På gjengrodde stier...

Jeg er fra bygda, og uansett hvor urban jeg kanskje har blitt i årenes løp, så er det en del av meg som alltid vil forbli "bøgdadråk".

Vokst opp mellom fjord og fjell,- og det er nesten rart å kjenne hvordan denne trangen etter å komme tilbake til røttene og naturopplevelsene kommer en gang i blant.
Og jordene er enda grønnere, fjorden blankere og dalførene enda mer  vakre enn jeg husker de var da jeg levde der som barn og ungdom.

Man legger også merke til andre detaljer når man kommer tilbake til hjembygda på besøk, enn da man trasket der til hverdags, og alt var trivielt og vanlig.
Bl.a. har jeg latt meg fascinere av de mange melkerampene langs veien oppover bygda. Det var enda mange flere av dem da jeg vokste opp, og var med far på "dyrlegebesøk" rundt omkring på gårdene.
Heldigvis har melkerampene blitt verdsatt i det siste, og mange steder er dette fredete kulturminner.

Melkerampene var hovedsaklig brukt av bøndene til å sette fra seg melkespann som ble hentet av melkebilen der. Dette var før alle krav om hygiene og helse satte inn, og melkebilene ble til tankbiler, som hentet melken på gården.

"Mjøkrampen" har også vært et sosialt tilholdssted opp gjennom tidene, hvor både gardsarbeidere, ungdommer og svermende par møttes til stevnemøter.

Og-som bildet viser, så kan melkerampen fungere som buss-skur, både for skoleunger og andre som venter på bussen som kommer ned langs dalen.

Det er med et slags vemod jeg ferdes omkring i barndomsbygda også. Selv om mye er likt fra da jeg bodde der, så er mye forandret, som naturlig er.
Men det er særlig når jeg er her at jeg kjenner på hvor forgjengelig livet er.
Bilder fra barndommen byttes ut med å høre om at den eller den er død; man møter igjen gamle lærere, skolebekjente eller andre, hvor man blir påmint at det jammen er en del år siden man trådte sine barnsben her...

Alt dette hører livet til, og det er helt naturlig, men det er litt vemodig å kjenne på allikevel.

Jeg er veldig nostalgisk av meg, og opplever at det er med å binde sammen livsløpet mitt på en måte, ved at jeg er opptatt av det "gamle", samtidig som jeg ikke er redd for å prøve ut det nye.
Når jeg kommer hjem til mor, er en av de typiske eksemplene på nostalgi at jeg "må" ut og plukke blomster på samme sted som i barndommen; jeg syns det er koselig å gå samme turen på Kleiva, hvor jeg som barn var på mangt et besøk hos bygdedikteren Hans Hyldbakk.
Jeg drar også ungene med på kjøreturer langs alle de vakre fjordarmene, hvor fjord møter fjell, med vakker og frodig natur.

Jeg tror at vi mennesker er dypt bundet til våre røtter.
Å oppsøke disse røttene en gang i blant gjør godt, selv om det er med en blanding av glede, vemod og nostalgi:-)

EIN TONE

Det syng ein tone i mi sjel,

det skjelv ein fager streng.

Så mjukt det kling,

og tonen spring

i leik mot høgste tind og fjell

på himmelveng.

Det syng ved kveld, det syng ved gry

og kvar ei stille stund,

men helst ved vår

når flaumen går

og livet føder liv på ny

i li og lund.

Men og ved haust når lauvet fell,

han skjelv og bivrar med

og kviskrar stilt

og vedkjømsmildt

om livsens soleglad mot kveld

og ævefred.

Ja syng du tone i mi sjel

med stendig fagrar ljod,

så en ein gong

med englesong

kan løysa ut mitt toneveld

ved livsens flod.

Hans Hyldbakk

                                                           

Barn som festival-pynt...?

Det popper opp med festivaler rundt i det ganske land, og det er også mer enn nok å ta av i det store utland også, for den som er musikkinteressert eller kort og godt glad i å være på festival.

Det finnes festivaler for enhver smak og alder, og både i bygd og by.

Én trend som jeg har lagt merke til de siste årene, er barn med fargerike, store og fancy øreklokker. Ikke har jeg bare sett det selv på konserter og festivaler, men også i glossy magasiner, der kjendiser har med ungene sine på konserter og festivaler.

