Skammens tall...

Du tror det egentlig ikke når du ser det; tallene som forteller at hver 5 jente opplever seksuelle overgrep i dette landet vårt.
Aftenposten skriver dette denne uken, etter at en landsomfattende undersøkelse viser at en så betydelig mengde av jenter blir trakassert og utsatt for overgrep.

Andre dystre tall i rapporten er at 21% av alle norske kvinner opplevde seksuelle overgrep før de fylte 18 år.
7% av alle norske kvinner ble voldtatt før fylte 18 pr eller hadde samleie med en minst fem år eldre person før de fylte 13 år.
Også gutter er utsatt i et skremmende antall; 8% av alle menn har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år.

Disse tallene stemmer godt overens med tidligere undersøkelser som er gjort, så de er dessverre til å stole på.

Hva er det som skjer? Hva er det som er så riv ruskende galt med samfunnet vårt, med voksne mennesker som får seg til å ødelegge barn og unge på denne måten?

I de fleste tilfellene kjenner barnet overgriperen på en eller annen måte, og har et tillitsforhold til.
Det kan være foreldre, besteforeldre, onkler, naboer, trenere, lærere eller andre som har en rolle inn i hverdagen til disse barna.
Og man finner overgripere blant alle typer og lag av folket; det kan være hyggelige og sympatiske mennesker, og langt fra bare dem som "kjører" rundt og prøver å pukke opp barn ved hjelp av godteri.
Og det kan faktisk være kvinner som er overgripere også.

Det å bli utsatt for seksuelle overgrep, enten det er få eller mange, og uansett om det er voldtekt eller "mildere" typer overgrep, medfører en stor risiko for å få psykiske plager resten av livet.
Man mister muligheten til å bygge tillit til andre mennesker, man får et forvrengt og ødelagt selvbilde, og mange får store angst- og depresjonsplager. Det er en stor overhyppighet av både selvskading og selvmord i blant gruppen som har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn og ungdom.

Jeg kjenner jeg blir sint og opprørt hver gang jeg får se disse tallene svart på hvitt. Jeg kjenner det samme hver gang jeg møter disse menneskene på legekontoret. Det er ikke få jeg møter som kommer med ulike vondter, plager, angst og depresjoner, hvor det viser seg at det kanskje stammer fra en barndom med vonde og sjelsettende vonde opplevelser.

Jeg blir på disse menneskenes vegne opprørt over hva de har måttet gå gjennom og tåle, kanskje uten at noen andre har visst noe. Kanskje har til og med andre familiemedlemmer, lærere, naboer og andre ant at de ble utsatt for overgrep eller vold, uten å foreta seg noe. Det er ikke lett for et barn å fortelle slike fæle ting dersom de har fått trusler fra overgriperen, og dersom de har opplevd at andre voksne rundt dem har lukket øynene.
Jeg har helt sikkert gått i baret selv, som både medmenneske og lege, og ikke klart å avdekke slike skjebner.

Det forundrer meg ikke at mennesker som har levd i et slikt helvete, eller har blitt merket for livet av ett eller flere overgrep, får problemer som voksne. Mange får spiseforstyrrelser, misbruksporblematikk, tvangslidelser, utmattethet, angst, depresjon, og mange faller rett og slett ut av både skole og jobb fordi de har en for stor bør å bære.

Det er ikke rart at det er en stor jobb, om den er mulig, å få mange av disse på beina igjen, og hjelpe dem å få et verdig og godt liv. Det krever mye ressurser, og det tar lang tid.

Det er bra at det å snakke om overgrep er blitt litt mindre tabubelagt i samfunnet. Det vil forhåpentligvis hjelpe for å forsøke å få et økt fokus og oppmerksomhet rundt dette, og at færre vil bli utsatt.
Men det er en lang vei frem, og alle de grusomme sakene i media er bare toppen av isfjellet, og viser at det ikke er grenser for hva voksne mennesker i stand til å gjøre mot barn.
Som lege blir jeg dessverre ikke overrasket, og man blir litt desillusjonert.

Men vi må ikke gi opp!

