Sorgseminar er hardt arbeid...!

I dag har jeg vært på sorgseminar i mange timer. "Når blir sorg en sykdom?" var navnet, og et interessant og givende kurs, myntet på helsepersonell, prester og andre som har befatning med mennesker i sorg.
Sorg og avmakt ble veldig aktualisert som et samfunnsanliggende etter 22/7, fordi så mange ble rammet og berørt denne dagen.
Kari Dyregrov, ekspert på sorg og kriser, minnet oss samtidig på at det er så mange som opplever sine tragedier og katastrofer ellers også, og at vi ikke må glemme at disse menneskene også må tas hånd om på samme måte, og trenger den omsorg og beredskap som de har bruk for.

Som fastlege møter jeg jevnlig pasienter som er i livskriser og dyp sorg, over noen de har mistet.
For mange er det nokså overveldende å oppleve en krise og syp sorg for første gang, og vi har så ulike måter å håndtere det på. Ingen går ubemerket gjennom noe slikt, men måten, tempoet og graden man kjenner på sorgen og tapet, det kan være individuelt.

De aller fleste eksperter og fagfolk er likevel enige om at det er mest "sunt" å møte sorgen, være i den og tore å kjenne på følelser og emosjoner som river og rusker i kropp og sjel etter at man har opplevd et dødsfall til noen som sto en nær.

"Sorg er hardt arbeid". Det var ordene til en far som holdt et innlegg, om hvordan han opplevde det å miste sin lille sønn på 1 år i krybbedød. Han beskrev også hvordan man faktisk er i stand til å mobilisere noen ukjente krefter som man faktisk har når man MÅ. Det er slike krefter og en styrke som man ikke har mulighet til å sette seg inn i eller forstå før man faktisk står i den ekstreme situasjonen det er å f.eks. ha sitt eget døde barn i armene.

"Noen veier velger vi selv, andre blir vi tvunget til å gå"

Ingen går ubemerket gjennom livet, og det er vel ikke meningen heller det. Det er nettopp gjennom å kjenne på ekstremene og kontrastene at man lærer å verdsette livet, og å ha en mulighet til å leve.

På kurset i dag fikk vi høre om utfordringer man får i parforholdet når man mister et barn, og vi fikk lære litt om hvordan man skal hjelpe barn som er rammet av dødsfall i sin nærhet.

Vi har litt å lære av barn som er midt oppe i sorgen. De er så konkrete, og ofte ukompliserte, og tilnærmer seg sorgen på en måte som tvinger oss voksne til å være mer direkte også.
Det er viktig å ikke unngå mennesker som man vet har mistet noen i familien, man skal ikke være så redde for å snakke om den døde; det oppleves faktisk som godt dersom noen kommer og snakker om barnet du mistet. Da får man som etterlatt en følelse av at den døde ikke er glemt, og man kjenner seg ikke så ensom i savnet og sorgen.
En annen ting man aldri skal gjøre er å måle en sorg opp mot en annen! Det er ikke så sjelden at noen opplever at mennesker rundt dem, kanskje velmenende, "trøster" med at det var godt at det barnet de mistet "bare" var nyfødt, eller at det var godt barnet døde før fødselen i stedet for etterpå. Slikt er uendelig sårende, og ingen kan sette opp noen slik grense. 

Sorgen varer livet ut, men den tar nye former. Pappaen som hadde mistet gutten sin fortalte om at sorgen blir mindre smertefull, og livet går videre. Man kan likevel se på savnet og sorgen som noe man har i en skuff, en skuff man åpner og kikker ned i en gang i blant, så ofte som man kjenner behov for.
Det er en god beskrivelse, syns jeg.

Det tar på å bli fylt med sorg-stoff en hel dag. Man kjenner også på dette å sitte der som både lege og som mamma, og på denne blandingen av å ta i mot som profesjonell og bli fylt igjen med vemod, som mamma.

Det er godt og det er vondt. Slik det skal være.

Halloooo, Lysbakken...!

