I dag kom det endelig en reperatør og fikset vaskemaskinen vår! I fem lange dager har et av husets viktigste bestanddeler vært i streik, og gjett om det merkes...!
En vaskemaskin er noe vi rett og slett tar for gitt, og ikke tenker særlig over at vi har eller er avhengige av, helt til den stopper opp. Sist uke gikk vår maskin simpelthen i vranglås, og det var kul umulig å få åpnet døren. Uansett hvoordan vi lirket og lurte, så var sto døren dønn fast. Vi leste bruksanvisningen og prøvde nødknappen, men NEI, der sto den. Med magen full av blå klær, fine jeans og gensere, som jeg så for meg ble en illeluktende og blå mølje etter hvert som dagene gikk.
Maskinen var heller ikke gammel, og vi ringte optimistisk butikken der vi kjøpte den for å få hjelp. Men det skulle vise seg å være vanskeligere enn som så... For nå er det ikke bare å ringe etter en fyr som stikker innom og kikker på maskinen. Neida; fra butikken her i Trondheim fikk vi et 800-nummer vi måtte ringe, og i andre enden satt det en svenske som på sin svært upersonlige måte kort og greit ga oss beskjed om at vi måtte innfinne oss hjemme "på tirsdag mellom kl 0800 og 1200", da skulle det komme en å se på maskinen. Ikke ble vi spurt om denne dagen passet, eller om vi kanskje var på jobb denne dagen, og huset var tomt. Neida, om vi måtte avlyse 10 pasienter for å kunne sitte hjemme og vente på en reperatør, så vedkom det ikke dem tydeligvis, og det var absolutt ikke mulig å få noe mobilnummer til håndverkeren. Dette er vel outsourcingens pris; store firmaer leier tjenester der det er billigst, så man kan ende opp med å snakke med en tekniker i India hvis man f,eks.har en PC som streiker...
Det hjalp heller ikke å appellere til at vi er 7 i familien, og at vaskemaskinen simpelthen må fungere, hver dag.
Så i dag var jeg på plass, som jeg måtte, og endelig dukket det opp en fyr. Etter ett minutt fant han ut hva det var, og etter to så var maskinen fikset...
Klærne overlevde de óg, så da skal jeg vel være fornøyd da...
Og etter dette er jeg enda mer glad i vaskemaskinen min;-)
tirsdag 22. februar 2011
mandag 21. februar 2011
I have a dream...
I helgen var vi på Oslo-helg med barna, og "gjorde" virkelig byen på turisters vis. Denne gangen skulle vi ordentlig vise ungene litt av det kulturelle og noen av attraksjonene som Oslo har å by på, og de ble dratt med rundt på alt fra kunstmuseum og Holmenkolltårnet til Nobels Fredssenter!
Jeg hadde aldri vært på Nobelsenteret selv jeg, og var litt spent på om det ville fenge ungene, fra 4-9 år. Og det gjorde det jammen:-) Kjempefint sted, både for store og små. Der fikk de lære om både Fridtjof Nansen og Afred Nobel, og se et glimt av alle prisvinnerene som i løpet av et hundreår på hver sin måte har kjempet for en fredelige jord. Vi fortalte dem litt om Martin Luther King, Nelson Mandela, Mor Theresa og noen av de andre, og hvordan de har bydd på seg selv og utsatt seg selv for fare og trusler, for at alle vi andre skulle få en tryggere og mindre konfliktfull verden.
Men det er jammen ikke så enkelt alltid å forklare de små barna hvorfor det til tross for alle disse flotte fredforkjemperene, daglig bryter ut nye konflikter, og nyhetene bombarderer oss med detaljer fra kriger og uro rundt om i verden...
Slik har alltid verden vært, og slik vil den vel alltid være.
Men ungene tror på "PEACE" de:
Jeg hadde aldri vært på Nobelsenteret selv jeg, og var litt spent på om det ville fenge ungene, fra 4-9 år. Og det gjorde det jammen:-) Kjempefint sted, både for store og små. Der fikk de lære om både Fridtjof Nansen og Afred Nobel, og se et glimt av alle prisvinnerene som i løpet av et hundreår på hver sin måte har kjempet for en fredelige jord. Vi fortalte dem litt om Martin Luther King, Nelson Mandela, Mor Theresa og noen av de andre, og hvordan de har bydd på seg selv og utsatt seg selv for fare og trusler, for at alle vi andre skulle få en tryggere og mindre konfliktfull verden.
