Migrene-en brysom livsledsager...

Migrene er en sykdom som mange kjenner til, og som preger hverdagen til mange nordmenn rundt omkring, hver dag.
I dag kan vi lese en artikkel der bla legen Tine Poole gir gode råd om hvordan man kan leve med migrene, og tips om ting man selv kan gjøre for hindre at denne hodepinen setter sitt plagsomme preg på hverdagen.

http://www.klikk.no/helse/sykdom/article718119.ece

Jeg har selv hatt den tvilsomme "ære" av å arve migrene... Fra å ikke ane hva vondt i hodet var før jeg begynte å få barn, så har migrenen etter mitt første svangerskap preget både meg og familien min med jevne og ujevne mellomrom i årenes løp. Migrene er en type hodepine som for mange som er rammet av det, er så smertefullt og "altoppslukende" at man som regel må avlyse og gi opp planer man har, gjerne i flere dager fremover, dersom man ikke kommer raskt til med behandling.
Smerten sitter gjerne på en side av hode, og gjerne bak ett av øynene, der det kan kjennes ut som en bormaskin gnurer rundt og rundt... Man blir gjerne også lyssky, lydsky, kvalm, snakker sakte, tenker sakte, og har mest lyst til å gå i hi.
Det sier seg selv at dette er en trasig tilstand å ha når huset er fullt av barn, eller man er på arbeid, og enten skal være sosial eller konsentrert. Det preger ikke bare en selv, men også familien eller kollegene.

Migrene kommer gjerne ganske brått, men kan ha forvarsel, enten i form av lysglimt (aura), eller at man kjenner det strammer seg i nakken eller man blir ekstra vár for lyder, lukter eller lys.
Noen ganger når anfallet setter inn, kan det kjennes ut som om man får hjerneslag, og det dundrer og banker i hodet. Noen blir nummen i fingre, og andre blir kvalme og kaster opp.

Det viktigste, og som er Alfa Omega for å få anfallet til å gå over, er å ta medisinen så snart som mulig etter at anfallet melder sin ankomst. Kommer man for sent til kan løpet være kjørt, og det blir for sent å få stoppet anfallet, selv om man tar en tablett. Da kan migreneanfallet i verste fall vare i 3-4 dager, og det ikke er annet å gjøre enn å ta det med ro, og holde ut til det går over...

Personlig så føler jeg meg noen ganger som rene alkoholikeren når jeg kjenner at et migreneanfall er i anmarsj. Jeg begynner å lete febrilsk i vesker, lommer og skuffer etter noe som kan stoppe anfallet i tide.
Jeg har lært at jeg alltid må ha med anfallsmedisiner, og gjerne flere typer, uansett hvor jeg er. Derfor ligger det klart på nattbordet, i kontorskuffen, håndvesken og i fjellsekken. Til og med i toalettvesken til min kjære har han plassert migrenemedisin, fordi han har flere traurige erfaringer med at vi har vært på helgetur et sted, og jeg har glemt medisinen, og helgen har gått med til at jeg har ligget på et mørkt hotellrom i stedet for å ha en koselig weekend...
Etter et migreneanfall som har vart en stund, så kan man gjerne føler seg som om man har "hangover", og det tar litt tid før man er sitt gamle jeg. 

Det er mange ting og faktorer som kan utløse et migreneanfall, og dette er individuelt. Man må simpelthen lære seg å finne ut av hva disse tingene er, og prøve å leve deretter. Utløsende faktorer kan bl.a.være rødvin, appelsin, sjokolade, vind, stress, liten søvn, mye raske karbohydrater eller menstruasjon.
Det er veldig kjedelig å alltid være den som går og legger seg først, eller må stå over en deilig sjokoladedessert, men det er jammen bra trasig å bli liggende resten av helgen med en hodepine også...!

Mange kvinner blir kvitt migrenen sin når de kommer i overgangsalderen. En del blir også bedre under svangerskapet, og får en "fristund" da.

På legekontoret er jeg bevisst på at mange har migrene uten at de vet det, og det er viktig å spørre dem de "riktige" spørsmålene. Det er også en veldig stor hjelp at de skriver en Hodepipnedagbok, slik at det er lettere å få et godt bilde av hvordan hodepinen arter seg, og derved kunne gi en riktig diagnose- og behandling.
 Det finnes både muligheter for anfallsbehandling og forebyggende behandling. Det er enklere å finne ut av hva folk trenger når vi klarer å fange dem det gjelder!
Det er også viktig å finne ut om hodepiner er migrene, f.eks hos kvinner, som da skal være forsiktige med p-piller i en del tilfeller.


