Leksehjelp i ekspressfart...!

Skolehverdagen har begynt, og sekkene til barna er fylt med lapper og ark og beskjeder, som vi foreldrene må lese, underskrive og sende tilbake til skolen.

I dag fikk vi et ark med påmelding til Leksehjelp!
Leksehjelp ble innført med forskrift i Opplærringsloven i 2010, og er vel en av de nye "flaggskipene" i Skole-Norge, som skal utligne forskjeller mellom barn, og hjelpe dem som trenger støtte til å få gjort leksene.

Det er iallefall fine og fagre ord i forskriften; Alle elevar på 1.-4. årstrinn har rett til leksehjelp, jf. opplæringslova § 13-7a. Formålet med leksehjelpa er å gi eleven støtte til læringsarbeidet, kjensle av meistring, gode rammer for sjølvstendig arbeid og medverke til utjamning av sosiale forskjellar i opplæringa. 

La oss håpe at de som trenger det får den hjelpen de skal ha, og at denne store satstningen gir frukter, allermest for barna, men også for skole-Norge i sin helhet.

Men jeg må si jeg jeg ble litt i stuss da jeg fikk lappen hjem fra skolen i dag, der jeg kunne melde på 4-klassingen min.
Der er det satt opp leksehjelp alle fem dagene i uken. Men det som fikk meg til å reagere med litt vantro var at fire av disse dagene så er det leksehjelp-tilbud fra kl 0800-0815...!
Bare én dag er det satt opp en hel klokketime, eller bare kvartersøkter.

Jeg har etterhvert hatt, og har, flere barn i skolealder. Jeg har fortsatt til gode å se at noen av ungene klarer å finne tak i  bøkene i sekken, sette seg og komme igang med leksene, og ikke minst får fullført en lekse i løpet av ETT KVARTER...!!!

Dette er jo bare tull, og et skinntilbud, spør du meg!
Dette er jo ikke en reell leksehjelp, men tjener bare til at skolen skal fylle sin del av forpliktelsene sine, og si at de har et leksehjelptilbud.

De skriver jo i dette brevet at dette tilbudet skal være en "arena for de elevene som ønsker å jobbe i ro og fred med leksene på skolen, med mulighet for støtte fra en voksen". De skriver samtidig at de "ikke har mulighet til å gi hvert enkelt barn på leksehjelpa individuell oppfølging"...!

Det er mulig, og jeg håper nesten, at jeg har misforstått noe her, men jeg kan ikke forstå at dette skal kunne bli et tilbud som gir barna en større mestringsfølelse, når de kanpt kommer igang med noen som helst arbeid, før de må pakke sekken og gjøre seg ferdig.

Er disse tullete tidene satt opp slik fordi det er bestemt at foreldrene skal få reduksjon i SFO-utgiftene dersom leksehjelpen foregår i SFO-tiden??

Ikke vet jeg.
Det jeg vet, er at mine unger ikke skal ha leksehjelp mellom kl 0800 og 0815. Det tror jeg ikke blir noen suksess, gitt, for da tror jeg bare de rekker å ta frem penalet fra sekken før de må legge det tilbake igjen...

http://www.lovdata.no/for/sf/kd/td-20060623-0724-002.html

En overdose sexprat...?

Jeg ble nylig intervjuet av Foreldre og Barn, med ulike spørsmål omkring det å bli gravid, hvor lenge det er vanlig å vente før man blir gravid, etc.
Da saken kom på trykk, var det i kjent stil, med svulmende overskrifter og ingresser; "Husmorporno kan føre til babyboom!"
 http://www.klikk.no/foreldre/familieliv/article783151.ece

