Osteporosedagen...!

I dag, den 20 oktober, er det den internasjonale osteporosedagen.
Osteporose, eller benskjørhet, som vi kaller det på godt norsk, er faktisk ikke bare en "gammelmannssykdom". For det første er det mest kvinner som blir rammet, og det er også en del som er langt under eldre-kategorien som rammes av osteporose.
Det er faktisk 100000 kvinner i Norge som har osteporose, så vi snakker ikke akkurat om et lite problem...!
Derfor syns jeg det er ok å ta det opp her i bloggen.

Benmassen vår reduseres gradvis helt naturlig i løpet av årene, og særlig i alderdommen. Når kvinner når menopause, overgangsalderen, er risikoen klart økt for å få osteporose. Kvinner med tidlig menopause(før 45 år), må være ekstra obs.

Andre risikofaktorer er: tidligere brudd, enkelte tarmsykdommer, ekstra høye kvinner, lav fysisk aktivitet, lav vekt, langvarig kortisonbehandling, røyking, lite sol og høyt alkoholforbruk. Noen av disse faktorene kan vi ikke gjøre så mye med, mens andre kan vi faktisk være bevisste på!

Man ser faktisk idrettsutøvere som i ganske ung alder får påvist osteporose. Det gjelder særlig dem som trener masse ensidig, er tynne og "asketiske". Det er bla. kjent at skiløperen Oddvar Brå fikk påvist osteporose! Dette er jo en typisk kvinnesykdom, men det er unntak fra alle regler.

Har man først fått påvist osteporose ved målinger, så finnes det medisiner man kan ta, som bedre situasjonen, det blir vurdert av lege i den enkelte situasjon.

Osteporose koster samfunnet milliarder hvert år, og ikke minst så koster det mange mennesker mye smerter, plager og redusert livskvalitet.
De vanligste bruddene pga osteporose er  hoftebrudd, håndleddsbrudd og ryggvirvelbrudd. faktisk så regner man med at halvparten av kvinner over 50 år får et brudd, mens hver fjerde mann får det samme.
Det er store tall!

Hva kan vi så gjøre for å unngå dette da??

Vi damer skal begynne å trene styrke! Det er vist at vektbærende trening er gunstig for benbygningen får, og kan være med å hindre benskjørhet.

Det er gunstig å få litt sol på kroppen, fordi ben trenger vitamin D.

Vi skal unngå å bli for tynne;-) Dette er vel en av de få gangene man kan si at det ikke er så lurt å være tynn.

Stump røyken!

Eldre skal holde seg på bena, enten det gjelder å unngå glattisen ute eller snuble i matter og tepper innendørs.



Så damer; det er bare å ta fram vektene og pumpe jern, og ikke stresse med kiloene for mye...;-)

Foredrag-dag...;-)

I dag har jeg vært med og holdt foredrag for omtrent 100 fastlegekolleger. Temaet var svangerskapsomsorg, og målet var å gi mine kolleger som skal bli allmennspesialister, en skolering og økt interesse for dette viktige feltet!
Nå er vel jeg over gjennomsnitt engasjert i svangerskapsomsorg, og syns dette er et veldig viktig og spennende felt i jobben vår. I tillegg er det jo oftest en veldig hyggelig del av en legehverdag, innimellom mange andre traurige og tunge case på kontoret.

Det var masse respons og spørsmål fra salen, og det lover godt for både yrkesgruppen min, og for de gravide, med så mange engasjerte fastleger i salen:-) Og det er jo masse spennende tema som ble tatt opp, i tillegg til de er trivielle temaene; tidligultralyd, hjemmedopplere, fødselsangt, trening og fosterdiagnostikk og den store bruken av sykmelding i svangerskapet.

 Gravide er en gruppe som er veldig hungrige på informasjon, råd og undersøkelser, og mange, særlig førstegangsfødende, føler seg usikre i sin nye situasjon. Mens enkelte takler det å være gravid veldig enkelt og greit, er det andre som sikkert kunne hatt 20 kontroller dersom de fikk mulighet for det. Det er ikke alle som tør å stole på seg selv og kroppen, og det er nettopp dette vi må bidra til gjennom våre kontroller.
Det er viktig å ikke sykeliggjøre et svangerskap, men det er også viktig at hver enkelt skal få lov til å føle at dette er helt unikt, hver gang!