Eksperter anbefaler at vi er mer åpne omkring dette, og snakker mer om overgrep, også med barna våre. Vi må lære barna hvor grensene deres går, hva som er greit og ikke greit. Noen vegrer seg for å ta denne praten med barna sine, fordi de tror barna blir mer engstelige og redde av det. Men tallene viser at dette er virkeligheten, og da er det etter min mening nødvendig å ta slike samtaler med barn, og gjøre det på en tydelig måte i trygge omgivelser. Det står også i grunnskolens læreplan at barn skal få kunnskap og vold og seksuelle overgrep, men det varierer nok hvorvidt dette blir gjennomført.

Dette er etter min mening en av de viktigste samfunnssakene vi har, og det fortjener fullt fokus og innsats fra oss alle for at færrest mulig barn skal utsettes for noe så grovt og jævlig som overgrep, både seksuelle og andre typer overgrep.
Vi må slutte å være så feige at vi ikke tar dette på alvor, ved å prate om det, både vi voksne og til barna vi omgås.

Verden er dessverre ikke så rosarød, koselig og idyllisk som vi skulle ønske...

Dagen derpå...

Det er dagen derpå. 8-marstoget har stoppet, ropene har stilnet, og tusener av engasjerte har fått uttrykt sin motstand og avsky mot fastleger som ønsker å reservere seg mot å henvise kvinner til abort.

På en dag hvor man skulle ha vært ivrig, engasjert og stått på barrikadene for viktige samfunnsaker som angår kvinner, kjenner jeg snarere en tankefullhet, og at jeg rett og slett er litt matt.

Det er jo veldig bra at det skapes temperatur, engasjement og begeistring omkring saker som angår jenter og kvinners levevilkår og rettigheter, både her til lands og på vegne av våre medsøstre rundt om i verden.

Men denne gangen har jeg rett og slett ikke orket å engasjere meg i debatten. Ikke fordi det ikke er en viktig sak. Ikke fordi jeg ikke verdsetter de som engasjerer seg. Og ikke fordi jeg stiller meg likegyldig til temaet. Jeg er jo selv kvinne, og mor til fem, også jenter. Og som fastlege er det jo nettopp jeg og mine kolleger dette dreier seg om, i tillegg til kvinner som kommer til oss og vurderer abort.

Denne gangen har jeg kjent på en motstand til å engasjere meg, og å tråkke inn i det vepsebolet som denne saken har blitt.

Jeg har prøvd å kjenne etter hva det er som har gitt meg denne motstanden. Og jeg har kommet til at det mest av alt er på grunn av den harde og tøffe tonen som debatten har fått. Det har vært lite rom for andre syn enn det den store grasrotbevegelsen har, og det har vært skremmende og sneversynte karakteristikker av de få som det angår, nemlig noen få av min fastlegekolleger som av ulike grunner ønsker å benytte seg av en mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort. De har kategorisk og ensartet blitt fremstilt som mørkemenn og udugelige til å være fastleger.

I en tid det snakkes om raushet og at vi kvinner må være snillere og romsligere med hverandre er det skremmende å se hvor harde og personlige man kan være når man har ulike synspunkt. Det er også en klam tendens til krav om politisk korrekthet her på berget, og nåde den som trår utenom den.

For meg personlig er dette en "enkel" sak. Jeg tar imot alle som kommer inn min dør på legekontoret, og henviser dem som ønsker det, til abort. Jeg er vel også prinsipielt imot at man kan reservere seg mot å utføre oppgaver som hører jobben til. Men prinsipper er prinsipper, og livet er livet.

Jeg kjenner hverdagen som fastlege godt, og kan faktisk ha en forståelse for de få som ikke klarer å finne det forenelig med sin innerste overbevisning og samvittighet å medvirke i en prosess der det i ytterste konsekvens tas et liv.

Det er aldri enkelt når jeg får en jente eller kvinne inn på mitt kontor, med spørsmål om abort. Verken for kvinnen eller for meg. Dette er et stort og seriøst spørsmål.