Nå er Lysbakken ute igjen; dagens utspill er at han vil lage offentlige pappagrupper, beregnet på pappaer som er ute i permisjon. Han mener det er for mange pappaer i barselpermisjon som må gå alene på trilletur, og at de også trenger et offentlig styrt tilbud som gjør at de kan treffes.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10015578


Vet du hva Lysbakken, nå syns jeg alle innspillene- eller utspillene- dine begynner å ta en form som snart går over til å bli litt komisk.
"Mens mødre har mange tilbud og mange muligheter til å møtes, så har fedre få slike muligheter i dag. Det å kunne dele erfaringer, få økt selvtillit og ha et sosialt fellesskap i permisjonen, tror jeg er like viktig for menn som for kvinner, sier Lysbakken."

For det første; det er mammaene som har født disse barna, og har gått gjennom et sjelssettende svangerskap og fødsel. De ammer (kanskje...;-) ), og det er annerledes å være nybakt mor enn å være nybakt far. Det får du ikke gjort noe med, Lysbakken, uansett hvor mange forslag og lover du kommer med og setter i verk!
I alle samfunn og gjennom alle tider har det vært kvinnenettverk og -samhold i denne tiden i livet. Det er helt naturlig, og veldig viktig for hele familien. Det at en mor kommer seg fort i gang med å mestre morsrollen etter fødsel er viktig, også for far, og det gjøres bl.a. gjennom å møtes med likesinnede. Barselkvinner som sitter der med fulle pupper, såre underliv og løshud og strekkmerker.

For det andre, så er det jo flott om pappaene kommer inn og deltar i de barselgruppene som allerede er opprettet ved helsestasjonen, når det evt er de som er hjemme i permisjon! Da er det vel pappaen som drar til helsestasjonen for kontroll og vaksinering av babyen, og da har han en gylden mulighet til å møte andre.
Om disse pappaene blir enige om å lage sin egen trillegruppe, eller hva de nå vil, så må det være greit. Eller om menn finner andre kompiser eller kolleger som også er hjemme med barn, så kan de da lage en gruppe selv, slik som mange mammaer gjør.

For det tredje; jeg syns man som statsråd skal tenke seg godt om før man går ut og foreslår å bruke offentlige midler på slike tiltak. Det er så fryktelig mange andre områder innen dette feltet, særlig innen barselomsorgen, som trenger økte bevilgninger. Og ikke minst så trenger de et økt søkelys og engasjement fra en minister som styrer med barn og familier. Da tenker jeg særlig på barselomsorgen, som er blitt stemoderlig behandlet i mange år. Den aller første tiden etter fødsel, da mor og barn sendes fortest mulig hjem, er ikke godt håndtert i Norge, og jeg er ikke i tvil om at de pengene som evt går med til å opprette pappagrupper heller burde øremerkes til dette! Det gagner også pappaene på, skjønner du Lysbakken, selv om det kanskje ikke er så "kult". Bl.a. så trengs det masse mer både midler og hender til å hjelpe mor og barn med å komme igang med ammingen, slik at de føler økt mestring, og kanskje mindre "ammepress", fordi de ikke har fått tilstrekkelig hjelp, og alt skal skje så fort og hektisk...

Det vil alltid være forskjell på menn og kvinner, pappaer og mammaer, uansett hvor mye du prøver å jevne ut forskjellen, Lysbakken. Det er flott at stadig flere menn er hjemme med barna sine og at de engasjerer seg mer i familien. Men jeg opplever at du med en del av dine utspill legger et utilbørlig press på nybakte mødre, og prøve å ignorere og bagatellisere det faktum at mødre er mødre og fedre er fedre. For meg er dette omvendt av likestilling og kvinnekamp. Jeg syns du øker stresset og presset på både den enkelte og på familier, og at du også stigmatiserer de fedre som faktisk velger annerledes enn den "idealpappa" du skaper.

Jeg syns det er herlig å se stolte pappaer trille barnevogn midt på dagen jeg, enten alene eller i en gruppe. Det håper og tror jeg vi får se mer av.
Men vær så snill å fokuser litt mer på alle de andre utfordringene som ligger der, ikke bare på hva pappaene har rett på, og lyst til. De fleste fedre klarer nok å finne seg en trillekompis selv, om de ønsker det...!

Skinnet bedrar...!