Men det er jammen ikke så enkelt alltid å forklare de små barna hvorfor det til tross for alle disse flotte fredforkjemperene, daglig bryter ut nye konflikter, og nyhetene bombarderer oss med detaljer fra kriger og uro rundt om i verden...
Slik har alltid verden vært, og slik vil den vel alltid være.
Men ungene tror på "PEACE" de:
torsdag 17. februar 2011
Endelig spesialist.....:-)
I dag fikk jeg beskjed om at jeg endelig er blitt spesialist i allmennmedisin!
Etter mange år med skole, jobbing, og mye annet, kan jeg altså kalle meg spesialist i noe, ikke verst gitt.
Det er ikke det at jeg plutselig kan så mye mer enn i går, men det gir en god følelse når man fullfører et løp, og får en bekreftelse på det.
Det har nå tatt sine år da, og det er mange som fullfører spesialiteten sin mye raskere enn meg. Men det er et langt løp, og mange år med skole, lesing, kursing og jobbing. Etter at man er ferdig med 6 års studier, er det 1 1/2 års turnus, så en del år med jobbing og kurs osv. OK, så har det tatt sine år for meg, men tenk deg alt det andre jeg er blitt spesialist i på veien hit: jeg er ekspert på å føde barn, amme, vaske klær, hjemlig logistikk, oppdragelse og nærvær og mange andre ting som hører livet til, og ikke bare har med utdanning og karriære å gjøre.
Og det er jeg stolt av!
Men i kveld skal jeg sprette en flaske, og nyte klangen av ordet "spesialist":-)
Etter mange år med skole, jobbing, og mye annet, kan jeg altså kalle meg spesialist i noe, ikke verst gitt.
Det er ikke det at jeg plutselig kan så mye mer enn i går, men det gir en god følelse når man fullfører et løp, og får en bekreftelse på det.
Det har nå tatt sine år da, og det er mange som fullfører spesialiteten sin mye raskere enn meg. Men det er et langt løp, og mange år med skole, lesing, kursing og jobbing. Etter at man er ferdig med 6 års studier, er det 1 1/2 års turnus, så en del år med jobbing og kurs osv. OK, så har det tatt sine år for meg, men tenk deg alt det andre jeg er blitt spesialist i på veien hit: jeg er ekspert på å føde barn, amme, vaske klær, hjemlig logistikk, oppdragelse og nærvær og mange andre ting som hører livet til, og ikke bare har med utdanning og karriære å gjøre.
Og det er jeg stolt av!
Men i kveld skal jeg sprette en flaske, og nyte klangen av ordet "spesialist":-)
tirsdag 15. februar 2011
Klesskift opp og i mente...
Det er sikkert flere enn meg som har jenter, som kjenner til fenomenet klesskift...! Og gjerne klesskift minst tre ganger om dagen.
Jeg syns allerede vi drukner i klær og klesvask, i storfamilien vår, og det hjelper ikke akkurat på at små damer i huset ser behovet for å prøve flere antrekk før de bestemmer seg, og gjerne skifte klær både tidlig og sent-
Og da blir gjerne rommet seende slik ut, etter en liten prøverunde før skoletid...:
Rydding derimot, er ikke en like utpreget egenskap som det å finne frem klær, så det blir noen runder med mer eller mindre vellykkede forsøk på oppdragelse...
Men så er de nå søte, da og all irritasjon bli glemt for en liten stund når hun har hengt opp en fin valentinshilsen på kjøleskapsdøra til mamma og pappa:
Jeg syns allerede vi drukner i klær og klesvask, i storfamilien vår, og det hjelper ikke akkurat på at små damer i huset ser behovet for å prøve flere antrekk før de bestemmer seg, og gjerne skifte klær både tidlig og sent-
Og da blir gjerne rommet seende slik ut, etter en liten prøverunde før skoletid...:
Rydding derimot, er ikke en like utpreget egenskap som det å finne frem klær, så det blir noen runder med mer eller mindre vellykkede forsøk på oppdragelse...
Men så er de nå søte, da og all irritasjon bli glemt for en liten stund når hun har hengt opp en fin valentinshilsen på kjøleskapsdøra til mamma og pappa:
søndag 13. februar 2011
Du mor, du mor...
