Verdens Aidsdag...

I dag, den 1 desember, er det Verdens Aidsdag. Dette markeres rundt om i hele verden, en dag da denne fæle og fryktede sykdommen blir belyst litt ekstra.
Aids er en sykdom som angår mennesker i hele verden, og som med så mye ellers, så er det oftest de fattigste i verden som blir rammet av virussykdommen. Det er også denne gruppen som har dårligst tillbud når det kommer til behandling.
Over 30 milloner mennesker er rammet av HIV, og det er mange unge mennesker i den fattige del av verden som blir smittet.

http://www.aftenbladet.no/magasin/helse/Verden-svikter-fattigfolk-med-hiv-og-aids-2900706.html


HIV og Aids er heller ikke her i Norge en ekstrem sjeldenhet. Mellom 4-5000 mennesker regnes å være smittet. Det er en stor andel blant homofile menn, men også blant heterofile forekommer det såpass mye at det er all grunn til å ta denne sykdommen innover seg, også her i Norge.
Mange som blir rammet av HIV er "friske" i mange år før de begynner å få symptomer. Man kan heller ikke "se" på en person om han eller hun er smittet.

Det er mange misforståtte holdninger og tabuer knyttet til HIV og Aids, og det er slett ikke lett å være smittet, og gå ut offentlig med det. Det vanker mange forestillinger om hvordan de smitter andre, og det er mye uvitenhet blant folk.

HIV smitter stort sett gjennom seksuell omgang her i Norge.

I lys at at vi er på versting-listen når det gjelder kondombruk, og det faktum at ungdom eksperimenterer stadig mer med sex, så er det skremmende hvor lite opptatt mange er av at de faktisk kan bli smittet av HIV.

Vi MÅ begynne å bli flinkere til å bruke kondom i Norge, både pga økning i HIV-smitte, men også pga at andre mer "ufarlige" kjønnsykdommer florerer.

Så la denne Aidsdagen minne oss på de fattige rundt i verden, som trenger vår støtte og bistand, og la oss bruke dagen til å minne på hverandre og særlig ungdommer, at man må bli flinkere til å bruke kondom...!

Barnearbeid...:-)

I dag har mine tre minste vært på jobb! For tredje gang har de vært med som "pasienter", der nokså ferske legestudenter har øvd seg på å snakke med barn.

Det er ikke alltid så enkelt å få et barn i tale når han eller hun kommer på et legekontor, og det kan være lurt å få noen tips med seg på veien for en ung legestudent.
Jeg husker første gangen femåringen min var med; han sa ikke et eneste ord, og den stakkars studenten ble mer og mer svett...

Men i dag pratet både han og de to andre i vei, og jeg er redd studentene har fått med seg litt og hvert av livet innenfor de fire veggene hjemme hos oss...;-)

Det er artig å se hvordan studentene klarer å få mye info ut av ungene, og mange av dem var flinke til å få barna til å slappe av og legge ut om både viktige og mer svevende tanker om det som opptar dem akkurat nå.

Noen av de andre barna hadde med seg mamma eller pappa, og det er artig å betrakte hvordan noen foreldre klarer å holde kjeft, og la ungen snakke fritt, mens andre foreldre blander seg inn og tar over ganske fort. Da blir barnet fort "parkert", og det er ikke lett å få til noen god kommunikasjon.

På legekontoret er det likedan, og kunsten vår som leger er å fokusere på barnet, og prøve å høflig vise foreldrene at nå er det barnet som er i fokus. Mange foreldre mener det vel, men det er faktisk viktig å la barnet få sjansen til å komme med det de tenker og opplever. Vi må alltid være obs på at vi ikke blir sittende å prate over hodet på barna, det kan være fort gjort...


Mine tre håpefulle syns iallefall dagen var artig, og de er svært fornøyd med at de får ordentlig lønn også!

Og pepperkaker i pausen;-)

Adventstemning...

Da er jeg hjemme fra over 1 uke i vakre Italia. 1 uke uten mobiltelefon, TV eller data, så det har vært stille fra denne fronten.
Dette skal jeg skrive mer om etterhvert...