Det blir spennende å se hva som skjer, med den nye Samhandlingsreformen, som er på trappene. Helsevesenet er i stor endring, det knappes ned på ressurser her og der, og den som roper høyest får sikkert mest ressurser...

Jeg er selv med i arbeidsgrupper i Helsedirektoratet, som jobber med nye planer for svangerskapsomsorg og temaer som har med dette å gjøre. Og nylig var jeg på mitt første møte som medlem av nasjonalt Fagråd for svangerskaps- fødsels- og barselomsorgen. Det er veldig artig og utfordrende å få være med, og man får et lite innblikk i hvordan prosessene er "der oppe", og hvordan beslutninger tas.

Det er viktig å engasjere seg, iallefall, uansett hva det gjelder. Og jeg håper vi klarte å smitte noe av engasjementet vårt til legekollegene våre i dag, slik at de drar hjem til kommunene sine og gjør en enda bedre jobb for gravide og deres kommende smånurk:-)

Hyper på sukker, eller...?

I går tok programmet Newton for seg myten om at unger blir hyper når de spiser sukker.
Og legen som var med var min kjære, Nils;-) Det ble et artig innslag, og myten ble behørig brutt ned!

Se innslaget her, og spøl litt bakover i programmet:

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/794169/

Forskning er nokså unison på at det med barn, sukker og at de blir hyper bare er tull, og en myte som nå altså står for fall...

Det er ganske ofte jeg hører at foreldre sier at ungene blir hyper hvis de drikker brus, spiser mye godteri eller gafler i seg snop på bursdager osv. Etter ørti førti barnebursdager her i heimen skal jeg skrive under på at stemningen og aktivitetsnivået har stått i taket, unger har hengt i taklampa, og det har tatt uker å rydde bort snop og ballongrester fra under sofaputene.
Men, det er nok like gjerne selve settingen som gjør at barn blir aktive, bråkete og litt propell. Bare det å samles, og få en skål godteri eller brusflasker, gele og kake rett foran seg, gjør jo ungene euforisk, og da eskaleres gjerne lydnivået automatisk.

Sukker er en type energi som går fort ut i blodet, og vi kjenner vel alle til at det føles godt å hive innpå litt, enten vi er slitne i kassen på Rema eller på en fjelltur. Rask og god energi! Men kroppen setter fort igang å produsere insulin, for å håndtere sukker, og for å beholde et ok blodsukker, så virkningen er nokså kortvarig.

Som Nils sier i Newton-programmet, så har eldre folk en redusert evne til å regulere blodsukkeret med insulin, så slik sett så burde det jo være "gamlingene" som ble hyper...:-) Men vi ser jo ikke så mye av det på diverse konditorier rundt omkring, der de koser seg med napoleonskaken sin-

Det er nok litt som i andre settinger, at det også ligger noen ubevisste forventninger hos oss foreldre, om  at ungene våre reagerer slik og slik på ulike ting...? Det er utrolig hvor vi påvirkes av hverandre, og kan det være slilk at vi noen ganger gir ubevisste signaler til hverandre, som fører til enkelte responser...? Jeg vet ikke, men jeg bare undres om det kan være noe der?

Jeg har sittet og lest forskning om dette, og det er faktisk ett svar ser det ut til; dukker gjør IKKE ungene hyper!

Det var den myten..!

På mormorbesøk...;-)

Det er høstferie her i Trondheim, og i dag sendte jeg de tre minste på bussen for å besøke mormor i Surnadal.
Der blir det nok både brettspill, lek i hagen og bollebaking, tenker jeg, og alle tre får masse kos og oppmerksomhet i noen dager!

Det er så flott og verdifullt å ha besteforeldre som er spreke og raske, og som er glade og interesserte i å tilbringe tid sammen med barnebarna;-) Tenk så mye de små lærer av å være sammen med de fra den generasjonen, og det er er stas for mormor å ha barn i huset, for noen dager iallefall...

