Alt har sin tid...

Ved enden av et år, og på en nyttårs aften, kommer man gjerne inn i et filosofisk modus, og det er naturlig å la tankene vandre mot både det som skal komme og det som har vært.
Man tillater seg gjerne å finne noen rom til ettertanke og refleksjon over hvor man står hen i livet, hvor man gjerne skulle ønske man sto, og om hva man har oppnådd eller ikke oppnådd i forhold til de drømmer, planer og tanker man måtte ha hatt.
Dette er også en tid for å kjenne på sorg og savn etter noen man har vært glad i.

Mange av oss tar oss kanskje for lite tid til å finne denne jordingen i en travel hverdag, der det er fort gjort å bli slukt og oppslukt av hverdagens og livets trivialiteter, og av ting man må og bør gjøre.
Mange av disse hverdagssyslene og aktivitetene er jo med å gi livet mening, og man er privelegert som har et liv fylt av noen og noe som krever noe av en og er avhengig av en. Det er mange ensomme der ute, som aldri har noen som etterpør dem eller det de står for. Jeg tror ikke det er tid til ettertanke de savner, men det å være noe for noen, og å ha noe å gå til.

I vårt travle, sosiale og aktive liv er dette med tid blitt et gode, nesten som et luksusgode, som man skulle tro at det var mangel på og som vi må skaffe oss utenfra på en måte.
Tid er et interessant begrep og fenomen, og er både konkret og abstrakt på samme tid.
Fyller man døgnet med alskens program og aktiviteter, går tiden raskt; har vi stor slakke og lite planer, så føler vi at tiden går sakte.
Vi er dermed med og påvirker vår opplevelse av tid selv.

Vårt travle levesett i vår moderne verden medvirker til at vi syns tiden går veldig fort. Månedene, årene-ja livet går fort. Til og med barna syns tiden går fort, noe jeg knapt kan huske fra min egen barndom. Da syns jeg ofte tiden gikk ualminnelig sent.
Det er nok fordi dagene og livet er fylt med intrykk og planer fra tidlig til sent. Det er lite tid til stillhet, lite tid til kjedsomhet og lite tid til å gjøre simpelthen ingenting.
Til og med på barne-TV er de visst redde for at det skal være stille et øyeblikk, og det er lyd og aktivitet konstant.

Jeg tror det er stadig flere som har begynt å oppdage gleden og meningen med stillhet, refleksjon og å skynde seg mindre. Jeg er optimistisk med tanke på at vi får mer refleksjon rundt hvordan vi egentlig ønsker å leve, og at stadig flere ønsker å skape motvekt til alskens innretninger som gjør oss på hele tiden.
Min fineste opplevelse de siste årene var da jeg bodde i et kloster i åtte dager, der fem av dagene var i total stillhet. Da gikk faktisk tiden saktere også, det var mulig å puste rolig og å leve rolig og bevisst.

Vi trenger tid og ro til å reflektere og å dvele ved det vi tenker og opplever.

Livet er for alle en reise i oppturer og nedturer, gleder, skuffelser og sorg.
Man kan ikke skynde seg vekk fra følelser knyttet til dette, men heller ta seg tid til å kjenne på hvordan man egentlig har det.
Man kan ikke løpe fra noe som helst, og det er ved å kjenne på alt dette at man er et helt menneske og kanskje kjenner på størst livsverdi.

ALT HAR SIN TID

Alt har sin faste tid

Alt som skjer under himmelen har sin tid

En tid til å fødes, en til å dø

En tid til å plante, en til å rykke opp

En tid til å gråte, en til å le

En tid til å sørge, en tid til å danse

En tid til å ta i favn, en til å la det være

En tid til å lete, en til å miste

Alt skapte han vakkert i sin tid

også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter

Jeg skjønte at alt Gud gjør varer til evig tid

Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra

(Fra Forkynneren 3)

Kobberbryllup og kjærligheten...

Som halvt danske er jeg innviet i en del jubileer og feiringer som vi trauste nordmenn ikke kjenner så godt til.
Blant disse er en bryllupsdag som heter Kobberbryllup. Den feires når man har kommet halvveis til 25 år og Sølvbryllup.

Jeg husker selv en storstilt kobberbryllupsfest hos tanten og onkelen min i Danmark i barndommen min. Da var det fest i hagen og fullt hus.

I Danmark er det vanlig å markere Kobberbryllup, og dagen starter gjerne med at naboene kommer på døra til "morgensang". Deretter er det åpent hus, med mat og en "lille" en!
Danskene lager gjerne også flotte kranser rundt inngangsdøren til "brudeparet", så det er stor stas å markere bryllupsdager.