Tittelen er nok skrevet i lys av at de i artikkelen tar for seg bokfenomenet "Fifty shades of Grey", og at en amerikansk "ekspert" mener at denne boken fil føre til at flere damer blir lystne og virile, og at det vil føre til flere babyer... Jeg må innrømme at jeg ikke helt henger med i tankerekken, like lite som jeg forstår at denne boken er blitt et slikt vanvittig fenomen, både i USA og i verden ellers.
Jeg måtte jo liksom starte på boken etter at jeg var sitert i en artikkel som ble linket til den. Men for å være ærlig så syns jeg det er kjedelig lesning, med dårlige personbeskrivelser og språklige kvaliteter. OK, så er de seksuelle beskrivelsene saftige og greie, og det er vel nok til at det blir en stor suksess, sikkert...;-)

Så går det bare to dager, så er det en ny artikkel på nettet, som forteller om manglende sexlyst blant unge par såvel som velvoksne. Det fortelles om ellers unge og friske voksne i parforhold, der de ikke har sex mer enn noen få ganger i året, noen ganger aldri.

http://www.klikk.no/kvinneguiden/samliv/article781891.ece

I denne artikkelen kommer eksperter av ulike slag med forskjellige forklaringer på hvorfor det er så dødt mellom lakenene i mange hjem.
Hos noen forsvinner gnisten gradvis, mange snakker og kommuniserer for lite, og er opptatt av andre ting og gjøremål, og glemmer kosen og nærheten i parforholdet.
Det er mange forklaringer, og et komplekst problem utet ett enkelt svar.
Som fastlege møter jeg mange kvinner etter fødsel, i barseltid, og også i månedene etterpå.
Mange er slitne, med lite søvn, kanskje lite avlastning, nettverk, og også lite oppmerksomhet og ros fra en mann, som kanskje også er sliten.
Jeg tar alltid opp sex og samliv når jeg møter kvinner til barselkontroll, gjerne i forbindelse med at jeg snakker med dem om prevensjonsvalg.
Det er en del, særlig førstegangsfødende, som er usikre på hvordan de ser ut nedentil, om det gjør vondt å ha sex, og de syns det er kort og greit er "slitsomt" å tenke på, for det føles så fjernt.
Det er naturlig alt dette, og det er ikke noe gunstig å tvinge seg i gang under press.
Men oftest så er alt greit rent fysisk, og mange blir hjulpet av å få høre dette.
Noen ganger er det imidlertid par som liksom aldri kommer igang med sexlivet og nærheten igjen etter fødsel, og de fjerner seg stadig mer fra hverandre. De vet liksom ikke hvordan de skal få brutt denne sirkelen, og kommer inn i en negativ og dårlig spiral.

Da er det viktig å ikke ha forventinger om den mest spennende og langvarige elskovsstunden, men rett og slett komme igang, så bruker det å gå seg til. Som regel i allefall.

Men det jeg egentlig vil frem til her, er at jeg ofte undrer meg over hvilken motsetning det er mellom det vanvittige fokuset på sex, stillinger, sexleketøy, osv osv, i media og ellers,- og de rapporter man får om hvor lite sex folk har, og hvor mye folk sliter i mange parforhold, nettopp med lyst og nærhet.

Jeg må innrømme at jeg begynner å gå grundig lei av avisenes og media fokus og skriving om dette. Det skrives om Poledance-kurs, som om det er like vanlig som å gå på språkkurs eller swingkurs.
Poledance er sikkert veldig god trening det, men det er nok mange som ikke føler seg helt smekker og lekker nok til å sette i gang med noe slikt, og kanskje noen føler at det er slikt som må til for å gjøre mannen fornøyd...?

I det hele tatt så tror jeg den enorme skrivningen om superorgasmer, kama sutra, sexutstyr  og super-sex gir folk en følelse av å være dønn kjedelig, og gjør at de kanskje gir opp sexen før de kommer igang.
Det kan jo føles litt skremmende å gi bare vanlig nærhet og kjærtegn også, fordi de er redde for at dette skal gi den andre forventninger om noe som de ikke tror de kan tilfredsstille?
Ikke vet jeg, men jeg har kanskje et inntrykk av at det er noe i dette.