I dag har jeg kost meg med morsdag! Jeg har alltid likt morsdagen jeg, helt siden jeg som liten jente listet meg ned i kjøkkenet, og laget kaffe og dekket frokostbordet med fin duk,- og "vekket" moren min med kaffe på sengen.
Nå er det jeg som blir "overrasket" med hjemmelagete kort og frokost på sengen, og jeg syns det er helt topp jeg:-) Det er også fint å se hvor artig ungene syns det er, og jeg syns denne dagen er helt allright jeg!
Man kan så klart si at dette bare er en av alle disse dagene som kommer fra USA, og det hele er bare tull og kommerst. Men tross alt så er morsdagen en gammel institusjon, som vi har feiret her i Norge helt siden rundt 1910.
Og er det ikke fint da, at vi kan stoppe opp litt i vår travle verden, der barna gjerne blir fokusert på både tidlig og sent; at de får muligheten til å stå litt til tjeneste for mammaen sin en dag...?
Dette er faktisk attende gangen jeg feirer morsdag, det er ikke dårlig det, og tenk å ha fem stykker som kan gi meg oppmerksomhet på en slik dag!
Det å være mor er den viktigste jobben som finnes, og selv om jeg er både høyt utdannet og har en spennende jobb, så tar man aldri "fri" fra å være mor. Det er dødsalvor!
Jeg føler meg utrolig privilegert som får lov til å være mor, og jeg nekter å ha dårlig samvittighet eller å bli kalt gammeldags selv om jeg forfekter synet om at morsrollen er spesiell. Slik har det alltid vært, uansett likestilling, politisk korrekthet og verdens gang...:-)
TIL EI MOR
Du kan ikkje halda den fuglen att
lat han flyga mot morgonroden.
Du vermde han ved eit hjarte i natt,
han song, det var løn for nåden.
Du må ikkje klage for tomme hender
du som fekk føda og sveipa ein son,
alt må du gje ifrå deg, alt er lån.
Anna Skeide
Nå er det jeg som blir "overrasket" med hjemmelagete kort og frokost på sengen, og jeg syns det er helt topp jeg:-) Det er også fint å se hvor artig ungene syns det er, og jeg syns denne dagen er helt allright jeg!
Man kan så klart si at dette bare er en av alle disse dagene som kommer fra USA, og det hele er bare tull og kommerst. Men tross alt så er morsdagen en gammel institusjon, som vi har feiret her i Norge helt siden rundt 1910.
Og er det ikke fint da, at vi kan stoppe opp litt i vår travle verden, der barna gjerne blir fokusert på både tidlig og sent; at de får muligheten til å stå litt til tjeneste for mammaen sin en dag...?
Dette er faktisk attende gangen jeg feirer morsdag, det er ikke dårlig det, og tenk å ha fem stykker som kan gi meg oppmerksomhet på en slik dag!
Det å være mor er den viktigste jobben som finnes, og selv om jeg er både høyt utdannet og har en spennende jobb, så tar man aldri "fri" fra å være mor. Det er dødsalvor!
Jeg føler meg utrolig privilegert som får lov til å være mor, og jeg nekter å ha dårlig samvittighet eller å bli kalt gammeldags selv om jeg forfekter synet om at morsrollen er spesiell. Slik har det alltid vært, uansett likestilling, politisk korrekthet og verdens gang...:-)
TIL EI MOR
Du kan ikkje halda den fuglen att
lat han flyga mot morgonroden.
Du vermde han ved eit hjarte i natt,
han song, det var løn for nåden.
Du må ikkje klage for tomme hender
du som fekk føda og sveipa ein son,
alt må du gje ifrå deg, alt er lån.
Anna Skeide
torsdag 10. februar 2011
10-årsdag...
I dag har vi hatt 10-årsdag her i huset.
Ikke feiring med bursdagssang og ballonger, kaker eller barneselskap.
10-åringen har vi bare på et bilde i stuen, og der har lyset stått og brent for lille Erik i hele dag.
10 år er gått siden han døde brått og uventet i magen, på termindato.
Huset har vært fylt av unger og liv, både i dag, og i de ti årene som er gått siden det brått ble helt stille og uten tegn til liv i magen. Denne stillheten bærer en med seg uansett hvor mye liv og glede man kjenner rundt seg.
Lyset brenner for ham på graven i natt.
Ikke feiring med bursdagssang og ballonger, kaker eller barneselskap.
