Breastfeeding week...

I går gikk startskuddet for Breastfeeding Week. I en uke skal det fokuseres på amming i over 170 land over hele verden, i håp om å øke både forekomsten og lengden av brysternæring.

Vi i Norge har i mange år blitt sett på som et foregangsland når det gjelder kunnskap og forekomsten av amming. Takket være engasjerte fagfolk og solid innsats fra mange hold, har ammestatistikken vært økende og høy her til lands, og andre land har sett til Norge, og latt seg inspirere og motivere.

Takket være gode permisjonsordninger etter fødsel, langtkommet likestilling og trygge arbeidsvilkår for mange, så har mye ligget til rette for at kvinner har klart å amme barna sine stadig lengre. Vi har i ganske stor grad nådd målene og anbefalingene til WHO, om 6 måneders fullamming og minst 1 års delamming, og engasjementet har vært stort også fra myndighetene; bl.a. ved opprettelsen av ammekyndige helsestasjoner, ammepoliklinikker og fokus på informasjon om amming i svangerskaps- og barselomsorgen.

Ved at vi har klart å få til en så bra ammestatistikk, har vi vært inspiratorer for andre og dårligere stilte land, som har oss som forbilder. Etter min mening er dette både inspirerende og forpliktende. Hvilke signaler politikerne og samfunnet som helhet gir, også i forhold til temaet amming, har konsekvenser ikke bare for oss selv, men kanskje også for verden rundt oss. Dersom norske myndigheter signaliserer at amming ikke ”er så nøye”, at andre politiske hensyn går foran ammingen, så er dette trolig med å gi ringvirkninger på sikt, ikke bare i Norge, men også i andre land.

Man kan få inntrykk av at det er nettopp dette som skjer til en viss grad her til lands nå. Valgkampen er godt i gang, og et av de ”hotte” temaene er fedrekvote. Far  har fått stadig lengre øremerket del av foreldrepermisjonen, det er bra. Men det er fortsatt mange som mener dette ikke er nok. Susanne Kaluza, en kjent blogger og journalist, uttalte i en kronikk at amming som argument for mors permisjon er ”å dra det slitne ammekortet”. Liselotte Aune Lee kalte det i et annet innlegg ”mødrenes seiersgang”, mens andre profilerte debattanter uttaler at ”nå er det fars tur!”.

Fars tur? Til hva, undrer jeg?

Har ikke far også vært med på den gode bølgen av likestilling i hjemmet, og har vi ikke allerede mange flotte tilstedeværende fedre rundt omkring? Jeg vet om og treffer så mange engasjerte fedre, både privat og i jobben som fastlege, der det for dem er helt naturlig å ta sin del av ansvaret, følge barnet til legen, delta på tilstelninger, sette opp hestehalen på veslejenta og å stå på sidelinjen på fotballbanen. Så klart kan vi bli enda bedre, og det er mange menn som bør skjerpe seg i forhold til å ta sin del av ansvaret hjemme.

Spørsmålet er hva prisen skal være for å dele permisjonstiden etter fødselen mer og mer likt mellom mor og far. Er det den absolutt riktige veien å gå for at fedre skal kjenne seg likeverdige og fullverdige som omsorgspersoner?

Det er forstemmende å observere hvordan temaet amming og vilkår for amming blir et stadig mindre synlig argument for at mor skal ha en vesentlig del av permisjonen, for å sikre muligheten til amming i henhold til anbefalingene.

Jeg tror det er mange som tror at vi har kommet så langt i å oppnå gode rettigheter for kvinner, at vi nå kan legge oss bakpå og slappe av. Kvinner har i følge enkelte oppnådd så mye at det har gått for langt, og det er visst ”fars tur” til å få mer likestilling. Paradoksalt, er det ikke det? Feminismen og likestillingskampen gjør jammen sine rare krumspring…

Det er en veldig farlig vei å gå å tro at de gode og flotte rettighetene vi kvinner har fått kjempet fram i generasjoner, kan leve sitt eget liv. Ingenting går av seg selv. Ikke engang Coca Cola eller Ikea lever eller selger av seg selv, uten stadig pushing og bevisst ”markedsføring”. På samme måte vil ikke ammefrekvens eller fødselsrater og fremkjempede rettigheter for kvinner bestå i beste velgående dersom vi tar dem for gitt, og begynner å se på dem som et ”problem”, som det er på tide å få stoppet og fordelt over til far.