Jeg har veldig sansen for musikk, konserter og slike arrangementer. Jeg har også veldig sansen for at det er økt oppmerksomhet rundt hørselvern, og at vi beskytter både våre egne og barna sine ører når vi utsettes for  mulig skadelig lydnivå.

Jeg er også glad i å dra med ungene mine på alle mulige slags eventyr, kultur-arrangementer og opplevelser.

Men jeg må innrømme at jeg noen ganger stusser over poenget med å ha med små barn på popkonserter og festivaler som helt tydelig er myntet på ungdommer og voksne.
Jeg tror egentlig ikke barn på 3-4 år har særlig glede av å sitte på skuldrene gjennom en flere timers rockekonsert, med øldrikkende folk rundt seg. Jeg var på Springsteen-konsert i vår, og så selv nokså små unger som var med mor eller far på det jeg anser som mest egnet for en litt eldre barn enn førskolealder.
Det er søtt ja, og kan kanskje være litt stas å ha med en liten tass med disse fancy øreklokkene.

Men unger er ikke pynt og ikke vedheng.
Og får man ikke barnevakt, så kan det hende det er bedre å ta konserten eller festivalen en annen gang...?







http://www.klikk.no/foreldre/article674023.ece

Glemte gaver...

Jeg har hatt en opprydding i pengeboka mi og et par andre steder til sommeren, og der finner man mye rart..;-)

En av de faste tingene som ligger gjemt og glemt bakom kvittteringer, førerkort og COOP-kortet er
gavekortene!

For en som har "alt", så er det enkelt å ønske seg gavekort til juol eller bursdag, for det er jo så greit å kunne går rundt selv og kjøpe seg det en har lyst til og kanskje trenger sånn utover året.

Men problemet mitt, og trolig en del andres også, er at disse gavekortene har en tendens til å bli glemt...

Jeg lurer på hvor mange millioner kroner som ligger syltet ned i diverse gavekort som aldri kommer til å bli benyttet i løpet av dette året, og alle andre år?
Det er ikke snakk om småpenger!

Jeg har tatt meg på tak nå, og har både fått kjøpt meg bøker til ferien, bestilt meg konsert til høsten og spedd på sommergarderoben litt, takket være gavekortene som lå litt her og der;-)

Det anbefales å ta en titt, så skal dere se at dere får dere en positiv overraskelse;
det blir nesten som å få gaven to ganger det!

Ultralyd-til glede og besvær...

I dag går leder i Den norske jordmorforening ut og advarer mot at enkelte allmennleger har tilbud om ultralyd for gravide.

http://www.abcnyheter.no/nyheter/helse/2013/06/21/jordmoedre-advarer-mot-ultralyd-hos-allmennleger#comments

Med forbehold om at jeg ikke har satt meg særlig inn i den aktuelle saken, så kan jeg umiddelbart forstå skepsisen.
Jeg har stor respekt for det å foreta undersøkelser hos gravide.
Dette med ultralyd har kommet inn som et stort tema, ikke minst pga diskusjonenen om tidligultralyd i uke 12 til alle.
Per i dag får alle gravide tilbud om ultralyd i uke 18-19, og det er krefter som jobber for at det også skal tilbys i uke 12, da det er lettere å avdekke en del fosteranomalier.
Mange kjøper seg en tidligultralyd uansett, og dette foretas på sykehus, eller ved ulike ultralydklinikker som har poppet opp i stadig flere byer.
Det er stort sett gynekologer og jordmødre som har dette tilbudet.

Men nå er altså allmenlegene på banen også!
Det har blitt stadig større interesse blant fastlegene å lære seg elementære og enkle ultralydundersøkelser, av ulike organer, kroppsdeler og diagnoser. Det tilbys en del kurs, og interessen er klart økende.

Når det gjelder tilbud om å bruke ultralyd hos gravide, er det IKKE snakk om noen diagnostisering eller grundig undersøkelse av fosteret, dette har en fastlege ikke noe grunnlag eller kompetanse til å foreta seg.
Også hos jordmødrene er det strenge krav for hvem som kan utføre fosterunderøkelser.