Jeg og min kjære har hatt Kobberbryllup i julen.
For vår del så ble det en rolig feiring, og med en trønder til mann så tar ikke slike ting av, for å si det slik, selv om mitt danske jeg hintet om litt festivitas, for å feire at vi tross alt har hatt 12 1/2 flotte år sammen.
Men vi får vel vente til de 25 da;-)

Men i en tid med stadig flere samlivsbrudd, der tabloidavisene gir tvilsomme "råd" om når det er smart å skille seg, så burde man kanskje feire kjærligheten litt oftere, og markere dager som Kobberbryllup og lignende merkedager?

Så jeg tror jammen jeg skal finne frem en god flaske og kjøpe en bukett, og tenke gjennom hvor heldig jeg og vi er...:-)

Den fineste julepynten...

Da er treet pyntet og huset i julestemning.
Det er hvert år spennende å finne frem julekassene, med pynt og juleutstyr samlet gjennom mange år.

Jeg er en ekte nostalgiker, og liker å finne frem ting og sette dem på samme plass som det har stått i alle år. Det kan være en nisse jeg har hatt fra jeg var barn, eller en engel eller annen fin "kunst" som barna har laget i barnehagen eller på skolen.

Jeg registerer at det i de fine og glossy bladene er nye "juletrender" nesten hvert år; et år er det mote med helhvitt interiør og pynt, et annet år skal det være minimalistisk og nissefritt.

Hos oss er det en salig miks av nisser og dverger, engler og Jesusbarnet. Og jeg liker det jeg. I nissesamlingen står på sin faste plass opp et skap er det litt av en "familie", som representerer det meste av det vi skulle ønsket oss ellers i samfunnet; der står en enslig jomfru Maria side om side med en enøyd julenisse og en liten snømann lang orange nese. Engler står i skjønn forening med fotløse julenisser og andre "hedenske" figurer.

Og det som er mest herlig med denne samlingen, og andre typer julepynt her i huset, er at mange av disse får meg til å tenke alle de gangene jeg har fått "fint" innpakkede julegaver fra barna mine i alle aldre. jeg kan huske forventningen i øynene deres, og håpet om at jeg skulle fortelle hvor fine ting de har laget.

Jeg tror det venter noen slike fine gaver under treet i år også, og jeg kan ikke ønske meg noe finere!

Jeg må innrømme dog, at selv juletreet er litt mer striglet, og barne har sitt eget lille plastjuletre på loftsstuen, der de kan henge hva de vil, mens juletreet i stuen er det litt mer regi på når det gjelder pynt og farger.
Ungene lurer jo på hvorfor vi ikke vil henge deres pynt på stortreet, og da er det ikke så lett å si at deres hjemmelagede pynt er fin nok... Men vi har altså funnet en grei løsning på det.

Favoritt-juledekorasjonen min er de mange julelyktene som alle fem barna har laget, med noen års mellomrom. Det er simpelthen syltetøyglass som er malt, og som lyser nydelig med telys.
Når disse er på plass i kjøkkenvinduet, da er det jul!

God jul!

Om fotballfruer, kiloer og iltre damer...

Jeg har sittet på sidelinjen og fulgt en type "cat-fight" som bare vi kvinner får til.
Bruduljene startet da "Fotballfruen" Caroline Berg Eriksen la ut et undertøysbilde på bloggen sin fire dager etter fødselen.
På bildet ser vi en lekker, men tynn kvinne iført nydelig undertøy, uten synlige tegn på at hun har vært gravid de siste månedene, og enda mindre at hun har ligget på fødestuen for bare fire dager siden.

Fotballfrue har hundretusenvis av følgere daglig, mange av dem unge jenter som selv er på vei ut i voksenlivet, og som skal bli gravid og mor de neste årene. Da er det naturlig at det er kritikere som reagerer på at fotballfruen i kraft av sin store innflytelse på disse jentene, velger å legge ut slike bilder, samt å fokusere så mye på kropp, utseende og et perfekt ytre. Noe som ikke er de aller fleste forunt, av helt naturlige årsaker.
Hun fremstår som et glansbilde, en illusjon av et liv og en verden mange av leserne skulle ønske de hadde vært i.

