København fra sykkelsetet...:-)

Jeg har vært på helgetur i København, sammen med min eldste håpefulle. Så koselig det er å ha så store barn også, at man kan nyte en storby på "voksenmåten" sammen med barnet sitt;-)

Som halvdanske og lommekjent i Kongens København, så er det alltid topp å komme til denne byen, hvor man føler at man har en god miks av det trauste Norden og en duft av Kontintentet også.

Og for et vær de vartet opp med denne gangen; sol fra skyfri himmel, og folkeliv i gatene for å feire dronningen sin, som har vært i "jobben" i 40 år!

Vi var skikkelig royalistiske denne helgen, og ble revet med av glade dansker som i tusentall hadde troppet opp med flagg og hurrarop på Amalienborg i går. Det er jo artig med litt pomp og prakt, og vi var så heldige å få med oss et glimt av hele familien på balkongen:

Vi valgte det mest "selvsagte" fremkomstmiddelet i København, som er sykkel.
Denne byen er som skapt til sykling, og det er utrolig bra tilrettelagt for tohjulinger. Men det er bare å tråkke på altså, for de godtar ikke sinker fra Trøndelag, som liker å snu seg litt rundt her og der for å ta en titt!
Men har får sett veldig mye fra sykkelsetet, og kommer seg fra den ene bydelen til den andre.

Og -ikke minst, så når man å få tråkket seg til litt apetitt mellom bayere, smørrebrød og gode kager;-)

Danskene har kommet langt forbi oss når det gjelder bevissthet på organiske og økologiske varer og levesett.
Hotellet vårt, Axel Hotel Guldsmeden, har denne tankegangen gjennomført på alt fra håndklær, såper og frokost, og kjører en helhjertet og konsekvent stil. Ikke rart at de har sykler til låns i bakgården også;-)

http://hotelguldsmeden.com/axel/danish/


Dette var reklamen;-)
København er og blir en av mine favoritter; Danmark, det er dejligt!

Små og store graviditetstegn...;-)

Jeg ble nylig intervjuet av Foreldre og Barn på nett, om ulike tegn man kan på at en kvinner er gravid.
Her er resultatet;-)


http://www.klikk.no/foreldre/barnimagen/article712652.ece

Livets uutholdelige letthet...

Jeg har sittet på gjerdet og registrert den debatten som har rast om tidlig-ultralyd, med argumenter for og mot, og sterke meningsutvekslinger i øst og vest.

Når nyheten om at kjønnsseleksjonen også har nådd oss, så må jeg få ned litt på "papiret".

Stortinget skal snart ta en avgjørelse på om alle kvinner i Norge skal få tilbud om ultralyd rundt uke 12, i tillegg til i uke 18, som de nå får.
Jo mer som skrives og diskuteres i denne saken, jo verre kan det være å få tak i hva dette egentlig dreier seg om.

Som fastlege møter jeg denne problemstillingen ukentlig. Jeg møter gravide ofte i jobben min, og følger dem gjennom noen spennende måneder, med rådgivning og oppfølging som skal legge best mulig grunnlag for både mor, barn og hele den lille nye familien.
En vesentlig essens i disse møtene er nettopp å formidle at det å bli gravid og gå med barn er en av livets situasjoner da man ikke kan ta kontroll over alt. Man kan planlegge og forberede til en viss grad, men ellers rår man ikke med hvordan kropp og sjel reagerer på det å være gravid, hvordan fødselen blir, hvilket lite menneske som blir født, eller hvordan det oppleves å bli foreldre.

Det er nettopp disse usikkerhetsfaktorene som stresser mange blivende foreldre, og som trolig gjør at mange ønsker å gjennomsjekke og undersøke der det lar seg gjøre.
 Og det er på mange måter veldig forståelig. Vi ønsker jo å få et friskt og velskapt barn, og vi ønsker å gjøre alt som er i vår makt til å legge til rette for dette.
Spørsmålet er hva som er det riktige å gjøre, og når grensene nås for hva som er riktig å tilby, særlig av det offentlige.