Og så er det ikke så verst for mamma og pappa heller da, som får litt "høstferie" også;-) Jeg må jo innrømme at det er godt å ha hodet mer eller mindre for seg selv i noen dager og da... Det er ganske intenst med mange barn, som snakker over seg, og konkurrerer om oppmerksomheten, og om å være den som skal si noe til mamma først!

Så en høstferie hos mormor er en vinn-vinnsituasjon for alle parter:-)

Endelig på trykk...;-)

I vår ble vi kontaktet av bladet Dine Penger, som hadde hørt om oss og det lille firmaet vårt Lykkelig som liten. De hadde lyst til å lage en reportsasje om oss, og det kunne vi jo ikke si nei til;-)
Av tusenvis av firmaer i Norge så hadde de valgt ut oss; det var sært og artig, og selvfølgelig veldig flatterende for vårt lille familiefirma!

Vi har jo drevet på i 2 års tid nå, jeg og mannen min, og utvikler og lager økologiske og naturlige hudpleieprodukter for mor og barn. Og vi merker jo det at folk er veldig fornøyde, og vi har stadig flere kunder fra hele landet.

Så nå er håpet at enda flere får øynene opp for oss:-)

Bladet vi er i står i bladhyllene i butikkene nå, og jeg har scannet inn artikkelen, som dere kan se på linken nedenfor:-)



http://www.lykkeligsomliten.no/Presse/Dinepenger.html


Ha en fin ettermiddag!

Abort-en tabubelagt rettighet...?

I dag har jeg vært på seminar om abort, og holdt innlegg for 80 helsearbeidere. Tittelen på seminaret var "Abort-en tabubelagt rettighet". Jeg beskrev fastlegens møte med kvinner som kommer til oss med spørsmål om selvbestemt abort. De aller fleste kontakter fastlegen for å få hjelp og støtte, og for å bli henvist til å få utført inngrepet, dersom de bestemmer seg for det.

For det er nettopp det de må; når hun blir blir ufrivillig gravid, må kvinnen selv ta det vanskelige valget det kan være å bestemme om hun skal fullføre svangerskapet eller avbryte det.

Vi har selvbestemt abort frem til utgangen av uke 12, som betyr at kvinnen, og bare hun, tar valget.
Selv om dette er en lovbestemt rett, så sier tittelen på kurset i dag at det fortsatt hersker en del tabu og skam rundt dette å velge å avbryte et svangerskap. Dette er jo et så utrolig følsomt og sårbart tema, og det er vel ikke mange som ser på dette som et lettvint problem å løse, verken for den enkelte kvinne eller som samfunn. Derfor kjenner kanskje en del jenter og kvinner skam når de går gjennom en abort. Det er ikke noe man snakker høyt om, eller vil at særlig mange skal vite om, selv om man gjør det med loven i hånd.

Jeg har tidligere skrevet en blogg om abort, der jeg beskriver og er ærlig på at dette er et av de feltene som er mest utfordrende som fastlege. Man møter kvinner i en veldig sårbar fase, og man skal være profesjonell og mest mulig nøytral, midt oppe i at kvinnen spør oss om råd og hva de skal gjøre.

http://lykkelig-som-liten.blogspot.com/search?q=abort


Noe av det jeg snakket om i dag, var også det faktum at det er unge kvinner over 20 år som har klart høyest abortfrekvens, faktisk dobbelt så høyt som tenåringsjenter. Gratis p-piller til tenåringene har helt sikkert en positiv effekt, men det er ikke hele forklaringen på at de over tyve tar mye oftere abort. Med en pris på 100 kroner for 3 måneder med p-piller, så klarer de fleste det...
Det er alt for mange som har sex uten å beskytte seg mot både graviditet og kjønnssykdommer, det ser jeg på kontoret flere ganger ukentlig. Mange studenter er ikke i faste forhold, så da ser de ikke poenget med å ta p-piller "som er dumt for kroppen". Så blir de kanskje gravide i stedet, og/eller får kjønnsvorter og herpes.
Det er fint at unge er blitt mer seksuelt frigjorte og trygge på seg selv, men desverre så har ikke den seksuelle ansvarsfølelsen blitt med i utviklingen.
Norge ligger på bunn i Europa når det gjelder kondombruk, og det er pinlig, syns jeg.
Her har vi en stor jobb å gjøre, både fastleger og annet helsepersonell som har kontakt med ungdommer og unge mennesker!