Men dette som er i media i dag, er så vidt jeg forstår snakk om leger som bruker ultralyd som en måte å vurdere om barnet ligger i hodeleie eller seteleie, eller om det er et hjerte som slår. Dette burde det være greit at en lege foretar seg, og det kan faktisk spare en del henvisninger til fødepoliklinikker ved at man løser noen problemer i førstelinjetjenesten.

MEN så er det dette med hvor grensen går. Og hvor mye kontroll det er på det som blir formidlet av legen, og hvor mye den enkelte legen "undersøker".
Jeg har stor respekt for både dem som bekhersker ultralydfaget, og for hvor mye vi skal drive med teknifiserte undersøkelser og konsultasjoner av våre pasienter, ikke minst hos de gravide.
Så jeg kjenner jeg forstår dem som er skeptisk. Iallefall kreves det en grundig dialog om hva som skal og kan tilbys, og IKKE tilbys.
Dette er jo allerede et eksisterende problem, fordi en jordmor som driver en ultralydklinikk heller ikke har lov til å diagnostisere misdannelser eller sykdommer.
Hva gjør hun da, med den informasjonen hun får om at fosteret har stor nakkefold, misdannelse i hjertet eller har for mange fingre?

Jeg har lenge vært frustrert over at det mangler en stor og overbyggende etisk diskusjon omkring dette med ultralyd og diagnostikk av fostre.
Dette at også leger begynner å tilby ultralyd til gravide er bare en del av den utviklingen som vi lar skje.
Folk hungrer ettter informasjon, og ikke minst så tørster de etter å kikke, høre og følge babyen sin fra første dag.

Jeg syns dette er en tankevekkende utvikling som helhet.

Det er ikke det at allmennleger ser om det er seteleie som er den største utfordringen her!

Søppelgenerasjonen...

Velstanden i Norge har økt enormt de siste tiårene. Oljefondet fylles stadig mer, og vi er på toppen av pyramiden når det kommer til velstand i hele verden.
Samtidig med denne velstandsøkningen har vi blitt blant verstingene når det gjelder å produsere avfall.
Bare fra 1995 har avfallsmengden i landet vårt økt med 40%!

http://www.aftenposten.no/okonomi/Nordmenn-er-soppel-verstinger-6953951.html#.UcArPec3BIE

Jeg kjenner at det grøsser litt i meg når jeg hører slike tall, og jeg skjemmes.
For jeg er absolutt med å bidra til disse dystre tallene med den måten jeg og dem rundt meg lever og forbruker på.

Det tyter ut av skapene, nye klær kjøpes til en ny sommersesong, selv om man kanskje har mer enn nok sommerklær fra i fjor; barna "skal" ha trendy utstyr, kjøkkenskuffene er fulle av mer eller mindre unødvendig utstyr, og vi har hengt oss på "ting&tang"-moten, og fyller huset med gjenstander vi helt sikkert hadde levd like godt uten.

Joda, vi rydder og gir bort til Fretex innimellom, men jammen er jo innsamlingstasjonene overfylte når vi kommer, for de fleste andre har også ryddet i alt de ikke trengte.

I går leste jeg i Adresseavisen om at det blir kastet ufattelige mengder fullt ut brukbare grønnsasker, fordi de ikke fyller "kvalitetskravene". Bare på ett pakkeri på Frosta blir 40% av råvarene "kassert" fordi gulrøttene, selleriene eller purren ikke har riktig fasong eller størrelse til å sendes til butikkene...!
Dette er egentlig helt forkastelig, det er det det er!
Noe brukes riktignok til dyrefor, men det er jo egentlig et sykt samfunn, dersom vi forbukere ikke vil kjøpe en gulrot eller en banan fordi den ikke ser helt riktig ut, eller har en liten flekk på seg.

Det kastes over 300 000 tonn mat i året i Norge!
Dagligvarehandelen står for 18%, matindustrien 16% og vi forbrukere 66%.

Dette er bare ikke greit!

Heldigvis er det et visst økt fokus på dette store problemet, og det skal settes igang et stort prosjekt gjennom Sintef, der de skal se på muligheter for å utnytte ressursene bedre.
Vi har også blitt flinkere til å gjenvinne, så det er dad noen lyspunkter å spore.