Som med så mye annet, så kan for mye informasjon om ting gi motsatt effekt av dem man skulle tro; nemlig at det gjør folk bare enda mer forvirret, leie og rådville.

Så for mange kan kanskje Remas slagord brukes; Det enkle er ofte det beste...?

Meldingsbokens svanesang...?

I kveld har jeg vært på høstens første foreldremøte på skolen.
Der var årets "nyhet" på skolefronten den såkalte "Mobilskolen".

I vår digitale moderne verden, hvor mobiltelefoner er blitt en forlengelse av kroppen, og ekstra kroppsdel, er det kanskje naturlig at nettopp denne dingsen nå etterhvert skal overta for den gode gamle
meldingsboka...!

På mine barns skole skal vi nå få beksjeder og meldinger fra skolen og klasselærere direkte inn på sms, og vi kan også sende meldinger til lærerene dersom vi må gi beskjed om fravær, tannlegetime osv.
Skal en planlagt klassetur i marka avlyses pga dårlig vær, så vil det kanskje plinge inn en sms om morgenen, før barna dra på skolen.
Det skal visstnok også fungere slik at vi får en sms dersom vår håpefulle ikke kommer til skolen om morgenen.
Lærerene skal da sende en sms ut til oss, for å sjekke om barnet er hjemme pga sykdom eller annet.

http://www.mobilskole.no/

Dette blir sikkert et fremskritt på mange måter, og spennende å se hvordan det vil fungere.

Men det er nå litt rart at den gode gamle meldingsboka kanskje blir borte også da.
Jeg husker selv den grønne lille boka som lå i sekken i alle mine skoleår, der det heldigvis ikke var så mange "meldinger hjem", men det hendte vel det også.
Andre i klassen hadde en velbrukt meldingsbok, etter et eller annet sprell eller rampestrek.

Dette med å få melding med hjem har jo vært riset bak speilet for alle som går og har gått på skolen. Dét var ille det, å få med melding fra læreren, som vi måtte vise til foreldrene, og få underkrift på tilbake til skolen.
Huff a meg...!

 

Det har vært mange lurvete meldingsbøker i de ulike skolesekkene i årenes løp, og det har ikke alltid vært enkelt å finne boka akkurat når man har trengt den, for å skrive en melding til læreren. Noen ganger har vi funnet den nederst i sekken, og den har lignet mer på en papirdunge enn en liten bok...

Vi mennesker ha siden tidenes morgen funnet våre måter å få sendt ut meldinger og beskjeder til hverandre; vikinger hadde budstikker, de hadde kurérer over de mongolske steppene, og i Alpene jodlet de til hverandre.

I skolen har altså den tradisjonelle meldingsboka vært et fast innslag, på godt og vondt.

Nå tar mobiltelefonen over, som den gjør på stadig flere arenaer.

Vi har vel de siste dagene lest og fått dårlig samvittighet over at mange av oss foreldre også kommuniserer mer med mobilen enn med våre egne barn.

Så denne nye vrien i skolehverdagen er vel bare som forventet.

Men det var fortsatt lov å bruke Meldingsboka også, så det skal nok bli en gradvis avvenning og avskjed med en gammel og trofast følgesvenn...!

Vakker lekse...

Lekser er som regel kjedelige pliktløp for de fleste unger.
Vi foreldre kjenner til en den evindelige masingen om at barna må gjøre ferdig leksene før de får gå ut og leke, eller ha venner på besøk.

Andre lekser er mer kreative og artige, og til og med finere å se på!
Tiåringen min har et prosjekt for tiden, der han skal plukke 20 ulike blomster, presse dem og lage en fin samling. Det syns han er artig, og for et par dager siden kom han hjem med hånden full av vakre planter.

Er de ikke vakre...?

Hull i ørene for småjenter-hull i hodet, eller...?