10-åringen har vi bare på et bilde i stuen, og der har lyset stått og brent for lille Erik i hele dag.
10 år er gått siden han døde brått og uventet i magen, på termindato.
Huset har vært fylt av unger og liv, både i dag, og i de ti årene som er gått siden det brått ble helt stille og uten tegn til liv i magen. Denne stillheten bærer en med seg uansett hvor mye liv og glede man kjenner rundt seg.
Lyset brenner for ham på graven i natt.
onsdag 9. februar 2011
Det er ikke lov å lukke øynene...!
For noen dager siden var jeg på et legemøte, med et svært så aktuelt tema for tiden, nemlig seksuelle overgrep mot barn.
Aviser, TV og andre medier har vært fulle av Alvdalsaken de siste ukene, og det er med en kvalm følelse i magen vi setter oss med frokostkaffen og får de siste nye detaljene fra rettssalen smurt utover avissiden. Om barn som er blitt utsatt for overgrep og krenkelser det er vanskelig for oss å fatte, og det er vanskelig å forstå at noen voksne kan finne på å gjøre slike ting mot sine egne eller andres barn.
Barneombud Reidar Hjermann gikk ut og ba om at pressen stoppet med å levere ut så mange detaljer, og at dette var krenkende og uheldig.
På møtet som jeg og andre leger var på, fikk vi høre om dette grusomme temaet av Aud Steinsbekk, adferdsterapeut, som har jobbet med mishandlede i flere tiår, og har intervjuet og hjulpet over 2000 forkjellige utsatte barn og voksne. På møtet fikk vi også møte to tidligere overgrepsutsatte, som nå er voksne, og har fått hjelp, bla av Steinsbekk. De fortalte historier om krenkelser, fortrengning, svik, lav selvfølelse og kampen for å få et godt og trygt liv etter seksuelle overgrep fra voksne nære personer.
Det alle tre sa unisont var at vi MÅ tåle å høre disse historiene!
Alle tre sa at Alvdalsaken desverre ikke er værre enn mange andre saker de vet om, og at barn har blitt og blir utsatt for lignende ting hver dag rundt omkring oss!
De var tvert imot glade for at Alvdalsaken fikk så mye oppmerksomhet, og at omverdenen får høre om hvor jævlig seksuelt misbruk av barn er. Det kan igjen kanskje være med på å tvinge oss til å ta en stilling til dette, bli mer oppmerksom på problemet, og være med å avsløre andre lignende historier.
De mente av vi ikke har lov til å bare si "huff så fælt, dette orker jeg ikke å lese eller ta innover meg", og skru på en annen TV-kanal.
Seksuelle overgrep mot barn og unge er desverre ikke noe sært og sjeldent fenomen, som bare skjer et annet sted, eller en sjelden gang. For å illustere hvilket stort samfunnsproblem det er så har jeg noen tall nedenfor:
Omfang
Hver 5. kvinne og hver 10. mann har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år
5% er utsatt for gjentatte, alvorlige overgrep
Størstedelen av overgrepene er begått av en som barnet/ungdommen kjenner
Overgrepene kan vare fra ett overgrep til gjentatte overgrep over mange år. Gjennomsnittlig varer et overgrep i 5 år
Ca 80% av overgrep begås av menn
Ca 20% av overgrep begås av kvinner
I følge Aud Steinsbekk så defineres seksuelt overgrep på tre måter, og i tre ulike "grader":
1) Seksuell/utuktig atferd. Det kan f.eks. være å blotte seg eller se pornofilm, mens barnet blir tvunget til å se på.
2) Seksuell/utuktig handling: Onanering, berøring på kjønnsorganer eller andre erogene soner til barnet, kyssing.
3) Seksuell/utuktig omgang: Samleie, inntrengning av kjønnsorgan i munn, m.m.
Jeg kjenner at jeg både som mor og som lege blir nokså satt ut av å høre slike historier og slike tall. Noen ganger så er virkeligheten nesten for tung å bære, og man kjenner en slags lammende følelse. Tanken på at det sitter små uskyldige barn på hver en skole, og i de fleste barnehager, og bærer på sin hemmelighet om at voksne de skal føle seg trygge på, utnytter dem seksuelt, er vond. På legekontoret møter jeg helt sikkert også en del som jeg ikke klarer å avdekke, selv om de kommer med alle mulige symptomer, og hvor det burde ringe en bjelle...