De fleste gravide bestiller seg førstegangskontroll når de er rundt 12 uker. Andre ringer oss så snart den berømte streken kommer til syne på graviditetstesten, og ønsker å komme til en samtale fortest mulig. Da tilbyr vi det.
Noen kvinner betaler gladelig en tusenlapp for å få tatt en tidligultrayd ved en privatklinikk, og jeg ser at det ganske vanlig etterhvert.
Det er visst dette de rød-grønne bruker som et av argumentene for at alle skal få et tilbud gjennom statskassen. De peker på at det er en skjevhet fordi noen har råd mens andre ikke har råd. De mener også at det er geografiske skjevheter, som gjør at kvinner i storbyene har lettere tilgang enn andre, og at dette også er et argument for å innføre gratis tilbud til alle.

Jeg vil ikke komme med noen konklusjon om hva som er riktig; gratis offentlig tilbud eller ikke.
Men jeg mener ikke at de ovennevnte argumentene holder vann i denne debatten. For det første er det ikke gjort noen studier på hvem det er som benytter seg av et slikt tilbud, i forhold til hvor de har sitt hjemsted, eller økonomisk situasjon. Jeg har inntrykk av at noen betaler og prioriterer dette gladelig, og velger bort noe annet, uansett om de ikke er i noen høyinntekst-jobb.

Når det gjelder det geografiske aspektet, forstår jeg iallefall ikke noe. Hva mener AP egentlig med det? Uansett om det blir gratis for kvinner i alle daler og kroker, så må de jo nødvendligvis inn til et kompetent sykehus eller ultralydsenter for å få tatt denne testen. Om med stadig flere nedleggelser av små fødeavdelinger så forsvinner jo den kompetansen som evt har vært der til nå!
Så dette geografiske argumentet er jo bare tull. Dette forsøket på en sjarmoffensiv i distriktspolitikken blir litt meningsløs. Da har politikerene som sier dette satt seg inn i hvilken høy kompetanse på ultralyd og fostermedisin som trengs hos de legene eller jordmødrene som foretar disse undersøkelsene!

Det bærer ofte litt galt avsted når man setter i vei med argumenter som går på følelser og rettferdighetsprinsipp, særlig når det gjelder temaer som er så komplekse, både medisinsk og etisk.

Det er vel ingen tvil om at de rent medisinske gevinstene, ved en innføring av tidligultralyd hos alle, er nokså sparsomme.
Øknonomiske kalkyler er såvidt jeg vet, ikke tatt med i diskusjonen så langt. Hva vil det koste å innføre dette for alle? Skal disse mange millionene tas fra et annet sted i pengene som går til svangerskaps- og barselomsorg i dag? I så tilfelle, så blir jeg veldig skeptisk...! Eller har de tenkt å åpne oljefondet og legge penger i kassen til dette formålet? Jeg vet det er dritta kjedelig at jeg nå blander inn penger og sånt. Men det har vi faktisk plikt til å gjøre. Iallefall syns jeg de ansvarlige politikerene som lover gull og grønne skoger, skal gjøre det, og være ærlige og redelige.
Selv om vi bor i verdens rikeste land, og sjelder sjekker kassalappen, så må vi tenke litt prioriteringer, viktighet og valg her også. Og staten betaler ikke alt, selvom vi er et mønster-velferdssamfunn, sett med andre lands øyne.

Jeg forstår veldig veldig godt at folk ønsker å få forsikringer på at alt ser bra ut med barnet i magen. Jeg har selv fått tidligultralyd på de yngste barna mine, fordi det var en spesiell situasjon som tilsa det. Jeg er glad alt "så bra ut". Jeg er glad jeg slapp det å ta valget om mitt eget barn var bra nok eller ei...

Jeg møter også ofte gravide kvinner som av ulike grunner er veldig bekymret, har tidligere komplikasjoner eller en helsetilstand som tilsier at de bør ha en ultralyd tidlig i svangerskapet. Og da får de det! Det er jo slik allerede i dag, at dersom vi leger anser at dette bør henvises, så får man en ultralyd på sykehuset.
Dette fungerer utmerket opplever, jeg, og de kvinnene som sier at de bare kunne tenke seg å ta en titt på fosteret, eller er veldig nysgjerrige, de er inneforstått med at de bestiller seg en time privat, eller evt venter til i uke 18.