Men ingen lever bare i en rosa tyllverden, selv om det kan se slik ut. Alle har sitt, stort eller litt.
Fotballfrue har helt sikkert også sine mørke dager, og sine plager. Hun har så vidt jeg er kjent med slitt med spiseforstyrrelser tidligere, og har nok brukt mer tid og tanker på å holde seg i form og å være forsiktig med å holde vekten enn de fleste andre i svangerskapet. Kanskje mer enn det er nødvendig og ønskelig fra et helsemessig synspunkt. Det er generelt bra både for mor og foster at man legger på seg en del kilo i svangerskapet, noe som er både normalt og fint for de fleste.
Man skal verken kreve eller ønske at gravide generelt trener like mye eller legger på seg like lite som hun har gjort, selv om hun faktisk bør sees på som en god rollemodell i den forstand at hun fokuserer på viktigheten av å holde seg i god form og trene under svangerskapet.

Jeg er enig med min gode kollega Gro Nylander i at man skal slutte å mobbe Fotballfrue.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Gro-Nylander-Jeg-synes-ikke-man-skal-mobbe-Fotballfrue-7389672.html#.Uq2aU7Ucy71

Som lege, der  jeg daglig møter flere gravide, som jeg følger i svangerskapet, er utfordringen ofte at gravide legger på seg mer enn fysiologisk ønskelig i løpet av svangerskapet. Dette skyldes oftest at kvinnene beveger seg for lite, og er for passive i forhold til hva som er anbefalt. Det er IKKE farlig å trene i svangerskapet, så fremt man har noen klare årsaker til å la være. Det kan være fare for for tidlig fødsel, svangerskapsforgiftning eller kroniske sykdommer.

Normal vektøkning i svangerskapet er mellom 8-15 kilo. Både det å legge på seg for mye og for lite kan være uheldig for både mor og barn. Overvekt er et stort samfunnsproblem, og skyldes ofte et passivt stillesittende liv og for mye matinntak. Dette kan gi tyngre svangerskap, mer komplikasjoner under selv fødselen, problemer med ammingen og problemer med å komme i form  og ned i vekt etterpå.
På den andre siden kan for lite vektøkning være uheldig for barnet, ved at det blir født undervektig. Det er funnet uheldige konsekvenser for babyer som blir født med en vekt under 10-percentilen. Det vil si at det er bra for babyer å veie mellom 3 og 4  kilo når de er født til termin, med variasjoner i begge ender så klart. Forskning viser at lav fødselsvekt kan være forbundet med økte psykiske problemer når de blir store, samt økt risiko for hjertesykdom som voksen.
Tykke babyer har en økt risiko for kreft, og overvekt som voksne.
Den gylde middelvei er bra her, som ellers i livet.

Dette med fødselsvekt er delvis også noe man ikke kan regulere 100% bare via kosthold og trening under svangerskapet. Man er til dels programmert til å føde små eller store barn, og jeg ser alle varianter hos mine gravide, uavhengig av forutsetningene før de ble gravide og hvordan de lever underveis. Det er også andre medisinske faktorer i svangerskapet som kan ha betydning, som svangerskapsdiabetes, svangerskapsforgiftning og en redusert morkakefunksjon.
Disse tingene er det vi fastleger og jordmødre som skal passe på, og det er derfor man går til kontroller såpass ofte.

Når det gjelder det som vel er sakens kjerne i den saken jeg startet med, altså "Fotballfrue-debatten", så er det andre momenter og følelser som spiller inn her som gjør at debatten har blitt så ilter.
Fruen viser stolt frem en veltrimmet, men veldig tynn kropp, uten et strekkmerke. Flankert av nystelte lekre negler, vakkert glansfull hud og velstelt hår.
Og ja, jeg lurer også på hvor det ble av renselsen etter fødselen, med en slik liten truse; hvor er den løse huden på magen, og blå ringer under øyene?
Men jeg blir ikke så ful og sinna på henne at jeg må legge ut blogger og bilder for å latterliggjøre henne eller henge henne ut.
Det er flott at andre kvinner legger ut bilder av sin kropp, med løshud, strekkmerker og stor mage, for det er jo slik de fleste ser ut, både fire dager og fire måneder etter fødselen. Det er bra for dem som kommer etter og skal bli gravide og føde en gang, og garantert ikke kommer til å blir seende ut som Fotballfrue.

Men Fotballfrue hadde altså ikke den typiske nyfødtkroppen, og hun var stolt av det, og opptatt av å vise det frem.
Men det var ikke lov. Da var helvete løs. Man viser ikke frem "perfeksjon".
Skal man vise seg frem eller legge ut noe man er stolt av eller flink til, så er det best om det ispes et eller annet om noe man mislykkes med, eller ikke får til. Vi liker bedre å se bilder på Facebook av noe som gikk litt skeis, enn noe som ser perfekt og pyntelig ut. Vi lar oss lett trigge av såkalt vellykkede og pene mennesker. Da blir vi provosert, og det kan få oss til å få dårlig samvittighet og å føle oss mindreverdig.