Migrene er vanlig, men invalidiserende i en del tilfeller. Det er mange sykedager som skyldes dette, og mange dager med lidelse for de som er rammet av migrene. Derfor er det veldig viktig at vi oppdager dem som har denne diagnosen.
For hjelpen er der!

Gylden adventsstund...

I dag hadde jeg fridag, og startet dagen i barnehagen, der jeg fikk være med på dagens adventsstund.
Det er så koselig å få et lite innblikk i hverdagen til barna sine, og særlig det å være med nå rett før jul er så stemningsfullt:-)

I dag var det min lille junior sin tur til å tenne adventskransen, og gjett om det var stas!

Jubilanten vår...:-)

I dag er det en liten runddag her i huset!

Vi har fått enda et barn som har to tall på alderen sin, og har feiret 10-årsdag i hele dag:-)

Det var jammen en spesiell fødselsdag for ti år siden, og det var to spente foreldre som ventet på at fødselen skulle bli overstått. Bare knapt ti måneder tidligere, i februar, gjennomgikk vi en dødfødsel, der en annen liten gutt kom til verden, og det var så stille, så stille på fødestuen...
Gleden var derfor så stor når det første skriket satte i den 4 desember, en ubeskrivelig opplevelse.

Nå er han jammen 10 år og stor og sterk, og har nydt å være midtpunkt hele dagen.
Når han i tillegg fikk servert favorittkaken sin, Oreokake,-ja da tror jeg dagen var komplett:-)

Verdens Aidsdag...

I dag, den 1 desember, er det Verdens Aidsdag. Dette markeres rundt om i hele verden, en dag da denne fæle og fryktede sykdommen blir belyst litt ekstra.
Aids er en sykdom som angår mennesker i hele verden, og som med så mye ellers, så er det oftest de fattigste i verden som blir rammet av virussykdommen. Det er også denne gruppen som har dårligst tillbud når det kommer til behandling.
Over 30 milloner mennesker er rammet av HIV, og det er mange unge mennesker i den fattige del av verden som blir smittet.

http://www.aftenbladet.no/magasin/helse/Verden-svikter-fattigfolk-med-hiv-og-aids-2900706.html


HIV og Aids er heller ikke her i Norge en ekstrem sjeldenhet. Mellom 4-5000 mennesker regnes å være smittet. Det er en stor andel blant homofile menn, men også blant heterofile forekommer det såpass mye at det er all grunn til å ta denne sykdommen innover seg, også her i Norge.
Mange som blir rammet av HIV er "friske" i mange år før de begynner å få symptomer. Man kan heller ikke "se" på en person om han eller hun er smittet.

Det er mange misforståtte holdninger og tabuer knyttet til HIV og Aids, og det er slett ikke lett å være smittet, og gå ut offentlig med det. Det vanker mange forestillinger om hvordan de smitter andre, og det er mye uvitenhet blant folk.

HIV smitter stort sett gjennom seksuell omgang her i Norge.

I lys at at vi er på versting-listen når det gjelder kondombruk, og det faktum at ungdom eksperimenterer stadig mer med sex, så er det skremmende hvor lite opptatt mange er av at de faktisk kan bli smittet av HIV.

Vi MÅ begynne å bli flinkere til å bruke kondom i Norge, både pga økning i HIV-smitte, men også pga at andre mer "ufarlige" kjønnsykdommer florerer.

Så la denne Aidsdagen minne oss på de fattige rundt i verden, som trenger vår støtte og bistand, og la oss bruke dagen til å minne på hverandre og særlig ungdommer, at man må bli flinkere til å bruke kondom...!

Barnearbeid...:-)

I dag har mine tre minste vært på jobb! For tredje gang har de vært med som "pasienter", der nokså ferske legestudenter har øvd seg på å snakke med barn.

Det er ikke alltid så enkelt å få et barn i tale når han eller hun kommer på et legekontor, og det kan være lurt å få noen tips med seg på veien for en ung legestudent.
Jeg husker første gangen femåringen min var med; han sa ikke et eneste ord, og den stakkars studenten ble mer og mer svett...

Men i dag pratet både han og de to andre i vei, og jeg er redd studentene har fått med seg litt og hvert av livet innenfor de fire veggene hjemme hos oss...;-)

Det er artig å se hvordan studentene klarer å få mye info ut av ungene, og mange av dem var flinke til å få barna til å slappe av og legge ut om både viktige og mer svevende tanker om det som opptar dem akkurat nå.

Noen av de andre barna hadde med seg mamma eller pappa, og det er artig å betrakte hvordan noen foreldre klarer å holde kjeft, og la ungen snakke fritt, mens andre foreldre blander seg inn og tar over ganske fort. Da blir barnet fort "parkert", og det er ikke lett å få til noen god kommunikasjon.