Jeg syns det blir en farefull vei å gå dersom politikere skal begynne å implementere en ny undersøkelse, på grunnlag av at det har vokst frem et slags "behov" i befolkningen, som ikke er tuftet på et forskningsmessig medisinsk grunnlag. Tenk hvordan det skal bli fremover da, dersom det er slik man innfører nye retningslinjer og lover!

Så er det den etiske biten. Dette er jo så vanskelig!
Jeg er veldig enig i at det er kvinnen som har rett til å bestemme over sin kropp, og ta viktige avgjørelser knyttet til dette. Dette høres ut som en selvsagt ting.
Men jo mer vi legger opp til undersøkelser, tester og teknisk inngripen i en naturlig tilstand, jo flere vanskelige valg og avgjørelser må tas. Spørsmålet er om man egentlig er rede til å ta alle disse valgene, og om man, i "fremskrittets blendende lys" ikke har reflektert over hvilke umenneskelige valg og dilemmaer man setter seg selv i?
Alt er greit så lenge man får beskjed om at alt er greit. Men hva den dagen alt ikke er greit, den dagen det er noe på ultralyden som legen stusser på? Det snakkes mye om de klare kromosomfeilene, som jo helt ærlig, er en stor grunn til at mange ønsker en tidlig-ultralyd.
Men uansett hvor mange ultralyder eller prøver man tar, så er det utallige sjanser for at barnet man bærer kan ha lyter eller vansker eller misdannelser som man ikke kan sjekke.
Jeg forstår godt at stadig flere kommer til å bestille seg tidligultralyder, og jeg forstår dem. Det jeg ønsker er bare å få folk til å fortså at dette ikke absolutt er bare en hverdagslig sak!
Jeg mener at de første som burde målbære dette, er helseministeren og politikerene. De får det innimellom til å høres så ukomplisert ut, og lar være å trekke inn de viktige elementene i debatten, så som etikken, og de vanskelige valgene som mange kvinner utsettes for.

I går var første gang at helseminsisteren sa det, da hun kalte det helt uakseptabelt at jentebarn aborteres blant norsk-indere her i Norge. Ja, dette er det veldig lett å være enige om, at jenter og gutter er like mye verd. Men den videre diskusjonen med graden av menneskeverd for alle barn, den holder hun seg unna...
Jeg vil ha det klart at jeg respekterer de valg alle tar i forhold til dette jeg, men syns at topp-politikerene må tore å være ærlige, og ta debatten.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10074893




Jeg har tidligere skrevet om dette, og linket til en flott og tankevekkende kronikk som barnelege Ole Didrik Saugstad hadde i Aftenposten i fjor. Jeg syns han setter ord på en del tanker det er verdt å ha med seg i denne debatten.

 http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4043899.ece


Utviklingen går i rasende fart, det kommer stadig nye tester og teknikker som kan "skreddersy" barnet vårt.
Vi kan ikke stoppe dette. Men vi kan stoppe opp, og tenke over hva det er vi vil være med på, og hvordan dette påvirker oss som samfunn, og som vordende foreldre.
Uansett, så lenge barna våre er mennesker med egen kropp og sjel, så kan vi ikke lage dem helt i vårt bilde.

Det er det som er så bra:-)

Hva slags juleutkasterperson er du da...?

I dag er det 13. dag jul! 6 januar er en stor dag i mange land, med feiring av de Hellige tre konger som kom  til Jesusbarnet.
Her i landet er det mange som kaster ut jula akkurat i dag. Langs veiene er det mange ribbete juletrær utenfor mange hus, julestjerner og pynt er tatt ned, og det er hverdag igjen.

Jeg for min del har vokst opp med å holde liv i jula helt til 20. dag jul, og jeg må innrømme at jeg holder litt på den ennå jeg, altså...!
Jeg syns det er så koselig med lys i vinduene, litt engler, nisser og duker rundt omkring, og det blir gjerne tent litt ekstra talglys når man kommer hjem fra jobb.
Men det beste er å ta ned litt pynt pø om pø, for da blir det ikke så tomt og snaut...;-)

Da jeg var barn hadde vi alltid furu-juletre, og da slapp vi jo at det rydde, og så ut som en ribbet høne når det var litt uti januar. Nå er det edelgran som gjelder, og den er også nokså utholdende, så faktisk er treet fint den dag i dag det!