Den store oppfordringen fra møtet jeg var på var at vi leger ikke må være så redde for å spørre folk mer direkte om de har opplevd seksuelt misbruk. For hva er det vi er redde for...? Er det at personen foran oss skal gå i oppløsning hvis vi begynner å snakke om det? Er det vår egen reaksjon, hvordan vi takler det?
Som regel har "ofrene" lært seg fortrengningsmekanismer for å overleve, slik at de oftest sier nei hvis de blir spurt. Likevel vil dette kanskje gi dem en kime til å få satt i gang en prosess, og de vil føle seg sett, ved at noen tør å spørre dem.
Og hva med alle lærere, barnehageansatte, naboer og venner, som gang etter gang har lukket øynene for ting som har foregått rundt dem...? Jeg tenker med gru på Alvdalsaken, der barnevernansatte og andre ikke tok bekymringsmeldinger eller bønn fra barna alvorlig. Man kan bare prøve å forestille seg følelsen en har, når en endelig har turt å gå ut med skrekkhistorien sin, så er det ingen som tror en, og bare legger det i en skuff...
Det burde ringe en bjelle for læreren når ungen gang etter gang har "glemt" gymtøyet sitt, eller nekter å dusje; som nekter å åpne munnen for tannlegen eller for legen gang etter gang, eller ungen viser tegn til frykt når en voksen omsorgsperson kommer får å hente dem i barnehagen. Man skal ha alle øyne og ører åpne, og det er viktig at vi som helsepersonell har en lav terskel for å kontakte hverandre, f.eks. fastlege og helsesøster, men også mellom skole og helsevesen.
For å redde noen barn ut av et slikt helvete, må vi tore å risikere å støte eller fornærme noen som er uskyldige, det er prisen vi må betale.
Barn som opplever seksuelle krenkelser som barn blir gjerne voksne som lider av ulike symptomer og sykdommer som voksne. Erfaringene setter seg i kropp og sjel, med søvnløshet, lavt selvbilde, redusert glede av sexlivet, angst og depresjoner, diffuse smertetilstander. Som Steinsbekk sa det på møtet: hvis vi klarer å få bukt med omfanget av seksuelle overgrep av barn, så vil utgiftene til helsebudsjettet redusereres betydelig!
Dette er ikke en problematikk som bare angår andre, det forekommer i bygd og by, blant høy og lav, og nærmere enn du tror. Vi kan ikke snu ryggen til og si huff a meg; vi må tåle å se sannheten i øynene, Det er det minste vi skylder de utsatte barna!
Aviser, TV og andre medier har vært fulle av Alvdalsaken de siste ukene, og det er med en kvalm følelse i magen vi setter oss med frokostkaffen og får de siste nye detaljene fra rettssalen smurt utover avissiden. Om barn som er blitt utsatt for overgrep og krenkelser det er vanskelig for oss å fatte, og det er vanskelig å forstå at noen voksne kan finne på å gjøre slike ting mot sine egne eller andres barn.
Barneombud Reidar Hjermann gikk ut og ba om at pressen stoppet med å levere ut så mange detaljer, og at dette var krenkende og uheldig.
På møtet som jeg og andre leger var på, fikk vi høre om dette grusomme temaet av Aud Steinsbekk, adferdsterapeut, som har jobbet med mishandlede i flere tiår, og har intervjuet og hjulpet over 2000 forkjellige utsatte barn og voksne. På møtet fikk vi også møte to tidligere overgrepsutsatte, som nå er voksne, og har fått hjelp, bla av Steinsbekk. De fortalte historier om krenkelser, fortrengning, svik, lav selvfølelse og kampen for å få et godt og trygt liv etter seksuelle overgrep fra voksne nære personer.
Det alle tre sa unisont var at vi MÅ tåle å høre disse historiene!
Alle tre sa at Alvdalsaken desverre ikke er værre enn mange andre saker de vet om, og at barn har blitt og blir utsatt for lignende ting hver dag rundt omkring oss!
De var tvert imot glade for at Alvdalsaken fikk så mye oppmerksomhet, og at omverdenen får høre om hvor jævlig seksuelt misbruk av barn er. Det kan igjen kanskje være med på å tvinge oss til å ta en stilling til dette, bli mer oppmerksom på problemet, og være med å avsløre andre lignende historier.
De mente av vi ikke har lov til å bare si "huff så fælt, dette orker jeg ikke å lese eller ta innover meg", og skru på en annen TV-kanal.
