"Over halvparten av legene har opplevd å bli truet på jobben ."
"En av fire leger har opplevd vold fra pasienter eller pårørende ."
http://www.abcnyheter.no/nyheter/Helse/110610/kan-ikke-kvitte-seg-med-farlige-pasienter
Det var overskriften på en av nyhetssakene i NRK i dag. Jeg kjente jeg fikk en liten klump i magen da jeg hørte dette i morges. Det satte i gang en del følelser, og minner kom frem i hodet da jeg hørte nyheten.
Jeg har selv opplevd å bli truet på jobb flere ganger. Det er ikke artig, det er fælt og skremmende, og gjør noe med en.
Tallene som kommer frem er skremmende, og det er rystende at så mange skal måtte gå på jobb, og være redd for å bli utsatt for trusler, vold eller trakkasering av et eller annet slag. Jeg vet ikke hvordan det ligger an i andre yrker, men jeg er sikker på at mange andre arbeidsplasser aldri ville godtatt slike tall, og en så stor forekomst av trusler og vold mot sine ansatte! Det er på høy tid at Helsedepartementet gjør noe med situasjonen, slik at iallefall en del kan få mulighet til å få en tryggere hverdag på jobb, og unngå å treffe pasienter som de vet er truende mot en.
Frem til nå, så har vi fastleger ikke hatt noen mulighet til å nekte folk å stå på listen vår, og vi har faktisk måttet godta å ta i mot pasienter på en mandag, selv om de var truende mot oss noen dager tidligere. Da sier det seg selv at det ikke er noen god arbeidssituasjon, og at det gjør noe med trivselen og overskuddet på jobb, og at det er med på å medvirke til at leger har stor slitasje og stress på jobb.
Vi må ta de pasientene som velger oss, mens pasienter kan velge oss bort. Det er greit nok det, og vi har plikt til å være profesjonelle mot de pasientene vi får, uansett om de er greie, trivelige, ufyselige, masete, og om de kommer ofte eller sjelden.
Men det er
ikke greit når vi får pasienter som truer oss, enten det er fysisk eller verbalt.
En lege/pasient-relasjon er avhengig av tillit, og denne tilliten blir brutt dersom man opplever at en person kommer med trusler eller vold mot oss som leger. Da blir det vanskelig å utføre en profesjonell, nøytral legegjerning, og da er det oftest best både for lege og pasienten at pasienten finner seg en ny lege, for å bli for å få en best mulig hjelp videre. Myndighetene er kanskje redde for at vi kommer til å "sortere" og velge bort folk vi syns er plagsomme og krevende, men det må tas hensyn til legen også, ikke bare pasientens rettigheter.
Det rare er, at mange pasienter fortsetter å komme til samme fastlege, selv om de uttrykker stor misnøye og frustrasjon, og til og med etter at de har gått til det skritt å oppføre seg truende.
Trusler kommer ikke så sjelden i kjølvannet av "diskusjoner" omkring medisiner, gjerne av typen smertestillende eller vanedannende beroligende og dets like. Noen ganger er det kjente narkomane. Andre ganger kan det selvsagt dreie seg om psykisk ustabile personer, som har en alvorlig psykisk sykdom.
Vi kan til en viss grad forberede oss, og gardere oss mot slike farlige hendelser og utrygge situasjoner, med alarmknapper og at sekretærene vet at vi tar inn en potensielt "farlig " pasient. Men andre ganger kan det komme som lyn fra klar himmel.
Da får vi virkelig erfart hvor
isolert og ensom jobben som fastlege er. Vi sitter helt alene inne på et kontor, uten noen å tilkalle annet enn dersom vi når tak i telefonen eller alarmknappen. Det kan noen ganger være vanskelig. De finnes ingen andre "HMS"-innretninger eller rutiner, som hjelper oss til å ha en tryggere arbeidshverdag.
Når slike nyheter kommer frem, så får jeg flashback tilbake til de tre gangene jeg selv er blitt truet på jobb. Den ene gangen, da jeg fikk en drapstrussel på vegne både av meg selv og hele familien over telefon, valgte jeg å anmelde det. Det var etter råd fra en eldre, erfaren kollega, som sa at dette skal vi IKKE akseptere! Når de begynner å trekke barna inn i truslene,-da er grensen overskredet for lengst, uansett om det dreier som om en stakkars opprådd narkoman som står bak truslene...
Anmeldelsen endte med rettsak, der jeg måtte stille i rettsalen, ansikt til ansikt med personen.
En annen gang sto to narkomane og hamret på døren til kontoret mitt, da jeg hadde helgevakt. Jeg var gravid og sårbar, og satt mutters alene på legekontoret en søndag, da de kom, og ville ha medisiner. Jeg måtte tilkalle folk fra sykehjemmet i nærheten, slik at jeg følte meg trygg nok til å gå ut til bilen og kjøre hjem fra vakt.
Tredje gangen var på legevakten, og jeg hadde skrevet ut en resept på Paralgin Forte, som tydeligvis var på for få piller til at pasienten var fornøyd. Han begynte å rope og kjefte på meg, og løp etter meg, slik at jeg måtte gjemme meg inne på et annet kontor-. Det endte med at to store sterke portører ble tilkalt for å fjerne den hissige pasienten, slik at jeg kunne driste meg ut igjen, og fortsette med arbeidet mitt...
Jeg håper jeg slipper å oppleve flere slike dager på jobben, men er selvsagt innstilt på at det kan skje, i og med at hverdagen min består av møter med alle slags mennesker og tilstander. Men tallene sier sitt; trusler og vold er ingen trivelig del av arbeidshverdagen!