Jeg er profesjonell, og min plikt er å være nettopp det. Men å være nøytral? Hvor går grensen på hva det er å være nøytral, og hvem er det som er fullstendig nøytrale når det er snakk om samtaler og møter mellom mennesker som omhandler vanskelige og sårbare temaer?

Jeg tror egentlig de aller fleste pasienter ønsker en empatisk, lyttende lege, som kan gi råd og lindring i alle typer situasjoner. Og det er vår plikt som fastleger. Men det er naivt å tro at vi, uansett hvor FOR selvbestemt abort og MOT reservasjonsrett vi er, at vi kan forholde oss fullstendig nøytrale og upersonlige i alle sammenhenger.

Det kan være en stor utfordring å være helt nøytral, og "skifte hatt" når en kvinne kommer til abortsøking for andre gang på et år, mens neste pasient som sitter på gangen og venter på å komme inn til meg er gravid i 8. uke og er ivrig på å få en tidlig ultralyd for å se at alt er bra med fosteret. Eller et par som strever med å bli gravid, og ønsker hjelp til dette. Alle har sin legitime rett på å bli respektert, hjulpet med sitt problem, og at jeg er nøytral og forståelsesfull.

For meg er det viktig å ikke pådytte noen min mening, med mindre de er i tvil, og ønsker råd. Det har vi plikt til å gi dem og. Hvilke råd skal vi gi? Det er ikke en fasit på dette, og det sier seg selv at noen få kvinner vil kjenne på et press eller ubehagelig følelse av fordømmelse for de valg hun er i ferd med å ta. Det skal ikke skje i en ideell verden, men det gjør dessverre det. Dette fordi vi fastleger er like ulike og feilbarlige som alle andre mennesker.

Jeg tror at forslaget om å gi fastleger en mulighet til å reservere seg faktisk er et forsøk fra politikerne om å rydde opp i dette. Får man en reservasjonsmulighet, så vil de få legene det angå komme frem i lyset, de vil bli registrert, og det er lettere å unngå å komme i en uholdbar situasjon som det er bl.a. i Bø kommune, der flere av fastlegene reserverer seg. Man kan vurdere å nekte leger som reserverer seg å få hjemler i kommuner der det er andre "reservasjonsleger" fra før.

Men å dundre løs med at det bare å finne seg en ny jobb, er usaklig. Vi fastleger jobber privat, med en avtalehjemmel med kommunen. Mange har store lån og forpliktelser gjennom sitt kontor, og det er ikke bare å skifte jobb på dagen. Dessuten er det en nedvurdering og undergraving av oss, og den jobben som vi gjør, å uttrykke seg på denne måten, med en mangel på tillit til den jobben vi faktisk gjør.

Dessuten så kjenner jeg en del fastleger som blir skremt av hvor liten respekten overfor dem som forfekter synet om å leve etter sin samvittighet i store spørsmål som angår liv og død, har vært i denne debatten. Dette dreier seg langt fra bare dem som i denne debatten er blitt kalt "reservasjonslegene". Det alle slags typer leger, av begge kjønn og mange livssyn politisk ståsted.

Hva dersom politisk klima skifter ytterligere de neste årene, samtidig som etiske grenser og tekniske nyvinninger går i en rasende fart. Hva er det neste man ikke kan reservere seg mot å medvirke til, som direkte angår liv og død?

Jeg er nesten redd for at det er flere kvinner som vil få dårligere oppfølging under og etter en abortprosess, med all den viraken som har vært de siste månedene. Det er fint at sykehusene tar imot abortsøkende direkte, og det tyder på at stadig flere har valgt å gjøre det i det siste. Men som fastlege syns jeg dette er synd, da en viktig jobb for meg er å kunne tilby disse sårbare kvinnene, som jeg gjerne kjenner litt fra før, en god samtale både før de tar valget, og etterpå, når de kanskje trenger en hånd. Jeg er redd mange blir skremte fra å ta kontakt med meg og mine kolleger nå, når det har vært fremstilt i brede lag at man risikerer å komme til leger som sender dem på dør, eller kommer med fordømmende ord. Dessverre opplever noen få det, en er en for mange, men det kan vi kanskje ikke unngå uansett om vi så gjerne skulle ønske det. 