Seksuelle overgrep mot barn og unge er desverre ikke noe sært og sjeldent fenomen, som bare skjer et annet sted, eller en sjelden gang. For å illustere hvilket stort samfunnsproblem det er så har jeg noen tall nedenfor:
Omfang
Hver 5. kvinne og hver 10. mann har opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år
5% er utsatt for gjentatte, alvorlige overgrep
Størstedelen av overgrepene er begått av en som barnet/ungdommen kjenner
Overgrepene kan vare fra ett overgrep til gjentatte overgrep over mange år. Gjennomsnittlig varer et overgrep i 5 år
Ca 80% av overgrep begås av menn
Ca 20% av overgrep begås av kvinner
I følge Aud Steinsbekk så defineres seksuelt overgrep på tre måter, og i tre ulike "grader":
1) Seksuell/utuktig atferd. Det kan f.eks. være å blotte seg eller se pornofilm, mens barnet blir tvunget til å se på.
2) Seksuell/utuktig handling: Onanering, berøring på kjønnsorganer eller andre erogene soner til barnet, kyssing.
3) Seksuell/utuktig omgang: Samleie, inntrengning av kjønnsorgan i munn, m.m.
Jeg kjenner at jeg både som mor og som lege blir nokså satt ut av å høre slike historier og slike tall. Noen ganger så er virkeligheten nesten for tung å bære, og man kjenner en slags lammende følelse. Tanken på at det sitter små uskyldige barn på hver en skole, og i de fleste barnehager, og bærer på sin hemmelighet om at voksne de skal føle seg trygge på, utnytter dem seksuelt, er vond. På legekontoret møter jeg helt sikkert også en del som jeg ikke klarer å avdekke, selv om de kommer med alle mulige symptomer, og hvor det burde ringe en bjelle...
Den store oppfordringen fra møtet jeg var på var at vi leger ikke må være så redde for å spørre folk mer direkte om de har opplevd seksuelt misbruk. For hva er det vi er redde for...? Er det at personen foran oss skal gå i oppløsning hvis vi begynner å snakke om det? Er det vår egen reaksjon, hvordan vi takler det?
Som regel har "ofrene" lært seg fortrengningsmekanismer for å overleve, slik at de oftest sier nei hvis de blir spurt. Likevel vil dette kanskje gi dem en kime til å få satt i gang en prosess, og de vil føle seg sett, ved at noen tør å spørre dem.
Og hva med alle lærere, barnehageansatte, naboer og venner, som gang etter gang har lukket øynene for ting som har foregått rundt dem...? Jeg tenker med gru på Alvdalsaken, der barnevernansatte og andre ikke tok bekymringsmeldinger eller bønn fra barna alvorlig. Man kan bare prøve å forestille seg følelsen en har, når en endelig har turt å gå ut med skrekkhistorien sin, så er det ingen som tror en, og bare legger det i en skuff...
Det burde ringe en bjelle for læreren når ungen gang etter gang har "glemt" gymtøyet sitt, eller nekter å dusje; som nekter å åpne munnen for tannlegen eller for legen gang etter gang, eller ungen viser tegn til frykt når en voksen omsorgsperson kommer får å hente dem i barnehagen. Man skal ha alle øyne og ører åpne, og det er viktig at vi som helsepersonell har en lav terskel for å kontakte hverandre, f.eks. fastlege og helsesøster, men også mellom skole og helsevesen.
For å redde noen barn ut av et slikt helvete, må vi tore å risikere å støte eller fornærme noen som er uskyldige, det er prisen vi må betale.
Barn som opplever seksuelle krenkelser som barn blir gjerne voksne som lider av ulike symptomer og sykdommer som voksne. Erfaringene setter seg i kropp og sjel, med søvnløshet, lavt selvbilde, redusert glede av sexlivet, angst og depresjoner, diffuse smertetilstander. Som Steinsbekk sa det på møtet: hvis vi klarer å få bukt med omfanget av seksuelle overgrep av barn, så vil utgiftene til helsebudsjettet redusereres betydelig!
Dette er ikke en problematikk som bare angår andre, det forekommer i bygd og by, blant høy og lav, og nærmere enn du tror. Vi kan ikke snu ryggen til og si huff a meg; vi må tåle å se sannheten i øynene, Det er det minste vi skylder de utsatte barna!
Abonner på:
Innlegg (Atom)