Det er bemerkelsesverdig at en del av de tingene som ble kjempet frem for 20-30 år siden er blitt noe som sees på som en trussel.

Vi skal feire ”Breastfeeding week” i en uke fremover. La oss få lov til å gjøre det uten bismaken av at amming står i veien for den politisk korrekte likestillingen eller den ”riktige” veien til karriere og full jobb, mens det egentlig er puppen som skal være full…

Valgkamp med trendy farsfokus

Jeg er selv i et visst feriemodus, men ut fra mediabildet er politikerene absolutt ferdig med solsenga og longdrinkene. Det er valgkamp for fullt, og vi kan ikke unngå å høre eller se hva de lover ut i øst og vest, eller krangler og diskuterer om.

Den største og visst nok viktigste saken som seiler opp denne uken er fedrekvoten. Mens Erna og Siv ønsker å fristille familiene helt, til selv å velge hva som er best for dem når det gjelder fordeling av foreldrepermisjonen, har Trine Skei Grande i Venstre denne uken markert høyt og tydelig at de mener det bør en tredeling til.

Jeg har tidligere i vår gitt klart uttrykk for min mening om dette, og står fortsatt på at fedrekvote er bra for å bevisstgjøre både menn og arbeidsgivere på at de bør ta ansvar hjemme og kanskje få et mer bevisst forhiold til det å få hverdagsomsorgen for et lite barn. MEN jeg mener at det nå er i ferd med å gå for langt andre veien, bl.a. ved at mors øremerkede uker er redusert. Dette er etter min mening helt feil signaler å gi overfor nybakte mødre først og fremst, og jeg mener det er mor som er viktigst for et lite barn det første leveåret.
Det er trist å observere at amming er blitt en faktor det tas stadig mindre hensyn til; ja det kan faktisk virke som dette momentet er bare til bry for enkelte som argumenterer for at mor far skal dele likt.

Jeg gjentar og kommer til å gjenta til det uendelige, at mor og barn må få tilrettelagt en mest mulig optimal tid etter fødsel og de neste månedene etter fødsel. Slik samfunnet utvikler seg nå, er det skraping, sparing og skvising i alle ender, og mor er blitt "ut" i forhold til far som er "in".

Jeg mener det er ganske oppsiktsvekkende at et tema som fedrekvote skal seile opp og bli et stort og "viktig" tema for partiene så nær inntil et stortingsvalg. Her i landet har vi det så utrolig godt, både mor, far og barn, og vi har allerede verdens beste permisjonordninger, vi har korte arbeidsuker, vi har en bra likestilling, også innen familien, der far i Norge ofte er en tilstedeværende far.
Og politikerne og andre forkjempere av full deling og enda mer fedrekvote får det jo til å høres som om vi har så utrolig mange dårlige og fraværende fedre slik vi har hatt det, og har det i dag! Det er jo helt feil, og jeg tror de fleste av oss egentlig må være enige i at barn i dagens Norge vokser opp med fedre som stort sett er på banen og involverer seg mye i sine barns liv og deltar hjemme.

Jeg vet om så veldig veldig mange andre temaer som er så mye mer viktig for Trine, Erna, Jens, Siv og co å snakke om og løfte frem! Hva med å snakke høyt og inderlig om de gamle på sykehjemmene, hva med å løfte frem miljøpolitikken mer, hva med alle nedskjæringene som skjer i sykehusene, mens det ikke er erstattet med tilbud ute i kommunene (Samhandlingsreformen)? Hva med å snakke om hva vi skal gjøre med samfunnet vårt, slik at vi faktisk ikke må jobbe så hardt og mye mens vi er småbarnsforeldre? Jeg savner å høre miljøpartiet SV snakke om det i stedet for å mase på småbarnsmødrene om å komme seg ut i mer jobb!

Fedrekvote og likestilt foreldreskap; det er trendy å snakke om det. Derfor ender det opp med å bli det som ansvarlige politikere bruker tiden sin på for å sanke velgere.

Noen steder er det ikke hva som er trendy som er det beste, for verken liten eller stor...