Å stå på barrikadene for å sikre kvinners rett til å bestemme over egen kropp er like viktig i dag som alltid. Den saken er ufravikelig. Denne gangen mener jeg forøvrig at det ikke bare har vært storm i et vannglass, men også skudd utenfor blink. Det håper jeg at jeg kan si og mene uten å bli tillagt noe annet enn at jeg simpelthen ikke ubetinget klarer å støtte parolen til reservasjonsmotstanderne.

Screener vi oss bort fra den gode samtalen...?

 Gjennom jobben som fastlege og som deltaker i ulike arbeidsgrupper som jobber med svangerskaps- og barselsomsorg, har jeg begynt å fundere over fenomenet screening.

Vi blir stadig presentert for ulike nye screenings- og kartleggingsskjemaer, som det er meningen at skal fylles ut i en konsultasjon.
De mest aktuelle innen svangerskapsomsorgen er screening for alkoholbruk, depresjon og vold.
Dette er høyst viktige og aktuelle problemstillinger, som vi som helsepersonell må ta på største alvor. Desverre så er det ikke alle gravide som har det like bra, eller som gir sitt ufødte barn de beste vilkår for et spirende liv.
Det jeg er mer usikker på er om den beste måten å avdekke et eventuelt økt alkoholbruk eller at kvinnen utsettes for vold, er gjennom å spørre hver og en gravid om dette gjennom ulike skjemaer og poengivninger.

Kommunikasjon er et viktig arbeidsredskap i møtet med pasienter, også den gravide og nybakte mor. Dette er et enkelt redskap, men akk så komplisert også noen ganger.
Som universitetslektor for legestudenter er nettopp kommunikasjon med pasienter mitt hovedfelt, og det er flott at dette blir satt stadig høyere opp på timeplanen en del studiesteder.

Jeg er derfor veldig opptatt av at vi skal foredle dette med samtalen, og ønsker å skape et fokus på om hva som er den beste veien å gå i forhold til å ta best mulig vare på vår gravide pasient.

Stadig nye skjemaer og en mer "teknisk" opplagt samtale kan etter min mening være uheldig, og vi må iallefall vite og være bevisst på hva vi skal gjøre med det vi avdekker gjennom et skjema.

Les gjerne bloggen min nedenfor!



http://blogg.tidsskriftet.no/2014/02/27/screener-vi-oss-bort-fra-den-gode-samtalen?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=screener-vi-oss-bort-fra-den-gode-samtalen

Hytteluksus...

Noen ganger kan man spørre seg hva som egentlig er luksus.
I vår fylte, rike og velfødde hverdag er det jammen ikke lett å kjenne på den ekte gleden av å være omgitt av all verdens komfort og behag. Man blir skremmende fort vant til nye anskaffelser, og det tar ikke lang tid før man tar for gitt utstyr og goder man har skaffet seg for å gjøre hverdagen enklere og mer behagelig.
Det er også en astronomisk forskjell bare fra da jeg selv var liten til det mine egne barn lever med som helt selvsagte remedier og tekniske duppeditter.

Tenk på hvor sjelden vi kjenner på basale og primitive "følelser" og ubehag som det å fryse, være sulten og tørst og å følge en døgnrytme uten tidsnød og timeplaner.

Det tror jeg både vi og barna har godt av innimellom, og et sted vi får kjent litt på noen av disse tingene er på hytta vår!
Vi kan verken skilte med fancy hytte eller flotte løyper og afterski i nærheten. Men vår vesle og nøysomme "Gerhardsen-hytte" er et herlig og avslappende sted å tilbringe noen dager, og et sted der man få kjent på hva man virkelig trenger for å leve.