Men jeg må innrømme at det ikke er sjelden at det blir kastet mat her i huset. Vi er alt for lite flinke til å utnytte rester, å lage "restemiddag" bl.a. Jeg husker med glede de deilige restemiddagene som moren min laget da jeg var liten. Hun klarte å sette sammen ulike slags rester, å få til de beste middagene ut av det.
Dessuten var hun og er hun så mye flinkere til å fryse ned ting som blir igjen fra middager, og ikke minst å huske å ta det opp ved en passende anledning. I min fryser er det en tendens til at fullgode rester blir glemt, så til slutt kastet. Og ungene har ikke blitt vante til at man faktisk kan få en god middag ut av tre kjøttkaker, to fiskekaker, kanskje en rest av gratengen, noen poteter, og en blanding av grønnsaker som lå i kjøleskapet.

Èn ting jeg har blitt litt "flink" til, er å utnytte rester av brødet, som familien syns har blitt for tørt og kjedelig.
Jeg skjærer det opp i små terninger, tørker det litt på en plate i ovnen, og steker det litt i smør.
Vips så har det blitt deilige krutonger, som er topp på toppen av en suppe!
De kan ligge i en boks i lengre tid, og er klare for neste suppemåltid.

Vi kan ikke være bekjent å kaste så mye mat, verken her i landet eller i alle andre land, der dette også er et like stort problem.
Det er et tragisk paradoks at vi spiser oss fete og syke, vi utarmer jorden og hugger ned regnskog for å få nok fór til dyr slik at vi får biffer og kjøttdeig. Deretter går vi altså i vei og kaster store deler av maten vi har produsert og kjøpt...

Dette går jo simpelthen ikke i det lange løp.

Det kan virke håpløst å tenke at vi kan gjøre noe med dette som enkeltpersoner.
Men slik er det med deet meste, og hvis alle prøver å tenke gjennom sitt eget forbruk, å gjøre hver sin lille forandring, så blir det veldig effektfullt og nyttig til sammen!

God middag senere i dag; kanskje det blir restemat...? ;-)

Fine tenner til stiv pris...

Vi har akkurat kommet igang med tannregulering til et av barna.
Dette er en ny erfaring for oss, og vi håper ikke det blir mange, for å si det sånn...
For dette er litt av en utgiftspost, gitt!

Før poden vår får de tennene som kjeveortopeden har lovet, så må vi punge ut med mellom 20-25000 kroner!
Jeg var faktisk ganske uvitende frem til nå om at det var så dyrt å få gjennomført en behandling på barn her i landet. En behandling som ikke kan sies å være "frivillig", all den tid det er skoletannlegen som henviser barnet til en kjeveortoped, som da har det siste ordet for om barnet trenger en "reggis" eller ei.

Joda, vi fikk gjennomgått gangen i det hos kjeveortopeden; både hva som skulle gjøres, hva det koster, og hvor mye vi får dekket av Helfo, og hvor mye vi må ut med selv.

Helfo har på sine sider informasjon om kostnadene ved regulering. Det er delt opp i tre grupper; klart behov der 40% dekkes, stort behov, med 75 % dekning og svært stort behov med 100% dekning.
Reguleringstannlegene står også fritt til å legge på prisen en del utover den prisen som Helfo regner ut fra, så det er ikke rart at det blir dyrt.

http://helfo.no/privatperson/dekning-av-helseutgifter/Sider/kjeveortopedi.aspx#.Ubou4Oc3BIE

Og ja; vi kan velge å si nei takk til behandlingen. Men hvilke foreldre har samvittighet til å si nei til en behandling som faktisk gjelder barnet ditt? Det er heller ikke så lett å vurdere om det er fornuftig eller ei å bestemme seg for denne reguleringen eller å la være, når man ikke er fagperson. Det hjalp iallefall ikke meg, selv om jeg er lege. Er man mor eller far så er man det i en slik situasjon.

Man kan kanskje si at det innimellom er "kosmetikk" og unødvendige korreksjoner som skjer ved regulering av barn og ungsoms tenner. Og det er tankevekkende at det har vært en stor økning av antall reguleringer de siste årene. Faktisk har 1 av 3 ungdommer en eller annen tannregulering her til lands!
Det er kanskje lite forsket på hvor nyttig og nødvendig det er å justere og korrigere så mange, slik at de får finere smil og bedre bitt.
Og at det er en gullgruve for kjeveortopedene er vel ikke en ukjent sak.