Lukten av sommer...

Det er sommer, og for meg er sommeren både lys, varme, smaker og ikke minst lukt!

Vi bruker våre sanser ulikt til ulike tider og situasjoner, og for meg er lukter viktige  i ulike opplevelser.
Lukter kan ta oss tilbake til situasjoner og minner på et blunk, og vi fylles med bilder fra barndom, ferier, turer og måltider som vi har gjennomlevd for lenge siden.

På samme måte som musikk kan sette meg inn i sterke stemninger og minner som bryter på, så kan også luktene gjøre det samme.

Om sommeren fylles vi med dufter og lukter, og det kan være ulike lukter som betyr spesielt mye for den enkelte av oss.
Jeg har nylig vært rundt på Fyn i Danmark, der moren min kommer fra. Jeg kan huske hun tok oss barna med inn i bøkeskogen da vi var små, og ba oss "lukte" på skogen. Det var noen små vekster i bunnen av skogen hun plukket med seg, som betydde så mye for henne, og hennes egen erindring om barndommens somre.
Jeg tok samme turen inn i en vakker bøkeskog nå, og var straks tilbake til feriene på Fyn da jeg var liten jente.

Skogbunn dufter så godt, også her hjemme, og det er noe å dvele over når en går seg en tur i skog og mark.


En annen duft som jeg forbinder med sommer og sol er nyvasket sengetøy, som har hengt til tørk i frisk luft og sol og legges rett på sengen. Ikke noe er så herlig som å legge seg i et slikt sengetøy! Dét dufter sommer det;-)



Det finnes eksempler i fleng på sommerlukter, og det er så mange ulike ting som folk forbinder med sommer. Det kan være alt fra roser og grillmat til nyslått gress og møkkalukt.
Det viktigste er å dvele ved slike sanseopplevelser, og kjenne godt etter hva de gjør med oss. Tillate seg å ta en liten "reise" dit duften eller lukten bringer en.

Det er sommer det!

Ferietur-på barnas og de voksnes premisser...

I år har vi, i likhet med mange mange andre barnefamilier, lagt ut på ferietur.
Denne gangen har turen gått til dejlige Danmark.

Ungene og vi for den saks skyld, er glade i bilferie, hadde det bare ikke vært for den laaange og kjedelige transportetappen ned og opp Østerdalen. Dette er en dyd av nødvendighet for oss som bor nordafjells, hvis vi har lyst til å feriere sør for Sinsenkrysset.

I løpet av et par uker er det en del mil som skal slukes, bager som skal pakkes ut og inn, og opplevelser som skal fordøyes.

Med erfaring som småbarnsmamma i 20 år, har jeg fått en viss rutine i å pakke bil, ordne kjølebag og ha godsaker på luringa i foran i bilen, når stemningen begynner å bli heller muggen i baksetet.

Jeg kan også skilte med en lang og solid merittliste når det gjelder besøk i fornøyelsesparker rundt omkring i ulike land og byer.
Dyreparken er fin den, Tivoli også, men det er helt greit å bytte litt på, og ikke minst så er det greit å spare pengepungen for det pengesluket det er å besøke disse parkene!

Derfor har vi i år vært nokså strikte på hva vi skal på av fornøyelser av dette slaget, og i år falt valget på Legoland.
Det er ikke uvanlig å høre om familier som er på en hel runde av fornøyelsesparker; fra Hunderfossen til Tusenfryd, på vei til Dyreparken, før de tar turen innom Bø Sommarland på veien hjem.
Det må jeg ærlig si høres fryktelig slitsomt ut, både for bankkontoen og og for sommerferien-avslapningen...!
Generelt så må jeg ærlig innrømme at jeg tror mange foreldre forstrekker seg når de endelig får en etterlengtet ferie, fordi det meste av ferieplanene legges bare på barnas premisser.
De er så opptatte av at ungene skal ha det kjekt og artig, at de kanskje glemmer at de også har ferie, og rett på å ta vare på seg selv og sine interesser og ønsker.
Det er mangt et slitent ansikt å se blant foreldrene i Legoland eller Dyreparken, der de løper etter barna i øst og vest.
Selvfølgelig skal man ha ferie på barnas premisser, og det er kjempekoselig å være i fornøyelsesparker; jeg elsker å ta berg og dalbaner og å rusle rundt i vakre Tivoli eller Kardemomme By.