Jeg kjenner folk som priser seg lykkelige over å hive ut jula så fort det bikker over nyttårsaften. Hva er det som haster slik da? Det høres innimellom ut som om "1.nyttårsdag-folka" er veldig lettet over at jula endelig er over og at de omtrent kan puste igjen.
Ja ja, det er bra vi er forskjellige, og lov er det; det er jo ingen lov på dette, så da gjør vi som vi vil og ønsker, heldigvis.

Jeg forstår at jeg og andre "20.dagsfolk" er vel trege og nostalgiske jule-mennesker, men så lenge de fleste andre hjemme hos oss er enige, så fortsetter vi slik i år også.
God jul...;-)

Fødestuas svanesang...

I dag var det spikeren i kista for fødeavdelingen ved Orkdal Sykehus. Etter mange års kamp, håp og fortvilelse for mange, støttet i dag styret i Helse Midt-Norge St Olavs enstemmige vedtak om å legge ned føden ved Orkdal.

En institusjon blir historie. En arbeidsplass, en viktig symbolsk avdeling på et lite lokalsykehus og lokalsamfunn, og et sted som mange har minner og spesielle opplevelser fra blir borte.
Mange mennesker, ikke bare i Orkdal, men også i bygder og daler i mange mils omkrets blir berørt av en slik nedleggelse. Jeg, som er fra Surnadal, kjenner godt til den følelsen mange av mine sambygdinger helt sikkert sitter med nå, når de som skal føde får en nokså annen situasjon å forholde seg til. Fra jeg var liten, har kampen om Orkdal Sykehus for oss nordmøringer vært realitet, og som gode "reservetrøndere" har vi stått på for å få bruke Orkdal Sykehus som vårt sykehus, i stedet for å ta flere ferger ut til Kristiansund.

En fødeavdeling har en sterk symboleffekt, særlig for kvinner som skal føde barnet sitt. De aller fleste av oss kan fremkalle den følelsen det er når vi blir tatt i mot ved en fødeavdeling når vi er i fødsel, og tiden etterpå, på barselavdelingen. Vi får et sterkt forhold til dette stedet, og vi blir personlig engasjert.

Jeg har selv født mine to eldste barn på Orkdal Sykehus. Jeg kjenner også at jeg blir berørt når jeg hører at denne trivelige og fine avdelingen skal bli historie. Det fremkaller minner, tanker og følelser hos meg, om opplevelser og erfaringer som er sterke.
Jeg har faktisk opplevd å se den gamle fødeavdelingen bli revet, fysisk, fordi jeg faktisk fødte min førstefødte ett døgn før åpningen av den "nye" føden i 1992! Hun var en av de aller siste som ble født på gammelavdelingen, i et gamnelt utslitt lokale, hvor vi altså i løpet av oppholdet fikk flytte over til flotte og lekre lokaler, med fest og bravur.

Også i 1996 kjørte vi fra Trondheim utover Børsa-berga, med rier i svingene, for helt bevisst å føde på Orkdal. Det ble et like trivelig, personlig og trygt opphold, der både jordmødre, leger og barnepleiere var på fornavn med alle oss fødende, og man ble stullet med og fikk god avlastning. Til og med på natten fikk vi litt "time-out" for å sove, og de kom inn med babyen når den ble sulten.
Som barselkvinne fikk jeg tid til å bli kjent med ungen i ro og mak, far fikk være mye på "besøk", de hadde god tid til å vise oss ammeteknikker, og jeg som knapt hadde tatt i en unge før jeg ble mor, fikk råd og veiledning i barnestell og mating.


Til og med på Orkdal har det sikkert forandret seg siden disse to fødslene mine, og jeg har forøvrig hatt gode og flotte opplevelser ved St Olavs også, bevares. Men uansett hva man sier, så er det noe spesielt med disse små fødeavdelingene som man ikke kan gjenskape på en stor fødeklinikk.