Jeg registrerer at media i dag fokuserer på et tema som jeg syns er greit at det fokuseres på, nemlig hull i ørene på småbarn.

http://www.klikk.no/foreldre/helse/article776029.ece

Frisører som utfører denne formen for "piercing" har merket stadig større pågang av foreldre (mødre?) som kommer med små jenter ned i spedbarnsalder, for å få tatt hull i ørene.

Vi skal ikke se så langt rundt oss før vi ser at det å ha hull i ørene er svært vanlig blant førskolebarn, småjenter og sågar babyer. Det er tydeligvis mange foreldre som syns det er veldig nusselig og nett at småjentene har fin pynt i ørene, og det er ikke til å stikke under en stol at mange av oss jentemødre like å pynte opp "prinsessene" våre i både nusselige klær, hårpynt og annet tilbehør. Slik har det nok alltid vært, og slik er det den dag i dag.
Jeg husker det var en periode på nittitallet, da det var ganske så "ut" med rosa stæsj, og min eldste jente nesten konsekvent ble kledd i blått, lilla og brunlige toner. Da var det heller ikke vanlig å lage hull i ørene på jentene før de var nokså langt oppe i skolealder.
Dette endret seg nokså radikalt en del år etter, da neste datteren min kom, og rosakvoten både i klesskapet og barnerommet ble tidlig  fylt opp og vel så det.

Hull i ørene utføres på småjenter som ofte er altfor små til å ane hva de er med på, og det er derfor vi voksne som tar denne avgjørelsen på vegne av dem. Det er absolutt ingen dramatisk inngripen, og noen mener sikkert at dette ikke er noen big deal fordi det er så vanlig.
Da jeg selv var barn, husker jeg at jeg også maste og maste om å få ta hull i ørene, men min mor var veeeldig streng, og både jeg og bestevenninnen min måtte vente til vi skulle konfirmeres før vi fikk gå til parfymeriet og gjennomføre inngrepet.
Dette høres veldig sent ut nå til dags, og det er rart hvordan grenser på det meste skyves nedover. De aller aller fleste av jentene i datteren min på 9 sin klasse har hull i ørene.
Jeg er sikkert veldig gammeldags, og det er sikkert vel strengt av meg, men hun må vente enda litt før vi drar og ordner øredobber.

For det første så syns jeg barn er så flotte og nydelige som de er, uten at de stikkes gjennom ørene.
For det andre har jeg som lege hatt ganske mange små jenter ned i babyalder, som har fått infeksjon i øreflippen etter å ha fått hull i ørene. Da har de kommet til meg med digre hovne øreflipper, fordi bakdelen på øredobben regelrett har forsvunnet inn i øreflippen! Jeg har da måttet utføre et  inngrep, med bedøvelse, stikking, og skjæring  med skalpell for å få ut øredobben...
Det føles ikke kjekt når man har en liten søt unge der, som ikke har bedt om dette i det hele tatt...!

Det er også en fare for at småjenter i barnehagen river seg i øret under lek, fordi øredobben hekter seg, noe som også kan gi en skade.

Dette har nok preget meg og mine litt strikte grenser, og derfor får mine egne barn "unngjelde" for mine negative erfaringer som lege, slik at de må vente lenger enn mange av venninnne sine for å få ørepynt.

Det å få hull i ørene som barn er blitt så vanlig, og jeg forstår at tradisjonen vil fortsette.
Men det er ok at diskusjonen tas, og at folk får et bevisst forhold til de valg de foretar seg, på vegne av småbarna sine.
Det liker jeg:-)

Orange girlpower-mot vold...!

FN har satt vold mot kvinner som et av sine mange satsningsområder.
Den 25 november er den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, men de har gått ut med "Orange day", som skal markeres den 25 i hver måned, for å få frem budskapet så mye som mulig.

http://www.fokuskvinner.no/no/Nyheter/2012/Oransje-dag-mot-vold-mot-kvinner/

Så her oppfordres det til å kle seg med eller i noe orange i dag, og selv har jeg pyntet neglene mine med knall orange negllakk:-)

En tredjedel av verdens kvinner opplever vold, desverre i hovedsak fra menn i nære relasjoner.
Dette gjelder også her i landet.
Det er nesten ingenting som gjør meg så sint og opprørt, både privat og profesjonelt som lege, å møte eller høre om kvinner som slås, bankes eller trakasseres fysisk og psykisk av sine partnere eller andre som utøver makt overfor dem.