I dag kom "nyheten" om at mange kjente hudpleieprodukter inneholder stoffer som er farlig og uheldig for kroppen, og for naturen.

http://www.abcnyheter.no/nyheter/helse/2011/11/07/hudpleieprodukter-kan-gi-hormonforstyrrelser

Nytt og nytt, Fru Blom; dette har vært kjente lenge, men saken er at norske myndigheter har vært mye tregere enn en del andre land med å advare folk, og å forby mange av disse ekle stoffene som finnes i masse kremer, sjampoer og såper.


Jeg har skrevet blogger om dette tidligere også, så dere kan slå opp på søkeord som "parabener", "hudpleie" eller lete dere bakover i bloggen for å finne det jeg har skrevet før.

Mange kjente og også ekslusive kroppspleiemerker og kosmetikk inneholder disse stoffene, som gjerne er med på å gjøre nettopp disse produktene "lekre", lett smørbare og med god lukt. Men problemet er at disse stoffene ved jevn bruk i årevis kan gi ille konsekvenser som kreft, nedsatt sædkvalitet hos menn og for tidlig pubertet hos jenter.

Ett og ett av disse produktene er kanskje ikke så ille, men det er summen av eksopneringen som gjør dette så skremmende.

Vi som driver Lykkelig som liten, har vært opptatt av nettopp disse tingene, og har jobbet hardt for å kunne tilby rene og naturlige produkter for både store og små.
Med slike oppslag sopm i dag er det tydelig at vi har satset riktig, og vi håper stadig flere rundt omkring også blir mer bevisste på hva de smører på kroppen til både seg selv og til barna sine!

www.lykkeligsomliten.no

En dag til å minnes...

I dag er det Allehelgensdag. En dag som er for å minnes dem man savner og har mistet. Over hele landet blafrer det levende lys på gravene, og mange har kanskje tent et lys ved et bilde av noen man er glad i, som er død.

Her i huset har vi fått tradisjon i å dra ned på gravstedet til lille-/storebror Erik, som døde akkurat da livet skulle starte. 
I helgen har jeg også mistet min "bestemor" i Danmark, som fikk lov til å bli 101 år.
Slik er livet- og døden...!

Det er på slike dager som i dag at diktet nedenfor passer så inderlig godt:

ALT HAR SIN TID

Alt har sin faste tid
Alt som skjer under himmelen har sin tid
Én tid til å fødes, en til å dø
En tid til å plante, en til å rykke opp
En tid til å gråte, en til å le
En tid til å sørge, en tid til å danse
En tid til å ta i favn, en til å la det være
En tid til å lete, en til å miste

Alt skapte han vakkert i sin tid
Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter

Jeg skjønte at alt Gud gjør varer til evig tid
Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra

Fra Forkynneren

Avisinnlegg om amming...

I går var det igjen min tur til å ha innlegg i spalten Signert i Adresseavisen, og da måtte det bli om amming.
Jeg laget en modifisert og forkortet utgave av en blogg jeg hadde ammedebatten som har rast den siste uken, og legger det ved her:-)

http://www.adressa.no/meninger/article1719144.ece

Sykedag og inneliv...

I dag har det vært sofaliv på meg. Jeg bruker å skryte av at jeg aldri blir smittet, selv om pasienter daglig overøser meg med diverse virus og basselusker, som svirrer i luften på kontoret mitt.

Det sitter VELDIG langt inne å ringe til sekretærene, og be dem om å ringe rundt til pasientene som er satt opp til time i dag, og si at de ikke kan komme fordi jeg er blitt syk. Akkurat da drømmer jeg om en vanlig offentlig 8-16-jobb, hvor det gjerne er enklere å ringe inn og si at man tar en egenmelding. Egenmelding er et fremmedord for en fastlege, for vi driver jo vårt eget kontor...

Men nå har kroppen fått seg noen timer på sofaen, og varme tøfler på bena, så da er vi vel klar i morgen...:-)

Ta DAGEN tilbake...!