Jeg tror bl.a. et man mister et slags "kvinnefelleskap" også, som det er veldig umoderne å snakke om nå til dags.
Jeg får en liten assosiasjon til Stoltenbergs nyttårstale, der han snakker om viktigheten av "nabokjerringer". Jeg tror vi mister en del ved å putte alle inn på enkeltrom, ikke ha fellestuer, og å sende kvinnerog barn hjem så fort de står på bena, og pleierene kan krysse av i journalen at babyen har ligget til puppen.

Jeg er redd at ved å samle alt på St Olavs Hospital, så skal det spares penger, og det gjenstår å se om det bevilges mer til flere stillinger og rom i herberget for det økende antall fødende som kommer dit. Min frykt er at det nå skjæres ned enda mer på barseltilbudet. Dette er en av mine kampsaker, fordi jeg nekter å godta at en sårbar barselkvinne skal betraktes som "frisk", og ergo ikke har rett på å få være på barselavdelingen, i ro og i omgivelser der hun får mulighet til å starte livet som mor på en best mulig måte.

Det faktum at stadig flere små fødeinstitusjoner legges ned er en av dilemmaene som oppstår når vi som samfunn og pasienter forventer at sykehus, med sine leger og øvrige fagfolk til enhver tid skal tilby tipp-topp og maksimalt forsvarlig helsetilbud. Anmeldelser og klager venter dem som gjør en feil eller en "tabbe", og dette medfører at stadig færre leger ønsker å utsette seg for den belastningen det er å stå ansvarlig, uten særlig mange andre kolleger og fagmiljø. Derfor blir kvalitestskravene til slike avdelinger som en fødeavdeling så høye, at man "må" legge ned steder som anser seg selv som trygge og forsvarlige. Man får gjerne ikke nok spesialister til å jobbe der, og det er også slutt på den tiden at vi leger orker å jobbe vakt døgnet rundt, året rundt, for å få en avdeling til å eksistere. Den generasjonen er i ferd med å dø ut, og det er ikke lov lenger heller, for den del.

Det går jo helst bra, en normal fødsel. Ingen ting er så normalt som en normal fødsel, men ingen ting kan bli så dramatisk heller, dersom det skulle oppstå situasjoner. Og de kan komme uventet, og da har man ikke angrefrist.

Som lege og fagperson kan jeg se argumenter for å sentralisere fødsler. Men som mor og mangegangs-fødende kjenner jeg på vemodet ved at små, trygge og fine fødeavdelinger kommer bort.
Derfor er jeg lei meg i dag, og kommer til å savne føden på Orkanger.


 http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag/article1751865.ece

Takk for det gamle...:-)

Det er en ny dag. Det er også et nytt år.
Huset er stille, etter en festlig kveld med glade mennesker, og raketter og stjerneskudd og skåling, med lykkeønskninger om et nytt godt år.

Jeg tenkte på det i går, da jeg gikk på ski oppe i marka, i rene og snøkledte omgivelser, at Herregud, så godt jeg har det, og så privilegert jeg er!
Tenk å kunne gå ut døra og rett ut i vakker natur og ren luft, og bare la hodet fylles med mimring om et år som snart er over.

En nyttårsaften er en gylden anledning til å dvele litt over det man har vært gjennom i løpet av et år. Man har kanskje litt godt av å nettopp dvele litt innimellom. I en travel hverdag er det fort gjort at dagene bare passerer, fylt av ulike gjøremål. Noen ganger gjøremål med mål og mening, andre ganger gjøremål som bare er tidsfyll; hvem kjenner seg ikke igjen i det å sitte og fikle med ulike spill, apper eller FB-oppdateringer...?
I vår travle verden, så er det nettopp det å ikke fylle tiden, og bare være, som er kunsten, og en utfordring.
Men akk så godt det er; å bare la tankene fly, og bruke andre sanser enn de som er "på" hele tiden ellers.
Det å være i naturen, og bare suge inn det man ser der og da er en måte å bare være, og da ser man gjerne omgivelsene på en ny måte.

