt en del år etter, da neste datteren min kom, og rosakvoten både i klesskapet og barnerommet ble tidlig  fylt opp og vel så det.

Hull i ørene utføres på småjenter som ofte er altfor små til å ane hva de er med på, og det er derfor vi voksne som tar denne avgjørelsen på vegne av dem. Det er absolutt ingen dramatisk inngripen, og noen mener sikkert at dette ikke er noen big deal fordi det er så vanlig.
Da jeg selv var barn, husker jeg at jeg også maste og maste om å få ta hull i ørene, men min mor var veeeldig streng, og både jeg og bestevenninnen min måtte vente til vi skulle konfirmeres før vi fikk gå til parfymeriet og gjennomføre inngrepet.
Dette høres veldig sent ut nå til dags, og det er rart hvordan grenser på det meste skyves nedover. De aller aller fleste av jentene i datteren min på 9 sin klasse har hull i ørene.
Jeg er sikkert veldig gammeldags, og det er sikkert vel strengt av meg, men hun må vente enda litt før vi drar og ordner øredobber.

For det første så syns jeg barn er så flotte og nydelige som de er, uten at de stikkes gjennom ørene.
For det andre har jeg som lege hatt ganske mange små jenter ned i babyalder, som har fått infeksjon i øreflippen etter å ha fått hull i ørene. Da har de kommet til meg med digre hovne øreflipper, fordi bakdelen på øredobben regelrett har forsvunnet inn i øreflippen! Jeg har da måttet utføre et  inngrep, med bedøvelse, stikking, og skjæring  med skalpell for å få ut øredobben...
Det føles ikke kjekt når man har en liten søt unge der, som ikke har bedt om dette i det hele tatt...!

Det er også en fare for at småjenter i barnehagen river seg i øret under lek, fordi øredobben hekter seg, noe som også kan gi en skade.

Dette har nok preget meg og mine litt strikte grenser, og derfor får mine egne barn "unngjelde" for mine negative erfaringer som lege, slik at de må vente lenger enn mange av venninnne sine for å få ørepynt.

Det å få hull i ørene som barn er blitt så vanlig, og jeg forstår at tradisjonen vil fortsette.
Men det er ok at diskusjonen tas, og at folk får et bevisst forhold til de valg de foretar seg, på vegne av småbarna sine.
Det liker jeg:-)

Orange girlpower-mot vold...!

FN har satt vold mot kvinner som et av sine mange satsningsområder.
Den 25 november er den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, men de har gått ut med "Orange day", som skal markeres den 25 i hver måned, for å få frem budskapet så mye som mulig.

http://www.fokuskvinner.no/no/Nyheter/2012/Oransje-dag-mot-vold-mot-kvinner/

Så her oppfordres det til å kle seg med eller i noe orange i dag, og selv har jeg pyntet neglene mine med knall orange negllakk:-)

En tredjedel av verdens kvinner opplever vold, desverre i hovedsak fra menn i nære relasjoner.
Dette gjelder også her i landet.
Det er nesten ingenting som gjør meg så sint og opprørt, både privat og profesjonelt som lege, å møte eller høre om kvinner som slås, bankes eller trakasseres fysisk og psykisk av sine partnere eller andre som utøver makt overfor dem.

Så jeg stiller gjerne med orange både på negler og klær, for å markere denne viktige saken.
Bli med du også:-)

Matberg blir til søppelberg...

Jeg har vært på bærtur i dag, og skogen bugnet av deilige blåbær.
Jeg har ofte tenkt på  og lurt på hvor mange tonn gode og fine bær som råtner hvert eneste år i skog, mark og fjell, og at det er masse uutnyttede naturressurser som ligger der uten å bli brukt.
Men dette er en naturlig del av "livets gang" og  økosystemet.

Verre er det å høre at amerikanerene kaster 40% av maten de produserer, hvert eneste år!