De fleste av oss husker vel hvordan den ellers tynne og vakre prinsesse Kate viste seg med sin store "barselmage" da hun dro hjem fra føden med lille prins George. Hun ble hyllet for å vise frem at også prinsesser har en slik mage som de fleste av oss har i både dager og uker etter fødselen.
Og det var veldig bra og flott at Kate viste seg frem med den kroppen hun hadde da, det var tøft gjort av henne.
Nå er hun slank og veldreid igjen, og det skyldes helt sikkert en stor og iherdig innsats i treningshallen og bevissthet rundt kostholdet sitt. Ikke noe kommer av seg selv, ei heller for prinsesser.

Jeg har selv gått gravid og født seks barn. Det vises på kroppen det, men jeg ser hvordan jevn trening og bevissthet rundt kosthold og mosjon har hjulpet til å komme gjennom svangerskap, fødsler og tiden etterpå. Trening under svangerskapet gir både fysisk og mentalt påfyll, og det er vi selv som kan gjøre noe med det. En av de viktige jobbene jeg har ved å følge kvinner gjennom svangerskapet er å motivere dem til å finne sine begrensninger og muligheter, og å forsikre dem om at alle er ulike, og at vi må lære oss å akseptere oss selv som vi er. Samtidig som folk selv har et ansvar for å ta vare på kroppen sin.

Jeg har kikket litt gjennom blogger som Fotballfrue har skrevet etter fødselen. Til tross for at jeg i likhet med mange blir både forundret, provosert og "imponert" over hennes nyfødt-kropp, så skriver hun godt, og hun formidler fødselsopplevelsen på en flott måte, som kan virke som inspirasjon for andre. Hun har også et flott og naturlig forhold til ammingen, noe som også varmer et legehjerte som er opptatt av å fremme viktigheten av amming.
Hennes bilder av en tynn kropp og fokus på det, er noe jeg også er skeptisk til, og mener kan være uheldig i lys av hennes store innflytelseskraft, særlig på unge jenter og kvinner som fra før av er usikker på egen kropp.

Men jeg syns vi kvinner skal være snillere med hverandre, og tenke oss godt om før vi legger ut ting på nettet som en reaksjon på hvordan andre velger å fremstille seg. Vel kan vi syns det er provoserende og galt, men det er mange måter å vise sin uenighet på, uten at man må bruke kvinners verste sider.
Kanskje må Fotballfrue tenke over hva hun legger ut på sosiale medier. Men det er det jammen flere andre som må også.










 

Englesangens pris...

Mitt siste innlegg i Adressa sto i går, og handlet om den innsatsen som ligger bak den vakre sangen vi hører i Nidarosdomen og andre steder der det synges vakre julekonserter for tiden.
Min kronikk omhandler hovedsaklig Nidarosdomens Guttekor, der jeg selv har vært "kormor" i mange år, og kjenner til hvor mye slit og terping som kreves for at koret fremstår med sine vakre klanger og englestemmer.

http://www.adressa.no/meninger/article8790349.ece#.Uqom6lh3tIU.twitter

Uansett hva man driver med så ligger det mye øving, ofring og utholdenhet bak, enten det gjelder innen idretten, musikken eller på skolen.
Det jeg skriver om i innlegget mitt, er at skolen kanskje har litt å lære av musikken og idretten?
Jeg er enig med dem som snakker om at det liksom er mer akseptabelt å være "nerd" i hobbyer de driver med enn på skolebenken, og at det har vært en tendens til at man ikke skal kreves så mye av i skolen.
Alle skal inn i samme formen, og det er lite rom for dem som har evner og lyst til å yte det ekstra som trengs for å bli på et svært høyt nivå-

Det er betimelig å snakke om dette i lys av de ferske PISA-resultatene, som viser at skandinavisk skole er akterut i forhold til resultater i mange andre land.
Når det er sagt, så er det mye med den norske skolen som jeg foretrekker langt mer enn det jeg vet om kinesiske, japanske eller indiske skoler som sikkert gjør det bra på PISA. Tilgi meg hvis jeg er forutinntatt, men jeg regner med at de får med seg mindre av mange andre viktige egenskaper og verdier som norske barn får med seg; sosial kompetanse, evnen til å tenke og reflektere selv og å leke mer.

Men, jeg er glad for at mine unger som er med i slike aktiviteter som disse korene er. De får med seg verdier som jeg faktisk syns har gått litt tapt i både skolen og barneoppdragelsen generelt; høflighet, lære ting utenat/pugging, tålmodighet og disiplin.
Barn liker tydelighet, forutsigbarhet og autoritet, dersom denne er utøvd på en riktig og respektfull måte.