I dag har førjulsstemningen begynt å komme såvidt, med snø på bakken, og stjerner i mange vinduer rundt omkring. Det første adventslyset er også tent :-)

Og så vi fylt med enda litt førjulsstemning da vi var på lysmesse i Nidarosdomen. Vakkert og stemningsfullt. Småjentene sto der som små adventstjerner selv og lyste:-)

Nå er vi klare til å ta fatt på førjulsstria her i huset...!

Skolefoto-inflasjon...

Nå er sesongen i gang igjen; de siste ukene har alle fem barna i huset møtt opp nykammet og fin på skole og barnehage fordi det har vært fotografering!

Det er veldig koselig at barna fotograferes altså, misforstå meg rett. Men hvorfor i alledager har det blitt slik at skoleklasser og barnehagegrupper skal fotograferes hvert bidige år...?
Før, iallefall i "gamle dager", da jeg var liten, så var det slik at vi tok et klassebilde i 1. klasse. Deretter var det et nytt et den siste våren vi gikk på barneskolen, og deretter ikke før vi skulle slutte på ungdomsskolen. Da fikk man på en måte et bilde og minne fra de viktigste milepælene i løpet av skoletiden.

Nå derimot, så starter det fra ungen er 1-2 år og starter i barnehagen, og de fotograferes hvert år, med fellesbilder, portretter og små minibilder, som gjerne blir liggende i den konvolutten de kom i, og aldri blir brukt eller sett på.
Når ungene begynner på skolen er det det samme. Hvert eneste år, fra 1-10 klasse, stiller barna seg opp og smiler fint, sammen med dem "frøkna" eller læreren.

Problemet her i huset iallefall, er at det blir veeeldig mange bilder etterhvert....! Når opp til fem unger kommer hjem med portrettbilder og klassebilder og barnehagebilder en gang om året, så har vi snart en tapetesert vegg eller to dersom vi skal henge opp alt. Det blir på en måte litt utvannet, for selv om det er artig å se hvordan den enkelte forandrer seg fra år til år, og å se hvor mange tenner som mangler eller hvordan hårsveisen eller barnetøymoten er fra år til år, så trenger vi ærlig talt ikke å feste dem til filmen riktig så ofte.

Dette har tatt seg opp de siste årene, og jeg mistenker skolefotobransjen for å ha økonomiske hensikter og baktanker når de har klart å komme så sterkt inn i barnehagene og skolene. For dette koster flesk! De tilbyr pakker og løsninger, der vi må gå inn på nettet for å bestille, og vi bli jammen purret på dersom vi ikke har bestilt innen fristen!
Det blir fort mange hundre kroner for hvert barn, så da kan man bare begynne å regne hvor mye penger som går i året, eller som går med i løpet av barnehage- og skoleløp ...!

Ja da, man kan selvfølgelig avbestille, og si til barna at man ikke vil kjøpe bildene. Men det er gjerne ikke særlig populært, og mange kjenner på presset til å kjøpe, fordi "alle andre gjør det".

En ting til; hvor kommer dette kjøpepresset inn i i forhold til gratis skole-prinsippet?? Her har vi virkelig med en kommersiell aktør å gjøre, som kommer seg inn i den offentlige skolen stadig vekk. Det er ikke alle familier som har god råd, og en fotopakke på mange hundre kroner, og kanskje til flere barn, merkes godt for mange.

I år som i fjor, har jeg nå bestilt bilder av alle fem jeg, men jeg syns faktisk at dette er et fenomen som det går an å tenke litt over, og som kanskje fortjener en diskusjon?
Kanskje hadde det vært like spennende og meningsfullt å satse på fotografering f.eks. i 1, 4 og 7, så en eller to ganger i ungdomsskolen...?

Da hadde kanskje bildene kommet mer til sin rett, og ikke blitt liggende i konvolutter, skuffer og skap...

Klar for kulden...;-)

Da har Lykkelig som liten, vårt "lille" firma, forberedt oss til vinteren, og lanserer i dag vår nye "Barnehagekrem"! Vi valgte navnet fordi det er nettopp i barnehagen at mange er opptatt av å sende med ungene en krem eller salve i sekken, til bruk når småttisene leker seg timevis ute i snø og kulde.