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/08/23/kaster-mat-1000-milliarder-hvert-ar

Det er kvalmende å tenke på hvor mye helt bra og fersk mat som går rett på søppeldynga, år etter år.
Verst er det med frukt og grønt, der omlag 50% (!) blir kassert; matvarer som er helt fine og spiselige.
Går man i et amerikansk supermarked, så ser fruktdisken og eplene like fine og "rynkefrie" ut som mange av damene som går og handler der. Ikke en brun flekk på bananene eller uregelmessighet på pærer eller tomater; da er det rett i søpla.

Verden er blitt et forkvaklet sted. Vi blir stadig flere, i rakettfart, og det er stadig flere munner og mette. Stadig flere områder blir tatt i bruk til matproduksjon; regnskog blir hogget ned for å bruke jorden til kvegfór, og vi skysser billig biffkjøtt jorden rundt, og sender norsk fisk til Kina for å komme tilbake som fiskepinner.

Vi syns liksom at det er ille i USA, forbukersamfunn nummer 1.
Men forskning viser at vi desverre ikke er særlig mye bedre her i Norge eller Europa heller.
Vi kasserer omkring 25% av maten vår, noe som tilsvarer 300 000 tonn hvert år! det er nok til å mette fem millioner mennesker i et år.
Dette er mat som kunne ha vært spist uten noen risiko.

Hvorfor er det blitt så ille?
Jeg har vokst opp med en mor som alltid var flink til å utnytte rester og som alltid sa at vi ikke fikk kaste mat.
Jeg husker spennende restemiddager med glede, mens jeg nå ser en tendens med mine egne barn at de rynker litt på nesen når vi skal spise rester. Det er ikke populært...

Vi har også en tendens til å rynke på nesen ganske kjapt dersom brødet er litt tørt, eller frukten er blitt litt "slapp i fisken".
Tørre kanter på osten liker vi heller ikke, og får spader dersom vi ser at "best før"-datoen er i ferd med å passeres.
Vi er blitt nokså hysteriske i forhold til disse tingene, og pga god økonomi og gode tider, så kan vi tillate oss å kaste det i søpla, og gå og kjøpe nytt, i stedet for å raspe den litt tørre osten, steke opp maten som er i ferd med å nå "datoen", eller godta at bananer gjerne har litt brune flekker.

COOP har faktisk en konkurranse gående, som de kaller "Miljøprisen 2012". Der lover de 50 000 kroner til den som kan komme med det beste forslaget til hvordan vi i hverdagen skal kaste mindre mat.

http://miljoprisen.coop.no/

Dette er et kjempefint og veldig viktig tiltak. Vi kan ikke fortsette denne utviklingen, som er et sykt tegn på overflodssamfunnet vårt.Vi driver vel en hard drift på naturressurser som vi gjør, og tenk hvor mye det er å hente på at hver og en av oss blir litt mer bevisste på å kaste mindre mat.

Det er gjerne ikke så mye hver enkelt av oss trenger å gjøre før det gir store utslag

Milepæl for minsten, og for mor...

Da har jeg fordøyet første skoledag litt; ikke min egen, men minstegutten sin.

I går fulgte jeg mitt femte-og yngste-barn til skolen for første gang. Det var en stor dag for ham, men også for oss voksne.

De fleste av oss husker vel første skoledag. Dette er en av de dagene som brenner seg fast i minnet, og sitter der, hele livet.
Når man følger sitt eget barn til denne merkedagen, er det nesten som man kjenner suget som man hadde i magen da man selv sto der usikker og gløttet opp på rektor og Frøken, og såvidt turte å ta en titt på de andre barna som man skulle gå i klasse med.

 

Jeg husker med mer skrekk enn fryd min første skoledag. Vi hadde flyttet til et nytt sted bare noen dager før første skoledag, og jeg kjente ikke en sjel i den nye klassen. Det føltes grusomt å stå der blant bare fremmede, og moren min måtte sitte bakerst i klasserommet i to uker før jeg turde å være der alene, med alle de nye menneskene...