Hytta vår er akkurat stor nok til å vi får plass, og det første vi må gjøre er å fyre opp i ovnen, tenne talglysene og gå ut og lete etter vann i bekken.
Man skulle tro at blaserte byunger syns dette er helt teit, men det er artig å se hvordan de omstiller seg, bretter opp ermene, og elsker det å måtte jobbe for å få varmen og at man ikke bare kan gå og slå på en bryter for å få på lyset.
Denne gangen var det faktisk så mye is og så lite vann i bekken at det ikke var mulig å finne rennende vann. Da ble løsningen å ta med bøtta et sted det var ren snø, og smelte den over ovnen, og slik få litt vann til matlaging og tannpuss.

Det er en egen ro og idyll over det å sitte i lyset fra peisen og talglys, spille brettspill og lese i boken sin. Barna, som har en tendens til å hive seg over PCen eller mobilen sin ved første mulighet, lever på hytta som om slikt ikke finnes, og de får frem en kreativitet som er mye mer fargerik og levende enn i hverdagen.

Det er dette som er luksus! Vi kan dra dit vi vil, kjøpe det vi vil, og fylle livet med all verdens ting.
Men det å gå seg en tur i uberørt natur, kjenne på gleden når hytta varmes opp om morgenen, og sitte med familien sin i en stille og rolig hytte på fjellet; det er eksklusivt og herlig det!

Kjærlighet er et sted å feste blikket...

Disse ordene passer fint nå som det har vært Valentines day.
Det er vel mange av oss som har fått eller gitt blomster i går, og det er mange som har utvekslet små oppmerksomheter for å vise at de er glad i noen, eller kjenner det ekstra som kalles kjærlighet.

Selv var jeg så heldig å få gaver, blomster, kyss og klemmer fra både barn og mann som viste at de er glade i meg, og at jeg er noe helt spesielt for dem.
Heldige meg-

Nå er det hverdag igjen, etter en dag der handelsstanden og markedsføringskreftene er svært "behjelpelige" med å fortelle oss av vi må huske hverandre og prise kjærligheten.
Det er i hverdagen det gjelder å minne både seg selv og sine medmennesker om at vi er elsket, ønsket og satt pris på. Med både våre styrker og svakheter.
Det trengs egentlig hverken hjerter, blomster eller gaver for å vise dette. Det er som regel nok med vår tilstedeværelse og ekthet.

Ordene til Anne Grethe Preus er så treffende, syns jeg.
Kjærlighet er et sted å feste blikket

Kjærlighet, og det å kjenne seg elsket, gir en indre ro og trygghet, en plattform i livet. Det trenger ikke å være en partner-kjærlighet, kjærlighet er så mange slags relasjoner.
Når kjærlighet til en samlivspartner fungerer godt, er det virkelig et sted å feste blikket. Der finner man ro, bekreftelse og støtte. Men kjærligheten til en partner kan være så sårbar, og er forbundet med et forbehold, i og med at den kan ryke så nådeløst.
Spørsmålet er da om man tør å hive seg uti kjærligheten, med de usikkerheter som alltid henger der. 

Piet Hein sier det så godt:

Husk at elske mens du tør det,
 husk at leve mens du gør det


I en videre sammenheng er jo kjærlighet så mangt, og ikke minst kjenner vi hva ekte kjærlighet er når vi får barn. Denne typen kjærlighet er så betingelsesløs.
Det er mange måter å vise kjærlighet overfor sine barn, og unger kan nok ikke bli bortskjemte når det gjelder det vi gir dem av dette. Men det ligger jo mye kjærlighet i det å sette grenser, og gi dem gode og fornuftige grenser og oppfattelse av hva livet egentlig er også.

Jeg satt sammen med syvåringen min og hørte et intervju med Steellan Skarsgård i går kveld. Han ble spurt om hva det er som har gjort ham så suksessfull og godt likt. Han gjenga da et sitat fra faren sin, som han brukte å si til Stellan. Dette brente seg fast i både meg og gutten min;

Husk at det er ingen som er mer verdifull enn deg, Stellan.
Men husk at det er heller ingen som er mindre verdifull enn deg.

Dette kommer nok til å bli sitert av meg til mine barn fremover,
av ekte kjærlighet- 

Livet gir og livet tar...