All den tid det er et politisk prinsipp at offentlige helsetjenester skal være tilnærmet gratis, og helt gratis for barn under 16 år, så er det et tankekors at det å få tannregulering utgjør slikt en dypdykk i mange familiers økonomi. Det er en tendens til at tannhelse settes til side i forhold til øvrig helse, og er fryktelig dyrt.
Dette er noe politikerne bør se på. Det har de nok gjort også, og jeg forstår at dette er en uoversiktlig farvann, og et sted der det er uklare grenser mellom medisin og estetikk.

Men har snakker vi om fare for store sosiale skjevheter, for det må vel være en del som ikke har råd til å betale barnas regulering, til tross for en del tilskudd og søskenrabatter.

Det blir kanskje ikke trangt mellom tennene lenger, men desto trangere budsjett...!

Stemmerettsjubileum; en dag til å være takknemlig...

På en Stemmerettsjubileumsdag vil jeg bruke litt spalteplass til å prise de fantastiske kvinnene som sto på barrikadene for 100 år siden, og fikk gjennomslag for at kvinner skulle ha stemmerett som menn.
Dette er en rett vi nå i dag tar helt for gitt, på lik linje med så mange andre rettigheter som er en del av vårt moderne, demokratiske og likestilte samfunn.

For meg og sikkert alle andre jeg kan tenke meg, så er det absurd å tenke på at jeg, moren min eller den myndige datteren min ikke skulle ha rett til å gå til valgurnene i september, på lik linje med mannen min og alle andre menn her i landet.
Det er faktisk helt utenkelig for oss. På samme måte som det er utenkelig at døtrene mine ikke skulle fått gått på skole og lært å lese og skrive, eller spilt fotball og gå på fest. Eller at jeg ikke skulle fått tatt bilen og kjørt ned i byen og kjøpt med klær eller sko akkurat når jeg ville og helt alene, uten anstand av mannen min eller ikledd en burka.

Og hva med de kvinnene som blir fengslet eller steinet fordi de ble voldtatt og har vært "utro"?
Dette er hverdagen til mange kvinner rundt i verden.

Faktisk så er en slik  festdag som et Stemmerettsjubileum en god anledning til å reflektere litt over hvor utrolig godt vi har det i vårt lille vakre og beskyttede Norge.

Vi føder barn trygt og sikkert, uten å ha en overhengende fare for at enten barnet eller oss selv stryker med i fødselen. Vi slipper å være redde for at barnet vi bærer er en jente, fordi dette er et mindre verdifullt kjønn.

Vi har fått lov til å bli det sterke kjønn på lik linje med våre brødre, og vi blir stort sett behandlet med samme respekt og menneskeverd som menn.

Vi skal derfor også takke både menn og kvinner i vårt gode land for de mulighetene og rettighetene vi har oppnådd. Det har ikke bare krevd modige kvinner som Frederikke Qvam og Gina Krogh, men det har kommet politikere, samfunnstopper og vanlige kvinner og menn etter dem, som har stått på og trodd på at et godt og velfungerende samfunn er avhengig av at begge kjønn er likeverdige.

Det krever noe av oss å forvalte disse godene, og det krever at vi jobber videre med holdninger og verdisyn både i oss selv og til barna våre.

Vi kan være uenige om småting når det gjelder hva som er "riktig" likestillingspolitikk. Men selve essensen er de aller fleste av oss enige i; at begge kjønn er like mye verdt, at alle skal ha like muligheter, og at ingen skal diskrimineres, marginaliseres eller devalueres på grunn av at de er jenter!

Jeg hadde i dag et innlegg i spalten "Signert" i Adresseavisen. Det tar også for seg kvinner forsåvidt, selv om det er litt på siden av det vi feirer i dag; Stemmeretten vår.
Selv om vi har oppnådd enormt mye som kvinner i landet vårt, er jeg litt opptatt av at de to kjønnene har ulikheter, som man ikke for enhver pris skal radere bort og undervurdere. Det er også gjennom ulikheter det oppstår positive spenninger og gode prosesser.

http://www.adressa.no/meninger/annenside/article7726649.ece