Når man rusler i en slik ren og ubesudlet natur, kjenner man på hvor utrolig heldig man er som kan stå og si GODT NYTT ÅR nettopp her.
Jeg er født i verdens beste land, og både jeg og ungene mine har vunnet i Lotto fordi vi er født nettopp her. Hvor mange mennesker sto ikke i natt, ved inngangen til et nytt år, med frykt, usikkerhet eller mismot, med tanke på det nye året som ligger foran dem? Ikke bare "dem" som lever i andre verdensdeler, i krig og sult, men også våre naboer i mange land rundt oss, som opplever dårlige og usikre tider, der de ikke vet om de har jobb i morgen, eller om hus og hjem ryker pga dårlige tider.
Mens vi her på berget skåler i champagne og har tidenes julegavehandel, så har andre nok med å få penger til mat.
Vi er så utrolig heldige, og dette er noe jeg håper jeg selv, også dem rundt meg, klarer å forstå og å verdsette.
Vi kan ta mange valg, og det er et stort privilegium.

Men også her på berget satt mange i går kveld og kjente på både savn, redsel og frykt. For uansett ytre rammer og trygghet, så har alle et levd liv, og ingen kommer gjennom livet uten vonde eller vanskelige stunder.
Jeg var også i år på minnegudstjeneste i kirken der jeg har en liten gutt begravd. Kirken var fylt av mennesker som hver og en kjente på et savn av noen de var glad i. Denne stunden i kirken gir en mulighet til å komme nærmere opplevelsen av å kjenne på det såre og det gode samtidig. Kjenner man på det såre, så blir også de gode opplevelsene enda sterkere.

Det er godt å kjenne på at man har hatt en flott og begivenhetsrikt år. Mange spennende utfordringer, reiser og opplevelser. Både reiser til nye land og steder, men også andre typer reiser, som går innover.
Det skal jeg skrive mer om i morgen;-)

GODT NYTT ÅR!

Kondomdress-tyranniet...!

I dag har jeg hatt med meg et par tiåringer i Bymarka, og det var deilig å få luftet både seg selv og skiutstyret, etter mange dager med mengder av både mat og drikke.
Vi satset på "Dagens løype", og la i vei med friskt mot, i en passe trim- og kosefart. Min håpefulle har fått nye ski til jul, og guttene storkoste seg med en blanding av langrenn og skøyte-øvelser.
Vi traff på, og passerte familier med småunger som stabbet på sine første ski, og folk fra fjerne himmelstrøk, som tydeligvis ikke var født med ski på beina, men som stotret bortover løypa med skrekkblandet fryd.

Når vi er på tur i marka, går vi på såpass at vi blir gode og varme, og har ikke mange pauser eller stopper. Men vi koser oss, og tillatter oss å prate og tøyse litt underveis.

SÅ- i det vi skal til å sette utfor en middels bakke, så hører jeg plutselig et rop bak meg. Og der kommer de første to av noen gælninger i rød og blå kondomdress farende bak meg! I og med at de ropte så rakk jeg så vidt å kaste meg ut av løypa, før de kom som noen olja lyn. Tilbake i løypa fortsatte jeg i brukbar fart, både jeg og ungene.
Men da kom det ennå et par fyrer med trange dresser, og det er bare flaks at det ikke endte med krasj og skader, da disse var rett i ryggen på meg, og jeg kjente et vindpust som om selve "Dagmar" var kommet tilbake. Uten et ord eller rop eller "løype", så hadde de tydeligvis en intensjon om at jeg skulle "fløtte" meg, men da de forsto at jeg ikke hadde oppfattet det, så skiftet de spor i siste øyeblikk og føk forbi.
Makan!

Jeg er kanskje ikke av de mest fancy folkene i marka, der jeg småtrimmer rundt med ufikse skiklær og ski, i forhold til disse 40-50åringene med "kondomutstyr", som sikkert er veldig bra i forhold til luftmotstand, og er status blant dem som trener til Birken og andre trendy "penisforlengere"...

Men marka er for alle! Også for oss som bruker løypene til trim-kos, og unger som trener på å bli gode og glade markatravere.

Så-kjære "farts-fantomer"; dere må gjerne trene og streve og fyke opp og ned bakker så mye dere vil for meg; men da må dere velge andre løyper enn dem som andre små, store og nye nordmenn ønsker å bruke!