Nå skal både vi voksne, barna selv og mange andre nyte fruktene av høstens øving og terping, og snart få oppleve de vakre tonene og sangene fra disse utrolig flinke barna:-)

P-piller og lavterskeltilbudets dilemmaer...

For et par dager siden skrev jeg en blogg som ligger ute på Tidsskriftet for Legeforeningens nettsider.
Den omhandler dilemmaer knyttet til p-piller som lavterskeltilbud.
Det at jenter kan få tak i p-piller på helsestasjonen, uten legtime, og så og si gratis, er et flott tiltak.
På de aller fleste måter, vel og merke.

Det jeg stiller spørsmål omkring, og bekymrer meg over, er at vi som er fastleger for disse jentene, ikke får informasjon om at de faktisk har begynt på p-piller, og ikke får dette automatisk inn i journalen til disse unge kvinnene.
Det er veldig viktig for oss å vite at de faktisk står på p-piller, all den tid dette er medisiner som faktisk gir en økt risiko for blodpropp og andre plager hos noen.

Det er vel og bra med lavterskeltilbud, og de aller fleste helsesøstrene som skriver ut disse pillene gjør en utmerket jobb. Dette er også med og hindrer en del uønskede graviditeteri denne aldersgruppen.
MEN etter min mening så er det misforstått taushetsplikt og en svikt i informasjonsflyten når det ikke utveksling av slik viktig informasjon til legen.

Et annet moment er at vi ofte er fastlege til moren til disse tenåringene, og vi kjenner gjerne til viktige arvelige risikofaktorer, og det er lettere å få tilgang til disse hos fastlegen.

Så; lavterskeltilbud er vel og bra, og viktig, men ikke for enhver pris!

Les mer på bloggen min:


http://blogg.tidsskriftet.no/2013/12/02/p-piller-til-glede-og-bekymring

Mange milepæler...

I dag har jeg og minsten trent på å knyte sko.
Det sto på ukeplanen at de gjerne kunne øve på dette denne uken, så da var det bare å bestemme seg for det.

Som femtemann har han ikke blitt utsatt for overivrige foreldre som har vært opptatt av at han skulle tisse på potte som førstemann i barnehagen, gå på slaget 1 år, eller å lære seg klokka til han begynte på skolen. Stakkars gutten satt på gulvet til han var nesten halvannet år han, og kikket på oss andre, og vi hadde mer enn nok med å henge etter de fire større ungene, som var i hvert sitt univers i forhold til læring og nye kunster.

Men saken er vel at vi hadde fått såpass med erfaring etterhvert at vi raskt så og skjønte at ingenting feiler denne gutten, og at det ikke var noe å stresse med, verken det ene eller det andre. Man blir ganske erfaren som foreldre óg, etterhvert, og er mer trygg i rollen enn når man får den førstefødte. Og det er jo helt naturlig! Ingen kan jo være eksperter første gang de gjør noe, ei heller som foreldre.

I dag har altså lillebror på 7 lært seg å knytte skoene, endelig. Historien vil det jo slik at han takket være ivrige storesøsken lærte både å lese og skrive lenge før skolestart, og dette er jo en av de flotte tingene med å ha mange barn. De lærer av hverandre, og drar veksler på hverandre. Det er gjensidig glede og erfaringer.

Jeg tenkte litt på det, der jeg satt på stuegulvet og terpet på knuter og knyting; at det er litt rart at dette er siste gangen jeg skal lære barnet mitt akkurat dette. Fra jeg startet som småbarnsmor for 20 (!) år siden, har det vært utallige øyeblikk og episoder med milepæler. Det første smilet, den første grøttallerkenen, det første skrittet, barnebursdager, den siste bleien, første tannen, første skoledag og altså å lære seg å knyte skoen sin.
Med fem barn har det i årenes løp blitt utrolig mange av disse "historiske" øyeblikkene, og jeg kan med hånden på hjertet si at det har vært spesielt og hver gang.
For å si det sånn, så er jeg en over gjennomsnittlig nostalgisk person, og jeg elsker å dvele ved milepæler og spesielle øyeblikk, både når det gjelder mine egne barn og i situasjoner ellers i livet.

Årene går fort, og man merker det ikke minst gjennom nettopp slike milepæler som barna når. Det er en slags bekreftelse på at de blir større og mer selvstendige. Nettopp slik det skal være. Men både fint, og litt rart og sårt for et mammahjerte.

Lillebror var svært fornøyd selv iallefall,  for det er stas å mestre stadig nye ting. Så i morgen har han planer å lære  bort knyting til kompisen som ikke kan å knyte skoene selv ennå...;-)