Men det jeg vil frem til er at jeg er opptatt av at ferien kan bli super selv om vi voksne faktisk får gjennomført noen voksengreier som vi ønsker oss, selv om det er kjedelig for ungene.
De har bare godt av å kjede seg en gang i blant, også på ferie, og å lære at alle har rett på å få ønske seg aktiviteter på ferieturen, selv om det mor og far sine planer.

Denne gangen var vi i København, og vi store hadde veldig lyst i museet Glyptoteket. Det vakte ikke akkurat begeistring, og vi hadde litt jobb med å snu sure miner til blide fjes. Men det ble faktisk ikke så verst, og alle syns faktisk det var ganske fint der inne.
Og unger tar ikke skade av å få med seg litt slik type kultur heller;-)

Vi har kjørt Europa rundt med bil og små barn.
Ikke alle er like glade i bilkjøring, og noen er litt mer tander i magen enn andre. Men det er utrolig hvor greit det går når vi snakker om det på forhånd, planlegger godt, og barna blir involvert i planene.
Det er viktig å ha faste pauser, "gulrøtter", der ungene vet at dersom de er tålmodige og greie i bilen, så skal de få is på neste stopp, eller en eller annen "premie".
Jeg tror en del undervurderer hvor tålmodige barna kan være, og at vi selv er med på å gjøre det besværlig å kjøre langt eller gjøre "kjedelige" ting med dem.

Sommerferie er deilig, og skal være fin og avslappende for både store og små.
Selvsagt er det ikke å forvente at 4 uker skal være et rent latmannsliv, og barn trenger og har rett på den omsorgen de trenger.
Men jeg er sikker på at vi kan være minst like gode foreldre, med overskudd og den energien som trengs, hvis vi passer på å kose oss selv også, selv om det betyr at barna kjeder seg litt...;-)





 

På rabarbraslang...

En av mine gode barndomsminner er å spise rabarbra, med strøsukker oppi "dumpa" på rabarbrastilken.
Vi hadde fine rabarbrabusker i hagen. Min danske mor hadde og en sommerspesialitet med sin rabarbrasupppe, som var deilig å drikke iskald.

Rabarbra er en undervurdert frukt (egentlig grønnsak), som ofte står ubrukt i mange hager rundt omkring.
Hvor deilig er ikke en saftig rabarbrapai med vaniljeis? Eller rabarbra- og jordbærsyltetøy på brødskiven?

Jeg har ikke helt fått rabarbraplantene mine til å gro godt i min egen hage, så jeg er så heldig å ha flere naboer, hvor jeg kan gå på "slang" både støtt og stadig.

Og så får ungene kose seg med hver sin stilk med sukker på, akkurat som meg selv da jeg løp rundt med bare ben og nøt sommerferien;-)

På gjengrodde stier...

Jeg er fra bygda, og uansett hvor urban jeg kanskje har blitt i årenes løp, så er det en del av meg som alltid vil forbli "bøgdadråk".

Vokst opp mellom fjord og fjell,- og det er nesten rart å kjenne hvordan denne trangen etter å komme tilbake til røttene og naturopplevelsene kommer en gang i blant.
Og jordene er enda grønnere, fjorden blankere og dalførene enda mer  vakre enn jeg husker de var da jeg levde der som barn og ungdom.

Man legger også merke til andre detaljer når man kommer tilbake til hjembygda på besøk, enn da man trasket der til hverdags, og alt var trivielt og vanlig.
Bl.a. har jeg latt meg fascinere av de mange melkerampene langs veien oppover bygda. Det var enda mange flere av dem da jeg vokste opp, og var med far på "dyrlegebesøk" rundt omkring på gårdene.
Heldigvis har melkerampene blitt verdsatt i det siste, og mange steder er dette fredete kulturminner.

Melkerampene var hovedsaklig brukt av bøndene til å sette fra seg melkespann som ble hentet av melkebilen der. Dette var før alle krav om hygiene og helse satte inn, og melkebilene ble til tankbiler, som hentet melken på gården.