I går var det fakkeltog i Oslo, for å markere motstand og avsky mot mennene som voldtar, skremmer og begår overgrep mot uskyldige kvinner som ferdes ute alene. "Ta natten tilbake" er et flott og viktig tiltak, og viser at vi ikke aksepterer at vi ikke kan få lov til å ferdes hvor vi vil fritt og trygt, uten å risikere å bli overfalt og seksuelt misbrukt. Vi aksepterer heller ikke at vi ikke kan få lov til å kle oss som vi vil uten å bli utpekt som voldtekts-bytte.
Dette er desverre ikke bare et Oslo-fenomen, og også her i Trondheim har det vært flere voldtekter ute i gater og parker det siste året. Og ennå er disse overfallsvoldtektene bare toppen av isfjellet. Faktum er jo at de fleste voldtekter og seksuelle overgrep og trakasseringer skjer blant kjente relasjoner, enten partnere eller bekjente. Man blir kanskje med noen hjem fra fest, og et nei blir ikke akseptert som et nei, og det hele ender med en voldtekt. Her er det store og stygge mørketall, og dette er et stort og betydelig samfunnsproblem.

Men nå er enda en uskyld brutt for barna her i nabolaget også...
Fredag ble en jente på 9 år forsøkt lokket inn i en bil på vei hjem fra skolen, midt på lyse dagen.
 http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article1718281.ece

Det er nøyaktig de samme 600 meterene som min jente på 8 år går hver dag, både til og fra skolen. Noen ganger kjører vi, men ellers har vi ansett denne veien og strekningen som både trygg, kort og oversiktlig.
Nå er uskylden tatt fra oss og henne, og mange andre familier også. En forskrudd mann i en grønn bil har ødelagt friheten, tryggheten og uskylden til mange barn i lang tid fremover, og kanskje for alltid. Ingen får noen gang svar på hva han har tenkt å gjøre med jenta han forsøkte å lokke inn i bilen. Men det er ikke interessant. Det han gjorde, er nok til at mine barn i går kveld ikke turde å gå og legge seg alene. De har stilt mange spørsmål og grublet over hva denne mannen ville med jenta, hvor han er nå, om han kommer kjørende igjen og prøver å plukke opp en av dem, og om det er farlig å gå til skolen eller til vennene sine i nabolaget.
Hva skal vi svare da...? Vi har såvidt kommet oss over nattlige mareritt og frykt, og endeløse spørsmål omkring Anders Behring Breivik, Utøya og bombing; så er det i gang igjen.
 Det er bare få uker siden jeg og åtteringen min kjørte i byen, da hun plutselig spurte om det var en hvit varebil Breivik kjørte i da han bombet regjerningskvartalet. Jeg bekreftet det, og hørte redselen i stemmen hennes. Det viste seg at hun akkurat hadde sett en hvit varebil kjøre forbi, og var redd for at det var en bombe i den også...

Jeg blir så sint og oppgitt over at våre barn skal måtte forholde seg til en slik virkelighet, der de møter frykt og ondskap så nær inn på livet. Vi kan ikke skåne dem fra nyheter i aviser, TV eller internett, det er naivt å tro det, selv om vi så klart ikke skal pøse dem fulle, og gjøre det vi kan for å skåne dem.
  Barna har rett på å leve et ubekymret liv, der de kan føle seg frie og utfolde seg, uten å måtte være redd for å bli plukket opp av en gælning på gaten midt på dagen, på sin egen skolevei! De har rett til å trippe lett og ledig med sekken på ryggen, og ha hodet fullt av hva de skal leke med når de kommer hjem. Ikke løpe redde hjem, med angst i blikket når en bil kommer kjørende forbi.

Man rynker kanskje på øyenbrynene og sier "huff" når man leser om slikt i avisen; at et barn er blitt forsøkt lokket med av en voksen, et eller annet sted i byen eller i landet. Når det skjer i ditt eget nabolag blir det virkelig, og man kjenner på kroppen hvor ekkelt og creepy det er å tenke på at neste gang er det kanskje din egen datter som blir stoppet og forsøkt lokket med inn i en fremmed bil.
En liten jente med musefletter og lilla ransel, som i morgen ikke tør å rusle hjem fra skolen.

Kanskje trenger vi et fakkeltog for å ta dagen tilbake også?! Det kan være godt for å få ut sinnet og frustrasjonen. Om det påvirker de forskrudde mennene som kjører rundt og skremmer småbarn, det er en annen sak...