Vi mennesker er som været; inni oss skifter det mellom å være godvær, mildvær, uvær og storm.
Dette avhenger både av vårt lynne og medfødte temperament, men også med hvordan vi har det ellers i livet, og ulike ytre omstendigheter.

Den siste uken har jeg hatt et par innslag i både avis og radio, og både som en tilfeldighet, og kanskje ubevisst, så handlet begge innslagene om temaer og tanker som viste det mer mollstemte og regntunge "været" inni meg.

Dere kan lese og høre innslagene nedenfor om dere ønsker, og jeg tror ordene og tonene kan gi rom for tanker og rekfleksjoner, som vi har godt av å ta oss tid til en gang i blant.

Vi har i vår familie opplevd et trist og uventet dødsfall nylig, og dette setter igang både tanker, frykt og filosferinger om livets forgjengelighet.
Som lege er jeg vant med å forholde meg til de små marginene som det er mellom liv og død, og døden blir noe man blir vant med både å snakke om og innlemme i livet og hverdagen. Det blir naturlig nok noe annet når man opplever døden nærmere innpå seg, og privat.

Jeg håper dere vil sette pris på både kronikken min og innslaget mitt i "Sangtimen", og at det vil vekke følelser og tanker som vil stimulere til noe godt og fint i enhver.

http://radio.nrk.no/serie/sangtimen/dmps04000514/02-02-2014

(Hør meg den 2/2-14, fra 15:55 min ut i  programmet)



http://www.adressa.no/meninger/article9054855.ece

Hei!...

Denne uken er det vennskapsuke på skolen. Da er det fokus på vennskap, og hvordan man oppfører seg og er mot hverandre i skolehverdagen.
Blant annet har de yngste såkalte "hemmelig-venner", der de får en annen person i klassen som de, uten å avsløre seg, skal si noe positivt til og gjerne gjøre noe hyggelig for.
Det blir også arrangert felles turer på tvers av skoleklassene, slik at unger i ulike aldre blir motivert til å være mer sammen.

Én fin lekse etter min mening, er å øve på å si hei til hverandre!
Ungene får simpelthen i oppgave å bli mer bevisste på at de sier hei når de møter en klassekamerat eller en voksen om morgenen.

Dette er faktisk en ting jeg har prøvd å være besvisst på både selv, og overfor ungene mine. Det er ganske trivelig å bli hilst med et hei når man møter hverandre om morgenen, eller en annen gang i løpet av en dag. Det er ikke så sjelden at man opplever at man møter folk, enten det er hjemme, på jobben eller på skolen, og man bare passerer hverandre, eller omgås uten å forholde seg til hverandre med en hilsen eller anerkjennelse på at " her er jeg" eller "fint å se deg".

Det er ikke alle som er like mye opplagt og våken etter man har stått opp om morgenen, og i en familie som vår finnes det eksemplarer på både trøtte morgentryner og på kvitrende morgenfugler. Så det er forståelig at man har ulike måter å møte dagen på, også i forhold til å hilse på hverandre. Men jeg syns faktisk det er et viktig poeng de har på skolen, når de setter dette med å si hei på ukeplanen til syvåringene. Da blir barna bevisste at det faktisk er en form for respekt for hverandre at man ser den man møter ved å hilse.

Akkurat denne lille detaljen tror jeg ikke minst kan gjøre en forskjell for de barna som kanskje ikke blir sett så mye ellers, og som vil ha ekstra stor nytte og glede av å bli hilst på.
Jeg er opptatt av dette når jeg er på skolen, eller i forhold til barn jeg møter på butikken eller i gata og jeg. Det betyr mye for barn at vi voksne tar oss til til et nikk eller en hilsen.

Så en "blomst" til skolen vår, som tar dette med den ordentlig hilsen til hverandre på alvor. Det gir ungene en god ballast, en ekstra porsjon folkeskikk og vanlig høflighet, som ikke alle blir like godt utstyrt med hjemmefra.

Så herved går oppfordringen om et ekstra hei i morgen tidlig, enten ved frokostbordet eller på jobben;-)