Jeg ble faktisk intervjuet av VG om dette temaet, Barn og kulde i vinter, og i den anledning prøvde jeg å lese meg opp på temaet. Det er jo så mange synsinger og myter omkring hudpleie, og et intervju i en stor avis er en gylden anledning til å sette seg litt inn i sakene, noe som alltid er greit...;-)

http://lykkelig-som-liten.blogspot.com/2011/02/hvem-hva-hvor-i-kulden.html

Og raskt ble myte nummer 1 avkreftet/bekreftet: man trenger ikke absolutt å smøre seg før man går ut i kulden, verken voksne eller barn. Det kommer an på hvilken hud man har, hvor kaldt det er og hvor lenge man skal være ute, for å nevne noe. For dem som har tendenser til eksem og har veldig tørr hud, så anbefales det å tilføre fukt, også når man skal oppholde seg utendørs i vinterens kalde og ofte tørre luft. Og mange av oss har jo tørr hud, og det skader ikke å tilføre litt ekstra.

Myte nummer 2 er at en kuldekrem skal være vannfri! Hvor dette kommer fra det vet jeg ikke, men det er veldig mange som er opptatt av nettopp dette, og ser for seg huden som fryser til is pga vannet i kremen. Men dette er det gjort forskning på, som faktisk avkrefter dette! Det er ikke bedre om den er vannfri, og det må gjerne være vann i en kuldekrem!! Faktisk så har en studie blant finske militære som oppholdt seg i veldig kaldt vær, vist at det var en fordel at kuldekremen inneholdt litt vann! Ved at litt vann tilføres huden så oppfatter kroppen at det blir kaldt, og blodtilstrømningen øker til dette kalde hudområdet, og varmer det opp:-) En kuldekrem uten vann, eller rettere sagt salve som den vannfrie jo er, har tradisjonelt vært laget av industrielle mineraloljer, og kan legge seg som en hinne oppå huden, og faktisk gi frostskader under denne hinnen, fordi svetten under fryser...
Det er jammen ikke lett å være vanlig forbruker, det er vanskelig nok for en som er utdannet lege, og jobber med slike ting!

Det er bra at en god kuldekrem inneholder nærende og fuktgivende stoffer, slik at den fungerer som fuktbevarende.

Det er kanskje en god ide å smøre seg i god tid før man skal ut, gjerne med en krem man liker fra før, og så påføre kuldekremen vår feks (;-) ) før man skal ut, på utsatte områder som nesetipp, kinn og hake.

Men, uansett om man smører eller ikke smører, og uansett hvilken hud du eller barnet ditt har, så er det viktigste rådet mot kuldeskader å kle på seg i forhold til vær og vind! 

Lykke til !


www.lykkeligsomliten.no 

Kunstutstilling...:-)

Det er ikke bare dronning Sonja som har kunstutstilling denne uken...;-)
Vi foreldre i Cecilienborg barnehage har også vært så heldige å oppleve kunst på høyt plan.

Jeg, som verken er særlig kunstnerisk eller kreativ med malerkost eller nål og tråd, er imponert over hvor kreative de er i barnehagen! På utstillingen kunne vi se verker som barna har laget i ulike teknikker, alt fra kulltegninger til akvareller og malerier. Og det er fascinerende å se hva profesjonelle og tålmodige barnehageansatte får ut av disse barna våre.

Jeg har hatt barn i Cecilenborg barnehage, avdeling Maurtua i over 6 år nå, og er fortsatt like imponert over denne barnehagen. For det første er det akkurat samme personell dag etter dag, år etter år, og det så og si aldri fravær. Det drives også en helt spesiell pedagogikk, bygd på Maren Mehrens ideskisse, og dette har de gjort i ca 30 år. Det sier seg selv at dette er unikt når grunnleggeren Bodil Grøntvedt, som gikk av med pensjon for et par år siden, fikk Kongens Fortjenestemedalje for sitt arbeid med denne barnehagen:-)

Barna tas på ramme alvor, og de tas i løpet av året med på en reise gjennom alt fra steinalder, norrøn mytologi og  vikingetid, til grundig innføring i norske folkeeventyr og kultur. Det synges faste sanger år etter år, og ungene blir rene proffene til å være skuespillere, da alt dramatiserer, dag etter dag. Det er helt fantastisk å få være med på en samlingsstund, der barna kler seg ut som Olav den Hellige eller Espen Askeladd!