Men så gikk det bra, og jeg tror sjenansen forsvant ganske greit utover høsten;-)

Min lille sønn hadde også én bekymring kvelden før skolestart, og det var at han ikke skal få noen venner på skolen. Jeg tror heldigvis ikke det blir noe stort problem, og vi er heldige som allerede ser at han har en sosial kompetanse og evne til å få nye venner og trygghet.

Det er ikke alle som er like heldige, og avisene har de siste dagene skrevet om hvor stort samfunnsproblem mobbing er.

http://www.abcnyheter.no/nyheter/helse/2012/08/21/nesten-alle-kan-mobbe 

Det kan virke som vi mennesker har en iboende "jævelskap" i form av at vi har en tendens til å ville marginalisere, krenke og presse ned dem som er annerledes enn oss selv, eller som skiller seg ut på en eller annen måte. Dette starter svært tidlig, og det er altfor mange som lever i en skolehverdag der de gruer seg til å gå på skolen, i redsel for a bli mobbet.

Jeg ville som mor bli veldig lei meg dersom et av mine barn ble mobbet. Men jeg ville bli like lei meg dersom mitt barn var en mobber. Det må også være en fryktelig situasjon, og man føler seg nokså mislykket som forelder, vil jeg tro.

Med en så dyster statistikk er det lett å bli resignert, og ikke ha tro på at vi får bukt med den utingen som mobbing er. Men vi kan ikke gi opp, og vi voksne må gjøre det vi kan for å lære våre barn enkle sosiale spilleregler som kan hjelpe litt på veien iallefall...

Men da har et langt skoleløp startet for lillegutten min, og man må bare håpe og tro at det bli fine skoleår, både "faglig", men ikke minst også sosialt. Det er grunnlaget for både læring, trivsel og mestring!

 

Søt frokost...

I går var en av de lørdagene da vi ikke rakk å gi ungene lørdagsgodt. Først da Ikeaturen var unnagjort utpå kvelden kom vi på at dette "hellige ritualet" var avglemt.
Men er det noe unger er, så er det vanedyr og konservative i den forstand at alle tradisjoner og faste ting skal gjennomføres, åkke som!

Ikke minst gjelder dette lørdagsgodt!

Det ble nå innkjøpt noe snop, men det er ikke helt ok å dytte innpå med en godteskål rett før leggetid på en sen lørdagskveld.
Så da ble det sirlig deling av sure sild og søte drops i skåler, som sto klare på frokostbordet i dag...
Litt av en frokost å servere i en legefamilie, men pytt pytt, enkelte prinsipper er til for å brytes;-)
Ikke kan jeg forstå at det smaker godt med en skål full av E-stoffer og sukker en søndags morgen, men det slo iallefall an her.

Men det blir ikke en vane, for å si det slik!
 

En ekte ammevinner...!

Jeg kom over et artig kuriøst innslag på nyhetene denne uken.
Der var det nemlig et bilde av en liten tass med krone på hodet, fra Lima i Peru.
Denne nydelige babyen var kåret til "Årets ammebaby"!

Hvert år holdes denne konkurransen blant ammende mødre og deres små krabater, og vinneren er den babyen som suger lengest på brystet og ammes non-stop!


http://reuters.tumblr.com/post/29433039881/a-baby-wearing-a-crown-is-seen-after-winning-a

Det er ikke bare her til lands at det er fokus på amming, heldigvis, og dette var en nokså annerledes og positiv måte å sette lyset denne viktige næringskilden.
Om jeg skal foreslå noe sånt for Helsedirektoratet er en annen sak; men at det er noen gladsaker om amming syns jeg er bra, for det er en tendens i Norge til å fokusere på problemene mer enn fordelene og gledene ved det.

Tassen på bildet ser iallefall ut til å ha storkost seg:-)