"Mjøkrampen" har også vært et sosialt tilholdssted opp gjennom tidene, hvor både gardsarbeidere, ungdommer og svermende par møttes til stevnemøter.

Og-som bildet viser, så kan melkerampen fungere som buss-skur, både for skoleunger og andre som venter på bussen som kommer ned langs dalen.

Det er med et slags vemod jeg ferdes omkring i barndomsbygda også. Selv om mye er likt fra da jeg bodde der, så er mye forandret, som naturlig er.
Men det er særlig når jeg er her at jeg kjenner på hvor forgjengelig livet er.
Bilder fra barndommen byttes ut med å høre om at den eller den er død; man møter igjen gamle lærere, skolebekjente eller andre, hvor man blir påmint at det jammen er en del år siden man trådte sine barnsben her...

Alt dette hører livet til, og det er helt naturlig, men det er litt vemodig å kjenne på allikevel.

Jeg er veldig nostalgisk av meg, og opplever at det er med å binde sammen livsløpet mitt på en måte, ved at jeg er opptatt av det "gamle", samtidig som jeg ikke er redd for å prøve ut det nye.
Når jeg kommer hjem til mor, er en av de typiske eksemplene på nostalgi at jeg "må" ut og plukke blomster på samme sted som i barndommen; jeg syns det er koselig å gå samme turen på Kleiva, hvor jeg som barn var på mangt et besøk hos bygdedikteren Hans Hyldbakk.
Jeg drar også ungene med på kjøreturer langs alle de vakre fjordarmene, hvor fjord møter fjell, med vakker og frodig natur.

Jeg tror at vi mennesker er dypt bundet til våre røtter.
Å oppsøke disse røttene en gang i blant gjør godt, selv om det er med en blanding av glede, vemod og nostalgi:-)

EIN TONE

Det syng ein tone i mi sjel,

det skjelv ein fager streng.

Så mjukt det kling,

og tonen spring

i leik mot høgste tind og fjell

på himmelveng.

Det syng ved kveld, det syng ved gry

og kvar ei stille stund,

men helst ved vår

når flaumen går

og livet føder liv på ny

i li og lund.

Men og ved haust når lauvet fell,

han skjelv og bivrar med

og kviskrar stilt

og vedkjømsmildt

om livsens soleglad mot kveld

og ævefred.

Ja syng du tone i mi sjel

med stendig fagrar ljod,

så en ein gong

med englesong

kan løysa ut mitt toneveld

ved livsens flod.

Hans Hyldbakk

                                                           

Barn som festival-pynt...?

Det popper opp med festivaler rundt i det ganske land, og det er også mer enn nok å ta av i det store utland også, for den som er musikkinteressert eller kort og godt glad i å være på festival.

Det finnes festivaler for enhver smak og alder, og både i bygd og by.

Én trend som jeg har lagt merke til de siste årene, er barn med fargerike, store og fancy øreklokker. Ikke har jeg bare sett det selv på konserter og festivaler, men også i glossy magasiner, der kjendiser har med ungene sine på konserter og festivaler.

Jeg har veldig sansen for musikk, konserter og slike arrangementer. Jeg har også veldig sansen for at det er økt oppmerksomhet rundt hørselvern, og at vi beskytter både våre egne og barna sine ører når vi utsettes for  mulig skadelig lydnivå.

Jeg er også glad i å dra med ungene mine på alle mulige slags eventyr, kultur-arrangementer og opplevelser.

Men jeg må innrømme at jeg noen ganger stusser over poenget med å ha med små barn på popkonserter og festivaler som helt tydelig er myntet på ungdommer og voksne.
Jeg tror egentlig ikke barn på 3-4 år har særlig glede av å sitte på skuldrene gjennom en flere timers rockekonsert, med øldrikkende folk rundt seg. Jeg var på Springsteen-konsert i vår, og så selv nokså små unger som var med mor eller far på det jeg anser som mest egnet for en litt eldre barn enn førskolealder.
Det er søtt ja, og kan kanskje være litt stas å ha med en liten tass med disse fancy øreklokkene.

Men unger er ikke pynt og ikke vedheng.
Og får man ikke barnevakt, så kan det hende det er bedre å ta konserten eller festivalen en annen gang...?







http://www.klikk.no/foreldre/article674023.ece