Så jeg stiller gjerne med orange både på negler og klær, for å markere denne viktige saken.
Bli med du også:-)

Matberg blir til søppelberg...

Jeg har vært på bærtur i dag, og skogen bugnet av deilige blåbær.
Jeg har ofte tenkt på  og lurt på hvor mange tonn gode og fine bær som råtner hvert eneste år i skog, mark og fjell, og at det er masse uutnyttede naturressurser som ligger der uten å bli brukt.
Men dette er en naturlig del av "livets gang" og  økosystemet.

Verre er det å høre at amerikanerene kaster 40% av maten de produserer, hvert eneste år!

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/08/23/kaster-mat-1000-milliarder-hvert-ar

Det er kvalmende å tenke på hvor mye helt bra og fersk mat som går rett på søppeldynga, år etter år.
Verst er det med frukt og grønt, der omlag 50% (!) blir kassert; matvarer som er helt fine og spiselige.
Går man i et amerikansk supermarked, så ser fruktdisken og eplene like fine og "rynkefrie" ut som mange av damene som går og handler der. Ikke en brun flekk på bananene eller uregelmessighet på pærer eller tomater; da er det rett i søpla.

Verden er blitt et forkvaklet sted. Vi blir stadig flere, i rakettfart, og det er stadig flere munner og mette. Stadig flere områder blir tatt i bruk til matproduksjon; regnskog blir hogget ned for å bruke jorden til kvegfór, og vi skysser billig biffkjøtt jorden rundt, og sender norsk fisk til Kina for å komme tilbake som fiskepinner.

Vi syns liksom at det er ille i USA, forbukersamfunn nummer 1.
Men forskning viser at vi desverre ikke er særlig mye bedre her i Norge eller Europa heller.
Vi kasserer omkring 25% av maten vår, noe som tilsvarer 300 000 tonn hvert år! det er nok til å mette fem millioner mennesker i et år.
Dette er mat som kunne ha vært spist uten noen risiko.

Hvorfor er det blitt så ille?
Jeg har vokst opp med en mor som alltid var flink til å utnytte rester og som alltid sa at vi ikke fikk kaste mat.
Jeg husker spennende restemiddager med glede, mens jeg nå ser en tendens med mine egne barn at de rynker litt på nesen når vi skal spise rester. Det er ikke populært...

Vi har også en tendens til å rynke på nesen ganske kjapt dersom brødet er litt tørt, eller frukten er blitt litt "slapp i fisken".
Tørre kanter på osten liker vi heller ikke, og får spader dersom vi ser at "best før"-datoen er i ferd med å passeres.
Vi er blitt nokså hysteriske i forhold til disse tingene, og pga god økonomi og gode tider, så kan vi tillate oss å kaste det i søpla, og gå og kjøpe nytt, i stedet for å raspe den litt tørre osten, steke opp maten som er i ferd med å nå "datoen", eller godta at bananer gjerne har litt brune flekker.

COOP har faktisk en konkurranse gående, som de kaller "Miljøprisen 2012". Der lover de 50 000 kroner til den som kan komme med det beste forslaget til hvordan vi i hverdagen skal kaste mindre mat.

http://miljoprisen.coop.no/

Dette er et kjempefint og veldig viktig tiltak. Vi kan ikke fortsette denne utviklingen, som er et sykt tegn på overflodssamfunnet vårt.Vi driver vel en hard drift på naturressurser som vi gjør, og tenk hvor mye det er å hente på at hver og en av oss blir litt mer bevisste på å kaste mindre mat.

Det er gjerne ikke så mye hver enkelt av oss trenger å gjøre før det gir store utslag