Men nå var det altså kunstutstilling, og det var en stor kunstnerisk opplevelse, i år som i fjor.
Spørsmålet er hvor vi skal gjøre av all kunsten som blir med hjem stadig vekk... Det begynner å ligne på en heldekkende tapet i både kjellerstua og gangen iallefall;-)

Sorgseminar er hardt arbeid...!

I dag har jeg vært på sorgseminar i mange timer. "Når blir sorg en sykdom?" var navnet, og et interessant og givende kurs, myntet på helsepersonell, prester og andre som har befatning med mennesker i sorg.
Sorg og avmakt ble veldig aktualisert som et samfunnsanliggende etter 22/7, fordi så mange ble rammet og berørt denne dagen.
Kari Dyregrov, ekspert på sorg og kriser, minnet oss samtidig på at det er så mange som opplever sine tragedier og katastrofer ellers også, og at vi ikke må glemme at disse menneskene også må tas hånd om på samme måte, og trenger den omsorg og beredskap som de har bruk for.

Som fastlege møter jeg jevnlig pasienter som er i livskriser og dyp sorg, over noen de har mistet.
For mange er det nokså overveldende å oppleve en krise og syp sorg for første gang, og vi har så ulike måter å håndtere det på. Ingen går ubemerket gjennom noe slikt, men måten, tempoet og graden man kjenner på sorgen og tapet, det kan være individuelt.

De aller fleste eksperter og fagfolk er likevel enige om at det er mest "sunt" å møte sorgen, være i den og tore å kjenne på følelser og emosjoner som river og rusker i kropp og sjel etter at man har opplevd et dødsfall til noen som sto en nær.

"Sorg er hardt arbeid". Det var ordene til en far som holdt et innlegg, om hvordan han opplevde det å miste sin lille sønn på 1 år i krybbedød. Han beskrev også hvordan man faktisk er i stand til å mobilisere noen ukjente krefter som man faktisk har når man MÅ. Det er slike krefter og en styrke som man ikke har mulighet til å sette seg inn i eller forstå før man faktisk står i den ekstreme situasjonen det er å f.eks. ha sitt eget døde barn i armene.

"Noen veier velger vi selv, andre blir vi tvunget til å gå"

Ingen går ubemerket gjennom livet, og det er vel ikke meningen heller det. Det er nettopp gjennom å kjenne på ekstremene og kontrastene at man lærer å verdsette livet, og å ha en mulighet til å leve.

På kurset i dag fikk vi høre om utfordringer man får i parforholdet når man mister et barn, og vi fikk lære litt om hvordan man skal hjelpe barn som er rammet av dødsfall i sin nærhet.

Vi har litt å lære av barn som er midt oppe i sorgen. De er så konkrete, og ofte ukompliserte, og tilnærmer seg sorgen på en måte som tvinger oss voksne til å være mer direkte også.
Det er viktig å ikke unngå mennesker som man vet har mistet noen i familien, man skal ikke være så redde for å snakke om den døde; det oppleves faktisk som godt dersom noen kommer og snakker om barnet du mistet. Da får man som etterlatt en følelse av at den døde ikke er glemt, og man kjenner seg ikke så ensom i savnet og sorgen.
En annen ting man aldri skal gjøre er å måle en sorg opp mot en annen! Det er ikke så sjelden at noen opplever at mennesker rundt dem, kanskje velmenende, "trøster" med at det var godt at det barnet de mistet "bare" var nyfødt, eller at det var godt barnet døde før fødselen i stedet for etterpå. Slikt er uendelig sårende, og ingen kan sette opp noen slik grense. 

Sorgen varer livet ut, men den tar nye former. Pappaen som hadde mistet gutten sin fortalte om at sorgen blir mindre smertefull, og livet går videre. Man kan likevel se på savnet og sorgen som noe man har i en skuff, en skuff man åpner og kikker ned i en gang i blant, så ofte som man kjenner behov for.
Det er en god beskrivelse, syns jeg.

Det tar på å bli fylt med sorg-stoff en hel dag. Man kjenner også på dette å sitte der som både lege og som mamma, og på denne blandingen av å ta i mot som profesjonell og bli fylt igjen med vemod, som mamma.

Det er godt og det er vondt. Slik det skal være.