På legekontoret er det likedan, og kunsten vår som leger er å fokusere på barnet, og prøve å høflig vise foreldrene at nå er det barnet som er i fokus. Mange foreldre mener det vel, men det er faktisk viktig å la barnet få sjansen til å komme med det de tenker og opplever. Vi må alltid være obs på at vi ikke blir sittende å prate over hodet på barna, det kan være fort gjort...


Mine tre håpefulle syns iallefall dagen var artig, og de er svært fornøyd med at de får ordentlig lønn også!

Og pepperkaker i pausen;-)

Adventstemning...

Da er jeg hjemme fra over 1 uke i vakre Italia. 1 uke uten mobiltelefon, TV eller data, så det har vært stille fra denne fronten.
Dette skal jeg skrive mer om etterhvert...

I dag har førjulsstemningen begynt å komme såvidt, med snø på bakken, og stjerner i mange vinduer rundt omkring. Det første adventslyset er også tent :-)

Og så vi fylt med enda litt førjulsstemning da vi var på lysmesse i Nidarosdomen. Vakkert og stemningsfullt. Småjentene sto der som små adventstjerner selv og lyste:-)

Nå er vi klare til å ta fatt på førjulsstria her i huset...!

Skolefoto-inflasjon...

Nå er sesongen i gang igjen; de siste ukene har alle fem barna i huset møtt opp nykammet og fin på skole og barnehage fordi det har vært fotografering!

Det er veldig koselig at barna fotograferes altså, misforstå meg rett. Men hvorfor i alledager har det blitt slik at skoleklasser og barnehagegrupper skal fotograferes hvert bidige år...?
Før, iallefall i "gamle dager", da jeg var liten, så var det slik at vi tok et klassebilde i 1. klasse. Deretter var det et nytt et den siste våren vi gikk på barneskolen, og deretter ikke før vi skulle slutte på ungdomsskolen. Da fikk man på en måte et bilde og minne fra de viktigste milepælene i løpet av skoletiden.

Nå derimot, så starter det fra ungen er 1-2 år og starter i barnehagen, og de fotograferes hvert år, med fellesbilder, portretter og små minibilder, som gjerne blir liggende i den konvolutten de kom i, og aldri blir brukt eller sett på.
Når ungene begynner på skolen er det det samme. Hvert eneste år, fra 1-10 klasse, stiller barna seg opp og smiler fint, sammen med dem "frøkna" eller læreren.

Problemet her i huset iallefall, er at det blir veeeldig mange bilder etterhvert....! Når opp til fem unger kommer hjem med portrettbilder og klassebilder og barnehagebilder en gang om året, så har vi snart en tapetesert vegg eller to dersom vi skal henge opp alt. Det blir på en måte litt utvannet, for selv om det er artig å se hvordan den enkelte forandrer seg fra år til år, og å se hvor mange tenner som mangler eller hvordan hårsveisen eller barnetøymoten er fra år til år, så trenger vi ærlig talt ikke å feste dem til filmen riktig så ofte.

Dette har tatt seg opp de siste årene, og jeg mistenker skolefotobransjen for å ha økonomiske hensikter og baktanker når de har klart å komme så sterkt inn i barnehagene og skolene. For dette koster flesk! De tilbyr pakker og løsninger, der vi må gå inn på nettet for å bestille, og vi bli jammen purret på dersom vi ikke har bestilt innen fristen!
Det blir fort mange hundre kroner for hvert barn, så da kan man bare begynne å regne hvor mye penger som går i året, eller som går med i løpet av barnehage- og skoleløp ...!

Ja da, man kan selvfølgelig avbestille, og si til barna at man ikke vil kjøpe bildene. Men det er gjerne ikke særlig populært, og mange kjenner på presset til å kjøpe, fordi "alle andre gjør det".

En ting til; hvor kommer dette kjøpepresset inn i i forhold til gratis skole-prinsippet?? Her har vi virkelig med en kommersiell aktør å gjøre, som kommer seg inn i den offentlige skolen stadig vekk. Det er ikke alle familier som har god råd, og en fotopakke på mange hundre kroner, og kanskje til flere barn, merkes godt for mange.

I år som i fjor, har jeg nå bestilt bilder av alle fem jeg, men jeg syns faktisk at dette er et fenomen som det går an å tenke litt over, og som kanskje fortjener en diskusjon?
Kanskje hadde det vært like spennende og meningsfullt å satse på fotografering f.eks. i 1, 4 og 7, så en eller to ganger i ungdomsskolen...?

Da hadde kanskje bildene kommet mer til sin rett, og ikke blitt liggende i konvolutter, skuffer og skap...