Men, som flere også snakket om på seminaret i dag, så er abort ikke et typisk "ungjente-fenomen". Det er gjerne slik det blir beskrevet, og det inntrykket man får.
Nei, det er faktisk like vanlig å velge abort selv om man er i et fast forhold, har barn fra før, og ellers har et "stabilt" liv.
Abort angår alle, i alle aldre, og alle "lag" av folket.

Som leger skal vi møte en og enhver med respekt og støtte for de som trenger det. Det er viktig at vi ikke legger press på noen, og presser dem til noen avgjørelser.
Utfordringen er nå de ber oss å råd, og vil vite hva vi syns. Hvordan takler man det...?

Da gjelder det å holde hodet kaldt, og hjertet varmt:-)

Ublidt møte med asfalten...!

I morges skjedde det jeg har fryktet i hele høst; jeg tryna på sykkel på vei til jobb!
Plutselig sto fremhjulet nedi et hull i asfalten, sykkelen bråstoppet, og jeg veltet fremover med sykkelen over meg.
Her i Trondheim er veistandarden for tiden helt elendig og skandaløs, og det er skikkelig risikosport å være syklist eller annen tohjuling for tiden. Huller i asfalten  blir aldri reparert, og trikkeskinnene repareres uten at legges ny asfalt på sidene. Biler punkterer pga skarpe kanter, og det må som regel veldig alvorlige ulykker og tragedier til før det gjøres noe.

For meg var heldigvis  farten såpass moderat at jeg rakk å tenke litt på vei over sykkelen. Derfor "planla" jeg hvordan skulle lande, og klarte mer eller mindre å hindre de største skadene iallefalll. Ingen brudd, hjelmen var på plass, og bare overfladiske skrammer.
Men fy søren, for en ekkel opplevelse.
Etter å ha kommet meg opp fra asfalten klarte jeg å stable meg selv og sykkelen avgårde, hinkende, med hullete og blodig bukse. Litt fortumlet på jobb, men som fastlege, med venterommet fullt om et kvarter, kunne jeg ikke bare dra hjem og "call in sick", - så jeg fikk mannen min, som også er kollega-til å vaske og rense sårene og legge på plaster, så var jeg nokså klar til jobb...;-) Tror jeg har hatt dager der jeg har vært litt mer konsentrert kanskje, men det gikk greit.

Men, det som skremte, skuffet, eller kanskje provoserte meg med denne hendelsen, var at like ved der jeg kjørte overende, så sto det 5-6 seks mennesker i et busskur og kikket på meg. Ikke en eneste en av dem gjorde tegn til å komme å hjelpe meg, eller for å spørre om det gikk bra...! Det syns jeg er synd og tankevekkende. Har folk så nok med seg selv, er de redde for å blande seg, eller er de redd for å gjøre noe galt ved å komme bort for å tilby seg å hjelpe...?

Desto større var gleden da jeg ble oppringt en time etterpå , av en fremmed dame som hadde funnet lommeboken min midt i trikkesporet der jeg tryna! Hun hadde også funnet almanakken min inni en fillete pose. Da kom jeg på at jeg hadde jo hatt disse tingene bakpå bagasjebrettet på sykkelen; det hadde vært helt ute av hodet mitt etter ulykken. Til tross for at busser og biler hadde kjørt over tingene, så var de nokså hele, selv om bankkortene var trykt litt flate...
Så det finnes da heldigvis snille og hjelpsomme folk også:-)

Men det spørs om sykkelen snart skal gå i dvale nå, til høstløv og snø har gjort fra seg, og kommunen har rettet opp i humper og dumper langs veien...!